Hvordan er det å gå til psykolog?

[AnonymBruker]

Jeg har nå utsatt å oppsøke psykolog i omtrent 10 år. Nå klarer jeg imidlertid snart ikke mer, jeg må ha noen å prate med.

Men hvordan går jeg fram? Fastlegen min? Hva må jeg si der? Jeg hater å snakke om problemene mine, klarer ikke å si noe som helst uten å gråte. Kan jeg skrive et brev til fastlegen som han kan lese mens jeg sitter der?

Hvor går dere til psykolog? Går dere med solbriller ut fra kontoret til psykologen, hvis dere har grått? Går dere på jobb før/etterpå?

Kjenner jeg blir helt kvalm av tanken på å lette på lokket, aner ikke hva som kommer ut, men ut må det snart.

Anonymkode: b357d...538

[AnonymBruker]

For meg er det ganske meningsløst, men jeg må det for å få penger fra NAV.

Anonymkode: fd242...625

[Kittykat]

Du kan gå via fastlegen din. Da vil legen din henvise deg og legen må også forklare hvorfor du ønsker å gå i behandling hos psykolog. Det kan ta litt tid å få komme til, det kommer an på ventelisten hos psykologen. Når du kommer til din første time, så snakker du og psykologen om hvorfor du er der og eventuelt hva du ønsker. Man må virkelig kunne åpne seg opp hos en psykolog for å kunne komme til roten av problemet og bli frisk. Man må være brutalt ærlig. Det blir lettere etterhvert, egentlig. 

Det er ikke så lett for meg å snakke om problemene mine heller. Jeg synes det er veldig ubehagelig, men må man, så må man. Det største steget du kan ta, er å be om hjelp. Og det har du mer eller mindre gjort. Og bare for det, bør du være stolt av deg selv

Jeg har vært hos psykolog og jeg gråt ikke. Jeg jobbet ikke da, så jeg dro hjem igjen. Men hvis du får støtte fra nav, og skal i behandling, og det blir satt opp på en aktivitetsplan, så må du gå for å få støtten. Så merk deg det.  

[AnonymBruker]

Det psykologen kaller personlighetsforstyrrelser kaller jeg oppkonstruerte problemer. Det jeg kaller spekulering kaller psykologen forsvarsmekanismer, som igjen jeg kaller for å gå tom for argumenter. Psykologen er så påstålig at slitenheten min skylles noe psykisk, men hun har jo ikke engang kvalifikasjonene til å utelukke noe fysisk. Så for meg består psykologtimer av kverulering fra begge parter som i grunn er ganske underholdene.

Anonymkode: 7907f...8ca

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det psykologen kaller personlighetsforstyrrelser kaller jeg oppkonstruerte problemer. Det jeg kaller spekulering kaller psykologen forsvarsmekanismer, som igjen jeg kaller for å gå tom for argumenter. Psykologen er så påstålig at slitenheten min skylles noe psykisk, men hun har jo ikke engang kvalifikasjonene til å utelukke noe fysisk. Så for meg består psykologtimer av kverulering fra begge parter som i grunn er ganske underholdene.

Anonymkode: 7907f...8ca

Haha, der beskrev du nesten mine timer også. 

Anonymkode: fd242...625

[AnonymBruker]

Kommer an på hvordan den enkelte psykolog er. Er det en man ikke har kjemi med, en som "vet alt" og som nærmest detter diagnose på deg i det du kommer inn døra første møte, så er det ikke noe særlig. Da gjelder det å finne seg en annen, for kjemi er avgjørende for om hvorvidt timene vil ha noen effekt. 

Mer det en psykolog som spør litt og lytter masse. En psykolog som leser deg med dine ord og ditt kroppsspråk. Er det en psykolog som ufarliggjør følelser. En som viser det omsorg når du blir redd eller trist. En som er genuint nysgjerrig, med et glimt i øyet - da er det å gå i samtaler ikke moro, men befriende. Det forutsetter uansett at du er helt åpen og ærlig. De er ikke tankelesere :-) 

Anonymkode: e2d2e...188

[goodbye_kitty]

