Jeg orker snart ikke mer

[Nowayback]

Jeg er så lei. Føler at de fleste dagene kun byr på motbør og nedturer. Alt er bare vanskelig.

Alle andre bare fosser lekende lett gjennom livet, føles det som. Det er sikkert ikke tilfelle, for alle har noe motgang. Men hvorfor jeg ikke takler motgang som andre, vet jeg ikke. Jeg er bare uheldig utrustet fra naturens side hva gjelder sårbarhet og følsomhet. 

En venn av meg ser ut til å ha fått kjæreste, og jeg klarer ikke være glad på hans vegne. Jeg føler sjalusi, og de negative tankene om at det bare er jeg som ikke får det til, bare styrkes. Vi to har alltid hatt mye av de samme problemene med damene, og nå blir jeg stående alene igjen som eneste singel i vennegjengen. Jeg vurderer å kutte ut venner for ikke å bli minnet på dette hele tiden. Men er vel fortere gjort at jeg blir kutta ut, nå som de andre ikke er single lenger. Jeg bare hater det stedet jeg bor og har levd hele livet, og får lyst til å flytte langt vekk. Men jeg har ikke økonomi til det, og jobbutsiktene er labre.

Det er jo ikke så rart man er singel når man ikke har noe å tilby. I motsetning til vennen min, har ikke jeg trygg økonomi eller utdannelse. Han har heller ikke angst, som gjør det vanskelig å prestere sosialt. Han har heller ikke problemer med dagligdagse ting alle gjør, som å kjøre bil, svømme og alle mulige andre banale ting. I motsetning til de fleste andre har jeg ingen kvaliteter eller egenskaper som er spesielt for meg. Jeg har ikke den tingen jeg er virkelig god på. Jeg er generelt dårlig på det meste. Og det er med selvinnsikten helt på plass, og ikke at jeg bare er kritisk til meg selv.

Flere dager i uken har jeg virkelig mørke tanker. De mørkeste av de mørke. Jeg ser ikke meningen med noe som helst. Det jeg gleder meg mest til i livet er å drikke øl alene.

Jeg ser ikke helt veien ut av det hele. Det er vel to valg som er reelle, og som de sier i Frihetens Regn; "get busy living, og get busy dying". Noen ganger vet jeg ikke hvilken av disse jeg egentlig vil. Det har blitt den gylne middelvei i mange år.

Jeg har prøvd psykolog, men å sitte å snakke om mine problemer med en ukjent person som egentlig ikke bryr seg særlig, føltes ikke godt.

Jeg har lest en selvhjelpsbok som hadde moderat og kortvarig virkning.

Ironisk nok er det jeg ønsker meg aller mest i livet, barn og et familieliv. Men blir det et godt liv for et barn å ha en far som meg? Vil det barnet også utvikle angst, er det jeg tenker. Jeg kan si at angsten i familien går generasjoner tilbake på den ene siden av familien. Jeg mistet pappaen min som barn; kommer jeg også til å dø ung? Alle mulige hva/hvis kverner i hodet mitt. Jeg føler jeg burde blitt far for 7-8 år siden, hvis jeg skulle være sikker på at jeg ville se barnet vokse opp. Man kan jo aldri være sikker.

Føler meg patetisk som sutrer, men siden jeg ikke kan gjøre det virkeligheten, må det få utløp et sted.

[Gjest noe tilfeldig]

Gjør du noe aktivt for å date, eller er dette vanskelig for deg pga angsten? Har du tenkt noe på å gå etter en drøm eller ambisjon? Studere vedsidenav jobb eller starte opp med en hobby? Og sist men ikke minst: er du fysisk aktiv og får trent? Viktig for psyken det også  

[Ede]

Uffda.... Her må du nok ut av offerrollen og ta tak selv. Vil du bli bedre så må du åpne deg opp og ta imot hjelp fra lege og psykolog. Er det andre grep du kan ta? Kan du studere litt kanskje?   Og for all del slutt å snakke deg selv ned! Snakk til deg selv på en skikkelig måte, ingen er så udugelige som det du beskriver deg selv som. Ville du ha snakket slik om en kompis? Sikkert ikke, så ikke gjør det om deg selv heller da!  

[Oppgitt78]

Selv om du føler at du mangler flere attaktrive karaktertrekk, og fokuserer mye på de, så må du nesten bare prøve å overse de tankene. Ikke dra deg selv mer ned! Er du en god lytter? Det er en egenskap mange kvinner setter høyt.. 

