Noen som ikke orket barn nr. 2?

[AnonymBruker]

Her sitter vi, med verdens skjønneste unge på nylig fylte 2, og orker ikke tanken på et barn til. Jeg er redd! 

Jeg er grenseløst glad i barnet mitt, og er fullstendig avhengig av det, og det gir meg uendelig mye lykke, men h*n er en håndfull.... Kolikk fra h*n var nyfødt til nesten et halvt år, og har aldri sovet skikkelig på natten. Fortsatt våkner h*n om natten. En energibombe som aldri sitter stille fra morgen til kveld, utrolig sta, med et kjempetemperament. Det går i ett fra morgen til kveld. Jeg er dønnsliten. Mannen er dønnsliten. Hverdager hvr vi aldri rekker det vi skal. Vi får nesten aldri avlastning, da ingen har foreldre i nærheten/i live. 

Vi har alltid tenkt at vi skal ha minst to barn, og helst med 2-3 års mellomrom. Likevel har ingen av oss noe lyst til å kaste kondomet og la det stå til. Jeg vet jo hva alle sier, at det blir lettere med nr. 2, men nå føles det som om det er mer enn nok med bare 1. Og uansett om barn nr 2 skulle bli en kjemperolig unge, blir det jo likefullt full rulle med svangerskap og nattamming og to individet som trenger full oppfølging. Jeg får helt panikk av tanken. 

Noen som har vært i samme situasjon? Som ventet lenger, men som ble klare for nr. 2 til slutt? Eller valgte et liv med bare ett barn? Jeg vet det er egoistisk å bare få ett barn, men jeg tror ikke barnet vil bli lykkelig hvis foreldrene er ulykkelige og utslitte heller....

Anonymkode: 858f5...ae7

[Gjest wildfig]

Det er definitivt mer krevende med to barn. Det at nummer to er enklere, er nok utelukkende fordi man vet mer selv som forelder, og at minstemann må venne seg til å ikke være midtpunkt hele tiden. 

Dere blir garantert mer utslitte, men langt fra ulykkelige. Jo flere barn, jo mer kjærlighet blir generert, tro det eller ei 😍

Om du vil ha råd; Avvent til dere føler behovet til et nytt tilskudd i familien 😊

[Salka]

Jeg har ikke barn og skal heller ikke ha, men hvorfor mener du at det er egoistisk å bare få ett barn? Jeg blir så provosert av sånne påstander! Det er vel mye bedre å få kun ett ønsket barn enn barn nr 2 bare fordi ungen skal få et søsken? Tro meg, mange er lykkelige som enebarn, deriblant meg. Jeg savnet aldri søsken og ble lei meg om noen syntes foreldrene mine var egoistiske som kun hadde meg. 

Så kommer aldri ønsket om barn nr 2 syns jeg du skal la være. Som du sier, barn blir ikke lykkelige med utslitte og ulykkelige foreldre. 

[Hundejente]

jeg har det akkurat sånn! Før vi fikk barn, tenkte jeg at jeg skulle ha to, og tenker fortsatt at det hadde vært veldig koselig for sønnen vår (nå fire) og få søsken, men orker ikke tanken på en til! Ett barn sliter meg ut! Og ja, det er nok visse ting som blir enklere, de leker sammen og sånn, men mest av alt blir det dobbelt opp av alt, og det er også en del ting ved småbarnsfasen jeg absolutt ikke vil gjennom igjen.

 

Jeg tenker at hvem vet, kanskje jeg får lyst på en atpåklatt om 4-5 år, det finnes faktisk en god del som får det, og søsken kan ha stor glede av hverandre selv om de er langt fra hverandre i alder.

 

I dag har sønnen min en venninne på overnatting, det har gått veldig fint det, men da de sov ikveld, tenkte jeg: "Herregud så glad jeg er for at jeg ikke har to!!!"

[AnonymBruker]

Nå har jeg to barn med mindre enn 18 mnd mellomrom, så tipset mitt blir at dere legger de planene på is til dere har overskudd og ikke minst lyst til det. Det er lettere med barn nr to, for man har erfaringen og tiden går så fort på grunn av all jobben og travelheten det er å ha to. Det er kun dere som kan bestemme om og når, men høres ikke ut som dere er klare nå.

