3-åringen er slem mot andre barn

[AnonymBruker]

Kjære forum,

jeg vet ikke min arme råd, og håper noen av dere har erfaringer eller råd dere kan dele.

Vi har en gutt på 3 år som er høyst oppegående, kjærlig og utadvendt. Han er en engel her hjemme (et fullstendig A4 hjem bestående av mor, far og en katt), og blant andre voksne. Han har aldri vist tegn til trass, dvs han utfordrer som alle andre, men går aldri i vranglås, og tar helt greit et "nei" for et "nei" - han er nesten i overkant fornuftig og oppmerksom / "tilsnakkandes" til 3-åring å være. Det skjærer seg imidlertid ofte fullstendig når det kommer andre barn inn i bildet. I barnehagen går han bevisst inn for å provosere, og det begynner å gå på miljøet løs. Personalet er daglig maktesløse vitner til at han f.eks kaster sand i ansiktene til både yngre og eldre barn - uten verken forvarsel eller anger. Det har også vært episoder hvor han har dyttet både yngre og eldre barn ned fra klatrestativ etc som virkelig kunne fått alvorlige følger. Miljøet i barnehagen er én bekymring, men jeg tenker også mye på det dårlige grunnlaget han legger for å få venner - som er både hyggelig og viktig. 

Privat omgås vi også andre familier med barn, og vi ser antydning til adferden barnehagen beskriver, men vi rekker som regel å komme ham i forkjøpet slik at vi unngår ubehagelige situasjoner. Om en situasjon får utspilt seg, fokuserer vi alltid på det andre barnet og lar vår egen stå på sidelinjen, slik at han ikke får høste noe av oppmerksomheten. Dernest gir vi ham klar beskjed om at adferden hans er uakseptabel, og isolerer ham eventuelt fra situasjonen (f.eks fjerner ham fra den pågående leken om det er noe han liker).

Min samboer og jeg er beherskede og rolige mennesker, så vi møter ham aldri med skarpe reaksjoner, vi forsøker snarere å møte ham på hans nivå - i alle typer kommunikasjon. Ellers forsøker vi å balansere "servicegraden" til treåringen ettersom han er vår eneste (inntil videre), og å være så gode rollemodeller som vi kan, f.eks ved å vise at vi setter pris på hverandre, og familien og vennene våre.

Vi hadde et syltynt håp om at å flytte fra småbarn- til storbarnsavdeling i barnehagen skulle hjelpe, og at han kanskje ville innordne seg i hierarkiet der, men nå etter en måned er han fremdeles som en chihuahua i hundegården. 

Så jeg vet virkelig ikke min arme råd. Om det finnes noen der ute som har erfaringer å dele, setter jeg enormt stor pris på det.

På forhånd hjertelig takk for hjelpen.

Hilsen rådvill mamma

 

 

Anonymkode: 8e988...917

[AnonymBruker]

Høres litt ut som meg da jeg gikk i barnehage. Jeg var utad veldig rolig, snilt barn. Men i barnehagen kastet jeg lego på de andre barna og gjemte meg bakerst i en krok. Jeg ble prøvd i to barnehager, men ingen av de funket så jeg ble tatt ut og trivdes mye bedre hjemme. Lekte med nabobarn og virket nok nokså normal ellers. Det var når jeg kom i barnehagen med mange barn og kaos at ting gikk dårlig. Nå er jeg autist, da

Anonymkode: ddb92...915

[AnonymBruker]

Minner meg litt om barnet vårt.

Vi endte opp med å bli meldt til barnevernet, for de mente det måtte være noe hjemme som førte til at han var utagerende i barnehagen. 

Har ikke så mange råd. Det som har hjulpet oss litt er å gi masse positiv oppmerksomhet når barnet gjør noe bra.

Barnehagen fulgte barnet tett i lek. De lekte også i mindre grupper i barnehagen, og dette hjalp veldig. 

 

Anonymkode: 03332...1e1

[minister-mio]

Hvordan jobber barnehagen men situasjonen? Du bør be om en foreldresamtale. Da kan du både få råd og veiledning fra noen som kjenner barnet, som er bedre enn fra kg, og dere kan legge en felles slagplan.

[AnonymBruker]

Uten å kjenne barnet godt nok vil jeg si ut ifra det du beskriver her at barnet deres har utfordringer i forhold til samspill med andre barn. Hva sier pedagogisk leder på avdelingen? Dersom dette vedvarer ville jeg bedt om å få barnet utredet av PPT, for å finne ut hva årsaken er, om det kan være "bare" samspillsvansker, autisme, eller noe annet.

