Å elske stebarn og biobarn like mye?

[Tanuki]

Ja hva mener folk egentlig? Leser jo ofte i trådene her at det nærmest er en selvfølge at man skal elske stebarn og biologiske barn like mye, og nåde dem som ikke gjør det!

Men altså, innerst inne, elsker man virkelig stebarn like høyt som man elsker sine egene? Ja, det kommer an på hvor lenge man har bodd sammen, og hvor gamle stebarna var da de kom inn i livet til steforelder. 

Men for å bruke et typisk scenario (tror jeg) man og dame flytter sammen, stebarn er 6+ år gammelt, og kan man virkelig elske dette barnet like høyt som egent barn? Du har ikke tatt del i oppveksten, fødsel, etc, er det virkelig naturlig å elske stebarn like høyt som egene barn? Eller om man IKKE har barn selv, kan man elske disse barna like høyt som bioforelder gjør?

Jeg spør fordi jeg helt oppriktig lurer, virker som det er tabu å være ærlig om at en er mindre glad i stebarn. Selvfølgelig, har en stebarn så skulle det bare mangle at en ikke forskjellsbehandler, etc, men er det RETTFERDIG å kreve  at en steforelder nærmest MÅ elske stebarna like høyt som evt egene barn? 

Hva tenker dere om dette?

 

[MapleSirup]

4 minutter siden, Tanuki skrev:

Ja hva mener folk egentlig? Leser jo ofte i trådene her at det nærmest er en selvfølge at man skal elske stebarn og biologiske barn like mye, og nåde dem som ikke gjør det!

Men altså, innerst inne, elsker man virkelig stebarn like høyt som man elsker sine egene? Ja, det kommer an på hvor lenge man har bodd sammen, og hvor gamle stebarna var da de kom inn i livet til steforelder. 

Men for å bruke et typisk scenario (tror jeg) man og dame flytter sammen, stebarn er 6+ år gammelt, og kan man virkelig elske dette barnet like høyt som egent barn? Du har ikke tatt del i oppveksten, fødsel, etc, er det virkelig naturlig å elske stebarn like høyt som egene barn? Eller om man IKKE har barn selv, kan man elske disse barna like høyt som bioforelder gjør?

Jeg spør fordi jeg helt oppriktig lurer, virker som det er tabu å være ærlig om at en er mindre glad i stebarn. Selvfølgelig, har en stebarn så skulle det bare mangle at en ikke forskjellsbehandler, etc, men er det RETTFERDIG å kreve  at en steforelder nærmest MÅ elske stebarna like høyt som evt egene barn? 

Hva tenker dere om dette?

 

Du er jo helt på tur-Jeg har aldri sett det et eneste sted at de "skal" elskes like høyt. Det er jo ikke naturlig.

Man skal behandle barna rettferdig og være like åpenhjertlige mot alle barna du har i din varetekt.

Om du ikke klarer å se dette, så håper jeg du frastår fra å være stemor.

Endret 17. september 2016 av MapleSirup

[Tanuki]

6 minutter siden, MapleSirup skrev:

Du er jo helt på tur-Jeg har aldri sett det et eneste sted at de "skal" elskes like høyt. Det er jo ikke naturlig.

Man skal behandle barna rettferdig og være like åpenhjertlige mot alle barna du har i din varetekt.

Om du ikke klarer å se dette, så håper jeg du frastår fra å være stemor.

LES det jeg skrev og ta det piano! Jeg sier jo at SELVFØLGELIG skal alle barn behandles likt, men jeg sitter med inntrykk av at det er forventet at steforeldre må ELSKE stebarn like mye som egene.  Og nei, jeg er ikke egentlig steforelder, så derfor spør jeg om hva andre mener og tenkter. 

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg gjorde det i 4 år. Frem til jeg fikk mitt eget barn. Da lærte jeg at det ikke kan sammenlignes på noe vis.

Jeg er glad i stebarnet mitt. Men jeg elsker mitt eget barn så høyt at ingenting kan måles med kjærligheten jeg har til han. 

