Hadde du grepet inn/sagt noe?

[AnonymBruker]

Jeg har et barn som går på en fritidsaktivitet en gang per uke. Dette er en aktivitet som gjøres sammen med flere andre barn innendørs, og der alderen er mellom 4 - 6 år.

På denne aktiviteten er det et barn som OVERHODE ikke vil, så hver eneste gang er det bråk og spetakkel, gråt, kjefting osv. Barnet legger seg ned på gulvet og skriker "vil ikke", mens foreldrene kjefter, forsøker å overtale og drar/bærer barnet med seg inn. Så må de ut igjen fordi barnet skriker og gråter sånn, og sånn er det helt til treningen er ferdig.

Jeg får så VONDT av dette barnet, for de kan jo ikke unngå å se at barnet ikke vil?! Jeg har ennå ikke sagt noe, for har vært litt ambivalent til å blande meg opp i noe jeg ikke har noe med. Men dette har skjedd 4 - 5 ganger nå (hver eneste trening), og det blir ikke bedre - heller tvert om. Så tenker at jeg rett og slett må si noe snart - først og fremst pga barnet som blir presset sånn, og også fordi de faktisk ødelegger treningen til de ca 15 andre barna som faktisk har gledet seg til denne aktiviteten, men som får forstyrret hver eneste trening med skrik og krangling, dør opp og igjen hele tiden.

Men ER det noe å legge seg opp i, eller hadde du oversett det?

Anonymkode: 6255b...b28

[Gjest Raiu]

For en trist situasjon.

Jeg ville nok indirekte sagt til dem at kanskje en annen aktivitet hadde passet barnet bedre. Altså ikke sagt at barnet ødelegger for de andre med å skrike men heller sende det i en positiv retning om at noe annet kan være bedre. I en litt casual samtale hvis det er slik at du kommer i snakk med dem da. 

Rart at foreldrene er SÅ på at barnet skal være med på dette. Er det typiske fotball gale foreldre som drar ungen på fotballtrening eller noe sånn?

Endret 5. oktober 2016 av Raiu

[AnonymBruker]

Det kan jo tenkes at barnet egentlig vil og snakker om det hele uka, frem til det begynner og da får panikk. Ser da evt for meg at det blir litt pushing og gnåling fordi foreldrene muligens prøver å hjelpe barnet over noen treskler fordi de vet at han/hun vil innerst inne. 

Det går jo ann å prate litt løst og vennskapelig med foreldrene om situasjonen uten å nødvendigvis "ta det opp". Men jeg skjønner at det både er vanskelig å se på at dette skjer hver gang og at det kan være irriterende med dører opp og igjen osv. Men jeg er sikker på at treneren hadde tatt tak i situasjonen hvis det hadde vært behov for det. Kanskje treneren vet noe om årsaken uten at dere andre foreldre vet det. 

Anonymkode: 46b59...d57

[AnonymBruker]

Enig med AB over, min første tanke er at her er det en underliggende problematikk vi andre ikke vet om.

Det trenger jo ikke stemme, kanskje foreldrene er helt blåst og synes det er helt greit å tvinge et gjenstridig barn til noe han/hun overhodet ikke har lyst til. Men så lenge det ikke er utenkelig at det ligger noe mer bak, vil jeg være svært forsiktig med å si noe. Er situasjonen uholdbar vil vel også treneren ta affære?

 

Anonymkode: d1274...2ed

[GammelKaktus]

Når det er slik at dette ene barnet "ødelegger" treningen for de andre så synes jeg det er på sin plass å si noe. Foreldrene til de 15 andre barna har tross alt betalt for denne aktiviteten, går jeg ut i fra. Sier ikke lederen for aktiviteten noe om bråket? Hvis det er et barn med spesielle behov så burde dere jo fått beskjed om det, da det går ut over de andre barna.

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd noe lignende, på kulturskolen. Ett av barna som min datter spiller i gruppe med, er veldig umodent og klarer ikke stå i ro eller ta beskjeder. Han kommer alltid for sent, så når de andre er klare til å spille, kommer han og faren inn, og vi må vente i 10 min pga at han tuller når han skal ta av klærne, spør og graver om uvesentlige ting når han får beskjed om å gjøre noe. Jeg har irritert meg veldig over dette, og hele gruppa har en langsom progresjon pga at de ikke får så mye utav spilletimen.Jeg ba om en samtale med læreren, og sa at jeg lurte på om vi kunne bytte gruppe, da jeg syntes det var litt mye "støy" i gruppa vår. Uten å nevne navn.