Prøv å slapp litt mer av, treff nye mennesker i nærområdet (gjerne via lag/foreninger/o.l.), og vær deg selv. 

[Nowayback]

2 timer siden, Raven.WritingDesk skrev:

Gjør du noe aktivt for å date, eller er dette vanskelig for deg pga angsten? Har du tenkt noe på å gå etter en drøm eller ambisjon? Studere vedsidenav jobb eller starte opp med en hobby? Og sist men ikke minst: er du fysisk aktiv og får trent? Viktig for psyken det også  

Gjør ikke noe aktivt for å date. Jeg har igrunn ingen drøm eller ambisjon. Jeg trener, men idag ga jammen selv trening meg en på trynet også. Ellers føler jeg ikke trening har så mye å si for det mentale, for min del. Jeg har vært både i perioder hvor jeg har trent masse,og i perioder ingenting, og har ikke merket forskjell der.

1 time siden, Ede skrev:

Uffda.... Her må du nok ut av offerrollen og ta tak selv. Vil du bli bedre så må du åpne deg opp og ta imot hjelp fra lege og psykolog. Er det andre grep du kan ta? Kan du studere litt kanskje?   Og for all del slutt å snakke deg selv ned! Snakk til deg selv på en skikkelig måte, ingen er så udugelige som det du beskriver deg selv som. Ville du ha snakket slik om en kompis? Sikkert ikke, så ikke gjør det om deg selv heller da!  

Vet jeg er i en offerrolle. Psykolog ga meg en følelse av at jeg er syk, og det likte jeg ikke. Det var direkte ukomfortabelt å sitte inne på DPS og bli ropt opp foran mange andre. Det samme med å snakke om problemene.

Ville nok ikke snakket slik til en kompis, men sånn er nå selvkritisismen. Jeg mener at selvinnsikten min er veldig god, og selv om du ikke tror på det, så vet jeg veldig godt hva jeg mestrer/ikke mestrer.

 

1 time siden, Oppgitt78 skrev:

Selv om du føler at du mangler flere attaktrive karaktertrekk, og fokuserer mye på de, så må du nesten bare prøve å overse de tankene. Ikke dra deg selv mer ned! Er du en god lytter? Det er en egenskap mange kvinner setter høyt.. 

Prøv å slapp litt mer av, treff nye mennesker i nærområdet (gjerne via lag/foreninger/o.l.), og vær deg selv. 

Jeg er nok en god lytter i 1 til 1- situasjoner, iallefall.

Syns det er vanskelig å treffe nye mennesker i lokalområdet. Jeg er ikke aktiv i noe annet enn jobben, så det får i såfall være å bli med på lønningspils osv..

[Gjest noe tilfeldig]

1 minutt siden, mann_86 skrev:

Gjør ikke noe aktivt for å date. Jeg har igrunn ingen drøm eller ambisjon. Jeg trener, men idag ga jammen selv trening meg en på trynet også. Ellers føler jeg ikke trening har så mye å si for det mentale, for min del. Jeg har vært både i perioder hvor jeg har trent masse,og i perioder ingenting, og har ikke merket forskjell der.

Vet jeg er i en offerrolle. Psykolog ga meg en følelse av at jeg er syk, og det likte jeg ikke. Det var direkte ukomfortabelt å sitte inne på DPS og bli ropt opp foran mange andre. Det samme med å snakke om problemene.

Ville nok ikke snakket slik til en kompis, men sånn er nå selvkritisismen. Jeg mener at selvinnsikten min er veldig god, og selv om du ikke tror på det, så vet jeg veldig godt hva jeg mestrer/ikke mestrer.

 

Jeg er nok en god lytter i 1 til 1- situasjoner, iallefall.

Syns det er vanskelig å treffe nye mennesker i lokalområdet. Jeg er ikke aktiv i noe annet enn jobben, så det får i såfall være å bli med på lønningspils osv..

Hva med å søke etter damer på nettet ? 

[Ananas.]

Du har angst, altså er du syk, og bør få behandling. Ja, det er kjipt å føle seg som en pasient og det er merkelig å snakke med en fremmed om hva som skjer inne i hodet sitt, men det er det som er behandlingen. Ville du gått med en brukket arm uten å oppsøke legen? Antagelig ikke. Psykologbehandling tar gjerne tid, og det er slitsomt. De må på innsiden av deg for å forstå mekanismene dine, og så må de forsøke å endre dem, det er hverken hyggelig, enkelt eller en positiv opplevelse, men det kan hjelpe deg veldig mye på sikt, derfor synes jeg virkelig du burde prøve en gang til.

