Noen som ikke orket barn nr. 2?

[Ruccula]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det på samme måte - med hunden. Jeg trodde jeg var godt forberedt og hadde realistiske forventninger til hvordan det var å ha hund (jeg hadde hatt hund tidligere). Nå som han er 1 år - ikke faen om jeg vil ha en til. Akkurat samme greia her; mye sykdom over lang tid, energibombe til tusen og superhormonell (vanlig det da), sta som faen, har glemt alt han har lært (hormonell ungdom med konsentrasjonssvikt som nekter å høre på "mamma") osv. Samtidig ønsker jeg jo en bror/kompis til hunden min slik at de har selskap i hverandre, kan leke sammen osv. Det er deilig med to hunder som leker masse og sliter ut hverandre. Men jeg klarer heller ikke tanken på en til. Jeg elsker hunden som om den var barnet mitt, men akkurat nå vil jeg aldri ha hund igjen

Anonymkode: f971f...660

Hehe jeg kjenner følelsen. jeg har to hunder, fikk valp med 9 mnd mellomrom. 5 år siden yngstemann var valp og raserte hele huset,  beit istykker ting for 15 000 og tisset overalt...  jeg var så sliten husker jeg... det frister fortsatt ikke med valp igjen

Lykke til, alt blir så mye bedre når de runder 2 år

[caskerette]

Skjønner ikke helt problemet, du får vel de ungene du orker. Vi tenkte også det I sin tid, men vi fikk tvillinger, hehe. Det gikk det og, kanskje fordi alle rundt oss forberedte oss på at det var et rent helvete å ha barn. Når man får skrekkversjonen stålsetter man seg for et mareritt, men det var jo veldig overkommelig. 

Når folk derimot får nr tre og fire og fem nå, så gratulerer jeg men tenker stakkars i mitt stille sinn.

[AnonymBruker]

Min er 14 år, først nå tanken på en til kommer. Men det blir ikke noe  

Anonymkode: eeb38...e9c

[AnonymBruker]

Har en på 4. Bedrevitere mener at vi får lyst på et barn til pg at det er like før men nei. Orker ikke. Vil ikke! 

Anonymkode: 64e22...c6d

[AnonymBruker]

Min er 7 og jeg orker ikke tanken.

Anonymkode: 7482e...04d

[Gjest Sjørøveren]

Det er langt i fra egoistisk å få et barn. Det er mer enn nok for min del. Jeg vil heller ikke ha flere barn. 

[AnonymBruker]

På 5.11.2016 den 21.59, AnonymBruker skrev:

Her sitter vi, med verdens skjønneste unge på nylig fylte 2, og orker ikke tanken på et barn til. Jeg er redd! 

Jeg er grenseløst glad i barnet mitt, og er fullstendig avhengig av det, og det gir meg uendelig mye lykke, men h*n er en håndfull.... Kolikk fra h*n var nyfødt til nesten et halvt år, og har aldri sovet skikkelig på natten. Fortsatt våkner h*n om natten. En energibombe som aldri sitter stille fra morgen til kveld, utrolig sta, med et kjempetemperament. Det går i ett fra morgen til kveld. Jeg er dønnsliten. Mannen er dønnsliten. Hverdager hvr vi aldri rekker det vi skal. Vi får nesten aldri avlastning, da ingen har foreldre i nærheten/i live. 

Vi har alltid tenkt at vi skal ha minst to barn, og helst med 2-3 års mellomrom. Likevel har ingen av oss noe lyst til å kaste kondomet og la det stå til. Jeg vet jo hva alle sier, at det blir lettere med nr. 2, men nå føles det som om det er mer enn nok med bare 1. Og uansett om barn nr 2 skulle bli en kjemperolig unge, blir det jo likefullt full rulle med svangerskap og nattamming og to individet som trenger full oppfølging. Jeg får helt panikk av tanken. 

Noen som har vært i samme situasjon? Som ventet lenger, men som ble klare for nr. 2 til slutt? Eller valgte et liv med bare ett barn? Jeg vet det er egoistisk å bare få ett barn, men jeg tror ikke barnet vil bli lykkelig hvis foreldrene er ulykkelige og utslitte heller....

Anonymkode: 858f5...ae7

Vi valgte ett barn og har aldri angret!! Vi ser på de slitne folka rundt oss og hos oss sitter vi å skravler og drikker te etter middag, alle dager bortsett fra de to sønnen trener. Han er 12 nå. Han er utrolig glad og fornøyd med livet, veldig kunnskapsrik og tør å snakke med alle. Jeg tror mye av grunnen er at han er vant til at vi har tid til han og at han alltid har blitt tatt med på ting, som vi ikke hadde orket å ta med flere barn på. Ulempen er nesten bare ferier, der han gjerne skulle hatt en søster eller bror. Men på kortere turer pleier vi ofte å ta med kompiser av han. Masse selskap og null søskenkrangel

Gjør det dere selv føler er riktig! Ikke hva som forventes!

