Kjære medbonusmammer

[kickdown]

Jeg er veldig ny i rollen som bonusmamma. Det har ikke gått et år enda en gang. Jeg føler jo at ting begynner å falle mer og mer på plass, men det er allikevel mye jeg er så usikker på! 

Kan ikke dere dele deres tanker rundt dette, uansett hva det er? (Mine er 7 og 10)

Hva slags forhold har mannen din til moren til barna?

Hva slags forhold har du til henne - hvis noe?

Hvor mye blir dere involvert i prat dem i mellom om barna, og er det noe vi "har noe med"?

Føler du at du kan ta avgjørelser gjeldende barna, eller går absolutt alt via pappa? 

Hvor går grensen for hva vi bør og ikke bør bli med på? Bør vi "kjenne vår plass", eller faller det seg naturlig å bli med på alt av familieting, uansett hva? 

Her kan det sikkert dukke opp flere spørsmål etterhvert, men det hadde vært så godt å få litt innspill fra andre! Dette her er en helt ny situasjon for meg. 

Og til dere mammaer som eventuelt måtte lese: Jeg vet at jeg aldri kommer til å ta plassen din, og det er heller ikke min intensjon. Jeg har skjønt at det kan være litt gnisninger her når det gjelder sånne ting, og jeg håper dere ser positivt på at jeg spør om sånt, og at det kun er for å kunne gjøre det beste for både deg og barna! 

[AnonymBruker]

Er ikke bonusmamma, men er voksen med bonusmamma og bonuspappa. Forholdet mellom mamma og pappa er bra, og vi feirer bursdager sammen, som en storfamilie. Større beslutninger tas av mamma og pappa, dagligdagse av den vi ungene er hos. 

Nå har bonuspappa vært med noen år, tar med på konserter aleine og behandler vårt halvsøsken på lik linje med oss andre. 

Bonusmamma er relativt ny, har et elendig forhold til sin eks. Synes det er rart at vi feirer sammen alle mann. Det vurderes nå å flytte sammen, men mens vi studerer i andre byer er barna hennes hjemme, så da mente de i felleskap (uten å ha snakka med oss) at vi ikke trengte å ha rom eller plass hos pappa. Hun vil ha minst mulig med oss å gjøre.

Anonymkode: 6b9b4...dcc

[kickdown]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er ikke bonusmamma, men er voksen med bonusmamma og bonuspappa. Forholdet mellom mamma og pappa er bra, og vi feirer bursdager sammen, som en storfamilie. Større beslutninger tas av mamma og pappa, dagligdagse av den vi ungene er hos. 

Nå har bonuspappa vært med noen år, tar med på konserter aleine og behandler vårt halvsøsken på lik linje med oss andre. 

Bonusmamma er relativt ny, har et elendig forhold til sin eks. Synes det er rart at vi feirer sammen alle mann. Det vurderes nå å flytte sammen, men mens vi studerer i andre byer er barna hennes hjemme, så da mente de i felleskap (uten å ha snakka med oss) at vi ikke trengte å ha rom eller plass hos pappa. Hun vil ha minst mulig med oss å gjøre.

Anonymkode: 6b9b4...dcc

Det var trist å høre at din bonusmamma har den innstillingen! Men også hyggelig å høre at du har en positiv oppleve med bonuspappa. 

Det er fint å kunne få innspill fra noen som lever med bonusforeldre også. Jeg tenkte faktisk ikke på det som en mulighet, men jeg ser jo nå at det egentlig er dere jeg burde spørre om råd, ettersom det er deres opplevelse av alt som er viktig. :-) 

[AnonymBruker]

At du tørr å lage en sånn tråd Ts, her vil det nok hagle inn svar fra mødre som kommer til angrep om at barnet har en mor og at du skal holde deg vekke. 

Anonymkode: c19a5...868

[AnonymBruker]

25 minutter siden, kickdown skrev:

 

Hvor mye blir dere involvert i prat dem i mellom om barna, og er det noe vi "har noe med"?

Jeg 

Føler du at du kan ta avgjørelser gjeldende barna, eller går absolutt alt via pappa? 

Hvor går grensen for hva vi bør og ikke bør bli med på? Bør vi "kjenne vår plass", eller faller det seg naturlig å bli med på alt av familieting, uansett hva? 