Anonymkode: 5a251...c10

[Pepperkakehus]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Høres litt ut som meg da jeg gikk i barnehage. Jeg var utad veldig rolig, snilt barn. Men i barnehagen kastet jeg lego på de andre barna og gjemte meg bakerst i en krok. Jeg ble prøvd i to barnehager, men ingen av de funket så jeg ble tatt ut og trivdes mye bedre hjemme. Lekte med nabobarn og virket nok nokså normal ellers. Det var når jeg kom i barnehagen med mange barn og kaos at ting gikk dårlig. Nå er jeg autist, da

Anonymkode: ddb92...915

Tusen takk for svar - setter stor pris på at du deler. Godt å høre at det ble funnet en god løsning for deg. :-)

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar - setter stor pris på at du deler. Godt å høre at det ble funnet en god løsning for deg. :-)

Anonymkode: 8e988...917

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Minner meg litt om barnet vårt.

Vi endte opp med å bli meldt til barnevernet, for de mente det måtte være noe hjemme som førte til at han var utagerende i barnehagen. 

Har ikke så mange råd. Det som har hjulpet oss litt er å gi masse positiv oppmerksomhet når barnet gjør noe bra.

Barnehagen fulgte barnet tett i lek. De lekte også i mindre grupper i barnehagen, og dette hjalp veldig. 

 

Anonymkode: 03332...1e1

Tusen takk for svar. På en merkelig måte litt ok å vite at det finnes flere i samme situasjon. Her merker vi også at positive stimuli funker bedre enn korreks.

Anonymkode: 8e988...917

[AnonymBruker]

39 minutter siden, minister-mio skrev:

Hvordan jobber barnehagen men situasjonen? Du bør be om en foreldresamtale. Da kan du både få råd og veiledning fra noen som kjenner barnet, som er bedre enn fra kg, og dere kan legge en felles slagplan.

Takk for svar. Han går heldigvis i en liten og veldrevet barnehage med rutinert personale og stabil bemanning, der det tildeles primærkontakt og jobbes i små grupper, så oppfølgingen derfra er det ingenting å si på. Vi har vært i mange foreldresamtaler hvor ulike virkemidler har vært diskutert, men så langt har vi/de ikke lykkes med noen av tiltakene. Så da tenkte jeg å friste lykken på forumet. Får, om ikke annet, bekreftet at det ikke finnes noen åpenbar løsning, så vi får nok bare prøve og feile videre.

Anonymkode: 8e988...917

[AnonymBruker]

Kanskje det som funker på ham, er disse skarpe reaksjonene dere ikke gir ham. 

Positiv atferd må skrytes opp, det tror jeg du vet, utifra hva du skriver. 

Men jeg ville satt hardt mot hardt om han utførte noe sånt som dere skriver her. Dytter barn fra lekeapparater og andre ting. Jeg ville satt ham rett i trappa/stolen/vogna et sted hvor han kan se/høre barna leke. Han er 3 år, så gi ham tre minutter. Selvfølgelig med en grundig innføring i hvorfor han ikke får delta i leken. 

Og dere foreldre kan være med på å forebygge litt hjemme. Snakke om barnehagen, om leketida, om lekeapparatene. Nevne episoder hvor han var så flink til å vente på tur, flink til å sykle helt uten å krasje etc., men la det handle om hvordan han er flink til å gjøre ting, også sammen med barna. F.eks hvor flink han er til å leke rolig ved siden av (= ikke dytte/slå/kaste sand). Snakke mye om venner, hvordan man får venner og hva venner gjør sammen. Vi har om vennskap i årsplanen i vår bhg, og det er gull verdt.

Uansett så tenker jeg at dette fremdeles kan ordne seg, uten at dere må dra i gang store og unødvendige tiltak! Han er bare 3 år, og ser ikke konsekvenser og slikt så godt enda. Det beste dere kan gjøre, er trolig å bare veilede (f.eks som jeg beskriver over her) og gi positive tilbakemeldinger.

Anonymkode: a8bfe...822

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uten å kjenne barnet godt nok vil jeg si ut ifra det du beskriver her at barnet deres har utfordringer i forhold til samspill med andre barn. Hva sier pedagogisk leder på avdelingen? Dersom dette vedvarer ville jeg bedt om å få barnet utredet av PPT, for å finne ut hva årsaken er, om det kan være "bare" samspillsvansker, autisme, eller noe annet.