Dette hjalp. Læreren ønsket nok ikke å miste en elev som faktisk er forberedt og hører etter, så hun må ha tatt en prat med foreldrene til gutten som er så ufokusert. Ting har bedret seg veldig på mange områder, og vi fortsetter (enn så lenge) i gruppa.

 

Jeg ville tatt det opp med instruktør. Si at det ikke er noe god stemning på treningene, og at dere vurderer å bytte gruppe/aktivitet hvis ikke noe endrer seg. Instruktær bør kunne si fra til foreldrene at de bør vente et år eller noe, kanskje barnet deres er klar for aktiviteten da.

Anonymkode: e2da3...0cb

[AnonymBruker]

Jeg føler meg litt truffet, da jeg selv har et barn i samme aldersgruppe som ikke vil på en aktivitet han begynte på for noen uekr siden, men hvor vi hittil har "tvunget" igjennom at han skal gå. Vi kjefter ikke da, og det er ikke høylytt hyling, så sånn sett er det vel litt på siden av problemstillingen. Men han har hittil vekslet mellom å gråte, sitte sammen med oss på sidelinjen og løpt litt rundt for seg selv. De andre foreldrene sitter på gangen, og jeg/far går ut og inn av treningsalen, men sitter mest inne sammen med barnet. Jeg føler at alle syns vi er kjemperare, og at alle lurer på hva som feiler gutten vår (som er et helt vanlig barn). Nå kommer vi mest sannsynlig til å la han slutte, fordi jeg er redd for at han kan bli helt anti alt sånt organisert opplegg om vi presser for mye. Men vi ville samtidig prøve noen ganger, for å se om det bedret seg og for å signalisere til han at man ikke bare kan gi opp fordi man ikke mestrer noe med en gang. Jeg vet ikke hvilken erfaring disse foreldrene har. Kanskje presser de for mye, men kanskje vet de at det må til en stund før han er med på ting.

Og så vil jeg si en ting om instruktører. Jeg er kjempemisfornøyd med instruktørene hos oss, og de har ikke akkurat bidratt til å inkludere et usikkert barn. Det er jevnt over mye kjefting, og når barnet vårt i blant lar seg overtale til å gå bort til de andre barna og bli med, ser ikke instruktørene han, slik at han f.eks. ikke slippes inn i ringen, og så gir han opp og tusler tilbake før vi voksne får gjort noe. Når det er snakk om så små barn, mener jeg også instruktørene må bidra for å inkludere. Selv om barnet ts nevner sikkert er kjempeusjarmerende for alle andre, så kan det være han også er usikker.

Men det går jo an å si fra til instruktørene, jeg ville nok vært ganske forsiktig med å snakke med foreldrene om dette. Men om det er forstyrrende for alle andre, er jo dette noe instruktørene kan ta med foreldrene.

Anonymkode: 15ec8...e10

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler meg litt truffet, da jeg selv har et barn i samme aldersgruppe som ikke vil på en aktivitet han begynte på for noen uekr siden, men hvor vi hittil har "tvunget" igjennom at han skal gå. Vi kjefter ikke da, og det er ikke høylytt hyling, så sånn sett er det vel litt på siden av problemstillingen. Men han har hittil vekslet mellom å gråte, sitte sammen med oss på sidelinjen og løpt litt rundt for seg selv. De andre foreldrene sitter på gangen, og jeg/far går ut og inn av treningsalen, men sitter mest inne sammen med barnet. Jeg føler at alle syns vi er kjemperare, og at alle lurer på hva som feiler gutten vår (som er et helt vanlig barn). Nå kommer vi mest sannsynlig til å la han slutte, fordi jeg er redd for at han kan bli helt anti alt sånt organisert opplegg om vi presser for mye. Men vi ville samtidig prøve noen ganger, for å se om det bedret seg og for å signalisere til han at man ikke bare kan gi opp fordi man ikke mestrer noe med en gang. Jeg vet ikke hvilken erfaring disse foreldrene har. Kanskje presser de for mye, men kanskje vet de at det må til en stund før han er med på ting.

Og så vil jeg si en ting om instruktører. Jeg er kjempemisfornøyd med instruktørene hos oss, og de har ikke akkurat bidratt til å inkludere et usikkert barn. Det er jevnt over mye kjefting, og når barnet vårt i blant lar seg overtale til å gå bort til de andre barna og bli med, ser ikke instruktørene han, slik at han f.eks. ikke slippes inn i ringen, og så gir han opp og tusler tilbake før vi voksne får gjort noe. Når det er snakk om så små barn, mener jeg også instruktørene må bidra for å inkludere. Selv om barnet ts nevner sikkert er kjempeusjarmerende for alle andre, så kan det være han også er usikker.