Her kan det sikkert dukke opp flere spørsmål etterhvert, men det hadde vært så godt å få litt innspill fra andre! Dette her er en helt ny situasjon for meg. 

Og til dere mammaer som eventuelt måtte lese: Jeg vet at jeg aldri kommer til å ta plassen din, og det er heller ikke min intensjon. Jeg har skjønt at det kan være litt gnisninger her når det gjelder sånne ting, og jeg håper dere ser positivt på at jeg spør om sånt, og at det kun er for å kunne gjøre det beste for både deg og barna! 

Vi ble et par da barnet var 11, flyttet sammen og fikk et fellesbarn 4 år senere, barnet er nå 15.

Foreldrene treffes vanligvis ikke ved overlevering/henting/bytte mellom hjemmene, som skjer direkte fra skolen. Barnet har basisting begge steder og evt utstyr til spesielle aktiviteter tas med. 

Foreldrene har hatt tøffe konflikter relatert  til f.eks mors ønske om å flytte så langt unna at regelmessig samvær måtte blitt feriesamvær,  men for det meste samarbeider de greit. De prater på telefon og har møter noen ganger i året når det er noe ekstra. Mor og jeg har ikke truffet hverandre mye, da ved overleveringer, selskapeligheter hos felles kjente mm. Det har ikke vært konflikter eller negativitet som jeg har merket. Stebarnet og jeg har et positivt forhold, og det har mor vært glad for. Vi er ikke samarbeidspartnere. Hun forholder seg til seg til barnefar, og barnefar representerer vårt perspektiv.

Jeg ville ikke blandet meg i kommunikasjon mellom foreldrene. Min stemme blir hørt i vårt hjem, vi diskuterer oss imellom, men siden mor og jeg ikke kjenner hverandre godt blir det feil av meg å opptre på linje med dem. Jeg lar også far ha styringen hos oss vedrørende sitt barn, og kommer med innspill og råd ut fra mitt perspektiv.

Jeg tar kun helt hverdagslige avgjørelser. Synes jeg at noe i oppdragelsen bør endres, tar jeg det opp med far. 

Siden vi har vært særboere mesteparten av tiden, har det ikke vært mange anledninger der det har vært aktuelt å være med på arrangementer osv. Det er jo snakk om en tenåring, som ikke har foreldre med på alt. Skoleavslutning og slikt har bare foreldre vært på. 

Mitt forhold til mir er nok veldig farget av at far og mor er ganske distanserte overfor hverandre. De tar imidlertid tak sammen hvis barnet trenger noe. Dette fungerer for vår utvidede familie.

Anonymkode: dc382...2d7

[AnonymBruker]

Hva slags forhold har mannen din til moren til barna?

Et bra forhold der de samarbeider svært godt om fordeling av barna. Ingen følelser dem i mellom som ødelegger for oss, verken gjenværende kjærlighet eller negative følelser.

Hva slags forhold har du til henne - hvis noe?

Vi er venner på facebook og er på hils med hverandre. Hun er ikke så veldig pratsom av seg men når vi treffes er hun høflig og hyggelig. Vi har i grunnen et veldig avslappet forhold til hverandre som mor og bonusmor.

Hvor mye blir dere involvert i prat dem i mellom om barna, og er det noe vi "har noe med"?

Det kommer an på hva det gjelder. Hvis det handler om ting som har med barnas hverdag hos oss å gjøre, er jeg involvert. F.eks. fordeling av samvær i ferie, siden det er noe som også vedrører meg som er samboeren til barnefar. Samboeren min pleier ofte å spørre meg om min mening og moren har ingen problemer med at jeg blir involvert.
Hva man har noe med som bonusmor kommer vel an på moren, faren og deres forhold seg i mellom. Ting som handler kun om barna og ikke direkte eller indirekte berører meg, legger jeg meg ikke oppi.

Føler du at du kan ta avgjørelser gjeldende barna, eller går absolutt alt via pappa? 

I vårt hus der jeg bor og er den som gjør mesteparten av alt husarbeid og i stor grad lager mat, er jeg i høyeste grad med på å ta avgjørelser om hvordan ting skal være hos oss. Det er greit for både barnemoren og min samboer. Hva barna får lov til eller ikke i vårt hus bestemmer jeg like mye som samboeren, men andre avgjørelser om hva de får lov til eller ikke gir jeg gladelig videre til barnemoren og min samboer.