Sånn ellers så er du absolutt ikke alene. Det er mange som opplever at de ikke mestrer livet, og de aller fleste har aspekter ved livet de ikke mestrer. Utfordringen er at det ikke synes utenpå. Hvem som helst av dem du går forbi på gaten eller alle du kjenner, men som ikke betror seg til deg kan ha det like "ille" som deg. Du er ikke eksepsjonelt håpløs, hverken i evner eller sammenlignet med andre, men du ser ut til å ha et tankesett som ligger tett opptil (eller innenfor) depresjon. At det finnes angst i familien din kan fort bli en forklaringsmodell du bruker for å fortelle deg selv at det bare er sånn, men det trenger det ikke å være. 

Mine tre veldig konkrete tips til deg:

1. Oppsøk behandling på nytt. Husk at personen du snakker med ikke er ansatt for å bry seg, men for å hjelpe deg. Derfor vil det føles veldig merkelig, men samtidig er det den beste sjansen du har for å bli kvitt tankesettet som jobber imot deg.

2. Ikke steng de andre ute, eller deg ute fra dem. Oppretthold kontakten med dem du har, de er viktige. Det er langt vanskeligere å få tilbake kontakten senere enn å opprettholde den nå. Du trenger ikke å være glad på kameraten din sine vegne, men du må holde akkurat det for deg selv (eller aller helst snakke med psykolog om det også).

3. Finn et eller annet som interesserer deg, som du kan bruke tid på. Ikke tenk at det skal være et prosjekt som gjør deg mer attraktiv, men et prosjekt som gir deg en eller annen form for glede. Om det er puslespill, trening eller snekring spiller ingen rolle.

Og så noen helt konkrete tips for bedre psykisk helse generelt: Ta vitaminer, gå turer i dagslys, vær i fysisk aktivitet og forsøk å ha en stabil døgnrytme. Høres sikkert veldig streng og quickfix ut i dette innlegget, men når man er så langt nede så har man på en måte bare to valg, man kan la det skli, eller man kan ta tak. Jeg anbefaler virkelig det siste. 

[AnonymBruker]

At generasjonene før deg ikke lærte seg hvordan håndtere angstfølelser betyr ikke at du ikke kan lære det, og videreføre den kunnskapen og tilnærmingen til egne følelser hos eventuelle barn. Noen mennesker er mer predisponerte for angst, men det finnes måte å endre tankemønster slik at man reduserer angst betydelig.

Men jeg må gå, så har ikke tid til å skrive noe mer

Anonymkode: 05880...5bd

[Millimani]

10 timer siden, mann_86 skrev:

Jeg er så lei. Føler at de fleste dagene kun byr på motbør og nedturer. Alt er bare vanskelig.

Alle andre bare fosser lekende lett gjennom livet, føles det som. Det er sikkert ikke tilfelle, for alle har noe motgang. Men hvorfor jeg ikke takler motgang som andre, vet jeg ikke. Jeg er bare uheldig utrustet fra naturens side hva gjelder sårbarhet og følsomhet. 

En venn av meg ser ut til å ha fått kjæreste, og jeg klarer ikke være glad på hans vegne. Jeg føler sjalusi, og de negative tankene om at det bare er jeg som ikke får det til, bare styrkes. Vi to har alltid hatt mye av de samme problemene med damene, og nå blir jeg stående alene igjen som eneste singel i vennegjengen. Jeg vurderer å kutte ut venner for ikke å bli minnet på dette hele tiden. Men er vel fortere gjort at jeg blir kutta ut, nå som de andre ikke er single lenger. Jeg bare hater det stedet jeg bor og har levd hele livet, og får lyst til å flytte langt vekk. Men jeg har ikke økonomi til det, og jobbutsiktene er labre.

Det er jo ikke så rart man er singel når man ikke har noe å tilby. I motsetning til vennen min, har ikke jeg trygg økonomi eller utdannelse. Han har heller ikke angst, som gjør det vanskelig å prestere sosialt. Han har heller ikke problemer med dagligdagse ting alle gjør, som å kjøre bil, svømme og alle mulige andre banale ting. I motsetning til de fleste andre har jeg ingen kvaliteter eller egenskaper som er spesielt for meg. Jeg har ikke den tingen jeg er virkelig god på. Jeg er generelt dårlig på det meste. Og det er med selvinnsikten helt på plass, og ikke at jeg bare er kritisk til meg selv.