Anonymkode: 15ec8...e10

Så dere tenker at det hjelper å tvinge et barn til å delta på en aktivitet der han blir behandlet dårlig?

Om dere skal lære barnet å ikke gi opp, så er press og mas HELT FEIL måte å gjøre det på.

Anonymkode: b4e6e...d2b

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så dere tenker at det hjelper å tvinge et barn til å delta på en aktivitet der han blir behandlet dårlig?

Om dere skal lære barnet å ikke gi opp, så er press og mas HELT FEIL måte å gjøre det på.

Anonymkode: b4e6e...d2b

Du skal ikke se bort fra at foreldrene kanskje vet mer om hva som er best fremgangsmåte for akkurat dette barnet, enn hva du gjør.

Anonymkode: d1274...2ed

[Gjest O.G.]

Jeg er veldig direkte så jeg hadde antageligvis ville henvendt meg til foreldrene og spurt om "de ikke syntes det var nok av spetakkelet nu?" "Barnet vil ikke, på tide å vurdere en annen fritidsaktivitet, eller ingen i det hele tatt".

Endret 5. oktober 2016 av O.G.

[AnonymBruker]

Vanskelig å si. Mulig ungen ikke vil noe som helst foreldrene sier uansett. Hadde gitt blanke at tenkt at det var deres kamp.

Anonymkode: a60a9...453

[AnonymBruker]

Jeg har vært borte i en lignende problemstilling som rideinstruktør. Hadde en rideskolegruppe med ganske små barn hvor det ene barnet brukte omtrent hver eneste ridetime på å stå på midten å gråte. Hylte at hun ikke ville og var tydelig veldig ukomfortabel. Dette ødela mye av undervisningen for de andre barna da jeg måtte bruke veldig mye tid på å stå stille med dette barnet. Foreldrene fortalte at barnet ikke snakket om noe annet enn hestene hele uken og gledet seg VELDIG til å ri, men at nervene tok fullstendig overhånd når dagen kom. Vi løste dette ved å sette inn en hjelpeinstruktør til denne jenta som kun tok seg av henne. Leide henne rundt og fikk henne til å føle seg trygg slik at jeg kunne konsentrere meg om resten av gruppa. Etter en stund skled jenta rett inn og er i dag en både tøff og stabil rytter

Jeg aner ikke om dette kan være tilfelle hos dere TS, eller om det kan løses på en tilsvarende måte? Hos oss fungerte dette veldig fint. Jeg kjenner igjen frustrasjonen din, denne hadde garantert flere av de andre foreldrene på min ridegruppe også. 

Anonymkode: 7713d...ed6

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Så dere tenker at det hjelper å tvinge et barn til å delta på en aktivitet der han blir behandlet dårlig?

Om dere skal lære barnet å ikke gi opp, så er press og mas HELT FEIL måte å gjøre det på.

Anonymkode: b4e6e...d2b

ENIG!

Dette er hjerteskjærende lesning. Helt utrolig at ingen har reagert før. Helt uavhengig om det feiler barnet noe så lærer dere deres egne barn at det er ok å presse mennesker og at voksne bare står og ser på. For guds skyld, åpne munnen deres og si fra når dere reagerer på noe, så får heller foreldrene svare for om det er noe dere ikke vet.

Anonymkode: 475e6...977

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du skal ikke se bort fra at foreldrene kanskje vet mer om hva som er best fremgangsmåte for akkurat dette barnet, enn hva du gjør.

Anonymkode: d1274...2ed

Du skal ikke se bort fra at mange foreldre vet faktisk ikke hva de driver med og ender opp med å ødelegge barnets interesse og gleder for noe, heller enn det motsatte

Anonymkode: b4e6e...d2b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du skal ikke se bort fra at foreldrene kanskje vet mer om hva som er best fremgangsmåte for akkurat dette barnet, enn hva du gjør.

Anonymkode: d1274...2ed

Det er uansett ikke voksen oppførsel å bare forholde seg passiv og ignorant til det miljøet barn oppholder seg.

Husker min egen bror og kompisen snakket i voksen alder om hvor ille miljøet var på skolen og hvor mye mobbing det var der da de var små. Foreldrene satt bare og hørte på, med store øyne. De visste tydeligvis ingenting om dette enda begge guttene hadde gått på samme skole i ni år. Blir så forbannet over alle idiotvoksne som ikke evner å se noe fra et barns ståsted eller gripe inn.