 

Anonymkode: 6c392...0b7

[marsiglia]

Jeg har to tette hvor yngste er snart 6 mnd. Jeg er ikke noe  glad i babytiden og det er slitsomt,  men gleder meg til yngste blir over to år og barna leker skikkelig med hverandre. Samboeren vil ha fire tette, men jeg syns det er slitsomt med graviditet, fødsel, babytiden og ALLE DISSE HORMONENE. 

Jeg tror ikke du kommer til å angre dersom du får en til, men det er heller ingen fasit på hvor mange barn en burde ha. velg med hjertet!

[AnonymBruker]

Mini er 6 år og jeg er litt ambivalent med tanke på å få flere barn. Jeg vet mannen vil ha flere, og jeg ønsker i utgangspunktet det jeg også, men nå har det vært så "mye" med han vi allerede har. Han har alltid vært sta, fikk ofte utrøstelige raserianfall, hadde forsinket språk, vi fikk skyldfølelse og vet at enkelte tenkte vi var dårlige foreldre og dette sliter på meg enda. Selv etter han fikk stilt autismediagnose.

Som oftest er han verdens herligste gutt, han fungerer veldig bra sosialt på tomannshånd (forutsatt at de han er med kjenner ham godt og forstår hans måte å uttrykke seg på) og faglig er han blant de beste i klassen ifølge læreren hans. Jeg er faktisk ikke redd for å få en til med samme "utfordringer", men jeg er redd for å bli møtt av omverdenen med samme stigmatisering en gang til.

Anonymkode: e88c2...283

[AnonymBruker]

Jeg var i omtrent samme situasjon da mitt første barn var to år. Hadde ikke kolikk, men refluks og det gir jo da også magesmerter og hyppige og små matpauser (måtte sitte og amme omtrent hele tiden i starten), ville jo da naturligvis ikke ligge på ryggen. Så barnet ble bært/ammet omtrent hele tiden i starten og sov veldig dårlig dag som natt. Sov ikke en hel natt før over ett og et halvt år. Og siden har det gått i ett. Kom veldig tidlig i "trassalderen" og har siden eskalert (ligner visst mamman sin 😅) så vi har ikke orket tanken på nr 2. Særlig da vi vet at nr 2 også kan trenge så mye da han/hun kommer så var det greit at eldste var gammel nok til å forstå. 

Barnet blir får en lillesøster/bror før fylte 5 år. Mange mener det er "for sent", de kommer ikke til å ha noen glede av hverandre og det er nesten ingen vits å få flere. Men jeg får ikke barn fordi jeg tenkte å skaffe eldste en lekekamerat, så derfor ventet vi til vi hadde overskudd til det. Veldig glad for det, da dette svangerskapet har vært ganske utfordrende og jeg var ekstremt dårlig første trimester. Hadde aldri orket det med den aktive toåringen som sov dårlig..

 

Anonymkode: 2972e...c9e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var i omtrent samme situasjon da mitt første barn var to år. Hadde ikke kolikk, men refluks og det gir jo da også magesmerter og hyppige og små matpauser (måtte sitte og amme omtrent hele tiden i starten), ville jo da naturligvis ikke ligge på ryggen. Så barnet ble bært/ammet omtrent hele tiden i starten og sov veldig dårlig dag som natt. Sov ikke en hel natt før over ett og et halvt år. Og siden har det gått i ett. Kom veldig tidlig i "trassalderen" og har siden eskalert (ligner visst mamman sin 😅) så vi har ikke orket tanken på nr 2. Særlig da vi vet at nr 2 også kan trenge så mye da han/hun kommer så var det greit at eldste var gammel nok til å forstå. 

Barnet blir får en lillesøster/bror før fylte 5 år. Mange mener det er "for sent", de kommer ikke til å ha noen glede av hverandre og det er nesten ingen vits å få flere. Men jeg får ikke barn fordi jeg tenkte å skaffe eldste en lekekamerat, så derfor ventet vi til vi hadde overskudd til det. Veldig glad for det, da dette svangerskapet har vært ganske utfordrende og jeg var ekstremt dårlig første trimester. Hadde aldri orket det med den aktive toåringen som sov dårlig..