Men å ha søsken er fint. Det kommer jo også en tid i livet hvor dere blir gamle, da slipper forhåpentligvis den ene å bære  alt ansvaret alene. Ellers tror jeg mange enebarn har det veldig godt, altså!

Anonymkode: 170a0...cde

[Mamasitas]

Jeg er glad vi fikk to tette, så blir de jo større ilag og man slipper å "begynne på nytt" med bleier/amming/nattevåk osv. Vi har to tette (18 mnd mellomrom) selvfølgelig uplanlagt med nr 2. Var helt ærlig litt fortvilt da jeg ble gravid med nr 2 pga nettop samme problemstillingene som dere. Men er selvsagt kjempelykkelig for at det ble som det ble!! 

Først og fremst vil jeg si nei, det blir overhodet ikke lettere med nr 2, det er knalltøft med to små barn. Men gleden av å se hvor tette bånd barna får, og hvor glade de er i hverandre, det er bare så flott og vi er så takknemlige for at vi har dem! 

Men jeg måtte gi opp å prøve å holde ting på stell hele tiden, da ble det mye lettere. Klær har vi sortert i skuffer men ikke brettet, middager er sunne nok, men enklest mulig, det flyter leker over alt uten at jeg orker å bry meg om det for mye. Jeg har meldt meg ut av kroppshysteriet og tenker at jeg er god nok som jeg er, så får trening komme senere. Gjør koselige ting med barna og slutta å stresse med ALT som skal gjøres i huset osv. Sover/slapper av når minsten sover, og størsten er i bhg, lar huset være rotete til iblant når jeg har overskudd. Det er knallhardt noen få år av livet men man får så mye igjen føler jeg. 

Men kan dere ikke bare la vær å stresse og ta ting som de kommer, da tenker jeg om dere venter enda noen år så gjør det vel ikke noe? Barna blir knyttet til hverandre uansett aldersforskjell, og de er våre mirakler av kjærlighet her i livet! <3 

[AnonymBruker]

Vent og se om du får lyst på en til etterhvert. Det er jo ingenting å stresse med? Jeg tenker at f.eks. fire år mellom må være ganske behagelig. Mine er to og fem, og hadde jeg bare hatt eldste ville livet nesten vært kjedelig.  Småbarnstida er heftig uansett, men så kommer den fine tida hvor de klarer seg mye selv.

Anonymkode: bd94c...9a4

[AnonymBruker]

Forstår deg, og kjenner på det samme! På en måte har jeg lyst på både en og to til, men jeg er redd for å moste meg selv helt da. Vi har det litt motsatt da, vi hadde verdens enkleste baby og nå er han en super treåring. Det er ingen problem med å ta han med seg på ting, og jeg føler jeg fremdeles kan "leve" hvis du skjønner. Med to vil jeg tro man blir mer låst til hjemmet og at det kreves mye planlegging for å gjøre noe. 

Anonymkode: 79781...ff8

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat som deg, men har sluttet å ha dårlig samvittighet for at barnet ikke får søsken. Bedre å bare ha ett barn, hvis man ikke vil eller føler man klarer flere. Ønsket om flere barn har ikke kommet for meg enda, og det er fem år siden fødsel. 

Anonymkode: f903e...34c

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt. Her har vi nesten ikke sovet på 3 år pga svangerskap med hyperemesis og barn som våkner hele tiden om kvelden/natten frem til de er 1,5 år gamle. Likevel blir det tre tette her. Vil ikke anbefale det fysisk eller psykisk når en har barn som er så mye oppe om natten (og det vet en jo ikke på forhånd). Jeg angrer ikke, men vi klarer oss ikke uten sykemeldinger, betalt vaskehjelp og hjelp fra familie.

Anonymkode: ea2c1...cab

[*Blomst*]

Hadde akkurat de samme tankene når vår var omtrent like gammel. Han var også en krevende tass og vi var usikre på om vi hadde overskudd nok til en til. Tenkte mye på aldersforskjellen og at de ikke ville få glede av hverandre hvis den ble for stor. Men ønsket veldig at han skulle ha søsken. 

