Dårlig selvtillit

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er ny her. Jeg vet ikke helt om dette stedet er noe for en 14 åring men jeg trenger i vært fall hjelp. Jeg har slitt med dårlig selvtillit i snart litt over 3 år. Det var først i år jeg tok tak i det å fortalte det til mamma, etter det så har jeg snakket med helsesøster, psykolog, mamma,nesten alle lærerene mine og venner. Men ingenting hjelper! Det blir bare verre og verre.. Jeg har spør mamma om jeg vær så snill kan få snakke på bup, for der har flere av vennene mine vært og snakket, der de ble mye bedre! Etter jeg fortalte det til mamma og psykologen min, så sier de at jeg må dra til legen for å få en slags dignagnose også ta kontakt med bup som alle jeg snakker med sier tar en stund før jeg får time der.

Vel jeg kan jo fortelle om hvor faktisk ille dette er. 

Som sagt så har dette holdt på i snart litt over 3år. Det var ikke så ille for 3 år siden.. Men det har blitt verre og verre. Det har gått fra små gråting til selvmordstanker. Jeg har da problemer med å takle å se på den ekle kroppen min, og det ekle ansiktet mitt.. Jeg brekker meg,blir uvel og kvalm av å se på meg teknisksett. Alle sier at jeg er tynn og jeg har kjempe fin kropp osv.. Men jeg driter jo i hva dem sier når jeg mener noe annet!! Jeg har sultet meg, prøvd å kaste opp maten min.. Jeg selvskader masse! Mer enn det jeg har gjorde for noen måneder siden. Det har blitt utrolig mye verre på de siste ukene. 

De fleste tenker at det er teit å selvskader seg osv.. Men nå skal jeg fortelle deg om hvorfor jeg eller flere gjør det. 

Jeg har denne vonde klumpen som gjerne vil ut. Den klumpen består av alle mine vonde tanker. Hver gang jeg kutter meg, så føler jeg at den klumpen slipper seg ut en liten stund. Men plutselig går det over.. Da blir jeg nødt til å gjøre det igjen og igjen og igjen osv.. Jeg er blitt avhengig. 

Så vær så snill, hjelp meg med råd,nettsider osv.. Er lei av å se de stygge arrene på kroppen min, lei av å bli spurt om hva som har skjedd, lei av å si at jeg har falt og slått meg.. 

Anonymkode: 5110b...439

[dillyduzit]

Går du hos psykolog nå? Hvis ikke er det noe jeg anbefaler. Da anbefaler jeg at du tar opp alt dette som du har nevnt i denne tråden, eventuelt bare printe det ut og ta med til legen, dersom du syntes det er vanskelig å snakke om det. 

Husk at du fortjener å bli elsket, du fortjener å være et sted hvor du føler deg trygg. Og du skal aldri føle deg utrygg på hvem du selv er, fordi du er unik på din egen måte. Det er lov til å ha dårlig selvtillit, men jeg tror det ligger mer hos deg, enn bare det. Jeg skal absolutt ikke diagnosere noen, men ta opp depresjon og spiseforstyrrelser for legen. Med det, tror jeg du vil få den hjelpen du trenger. 

Husk at du ikke er alene der ute, selv om det virker slik. Det å aldri føle seg god nok er du hvertfall ikke alene om. Du er verdt så mye i denne verden, du er noe eget, og jeg er ganske sikker på at du er en fantastisk vakker person, men du ser det dessverre ikke selv. 

Og det med selvskadingen din, prøv å slutt. Jeg vet hvor vanskelig det er, men når du vokser opp, kommer du til å se på arrene og tenke, hva hvis jeg ikke hadde disse? Hva om? Hvorfor? Det er enklere nå å holde på med det du gjør, enn å finne en løsning på det. Og hvordan vet jeg at dette er vanskelig? I midten av 20-årene, sliter jeg enda. Som deg, var jeg svært usikker når jeg var på din alder, og jeg skulle ønske jeg hadde det du hadde nå, det å ha mamma, en psykolog eller en lege rundt deg er absolutt gull verdt! Jeg gikk i over 10 år, uten noe system rundt meg, og det var på hengende håret. 

Finn en løsning for selvskadingen, prøv yoga, sett på høy musikk og bare få det ut. Du vil få noen tilbakefall (5 år fri, fikk jeg tilbakefall "tapetkniven på jobben, glapp den når en kunde overrasket meg" skyldte jeg det på, nå angrer jeg) 

Men du må huske, du er god nok, du er elsket, og du er verdt alt. Du er så unik! Løft hodet, snakk med psykologen, legen og moren din. 

<3

[AnonymBruker]

Tusen takk! Det betyr utrolig mye det du sa

Anonymkode: 5110b...439