Hvor går grensen for hva vi bør og ikke bør bli med på? Bør vi "kjenne vår plass", eller faller det seg naturlig å bli med på alt av familieting, uansett hva? 

Det lar jeg barna og samboeren min bestemme. Dersom det skjer noe på morssiden av barnas familie, drar jeg dersom jeg blir invitert og det er underforstått at jeg er medregnet og at barna ønsker meg der. Det som foregår på farssiden deltar jeg selvsagt på da det også er en del av min familie nå.
Jeg tenker at du bør la barna og mannen din føre an her, men jeg synes det er noe som skurrer dersom man forventes å "kjenne sin plass". Man er en bonusmor, ikke en kuet hund. Dersom faren og moren har et greit forhold, pleier bonusmoren å anses som en del av barnas liv og hverdag, og da deltar hun i sosiale sammenkomster som en del av deres familie i de fleste tilfeller. Hvilke unntak som gjelder her, kommer an på hvor godt man kjenner morssiden og hvor godt akseptert man er som bonusmor. Ideelt sett burde det være få unntak.

Lykke til som bonusmor, dette går nok så bra så. Ikke gå på nåler, vær deg selv og krev din plass samtidig som at du godtar at du ikke kommer i første rekke. Som oftest går det fint å være bonusmor

Anonymkode: 8fcf9...b08

[Ellevill]

Mine barn har hatt bonusmamma i 6 ? års tid. 

Hun lar stort sett faren ta seg av tingene som oppstår med barna/tenåringene, men har selvfølgelig rett til å uttale seg og ha en mening. Hun vasker, lager mat og er raus med penger til dem. Hun er hyggelig med meg og jeg liker henne godt. Jeg er HELT ferdig med barnefaren og har ingen vonde følelser for henne mht at hun er gift med ham. Vi kan godt alle feks feire jul sammen. Vi bor i nærheten av hverandre og treffer hverandre tilfeldigvis feks på tur med hundene og slår da følge. Ungene synes hun er litt rar og irriterende, men de setter nok egentlig veldig pris på henne! Ingen av oss finregner på hvem som bruker hva av penger eller hvem som har barna mest/minst. Vi tar ikke opp bagateller og lager diskusjoner. Jeg oppfatter henne ikke som en konkurrent på noen måte, og er takknemlig at hun er så snill med barna mine. Det har jeg også sagt til henne. 

Så veldig avslappet og lite konflikter. Vi er nok ganske heldige! :-)

[Ellevill]

Og hun kan bli med på det hun vil, om det så er noe som skjer hjemme hos mine foreldre. Ikke noe problem.

For henne ville det nok være helt uaktuelt å blande seg i skolemøter, lekser osv. 

[AnonymBruker]

Medbonusmor? Den tar kaka. 

Man må slutte å definere seg som positivt input i andres liv på deres vegne. 

Anonymkode: 850d4...f70

[Funkytwist]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Medbonusmor? Den tar kaka. 

Man må slutte å definere seg som positivt input i andres liv på deres vegne. 

Anonymkode: 850d4...f70

Nå mener hun vel "kjære 'felles'bonusmammaer?" Er det noe å flisespikke på? 

 

Edit, 

Eller mener du hun beskriver seg selv og andre som en bonus? Det er vel ett vanlig kallenavn på steforeldre. Kan vel være en negativ bonus. 

Endret 7. oktober 2016 av Funkytwist

[Ellevill]

Jeg synes begrepet Bonusmamma er et greit begrep. For mine unger er nok ikke fars nye kone en slags mamma, men en snill og trygg voksen. I andre situasjoner vet jeg barn føler det anderledes, både med mer distanse eller mer nærhet til denne som omsorgsperson. Hva de kaller seg er vel det samme. Fars nye kone er i vårt tilfelle en bonus, slik jeg forstår det. 

[AnonymBruker]

Bonusmamma til en jente på 15 år og vært det siden hun var 1 år. Fra hun var 6 år har hun bodd 50/50. I begynnelsen var jeg student og var ofte den som tok meg av jenta når hun var syk, selv om det var mor som hadde samvær. 

Far og mor er kjempe gode venner og har vært det heletiden. Vi har ofte feiret jul sammen og spiser ofte middag sammen. 

