Kjære medbonusmammer

[AnonymBruker]

På 7.10.2016 den 22.31, AnonymBruker skrev:

Hva slags forhold har mannen din til moren til barna?

Et bra forhold der de samarbeider svært godt om fordeling av barna. Ingen følelser dem i mellom som ødelegger for oss, verken gjenværende kjærlighet eller negative følelser.

Hva slags forhold har du til henne - hvis noe?

Vi er venner på facebook og er på hils med hverandre. Hun er ikke så veldig pratsom av seg men når vi treffes er hun høflig og hyggelig. Vi har i grunnen et veldig avslappet forhold til hverandre som mor og bonusmor.

Hvor mye blir dere involvert i prat dem i mellom om barna, og er det noe vi "har noe med"?

Det kommer an på hva det gjelder. Hvis det handler om ting som har med barnas hverdag hos oss å gjøre, er jeg involvert. F.eks. fordeling av samvær i ferie, siden det er noe som også vedrører meg som er samboeren til barnefar. Samboeren min pleier ofte å spørre meg om min mening og moren har ingen problemer med at jeg blir involvert.
Hva man har noe med som bonusmor kommer vel an på moren, faren og deres forhold seg i mellom. Ting som handler kun om barna og ikke direkte eller indirekte berører meg, legger jeg meg ikke oppi.

Føler du at du kan ta avgjørelser gjeldende barna, eller går absolutt alt via pappa? 

I vårt hus der jeg bor og er den som gjør mesteparten av alt husarbeid og i stor grad lager mat, er jeg i høyeste grad med på å ta avgjørelser om hvordan ting skal være hos oss. Det er greit for både barnemoren og min samboer. Hva barna får lov til eller ikke i vårt hus bestemmer jeg like mye som samboeren, men andre avgjørelser om hva de får lov til eller ikke gir jeg gladelig videre til barnemoren og min samboer.

Hvor går grensen for hva vi bør og ikke bør bli med på? Bør vi "kjenne vår plass", eller faller det seg naturlig å bli med på alt av familieting, uansett hva? 

Det lar jeg barna og samboeren min bestemme. Dersom det skjer noe på morssiden av barnas familie, drar jeg dersom jeg blir invitert og det er underforstått at jeg er medregnet og at barna ønsker meg der. Det som foregår på farssiden deltar jeg selvsagt på da det også er en del av min familie nå.
Jeg tenker at du bør la barna og mannen din føre an her, men jeg synes det er noe som skurrer dersom man forventes å "kjenne sin plass". Man er en bonusmor, ikke en kuet hund. Dersom faren og moren har et greit forhold, pleier bonusmoren å anses som en del av barnas liv og hverdag, og da deltar hun i sosiale sammenkomster som en del av deres familie i de fleste tilfeller. Hvilke unntak som gjelder her, kommer an på hvor godt man kjenner morssiden og hvor godt akseptert man er som bonusmor. Ideelt sett burde det være få unntak.

Lykke til som bonusmor, dette går nok så bra så. Ikke gå på nåler, vær deg selv og krev din plass samtidig som at du godtar at du ikke kommer i første rekke. Som oftest går det fint å være bonusmor

Anonymkode: 8fcf9...b08

Flott for dere :-)

Vi er vant til, og trives med, at fars nye holdes  langt vekk fra alt av høytider/familiesammenkomster/konfirmasjon etc. 

Anonymkode: b2fb2...002

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Flott for dere :-)

Vi er vant til, og trives med, at fars nye holdes  langt vekk fra alt av høytider/familiesammenkomster/konfirmasjon etc. 

Anonymkode: b2fb2...002

Huff, syns synd i henne. Glad jeg ikke omgås deg og at moren til mitt stebarn er helt fantastisk imøtekommende og hyggelig. Her er vi alle like mye verdt

Anonymkode: 0b91f...58e

[Ellevill]

1 time siden, silkestrå skrev:

Å, så inderlig jeg skulle ønske at kjæresten min sine barn hadde en mamma som deg :-)

Jeg vil ikke kalle meg verken bonusmor eller stemor, men jeg er sammen med en mann som har to barn. Dessverre har han et konfliktfylt forhold til sin eks, og dette påvirker forholdet mitt til både henne og barna. De har fått beskjed fra henne om å ikke gjøre noe som jeg vil/ber dem om (dette har hun selv skrevet til meg), og jeg ser på de stakkars barna at ikke vet hvordan de skal oppføre seg i forhold til meg.

Jeg forsøker å gi dem tid og ikke være verken påtrengende eller alt for snill, men jeg må nok ærlig innrømme at det er vanskelig å vite hvordan jeg skal gå frem i forhold til dem. Jeg forsøke å holde meg litt i bakgrunnen, samtidig som jeg er der som en tydelig voksen som viser at jeg bryr meg om dem. Før jeg kom inn i dette forholdet hadde jeg nok aldri trodd det hvis noen fortalte meg at det kunne gjøre så vondt å bli konstant avvist eller få stygge kommentarer fra en seksåring. Men det er ikke mine følelser som er viktige i denne sammenhengen, - her er det barna som er viktigst. Jeg aner bare ikke hva jeg skal gjøre for å få henne til å forstå at de hadde hatt det så uendelig mye bedre dersom hun tillot dem å like meg.

Det må være veldig vanskelig for både deg og barna! Jeg håper virkelig ting går seg til! Krysser fingrene for deg! :-)