Flere dager i uken har jeg virkelig mørke tanker. De mørkeste av de mørke. Jeg ser ikke meningen med noe som helst. Det jeg gleder meg mest til i livet er å drikke øl alene.

Jeg ser ikke helt veien ut av det hele. Det er vel to valg som er reelle, og som de sier i Frihetens Regn; "get busy living, og get busy dying". Noen ganger vet jeg ikke hvilken av disse jeg egentlig vil. Det har blitt den gylne middelvei i mange år.

Jeg har prøvd psykolog, men å sitte å snakke om mine problemer med en ukjent person som egentlig ikke bryr seg særlig, føltes ikke godt.

Jeg har lest en selvhjelpsbok som hadde moderat og kortvarig virkning.

Ironisk nok er det jeg ønsker meg aller mest i livet, barn og et familieliv. Men blir det et godt liv for et barn å ha en far som meg? Vil det barnet også utvikle angst, er det jeg tenker. Jeg kan si at angsten i familien går generasjoner tilbake på den ene siden av familien. Jeg mistet pappaen min som barn; kommer jeg også til å dø ung? Alle mulige hva/hvis kverner i hodet mitt. Jeg føler jeg burde blitt far for 7-8 år siden, hvis jeg skulle være sikker på at jeg ville se barnet vokse opp. Man kan jo aldri være sikker.

Føler meg patetisk som sutrer, men siden jeg ikke kan gjøre det virkeligheten, må det få utløp et sted.

 

Les boka en gang til, eller finn deg en tilsvarende bok. Du skal ikke bruke kg på denne måten for du vet ikke hvilken kompetanse som ligger bak svarene du får. Det kan ta tid å bygge opp et forhold til en person du ikke kjenner. En mulighet du da har, er å evt ta med deg en annen du har tillit til. H*n skal selvsagt ikke være med hver gang, men bare i starten. Eller i det minste skal du ha en person som vet om psykologen, og som du kan snakke med etterpå. Du kan sutre i virkeligheten også, så mye du bare vil. Noen føler kanskje at det er lurt å holde det litt inni seg for mesteparten av omverdenen. Men samtidig er det noe som er viktig å få ut, disse følelsene du sliter med. 

Det skal sies at jeg har da fått ut litt følelser her på kg jeg også, men det går på andre ting enn det psykiske. Slike problemer skal man ta med de man vet at er profesjonelle, og det er det ingen garanti for at de som svarer i slike tråder faktisk er. Jeg ville bare nevne det. 

[AnonymBruker]

Jeg syns du skal prøve en ny psykolog, uavhengig om du tror det vil hjelpe. Som jeg forstår det har du faktisk fått tilbudt psykolog av det offentlige, og det er det ganske mange som ikke får. Du slipper å betale i dyre dommer for å få hjelp med det psykiske, og det i seg selv er noe å være takknemlig for. 

Videre syns jeg flere her deler godt om de små tingene som er viktig. Ha en plan for dagen, som består av å stå opp tidlig og komme seg en tur ut. Du gjør deg selv bare verre av å sitte hjemme og tenke de tingene du skriver her. Jeg vet at det ikke er lett, men det er et ansvar for eget liv som ingen andre kan hjelpe deg med. Skogsturer er bevist å gi et mer avslappet indre.

Anonymkode: 0924a...bcd

[AnonymBruker]

Først av alt vil jeg si at du er ikke patetisk. Det er tverit imot bra at du skriver her og forteller hvordan du virkelig har det. Klart, det ideelle hadde vært å gi psykologen en ny sjanse,. Likevel tror jeg at bare det å sette ord på ting er en god start. Forhåpentligvis kan du også mote deg opp til å dele litt med venner hvordan du egentlig har det.

Du skriver at alt er bare vanskelig. Har du alltid følt at det har vært slik? Hvis ikke, hva har gitt deg glede tidligere? Hva har du følt at du har mestret? Oppsøk dette på nytt. Du trenger ikke motivasjon først, bare gjør det. Gi deg selv pause fra tankekjøret. Det trenger ikke være noe stort engang. Om dette er aktiviteter du gjør sammen med andre, er det enda et pluss.