Anonymkode: 475e6...977

[AnonymBruker]

Når barn er så små så har de det bedre hjemme med mor og far. Hvertfall når barn reagerer på den måten. 

Anonymkode: 5b675...cde

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har et barn som går på en fritidsaktivitet en gang per uke. Dette er en aktivitet som gjøres sammen med flere andre barn innendørs, og der alderen er mellom 4 - 6 år.

På denne aktiviteten er det et barn som OVERHODE ikke vil, så hver eneste gang er det bråk og spetakkel, gråt, kjefting osv. Barnet legger seg ned på gulvet og skriker "vil ikke", mens foreldrene kjefter, forsøker å overtale og drar/bærer barnet med seg inn. Så må de ut igjen fordi barnet skriker og gråter sånn, og sånn er det helt til treningen er ferdig.

Jeg får så VONDT av dette barnet, for de kan jo ikke unngå å se at barnet ikke vil?! Jeg har ennå ikke sagt noe, for har vært litt ambivalent til å blande meg opp i noe jeg ikke har noe med. Men dette har skjedd 4 - 5 ganger nå (hver eneste trening), og det blir ikke bedre - heller tvert om. Så tenker at jeg rett og slett må si noe snart - først og fremst pga barnet som blir presset sånn, og også fordi de faktisk ødelegger treningen til de ca 15 andre barna som faktisk har gledet seg til denne aktiviteten, men som får forstyrret hver eneste trening med skrik og krangling, dør opp og igjen hele tiden.

Men ER det noe å legge seg opp i, eller hadde du oversett det?

Anonymkode: 6255b...b28

Her kan det ligge mye mellom det du ser og hører og det foreldrene til dette barnet og kanskje leder på aktiviteten vet. 

Pass dine egne saker og ikke legg stein til byrden for foreldrene. Må du ta noe opp med noen, så er det de ansvarlige for aktiviteten du tar saken opp med, på en diskre måte. 

Anonymkode: bb274...bab

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er uansett ikke voksen oppførsel å bare forholde seg passiv og ignorant til det miljøet barn oppholder seg.

Husker min egen bror og kompisen snakket i voksen alder om hvor ille miljøet var på skolen og hvor mye mobbing det var der da de var små. Foreldrene satt bare og hørte på, med store øyne. De visste tydeligvis ingenting om dette enda begge guttene hadde gått på samme skole i ni år. Blir så forbannet over alle idiotvoksne som ikke evner å se noe fra et barns ståsted eller gripe inn.

Anonymkode: 475e6...977

Det kan være passivt og ignorant å ikke gripe inn, eller det kan være voksent og fornuftig. Dette er utrolig vanskelig terreng å navigere i når man ikke kjenner de involverte eller ser situasjonen med egne øyne, og det forundrer meg at flere svarer veldig skråsikkert.

Men siden du drar fram en litt irrelevant historie fra din egen krets, kan jo jeg gjøre det samme: min eldste sønn var en ganske engstelig type da han var liten, samtidig som han var en robust og kapabel type som mestret det meste. Et klassisk eksempel er da han ville hoppe fra tremeter'n. Han hadde bestemt seg mange dager i forveien, og snakket masse om det. Han kunne svømme godt, hadde sklidd i store vannsklier og brukt stupebrett mange ganger uten problemer. Dette med å ta tremeter'n var store saker for ham, og det eneste han hadde tenkt på i lang tid. 

Men da han sto på kanten, turte han ikke. Tilsvarende situasjoner hadde vi vært i hundre ganger før, og jeg visste at hvis han trakk seg, endte det uten unntak med gråt og tenners gnissel etterpå, og en selvfølelse som fikk enda en smell.

Hva folk trodde om meg, som sto der og forsøkte å overtale en åtteåring til å hoppe, og nærmest "tvang" ham til å gjøre det, tør jeg ikke tenke på ;) Du ville jo dømt meg nord og ned for å bedrive press, for eksempel. Men samma f hva utenforstående måtte mene på basis av to minutters observasjon, var det faktisk jeg som leste den situasjonen best. Det er poenget mitt. Det er ikke alt vi kan se utenifra.