Mor og jeg er gode venner. Hun ringer som regel meg hvis det er noe fordi det er jeg som har kontroll på det meste. 

Jeg blir involvert i en del prat, men vi har alle fire (mor, far, hennes nye mann og jeg) blitt enige om hvordan det skal være mht barneoppdragelse osv. Feks ble hun tatt i lyve om hvor hun var forrige helg, mens hun var hos oss, da var det jeg som satt straffen uten å måtte diskutere med mor (far var bortreist). Hun har også hatt litt lesevansker og da ble vi enige om at alle "foreldrene" burde da del i praten med skolen for at alle kunne hjelpe henne best mulig. Ellers er jeg veldig klar på at mor og far sammen må ta viktige avgjørelser uten bonusfar og meg.

Altså her er mor og far så gode venner at alle blir med på alt. Mor har passet våre fellesbarn og vi har passet hennes. Jeg tror man må høre på hva barnet sier. Her har barnet heletiden villet ha meg med og når bonusfar kom inn i bilde noen år senere ville hun ha med han på alt også. Men dette er jo forskjellig fra familie til familie.

 

Anonymkode: 40f77...b71

[AnonymBruker]

12 timer siden, kickdown skrev:

Jeg er veldig ny i rollen som bonusmamma. Det har ikke gått et år enda en gang. Jeg føler jo at ting begynner å falle mer og mer på plass, men det er allikevel mye jeg er så usikker på! 

Kan ikke dere dele deres tanker rundt dette, uansett hva det er? (Mine er 7 og 10)

Hva slags forhold har mannen din til moren til barna?

Hva slags forhold har du til henne - hvis noe?

Hvor mye blir dere involvert i prat dem i mellom om barna, og er det noe vi "har noe med"?

Føler du at du kan ta avgjørelser gjeldende barna, eller går absolutt alt via pappa? 

Hvor går grensen for hva vi bør og ikke bør bli med på? Bør vi "kjenne vår plass", eller faller det seg naturlig å bli med på alt av familieting, uansett hva? 

Her kan det sikkert dukke opp flere spørsmål etterhvert, men det hadde vært så godt å få litt innspill fra andre! Dette her er en helt ny situasjon for meg. 

Og til dere mammaer som eventuelt måtte lese: Jeg vet at jeg aldri kommer til å ta plassen din, og det er heller ikke min intensjon. Jeg har skjønt at det kan være litt gnisninger her når det gjelder sånne ting, og jeg håper dere ser positivt på at jeg spør om sånt, og at det kun er for å kunne gjøre det beste for både deg og barna! 

Det er opprinnelig et fint forsøk du kommer med her, med ønske om å lære. Men alle spørsmålene jeg har uthevet her er ting du burde diskutert med samboeren din før dere flyttet sammen. Det er nemlig derfor ting skjærer seg når man er bonusmor, fordi dere "glemmer" å sjekke om dere er kompatible i slike tanker og avgjørelser FØR dere er stuck i samme hus. Så spør mannen din du, hva slags tanker han har. De fleste som ønsker barn sammen diskuterer oppdragelse, tanker og ønsker før de får barn, nettopp for å finne ut om de har samme innstilling til ting. Min erfaring er at damer uten barn som blir sammen med en mann med barn glemmer helt å ta denne praten, enda man da faktisk får barn sammen.

Anonymkode: f8dfd...a14

[AnonymBruker]

10 timer siden, Funkytwist skrev:

Nå mener hun vel "kjære 'felles'bonusmammaer?" Er det noe å flisespikke på? 

 

Edit, 

Eller mener du hun beskriver seg selv og andre som en bonus? Det er vel ett vanlig kallenavn på steforeldre. Kan vel være en negativ bonus. 

 Nei, det er ikke et "kallenavn". Det er et nyskapt begrep for å pynte på en situasjon som er uheldig for barn i dag.  Det er ikke slik at det er en bonus for barn at mor og far er skilt og de får en ny dame i hus. 

Det er heller ikke en bonus at ny mann har barn-. Det er stort sett enklere uten.

 

Anonymkode: 850d4...f70

[AnonymBruker]

10 timer siden, Funkytwist skrev:

Nå mener hun vel "kjære 'felles'bonusmammaer?" Er det noe å flisespikke på? 