Det å gruble over hvorfor du ikke takler motgang som andre er forståelig, men et spørsmål du aldri kommer til å få et fullgodt svar på. Kanskje er også premisset for spørsmålet feil: Kanskje takler du motgang bedre enn andre. Du lever jo fortsatt, ikke sant? Wilhelmsen har anbefalt noe slik som å lage en konvolutt eller en boks hvor du skriver,: "Viktige og riktige, men ubesvarlige spørsmål" på. Skriv ned det du lurer på, putt det oppi boksen. Så går ikke spørsmålene og tankene noe sted, du vet hvor du har dem, men de trenger ikke komme og plage deg i hverdagen. Du kan faktisk velge å åpne den boksen eller konvolutten med jevne mellomrom. Kast de lappene som ikke lenger er så viktige. Eller skriv ned tankene dine og la det bli med det. Bestem deg for et visst tidspunkt på dagen hvor du skal gruble. Gi deg selv 20 min, og så går du videre med dagen din. Ja, det høres gjerne banalt ut, men det å ikke rømme fra tankene, men heller ikke dyrke dem, tror jeg kan være lurt.

Minn deg selv også på at dette er nettopp bare tanker. Selv om du har en tanke om at alt er vanskelig, trenger ikke dette representere virkeligheten. Klarer du å skape den avtsanden mellom deg og tanken? Heller enn å ta den tanken om at alt er vanskelig for god fisk, tenk at du har en tanke om at alt er vanskelig. Eller du kan se for deg at tanken er forsiden på et blad, du kan synge tanken for deg selv til tonene av bamsens fødselsdag.. Det høres sikkert veldig rart ut, men tanken er å skape avstand til de negative tankene. Å ikke gi dem mer kraft enn strengt tatt nødvendig.

At du kjenner på sjalusi tenker jeg er helt naturlig. Er dette noe du kan tørre å rett og slett nevne for denne kameraten din? Kan det ta noe av brodden av det vonde? Jeg vil uansett på det sterkeste anbefale deg å beholde vennene dine, ikke kutt dem ut, og ikke dyrk denne tanken om at de kommer til å kutte deg ut. Bruk heller energi på å pleie vennskapet, selv om det kan være det siste du ønsker å gjøre. Klarer du å kjenne takknemlighet over å ha de vennene du har? Det å minne seg selv på det en faktisk har kan gi en god følelse. Her trenger du ikke tro på det selv engang. Skriv det ned, gjenta for deg selv de tingene du har, de tingene har klart, de gode egenskapene du har. Som at du er en god lytter. Der har du en stor fordel over veldig mange andre. Så mange er så opptatt av seg og sitt og skravler i vei som om de var verdens navle. Du har også noe å tilby andre.

Du har venner. Det er mer enn mange andre har. Disse vennene må jo se noe de liker i deg? Om du tør, så spør dem. Se deg selv utenfra, særlig når du gjør noe bra.

Jeg tenker slik at du trenger ikke se veien ut- du trenger "bare" (i anførselstegn, for jeg vet det ikke er lett) å gjøre ting som gjør deg godt. Særlig når det gjelder at du får disse mørke tankene, når du lurer på om du kommer til å dø ung.. Da er det viktig at du tar en dag ad gangen. Det var leit å høre om faren din. Igjen tenker jeg at de tankene du får er helt naturlige, men igjen: Disse hva/hvis/hvorfor  og ikke minst "burde"-tankene gjør deg ikke noe godt. Du er der du er i livet nå, og du er god nok! Prøv som best er å ikke sammenlikne deg med andre. Se heller på hvilke grep du selv kan ta for å få det bedre.

Dette med barn og familie er noe jeg tenker det kan være lurt å bruke som en drivkraft til å bli bedre. Å tenke at du ønsker å bli en god far en dag. Ikke vær stygg med deg selv og tenk på hvordan livet ditt burde være, men gjør små ting for deg selv og mennesker rundt deg (det å hjelpe andre når du selv sliter er undervurdert) og skap det livet du ønsker å ha.

Les den selvhjelpsboken  på ny, eller finn en annen. Sjekk at alt er som det skal, at du ikke mangler noen vitaminer e.l. hos legen. Gi deg selv en sjanse hos psykologen. Tenk på hva du tenker om de andre som sitter der på venterommet. Hva tror du de tenker på? Tror du de er opptatt av deg eller sine egne problemer?

Du kan få et så mye bedre liv! Vis medfølelse for deg selv, ta deg selv på alvor uten å grave deg ned. Ønsker deg lykke til!