 

Anonymkode: bb475...c84

[Rotemor]

5 minutter siden, Tanuki skrev:

LES det jeg skrev og ta det piano! Jeg sier jo at SELVFØLGELIG skal alle barn behandles likt, men jeg sitter med inntrykk av at det er forventet at steforeldre må ELSKE stebarn like mye som egene.  Og nei, jeg er ikke egentlig steforelder, så derfor spør jeg om hva andre mener og tenkter. 

Jeg sitter overhode ikke med inntrykk av at noen mener dette. Hvor har du det fra?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke inntrykk av at det er forventet, bare at man skal behandle dem likt og inkludere dem like mye i familien som egne barn. Selv elsker jeg stebarnet like mye som mitt eget barn, men han kom inn i livet mitt da han var ganske liten, og det tror jeg er avgjørende. I tillegg har han bodd mest hos oss opp gjennom årene, så jeg har tilbragt omtrent like mye tid med ham som med mitt barn.

Akkurat nå er både han og mitt eget barn ufrodragelige tenåringer, og det hadde nok vær vanskeligere for meg å skulle få varme følelser for ham nå hvis jeg ikke hadde vært uendelig glad i ham fra før.

Anonymkode: a9f70...0ea

[Tanuki]

Et øyeblikk siden, Rotemor skrev:

Jeg sitter overhode ikke med inntrykk av at noen mener dette. Hvor har du det fra?

fra alle stemor trådene her, selvfølgelig mulig jeg tar helt feil. uansett bare lurer jeg på hva folk er tenker om dette.

[AnonymBruker]

Hvis man ikke elsker stebaret like høyt som sitt eget barn er man et kaldt og ufyselig menneske som ikke burde få lov til å hverken være mor eller stemor.

Anonymkode: f9d27...6bb

[Tanuki]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis man ikke elsker stebaret like høyt som sitt eget barn er man et kaldt og ufyselig menneske som ikke burde få lov til å hverken være mor eller stemor.

Anonymkode: f9d27...6bb

seriøst?

 

[AnonymBruker]

Jeg har ett barn selv og samboer har ett barn. De er begge seks år. Jeg er jo glad i stebarnet, han blir inkludert og behandlet likt. De er også veldig glad i hverandre, og oppfører seg som søsken.

"Dessverre" kan jeg aldri elske noen sånn som jeg gjør mitt eget barn. 

Anonymkode: 919f5...aab

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, Tanuki skrev:

seriøst?

 

Ja. Empatiløse ikke-mennesker.

Anonymkode: f9d27...6bb

[Gjest antbug]

Det er to helt forskjellige kjærligheter og følelser. Det blir for meg som å skulle måle kjærligheten til barnas far i forhold til den til barna, eller forsøke å sette terningprikker på hvor mye man elsker hvert av sine biologiske barn. Man elsker forskjellige mennesker på forskjellige måter, og jeg synes det holder i massevis at man elsker dem.

[Gjest C'est la vie:)]

4 minutter siden, antbug skrev:

Det er to helt forskjellige kjærligheter og følelser. Det blir for meg som å skulle måle kjærligheten til barnas far i forhold til den til barna, eller forsøke å sette terningprikker på hvor mye man elsker hvert av sine biologiske barn. Man elsker forskjellige mennesker på forskjellige måter, og

 

.....jeg synes det holder i massevis at man elsker dem.

Det siste du skrev der var veldig flott sagt! Det er jeg enig i.

[Ulrikke]

Jeg er glad i stebarna mine, ville gjort alt som sto i min makt for å hjelpe dem om de trengte det, hater å vite at de har det vanskelig osv...

Verken min samboer, barnas mor eller hennes samboer igjen har den oppfatning at man er like glad i andres barn som i sine egne. Men for min egen del er jeg veldig glad for at jeg er glad i dem, det gjør det garantert mye enklere! Fordi de har vært mest hos mor kjenner jeg dem ikke like ut og inn som jeg gjør med vårt felles barn, og det er noen nyanser som ikke er like i våre forhold nettopp fordi de har såpass mange familier (besteforeldre er også skilt og har "ste-" involvert) mens vårt felles barn har kun oss....