 

Edit, 

Eller mener du hun beskriver seg selv og andre som en bonus? Det er vel ett vanlig kallenavn på steforeldre. Kan vel være en negativ bonus. 

Jeg vil legge til at det ikke finnes negative bonuser..  Men de der gjelder forblir likevel i barnas liv. Om barna trives med det eller ei...

Anonymkode: 850d4...f70

[Eikenøtt]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Nei, det er ikke et "kallenavn". Det er et nyskapt begrep for å pynte på en situasjon som er uheldig for barn i dag.  Det er ikke slik at det er en bonus for barn at mor og far er skilt og de får en ny dame i hus. 

Det er heller ikke en bonus at ny mann har barn-. Det er stort sett enklere uten.

 

Anonymkode: 850d4...f70

Bonus erstatter ordet ste i dette tilfellet, og denne endringen har skjedd fordi mødre og fedre har følt at ordet STEforelder var så sårende og negativt. Ste betyr i stedet for, bonus er å legge til noe.

Barna har ikke mistet mor og fått en stemor, barna har fått en tredje omsorgsperson i livet, og det er i de aller fleste tilfellene en bonus.

[AnonymBruker]

Hva slags forhold har mannen din til moren til barna?

Helt greit forhold i starten, har blitt faktisk veldig bra med årene. Så godt at vi har selskap sammen og er gjerne ute å spiser sammen med barna. 

Hva slags forhold har du til henne - hvis noe?

Litt rart til å begynne med, er kanskje ikke en person jeg ville blitt venninne med; trodde jeg, men i dag har vi et veldig godt forhold. Treffes ikke så ofte, men klemmer når vi møtes. Meldes av og til via sms eller fb.

Hvor mye blir dere involvert i prat dem i mellom om barna, og er det noe vi "har noe med"?

Blir selvsagt involvert når det gjelder spørsmål om bytte, men det har gått på en raus begge veier, så dette har ikke vært noe problem. Barneoppdragelse har vi hatt lik linje på når det gjelder mine og dine barn. Bursdag og konfirmasjon har hun inkludert meg i stedet for far, lettere siden hun vet jeg gjerne bidrar. 

Føler du at du kan ta avgjørelser gjeldende barna, eller går absolutt alt via pappa? 

Ja, jeg føler det, selvsagt er det enkelte ting som det er naturlig at mor og far tar sammen, men jeg inkluderes. 

Hvor går grensen for hva vi bør og ikke bør bli med på? Bør vi "kjenne vår plass", eller faller det seg naturlig å bli med på alt av familieting, uansett hva? 

Vi hadde relativt store barn da vi møttes, og det ble naturlig at jeg ble med feks på kamp, både etter ønske fra barnet og fra moren. Har alltid vært med på større arrangement, små skoleavslutninger med kun klasse var jeg ikke med på. Sitter alltid sammen med mor på kamp/arrangement. 

 

Kjenner at jeg ble veldig, veldig glad for at vi har det sånn....

Anonymkode: a5e92...d61

[AnonymBruker]

På ‎08‎.‎10‎.‎2016 den 9.55, AnonymBruker skrev:

Det er opprinnelig et fint forsøk du kommer med her, med ønske om å lære. Men alle spørsmålene jeg har uthevet her er ting du burde diskutert med samboeren din før dere flyttet sammen. Det er nemlig derfor ting skjærer seg når man er bonusmor, fordi dere "glemmer" å sjekke om dere er kompatible i slike tanker og avgjørelser FØR dere er stuck i samme hus. Så spør mannen din du, hva slags tanker han har. De fleste som ønsker barn sammen diskuterer oppdragelse, tanker og ønsker før de får barn, nettopp for å finne ut om de har samme innstilling til ting. Min erfaring er at damer uten barn som blir sammen med en mann med barn glemmer helt å ta denne praten, enda man da faktisk får barn sammen.

Anonymkode: f8dfd...a14

Er veldig enig i denne. Dette må avklares der ei mellom FØR man flytter sammen. Og om mulig er det også lurt å ta med den andre forelderen i en liten prat (forutsetter selvfølgelig at det er greit samarbeid mellom foreldrene for at det skal være mulig). Og også barna bør svare på hva de syns er greit i forhold til hva det er naturlig bonusmødre er med på. (på skolen hos oss har det blitt et stort problem på juleavlutninger med plass da mange stiller med 2 sett foreldre, flere bonussøsken m.m. Hyggelig at alle vil være med, men no) Ellers syns jeg det er positivt at du har bevisste tanker rundt dette og ønsker å finne gode løsninger.