Jeg har vært kjempeheldig med psykologen min, anbefaler deg absolutt å forsøke det! Det jeg gjorde var å gå til fastlegen og forklare at jeg ønsket henvisning til psykolog pga sånn-og-sånn. Du må gjerne ta med en lapp om du synes det er enklere å snakke med legen da. Fastlegen skal i teorien ha en oversikt over alle private psykologer med driftsavtale i området som har ledig kapasitet, men jeg vet ikke om den ordningen funker i alle deler av landet. Jeg hadde fått anbefalt et navn så jeg ringte og hørte om hn hadde ledig. Etter å ha stått på venteliste i noen mndr fikk jeg komme inn. Jeg griner i nesten hver time, men ikke så mye at jeg kommer helt rødsprengt ut derfra. Jeg går til timer på ettermiddagen, går ikke tilbake til jobb etterpå fordi jeg blir ganske sliten psykisk. Snakker mye om oppveksten min, som ikke var så bra. Ønsker deg lykke til, og håper du søker hjelp  

[AnonymBruker]

Du skriver ikke hva som "kommer ut", men ta med et skriv du tar med til fastlegen. Der kan du enten/og sette deg opp på venteliste hos privatpraktiserende psykolog med offentlig driftsavtale eller DPS (distriktpsykiatrisk senter) hvor alle søknader blir vurdert. Du kan risikere å få avslag fra DPS.

　

Jeg gikk til DPS i 10 år, men følte ikke jeg ble tatt på alvor. Jeg oppsøkte en privatpraktiserende og der ble det klart at jeg har vært feildiagnostisert i 10 år. Min erfaring er utelukkende positiv hos privatpraktiserende, men man kan risikere at det er lang ventetid enog at vedkommende ikke tar imot tilpasienter med visse problemer. Jeg går til en anerkjent traumeterapeut og får svært god hjelp.

Anonymkode: 106fd...62d

[AnonymBruker]

Jeg får mye mer ut av å snakke med normale folk enn profesjonelle. De sykeliggjør absolutt alt og har en eller annen ganske off fasit for hva som er "normalt". Normalen er basert på et eller annet ideal jeg tviler på eksisterer.

Anonymkode: f7d3c...d59

[Brimi]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg får mye mer ut av å snakke med normale folk enn profesjonelle. De sykeliggjør absolutt alt og har en eller annen ganske off fasit for hva som er "normalt". Normalen er basert på et eller annet ideal jeg tviler på eksisterer.

Anonymkode: f7d3c...d59

Ikke på DPS der jeg går. Der normaliserer de nesten alt

[Gjest *kokos*]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg får mye mer ut av å snakke med normale folk enn profesjonelle. De sykeliggjør absolutt alt og har en eller annen ganske off fasit for hva som er "normalt". Normalen er basert på et eller annet ideal jeg tviler på eksisterer.

Anonymkode: f7d3c...d59

 

[AnonymBruker]

Jeg fikk en henvisning fra fastlegen som var generell etter at jeg hadde fått en liste over psykologer som hadde ledig timer fra nav og tok selv kontakt med psykologen. Så brukte jeg to år av livet på å ikke prate om det jeg burde fordi hun lot meg prate om det jeg ville. For eksempel at jeg er ekstremt konfliktsky og ikke vil såre noen, slik at jeg gjør ting jeg ikke bør. Som å gå i to år hos en psykolog som ikke hjelper nevneverdig.

Gråt aldri der, og gikk på nav, så ingen trengte vite om det ellers. Da jeg fikk sluttbrevet der viste det seg at jeg måtte få henne til å skrive inn den faktiske årsaken til at jeg hadde gått dit, for hun hadde laga noe stort utav noe annet, som riktignok også var problematisk for meg, men ikke i den grad at jeg trengte psykolog for akkurat det. Rar opplevelse. 

Jeg var der for utbrenthet og angst 

Anonymkode: 7f663...084

[goodbye_kitty]

8 timer siden, Brimi skrev:

Ikke på DPS der jeg går. Der normaliserer de nesten alt

Min psykolog gjør også det.

[AnonymBruker]

På October 15, 2016 den 1.49, AnonymBruker skrev:

Det psykologen kaller personlighetsforstyrrelser kaller jeg oppkonstruerte problemer. Det jeg kaller spekulering kaller psykologen forsvarsmekanismer, som igjen jeg kaller for å gå tom for argumenter. Psykologen er så påstålig at slitenheten min skylles noe psykisk, men hun har jo ikke engang kvalifikasjonene til å utelukke noe fysisk. Så for meg består psykologtimer av kverulering fra begge parter som i grunn er ganske underholdene.

Anonymkode: 7907f...8ca

Men hvis du har tatt blodprøver hos legen og alt der er bra, hvorfor er det så dumt å åpne seg opp for at det kan være psykisk? Det trenger ikke være en diagnose en gang, men at du f.eks bruker masse energi på tankevirksomhet som da fysisk sliter ut kroppen din.

Anonymkode: 8a5c7...d19