Vi valgte å vente i frykt for at en til av samme sort ville velte lasset.  Når han ble 4 år syns vi alt var lettere og hadde virkelig kommet oss ovenpå. Så da bestemte vi oss for å starte prøvingen. Frøkna ble født i april og er nå 6 måneder og er motsatt av sin bror. Rolig, fornøyd, sover godt og er stort sett blid. Så hittil har alt gått på skinner,  ser til og med at de allerede har glede av hverandre selv om aldersforskjellen ble nesten 5 år💖 storebror er selvstendig og klarer mye selv det gjør også alt lettere. Angrer ikke på at vi ventet litt iallefall, det var deilig å føle at vi virkelig ønsket et barn til og ikke starte før bare fordi det var forventet ☺

2- 3 års alderen kan være en utfordrende alder så om et år eller to kan det hende at alt føles mye lettere 😊

[Lawyer]

Tok meg 5 år før jeg begynte å tenke på barn nr2. 

[AnonymBruker]

Hvorfor må man ha to barn? Har tildelt med det ideelle mellomrommet, spesielt tre av årene har vært hektiske. Nå i dag? Krangling osv hehe, elsker barna mone over alt på jord, men..... Om har kunne gått tilbake i tid og hadde visst hvor stor forskjell det er på å ha 1 eller 2 så hadde jeg valgt å kun fått 1 barn. 

Anonymkode: 3e81c...a21

[AnonymBruker]

Det er lettere i forhold til at man vet litt mer hva man driver med, men definitivtIKKE lettere med tanke på søvn,  stress og sånne ting. Kjærlighet derimot er det mye av 😊 Hilsen trebarnsmor 😊

Anonymkode: 32bb3...7f3

[AnonymBruker]

Jeg/vi hadde tenkt to barn. Vesla viste seg å være såpass krevende at jeg valgte bort småsøsken. Glad er jeg for det, siden jeg nå er helt alene med henne. Det skal sies at hun høyst sannsynlig får diagnosen adhd nå og at faren ikke er egnet til omsorg for småbarn. 

For meg er det godt å kunne fokusere hundre prosent på følge opp vesla, hun trenger tett oppfølging for å få frem det beste i seg selv.

Anonymkode: a1cc7...bea

[AnonymBruker]

Vi hadde og har det på akkurat samme måte. Sønnen vår er 5 nå, og jeg blir fortsatt kvalm ved tanken på å gå gjennom babytiden en gang til. Noen sier man glemmer hvordan det var, men jeg har ikke glemt det enda i alle fall, det har brent seg fast som et eneste langt mareritt. Har litt dårlig samvittighet overfor sønnen min, men samtidig føles det helt uaktuelt.

Anonymkode: 1ef2a...be7

[AnonymBruker]

Vi velger bevisst å vente litt med nr to, for vår toåring er helt Julius. Bare tanken på å gå gravid med kvalme, høygravid og så med spedbarn nå gir meg helt angst  Han var en veldig rolig sovebaby, men han har tatt igjen med et HØYT aktivitetsnivå nå. Vi tenker et søsken kan vente litt, det blir rett og slett litt for krevende nå. 

Anonymkode: baa7c...2cc

[AnonymBruker]

Ts her. Tusen takk for alle svar! Det varmer veldig! Og det er en stor trøst at vi er flere i samme båt. Mannen min er opptatt av at vi når vi tar et valg er det for hele familiens skyld, ikke bare barnets skyld. Og så lenge jeg blir kvalm av tanken på et nytt svangerskap, venter vi.

Anonymkode: 858f5...ae7

[AnonymBruker]

Husk Ts at det er deres familie det handler om her. Ikke bry dere om hva andre mener! 

Anonymkode: 8123a...b16

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte - med hunden. Jeg trodde jeg var godt forberedt og hadde realistiske forventninger til hvordan det var å ha hund (jeg hadde hatt hund tidligere). Nå som han er 1 år - ikke faen om jeg vil ha en til. Akkurat samme greia her; mye sykdom over lang tid, energibombe til tusen og superhormonell (vanlig det da), sta som faen, har glemt alt han har lært (hormonell ungdom med konsentrasjonssvikt som nekter å høre på "mamma") osv. Samtidig ønsker jeg jo en bror/kompis til hunden min slik at de har selskap i hverandre, kan leke sammen osv. Det er deilig med to hunder som leker masse og sliter ut hverandre. Men jeg klarer heller ikke tanken på en til. Jeg elsker hunden som om den var barnet mitt, men akkurat nå vil jeg aldri ha hund igjen

Anonymkode: f971f...660