 

Anonymkode: 2972e...c9e

Hører mange sier dette, og jeg blir skikkelig irritert hver gang! Søsteren min er 6 år yngre enn meg, og vi har absolutt hatt glede av hverandre! Kanskje ikke så mye som lekekamerater, men det er ikke den eneste relasjonen søsken kan ha. Jeg var kjempestolt av henne og tok henne med ut og viste henne til vennene mine, lærte/viste henne ting, gjorde alle de gøye tingene med henne som foreldrene våre ikke hadde ork og tid til.

Vi storkoste oss sammen, unntatt de gangene vi kranglet da. For det gjorde vi absolutt også, noe foreldrene våre trodde de skulle slippe med den aldersforskjellen. Og nå som voksne er aldersforskjellen visket ut, og vi er bestevenninner.

Anonymkode: 1ef2a...be7

[AnonymBruker]

Her var første en energibunt ut av en annen verden. Og vi bestemte oss for bare 1 barn. Men da hun var 4 år, så fikk vi lyst på en til. Og neste kom da største var 6 år. Og det var så perfekt. Største gikk da på skole, var mye med venner, og krevde mindre. Og minste var en utrolig rolig unge. Største har ADHD diagnosen.

Anonymkode: 1b232...b52

[AnonymBruker]

Vi viste vi ønsket 2 barn men jeg var 100% ikke klart å begynne med nummer 2 når egentlig man burde begynne med nummer 2.  Jeg vil ikke lyve - det var og har vært, utrolig vanskelig og slitsomt.  Men vi elsker jo dem, så ville ikke ha gjort det annerledes. Men gud så utrolig slitsomt det har vært!  Det er nesten 3år mellom. 

Anonymkode: 88a0b...4a7

[-Missi-]

Jeg har vært veldig bestemt i alle år på at jeg ikke vil ha en til. Har en fantastisk gutt men fødselen gir meg fortsatt lyst til å knipe igjen beina. Min er 9.5 nå. 99.9% sikker på at jeg ikke kommer til å få fler. Et annet stort viktig argument for meg er 50/50 et mareritt å se barnet sitt halv tid, alle bekymringene som følger med om han har det bra nok hos far osv. Skal jeg ha et barn til blir det et barn jeg kan gi et stabilt hjem uten risikofaktor som det å få en partner gir. Da blir det en tur til danmark slik at barnet kan vokse opp i ett hjem hele tiden. Har undersøkt det siden tanken har slått meg, men det er sykt dyrt, og jeg får noia av gyn allerede nå får helt panikk ved undersøkelser, derfor frister ikke alle undersøkelsene som hører med det å bli inseminert/ivf o.l

Nei det får bli meg og jr, det får holde det

Likevel har livet lært meg at man aldri skal si aldri, plutselig er det noe som venter rundt neste sving som snur helt rundt på tankesettet mitt.

[yabbadoo]

Mine foreldre brukte 7 år på å orke tanken på å få et barn til etter meg, de. hehe! Nå, 23 år senere, angrer mamma på at de ikke fikk tre! Men det tok altså 23 år

Jeg har selv en gutt på 6 mnd og orker ikke tanken på et barn til. Har blitt uplanlagt gravid og kjenner bare frykt og fortvilelse. Tror ikke noen skjønner hvordan jeg har det egentlig. Er så gjennomsliten og trøtt og det eneste jeg lengter etter er mer enn 4 timer sammenhengende søvn. Er veldig redd jeg kommer til å få en alvorlig fødselsdepresjon hvis ikke humøret snart tar seg opp litt.

[Arkana]

Nå er ikke jeg i din situasjon, men jeg tenker at du ikke har noen hast. Alle valg man tar er jo først og fremst egoistiske, enten man får ingen, ett eller ti barn. Ikke føl at du burde få mer enn ett barn og ikke bry deg om hva andre måtte mene om antall barn. Kanskje får du lyst på barn nr 2 i morgen eller om fem år eller aldri, men det vil uansett være det riktige valget for deg.

[MissStiles]

Jeg trodde alltid at jeg skulle ha 2 barn. Men etter å ha fått et barn, så vet jeg ikke. Likte ikke å gå gravid og synes barseltiden var tung de første månedene. Heldigvis er vi enig. Vi venter.. Og nyter tiden sammen med jenta vår på 1,5 år.

[AnonymBruker]

Ts her igjen. Tusen takk for flotte og varmende svar. Det er så godt å se at det er mange som har vært og er i samme situasjon som meg, for dette er noe som genuint har plaget meg. Jeg har lurt på om noe er galt med meg siden jeg har så angst for et barn til når det har vært planen hele veien. Denne tråden får meg til å puste ut og slappe av! Takk, alle sammen!

Anonymkode: 858f5...ae7