Anonymkode: 5a251...c10

Takk for svar. Han har definitivt utfordringer med samspill. Eller, han virker ikke interessert i samspill. Hadde han holdt seg for seg selv og puslet med sitt, skulle vi respektert ham for det, men når han bevisst går inn for å provosere og ødelegge andres lek, kan vi ikke bare sitte på sidelinjen. Hadde vi bare forstått hans agenda... Er usikker på om han forstår den selv, og er bevisst på hva som driver ham. Spørs om vi bør ta en prat med helsestasjonen.

Anonymkode: 8e988...917

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Han går heldigvis i en liten og veldrevet barnehage med rutinert personale og stabil bemanning, der det tildeles primærkontakt og jobbes i små grupper, så oppfølgingen derfra er det ingenting å si på. Vi har vært i mange foreldresamtaler hvor ulike virkemidler har vært diskutert, men så langt har vi/de ikke lykkes med noen av tiltakene. Så da tenkte jeg å friste lykken på forumet. Får, om ikke annet, bekreftet at det ikke finnes noen åpenbar løsning, så vi får nok bare prøve og feile videre.

Anonymkode: 8e988...917

Hvilke tiltak har vært iverksatt?

 

Du skriver i HI at dere sier NEI til han og tar han ut av situasjonen. Det lærer han jo ikke noe som helst av.

Men forteller dere hva som forventes av oppførsel. Altså at dere sier at han skal snakke med andre barn, leke sammen med dem, hjelpe hverandre osv. Konkrete saker må sies. Et barn vet ikke nødvendigvis hvordan man skal 'være snill' med hverandre eller hva som er alternativene når man sier NEI. Og hvordan snakker barnehagen?

For ett barn kan all oppmerksomhet være god oppmerksomhet. Kanskje han ønsker en 'skarp' reaksjon fra dere? Å heve stemmen trenger da ikke å være skadelig for ett barn.

Hva hjelper det med oppfølging dersom det ikke gjøres rett...

Anonymkode: d0454...e27

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Han har definitivt utfordringer med samspill. Eller, han virker ikke interessert i samspill. Hadde han holdt seg for seg selv og puslet med sitt, skulle vi respektert ham for det, men når han bevisst går inn for å provosere og ødelegge andres lek, kan vi ikke bare sitte på sidelinjen. Hadde vi bare forstått hans agenda... Er usikker på om han forstår den selv, og er bevisst på hva som driver ham. Spørs om vi bør ta en prat med helsestasjonen.

Anonymkode: 8e988...917

Jeg vet ikke helt hva helsestasjonen kan bidra med i så måte. Jeg ville som sagt tidligere heller bedt barnehagen tatt kontakt med PPT. Der har de ansatte med bedre kompetanse på barns mentale utvikling og samspill enn hva helsesøster har. Dersom dette har vært et tema på flere foreldresamtaler synes jeg nesten det er rart at barnehagen ikke allered har foreslått dette selv.

Anonymkode: 5a251...c10

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje det som funker på ham, er disse skarpe reaksjonene dere ikke gir ham. 

Positiv atferd må skrytes opp, det tror jeg du vet, utifra hva du skriver. 

Men jeg ville satt hardt mot hardt om han utførte noe sånt som dere skriver her. Dytter barn fra lekeapparater og andre ting. Jeg ville satt ham rett i trappa/stolen/vogna et sted hvor han kan se/høre barna leke. Han er 3 år, så gi ham tre minutter. Selvfølgelig med en grundig innføring i hvorfor han ikke får delta i leken. 

Og dere foreldre kan være med på å forebygge litt hjemme. Snakke om barnehagen, om leketida, om lekeapparatene. Nevne episoder hvor han var så flink til å vente på tur, flink til å sykle helt uten å krasje etc., men la det handle om hvordan han er flink til å gjøre ting, også sammen med barna. F.eks hvor flink han er til å leke rolig ved siden av (= ikke dytte/slå/kaste sand). Snakke mye om venner, hvordan man får venner og hva venner gjør sammen. Vi har om vennskap i årsplanen i vår bhg, og det er gull verdt.

Uansett så tenker jeg at dette fremdeles kan ordne seg, uten at dere må dra i gang store og unødvendige tiltak! Han er bare 3 år, og ser ikke konsekvenser og slikt så godt enda. Det beste dere kan gjøre, er trolig å bare veilede (f.eks som jeg beskriver over her) og gi positive tilbakemeldinger.