Og jeg syns bonusmamma er helt riktig benevnelse. Det er jo det man bør ønske å være, en bonus. En positiv ekstra voksenressurs for barna. Jeg håper da virkelig at en evt. ny partner til mine barns far vil ønske å være en bonus for barna våre. Situasjonen er som den er. Ja, samlivsbrudd er negativt, men det er ikke nødvendigvis bare negativt at det kommer andre voksenpersoner inn i livet til barna. Dere som mener at man enten skal holde sammen som par samme hva fordi man har barn, eller om det blir brudd skal leve i ensomhet resten av livet av hensyn til barna, dere glemmer at barna lider om de har ulykkelige foreldre også.

Anonymkode: b2f31...3c8

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Og også barna bør svare på hva de syns er greit i forhold til hva det er naturlig bonusmødre er med på. (på skolen hos oss har det blitt et stort problem på juleavlutninger med plass da mange stiller med 2 sett foreldre, flere bonussøsken m.m. Hyggelig at alle vil være med, men no

Anonymkode: b2f31...3c8

Skal bare fullføre setningen: Hyggelig at alle vil være med, men noen ganger må man rett og slett tenke litt praktisk også, og ta hensyn til andre. Kanskje holder det at den biologiske familien deltar. Og det er heller ikke alle barn som ønsker å ha bonusforeldrene tilstede alltid, i alle fall ikke i starten før de har fått etablert familiebåndene.

Anonymkode: b2f31...3c8

[silkestrå]

På ‎07‎.‎10‎.‎2016 den 22.43, Ellevill skrev:

Mine barn har hatt bonusmamma i 6 ? års tid. 

Hun lar stort sett faren ta seg av tingene som oppstår med barna/tenåringene, men har selvfølgelig rett til å uttale seg og ha en mening. Hun vasker, lager mat og er raus med penger til dem. Hun er hyggelig med meg og jeg liker henne godt. Jeg er HELT ferdig med barnefaren og har ingen vonde følelser for henne mht at hun er gift med ham. Vi kan godt alle feks feire jul sammen. Vi bor i nærheten av hverandre og treffer hverandre tilfeldigvis feks på tur med hundene og slår da følge. Ungene synes hun er litt rar og irriterende, men de setter nok egentlig veldig pris på henne! Ingen av oss finregner på hvem som bruker hva av penger eller hvem som har barna mest/minst. Vi tar ikke opp bagateller og lager diskusjoner. Jeg oppfatter henne ikke som en konkurrent på noen måte, og er takknemlig at hun er så snill med barna mine. Det har jeg også sagt til henne. 

Så veldig avslappet og lite konflikter. Vi er nok ganske heldige! :-)

Å, så inderlig jeg skulle ønske at kjæresten min sine barn hadde en mamma som deg :-)

Jeg vil ikke kalle meg verken bonusmor eller stemor, men jeg er sammen med en mann som har to barn. Dessverre har han et konfliktfylt forhold til sin eks, og dette påvirker forholdet mitt til både henne og barna. De har fått beskjed fra henne om å ikke gjøre noe som jeg vil/ber dem om (dette har hun selv skrevet til meg), og jeg ser på de stakkars barna at ikke vet hvordan de skal oppføre seg i forhold til meg.

Jeg forsøker å gi dem tid og ikke være verken påtrengende eller alt for snill, men jeg må nok ærlig innrømme at det er vanskelig å vite hvordan jeg skal gå frem i forhold til dem. Jeg forsøke å holde meg litt i bakgrunnen, samtidig som jeg er der som en tydelig voksen som viser at jeg bryr meg om dem. Før jeg kom inn i dette forholdet hadde jeg nok aldri trodd det hvis noen fortalte meg at det kunne gjøre så vondt å bli konstant avvist eller få stygge kommentarer fra en seksåring. Men det er ikke mine følelser som er viktige i denne sammenhengen, - her er det barna som er viktigst. Jeg aner bare ikke hva jeg skal gjøre for å få henne til å forstå at de hadde hatt det så uendelig mye bedre dersom hun tillot dem å like meg.