Dersom noen mente at jeg ikke egnet meg som stemor fordi følelsene er ulike, ville jeg ikke tatt dem seriøst. Barna har aldri blitt forskjellsbehandlet, jeg har tatt like mye deres side i konflikter som fellesbarnets, ut fra settingen. Hvem av dem jeg har hatt best forhold til har gått litt i bølger, men det ser jeg ikke på som unaturlig (jeg har tre stk). 

Heldigvis har jeg fått "lov" av mor til å engasjere meg, jeg har til og med fått takk for det ved flere anledninger. Jeg tror verken hun eller min samboer forventer mer enn at ungene behandles fint og er en likeverdig del av familien - det er ingen som måler kjærlighet i prosent verken her eller der. Hadde jeg spurt ungene, regner jeg med at de ville svart at mamma og pappa var viktigst, men at de er veldig glad i meg og setter pris på meg. Jeg tror ikke på noen måte de ville sagt at de ikke følte seg inkludert og ønsket, tvert i mot. Men at jeg er like glad i dem som i mitt eget barn? Nei, det er jeg ikke - og jeg føler meg ikke flau over å si det heller. Det SYNES jo ikke på noe vis!

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis man ikke elsker stebaret like høyt som sitt eget barn er man et kaldt og ufyselig menneske som ikke burde få lov til å hverken være mor eller stemor.

Anonymkode: f9d27...6bb

Anonymkode: f8fb4...c42

[AnonymBruker]

Jeg elsker mitt eget barn og jeg elsker mitt stedbarn. Men om jeg måtte velge mellom de to er valget svært enkelt.

Anonymkode: 69c2d...f6c

[Tanuki]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Empatiløse ikke-mennesker.

Anonymkode: f9d27...6bb

No dramatiserer du. Jeg har inntrykk av at de aller aller fleste steforeldre gjør så godt dem kan, men tror at for dem aller fleste så elsker man sitt eget barn høyest, i de fleste tilfeller, helt naturlig.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Tanuki skrev:

No dramatiserer du. Jeg har inntrykk av at de aller aller fleste steforeldre gjør så godt dem kan, men tror at for dem aller fleste så elsker man sitt eget barn høyest, i de fleste tilfeller, helt naturlig.

Og det stemmer nok. Jeg elsket mitt eget barn. Men innrømmer at jeg ikke elsker, men kun bryr meg om og har omsorg for stebarnet mitt. Ærlig sak. Begge vil bli behandlet likt, men mine følelser får jeg ikke gjort noe med. 

Anonymkode: bb475...c84

[AnonymBruker]

Jeg tok det som en selvfølge at jeg skulle elske stebarnet like mye som mitt eget og skammet meg lenge fordi jeg ikke gjorde det helt til jeg hadde så dårlig samvittighet og følte meg som en så forferdelig person at jeg oppsøkte psykolog. Jeg trodde på alvor at jeg manglet normale følelser og det hjalp å få sette ord på ting og få aksept på at det var helt greit å bare være glad i og å like stebarnet sitt uten at en har de samme voldsomme følelsene jeg har for egne barn

Anonymkode: 84a9a...b13

[Tanuki]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tok det som en selvfølge at jeg skulle elske stebarnet like mye som mitt eget og skammet meg lenge fordi jeg ikke gjorde det helt til jeg hadde så dårlig samvittighet og følte meg som en så forferdelig person at jeg oppsøkte psykolog. Jeg trodde på alvor at jeg manglet normale følelser og det hjalp å få sette ord på ting og få aksept på at det var helt greit å bare være glad i og å like stebarnet sitt uten at en har de samme voldsomme følelsene jeg har for egne barn

Anonymkode: 84a9a...b13

Samme tenker jeg. Så for litt siden en Dr.Phil episode om samme tema, han mente at det er helt feil å forvente at en steforelder skal ha samme føleser for stebarn, som foreldre har. Man skal selvfølgelig gjøre sitt aller beste når man er i forhold med noen som har barn fra før, og behandle alle barna likt etc, men utover dette syns jeg man ikke kan kreve mer.