PS. Legger ved denne selv om det ikke er nytt år helt ennå. Tror vi alle kan ha godt av å ha mer medfølelse for oss selv, uten å synke inn i selvmedlidenhetssumpen  http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Ikke-var-sa-slem-mot-deg-selv-320495b.html

 

Anonymkode: 35f3b...af2

[AnonymBruker]

PS: Neste gang du får lyst til å drikke alene: Ring noen! Distraher deg selv, eller finn på noe annet. Det er farlig å drikke alene når man er nede. 

-Med de beste ønsker fra meg

Anonymkode: 35f3b...af2

[Nowayback]

9 timer siden, Millimani skrev:

 

Les boka en gang til, eller finn deg en tilsvarende bok. Du skal ikke bruke kg på denne måten for du vet ikke hvilken kompetanse som ligger bak svarene du får. Det kan ta tid å bygge opp et forhold til en person du ikke kjenner. En mulighet du da har, er å evt ta med deg en annen du har tillit til. H*n skal selvsagt ikke være med hver gang, men bare i starten. Eller i det minste skal du ha en person som vet om psykologen, og som du kan snakke med etterpå. Du kan sutre i virkeligheten også, så mye du bare vil. Noen føler kanskje at det er lurt å holde det litt inni seg for mesteparten av omverdenen. Men samtidig er det noe som er viktig å få ut, disse følelsene du sliter med. 

Det skal sies at jeg har da fått ut litt følelser her på kg jeg også, men det går på andre ting enn det psykiske. Slike problemer skal man ta med de man vet at er profesjonelle, og det er det ingen garanti for at de som svarer i slike tråder faktisk er. Jeg ville bare nevne det. 

Kompetanse bak svarene forventer jeg heller ikke. Men noen ganger skulle jeg ønske at noen sa at det er ok å gi opp livet.

Motivasjonen til å ta tak er der ikke. Jeg kan lese selvhjelpsboka, men den hjelper nok ikke i det lange løp.

[Nowayback]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

PS: Neste gang du får lyst til å drikke alene: Ring noen! Distraher deg selv, eller finn på noe annet. Det er farlig å drikke alene når man er nede. 

-Med de beste ønsker fra meg

Anonymkode: 35f3b...af2

Hvorfor? Å drikke alene er som regel de beste stundene jeg har.

[Nowayback]

18 timer siden, Raven.WritingDesk skrev:

Hva med å søke etter damer på nettet ? 

Det er litt for lett å pynte på sannheten på nettet, og ser de bilde forsvinner de nok fort. Man kan heller ikke være ærlig der, for jenter holder seg langt unna menn med psykiske problemer. Det gjelder jo selvsagt også i virkeligheten.

[AnonymBruker]

Dette forklarte mye..

Du må komme deg utav offerrollen. Det finnes faktisk folk som har det verre enn deg. Ta grep, date, gå til psykolog, les selvhjelpsbøker...

Anonymkode: 170c5...3d7

[AnonymBruker]

Hva vil du da? Vil du leve sånn her resten av livet, eller vil du få en bekreftelse på at du har det så ille at det er "greit" å ta livet sitt? Jeg skjønner ikke. Du vil jo tydeligvis at noen skal bry seg om deg når du skriver innlegg her inne, men du tar jo ingen av rådene.. 

 

 

Anonymkode: 256fb...7f3

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette forklarte mye..

Du må komme deg utav offerrollen. Det finnes faktisk folk som har det verre enn deg. Ta grep, date, gå til psykolog, les selvhjelpsbøker...

Anonymkode: 170c5...3d7

Hele greie med å komme seg ut av depresjon er å finne ut av hvordan man gjør det. Nytter ikke fortelle TS dette. Blir som å si "operer ditt eget bein så blir du frisk". Men så vet ikke personen hvordan man opererer bein.....

Anonymkode: 05880...5bd

[Gjest noe tilfeldig]

20 minutter siden, mann_86 skrev:

Det er litt for lett å pynte på sannheten på nettet, og ser de bilde forsvinner de nok fort. Man kan heller ikke være ærlig der, for jenter holder seg langt unna menn med psykiske problemer. Det gjelder jo selvsagt også i virkeligheten.

Bildene ..av deg? Kan man se på deg at du har angst?

[Sulosi]

Kjære mann_86.

 

Jeg må dessverre stenge tråden din ettersom det ikke er tillatt med selvmordstanker på Kvinneguiden. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen). 

Vi vil oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 16117 eller ringe nødnummer 113.

Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123
• Røde Kors: 800 33 321
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Vennlig hilsen Sulosi, mod.