Barnet i HI kan være:

- oppriktig redd og engstelig, og hatt best av å slippe

- ha problemer med å regulere trass og sinnereaksjoner, og det ville bære galt av sted for foreldrene å gi etter. Selv om det oppleves som ubehagelig for omgivelsene

- bruke lang tid på å venne seg til nye situasjoner, oppfatte instruksjoner og samspill tregere enn vanlig

- være slik som min sønn: redd der og da, men oppleve det som et kjempenederlag å gå

- kanskje ingen av delene, kanskje aktiviteten bare er helt feil for barnet og han bør få slutte

- kanskje foreldrene bare er hensynsløse idioter som tar hensyn til sitt eget eller and barn

- kanskje barnet har en diagnoseproblematikk som treneren vet om, og foreldrene til barnet vet at vil gå over etter hvert så det ikke plager resten av gruppa hele året.

 

Altså, hva vet vel vi??

 

Anonymkode: d1274...2ed

[Minlillesky]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har et barn som går på en fritidsaktivitet en gang per uke. Dette er en aktivitet som gjøres sammen med flere andre barn innendørs, og der alderen er mellom 4 - 6 år.

På denne aktiviteten er det et barn som OVERHODE ikke vil, så hver eneste gang er det bråk og spetakkel, gråt, kjefting osv. Barnet legger seg ned på gulvet og skriker "vil ikke", mens foreldrene kjefter, forsøker å overtale og drar/bærer barnet med seg inn. Så må de ut igjen fordi barnet skriker og gråter sånn, og sånn er det helt til treningen er ferdig.

Jeg får så VONDT av dette barnet, for de kan jo ikke unngå å se at barnet ikke vil?! Jeg har ennå ikke sagt noe, for har vært litt ambivalent til å blande meg opp i noe jeg ikke har noe med. Men dette har skjedd 4 - 5 ganger nå (hver eneste trening), og det blir ikke bedre - heller tvert om. Så tenker at jeg rett og slett må si noe snart - først og fremst pga barnet som blir presset sånn, og også fordi de faktisk ødelegger treningen til de ca 15 andre barna som faktisk har gledet seg til denne aktiviteten, men som får forstyrret hver eneste trening med skrik og krangling, dør opp og igjen hele tiden.

Men ER det noe å legge seg opp i, eller hadde du oversett det?

Anonymkode: 6255b...b28

Det finnes nok av foreldre som pusher barnet(barna) på aktiviteter som foreldrene ønsker barna skal bli med på. Selv om barnet vil eller ei. Dessverre..

Men, det finnes også barn som har kjempelyst til å bli med på aktiviteten, men når barnet først kommer dit får de litt panikk, redd etc. Jeg har barn, og min datter er sånn av og til når vi drar på aktiviteter. Det har hjulpet å ta en pause. For eksempel; Hun blir slik når hun er sliten etter en lang dag og ikke orker stort den dagen. Eller når hun føler seg litt utenfor, ikke tør å ta del i leken/aktiviteten. Er hun sliten, så lar vi være. Da hopper vi over aktiviteten og venter da til neste gang istedet. 

Kanskje du kan gå bort til barnet og si "Hei, har du lyst til å bli med å gjøre det og det? Trenger en sterk gutt/jente til dette!" Eller lignende. Nå vet jeg ikke hvordan situasjonen er, for jeg har ikke opplevd det sånn som du har. 

Hvis du har prøvd å få med barnet på noe, men det fremdeles er sånn og sånn. Så ville jeg sagt klart i fra til foreldren. Barnet forstyrrer de andre og det er ikke greit..

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men da han sto på kanten, turte han ikke. Tilsvarende situasjoner hadde vi vært i hundre ganger før, og jeg visste at hvis han trakk seg, endte det uten unntak med gråt og tenners gnissel etterpå, og en selvfølelse som fikk enda en smell.

Hva folk trodde om meg, som sto der og forsøkte å overtale en åtteåring til å hoppe, og nærmest "tvang" ham til å gjøre det, tør jeg ikke tenke på ;) Du ville jo dømt meg nord og ned for å bedrive press, for eksempel. Men samma f hva utenforstående måtte mene på basis av to minutters observasjon, var det faktisk jeg som leste den situasjonen best. Det er poenget mitt. Det er ikke alt vi kan se utenifra.

Anonymkode: d1274...2ed

Så situasjonen din sånn ut utenfra?:

så hver eneste gang er det bråk og spetakkel, gråt, kjefting osv. Barnet legger seg ned på gulvet og skriker "vil ikke", mens foreldrene kjefter, forsøker å overtale og drar/bærer barnet med seg inn. Så må de ut igjen fordi barnet skriker og gråter sånn, og sånn er det helt til treningen er ferdig.

For viss ikke, så kan det vel ikke sammenlignes?

Anonymkode: b4e6e...d2b