Lang avstand

[AnonymBruker]

Er det flere her som har en mann med lang avstand til familie, og som synnes det kan være vanskelig?

Min samboer kommer fra et annet land, og vi besøker hverandre omtrent 6-7 ganger i året. Vi har ei datter på 1,5 år og nå kommer svigermor på besøk til helga. Jeg ønsket å planlegge noe vi kunne gjøre i løpet av de dagene hun skal være her (så det blir ei kjekk helg med gode minner) Jeg spurte han om vi skulle finne på noe med min mor en av dagene. Han sa at det kunne vi gjøre, så jeg snakket med min mor og hun ordnet seg fri fredagen. I går sa han at det ikke måtte bli for lenge, at han var litt i tvil om hun egentlig kommer til å like det. For da må hun jo dele dattera vår med min mor. ? For meg er familie en veldig viktig del, og det er jo veldig synd om hun ikke kan tilbringe litt tid sammen med min mor fordi hun vil ha 100% av oppmerksomheten rettet mot barnebarnet og sønnen til en hver tid. Ja det må være vanskelig å bo så langt unna, men skal ikke man kunne leve noe normalt mens de er her? Tanken var akvarium men han har visst aldri likt det, og han trodde ikke hun heller gjorde det. Ok, greit nokk. Men er ikke det det å være sammen som er det viktigste? Ingen tvang for all del, men er nå vel kjekkere å gjøre noe, og skape gode minner sammen enn å sitte hjemme hele tiden? Det er snakk om et par timer sammen med min mor, ellers så har hun resten av tiden å bruke alene med henne. Ja vi kunne dratt på lekeland (som er stappfullt) eller gått i butikker enn å dra på akvarium. Men er det kjekkere?

Jeg blir bare så fortvilt innimellom, vil bare at de skal kunne snu ting til det positive istedenfor å snakke om hvor forferdelig det er å ha denne avstanden. Slik er det dessverre, og det er ingenting hverken jeg eller noen andre kan gjøre for å forbedre det. Min samboer tok valget å flytte hit for snart 3 år siden og han trives godt her. Jeg har tatt opp flere ganger at vi kan flytte dit, da jeg ikke hadde hatt noe imot det tidligere. Men nei, ikke aktuelt. Så ja, selv om det er vanskelig og kjipt så må hun jo akseptere at slik er det. Noen ganger lurer jeg på om hun egentlig liker meg i det hele tatt, mulig hun ser på meg som en "tyv" som tok fra henne sønnen til et helt annet og ukjent land.. *sukk*

Anonymkode: d1e03...5ca

[Pås]

Jeg skjønner egentlig din svigermor her... Barnet er jo i utgangspunktet langt mer knyttet til din mor enn til henne, så at hun vil benytte tiden alene med barnet uten at barnet hele tiden skal løpe mot den andre bestemoren er helt forståelig! Din mor og din svigermor kommer vel uansett ikke til å bli så veldig nære, så at de skal bruke mye kostbar tid sammen virker litt bortkastet.

[AnonymBruker]

39 minutter siden, Pås skrev:

Jeg skjønner egentlig din svigermor her... Barnet er jo i utgangspunktet langt mer knyttet til din mor enn til henne, så at hun vil benytte tiden alene med barnet uten at barnet hele tiden skal løpe mot den andre bestemoren er helt forståelig! Din mor og din svigermor kommer vel uansett ikke til å bli så veldig nære, så at de skal bruke mye kostbar tid sammen virker litt bortkastet.

Jeg ser poenget ditt og hva du mener, men hva vet du om hvilket forholdet de har? Hun har faktisk ikke så veldig mye nærmere forhold enn det svigermor har. Hun kjenner igjen begge like godt, og hun løper ikke bort til mormor slik du beskriver. Og at vår familie ikke kan omgås i et par timer når de først er her på besøk skjønner jeg virkelig ikke. Er dette bortkastet? Vi er tross alt en familie, og muligheten for at vi kommer til å gifte oss er jo også tilstede.

Anonymkode: d1e03...5ca

[AnonymBruker]

At dere omgås et par timer må da bare være positivt?  Gjøre stas på svigermor ved å presentere henne for andre i storfamilien?  Varte henne litt opp og la henne kose med barnebarnet sitt og samtidig hilse på andre som står dere nær,  spesielt din mor! Jeg holder med deg her. Prøv å vinkle det positivt så ser nok mannen din det og 😊

Anonymkode: 97536...b31