Jeg blir mer og mer fjern

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg ikke er helt til stede. Det føles som om livet mitt ikke egentlig skjer. Jeg synes det er vanskelig å henge med i samtaler. Det er vanskelig å tenke klart. Jeg går nesten ikke ut døra lenger, bort sett fra når jeg skal til behandling. Jeg var i behandling i dag, og jeg klarte ikke å konsentrere meg i det hele tatt. Behandleren mistenker meg for å ruse meg, noe jeg absolutt ikke gjør. Jeg er bare fjern, jeg aner ikke hva som skjer med meg. Noen ganger får jeg disse øyeblikkene av klarhet, sånn som i kveld, og da innser hvor patetisk livet mitt er, og jeg har egentlig mest lyst til å forsvinne inn i drømmeverdenen igjen.

Noen andre som har det sånn? Hva kan jeg gjøre? Jeg har litt lyst til å bare gi opp det "virkelige livet" og forsvinne inn i fantasiverdenen, men vet samtidig at det sikkert ikke er det jeg egentlig burde gjøre.

 

Anonymkode: 5a3a4...385

[AnonymBruker]

Jeg som deprimert føler meg også sånn. Ordentlig autopilot og plutselig våkner jeg og tenker hvordan i all verden har jeg kommet hit? Har virkelig så mange år gått forbi uten at jeg har merket det? Tiden går fort men avlikevell så sakte. Klarer ikke å fokusere på mye. Her om dagen satt jeg i 15 minutter for å regne ut hva klokka ville være om tre kvarter. Klarte bare ikke å henge med.

Synes det er trist at behandleren din tror du ruser deg, man skulle tro de visste hvordan folk kan bli av dårlig psykisk helse.

Anonymkode: 0b8c5...6f1

[AnonymBruker]

Sikker på at du ikke er grensepsykotisk? 

Anonymkode: 6b701...e89

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg som deprimert føler meg også sånn. Ordentlig autopilot og plutselig våkner jeg og tenker hvordan i all verden har jeg kommet hit? Har virkelig så mange år gått forbi uten at jeg har merket det? Tiden går fort men avlikevell så sakte. Klarer ikke å fokusere på mye. Her om dagen satt jeg i 15 minutter for å regne ut hva klokka ville være om tre kvarter. Klarte bare ikke å henge med.

Synes det er trist at behandleren din tror du ruser deg, man skulle tro de visste hvordan folk kan bli av dårlig psykisk helse.

Anonymkode: 0b8c5...6f1

Trist å høre at du også har det sånn. Har det vart lenge? Får du noe hjelp mot depresjonen?

Jeg håper virkelig ikke at jeg ser ruset ut, men jeg har ofte fått spørsmål fra behandleren om jeg ruser meg, om jeg er heeeelt sikker på at jeg ikke har tatt noe. Jeg har aldri prøvd et narkotisk stoff i hele mitt liv. 

Anonymkode: 5a3a4...385

[AnonymBruker]

Høres ut som depersonalization/derealizarion. Søk det opp og se om du kjenner deg igjen, kanskje du kan gi behandler en pekepinn.

Anonymkode: f9d7e...2f7

[AnonymBruker]

Går du på medisiner?

Anonymkode: b6daa...8a6

[Hjertefisk]

Vitamin-mangel?

Skal ikke undervurdere hvor viktig b og d-vitaminer er for psyken.

[AnonymBruker]

Det høres ut som du sliter med dissosiasjon. 

Du sier du går hos behandler - har du noen diagnose (og i såfall hva)?

Anonymkode: 4dac3...db8

[AnonymBruker]

Jeg kjente meg igjen i mye, og jeg dissosierer.

Anonymkode: 9c2b0...c53