Anonymkode: a8bfe...822

Tusen takk for at du tar deg tid - setter stor pris på det. Det er ikke tvil om at han reagerer bedre på positive toner enn det motsatte - han minner meg veldig om katten vi har forsøkt å få kustus på i 10 år... Skal gi rådene dine en god sjans før vi ringer super-nanny :-) Takk igjen.

Anonymkode: 8e988...917

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvilke tiltak har vært iverksatt?

 

Du skriver i HI at dere sier NEI til han og tar han ut av situasjonen. Det lærer han jo ikke noe som helst av.

Men forteller dere hva som forventes av oppførsel. Altså at dere sier at han skal snakke med andre barn, leke sammen med dem, hjelpe hverandre osv. Konkrete saker må sies. Et barn vet ikke nødvendigvis hvordan man skal 'være snill' med hverandre eller hva som er alternativene når man sier NEI. Og hvordan snakker barnehagen?

For ett barn kan all oppmerksomhet være god oppmerksomhet. Kanskje han ønsker en 'skarp' reaksjon fra dere? Å heve stemmen trenger da ikke å være skadelig for ett barn.

Hva hjelper det med oppfølging dersom det ikke gjøres rett...

Anonymkode: d0454...e27

Barnehagen er flink til å skreddersy aktiviteter etter det de tolker som det enkelte barns behov, og siden gutten vår trives med å utføre konkrete oppgaver, har de blant annet tilrettelagt for at slike kan utføres sammen med andre barn, for å vise ham verdien av samspill (banale eks: det går raskere å rydde lekene om man er flere, det er lettere å bære ut søpla om man er flere, det blir ikke så tungt å dytte småbarnsvognene på tur om man er flere...). Han får også være med på å lage mat hver fredag - sammen med to andre barn, for å stimulere følelsen av å bidra med noe positivt til fellesskapet. Men så snart det er tid for "frilek" virker det som han blir overveldet/forvirret, og når han ikke klarer å bestemme seg for hva han skal leke med eller ikke får til noe, ødelegger han heller for de andre. Utrolig lite sjarmerende, men som barnehagen også sier, er det nok - dessverre, hans måte å uttrykke seg på. Vi snakker mye med ham og han responderer fornuftig tilbake, så at beskjedene går hjem er vi rimelig sikre på. Han får alltid konsekvens av adferd og alternativ/forventet adferd malt på veggen, men rullegardinen går veldig fort ned - enda raskere enn vanlig om man hever stemmen. Og negativ oppmerksomhet virker dessverre å være like mye verdt som den positive... 

Anonymkode: 8e988...917

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke helt hva helsestasjonen kan bidra med i så måte. Jeg ville som sagt tidligere heller bedt barnehagen tatt kontakt med PPT. Der har de ansatte med bedre kompetanse på barns mentale utvikling og samspill enn hva helsesøster har. Dersom dette har vært et tema på flere foreldresamtaler synes jeg nesten det er rart at barnehagen ikke allered har foreslått dette selv.

Anonymkode: 5a251...c10

Det hører vel med til historien at han har "gått sine egne veier" helt siden han så dagens lys, så vi har fått veldig god hjelp fra helsestasjonen frem til i fjor da vi flyttet. Enhetslederen og to pedagogiske ledere ved barnehagen han går i nå har fulgt ham veldig tett det siste året, og har utvist stor tålmodighet, og jeg tenker at de vet best når eksterne bør kobles inn. Bakgrunnen for posten min er kun motivert av egen dårlig samvittighet for at vi sender et uromoment i barnehagen som ødelegger trivselen til andre barn (samt en liten bekymring for at han skal ende opp som Viggo venneløs), så har vurdert å høre med helsestasjonen, som ikke ser ham hver dag, om de har noen triks på lur - før vi eventuelt ber om at det kobles på kraftigere skyts.

Anonymkode: 8e988...917

[AnonymBruker]

Den 6. september 2016 at 18.34, AnonymBruker skrev:

Kjære forum,

jeg vet ikke min arme råd, og håper noen av dere har erfaringer eller råd dere kan dele.

Vi har en gutt på 3 år som er høyst oppegående, kjærlig og utadvendt. Han er en engel her hjemme (et fullstendig A4 hjem bestående av mor, far og en katt), og blant andre voksne. Han har aldri vist tegn til trass, dvs han utfordrer som alle andre, men går aldri i vranglås, og tar helt greit et "nei" for et "nei" - han er nesten i overkant fornuftig og oppmerksom / "tilsnakkandes" til 3-åring å være. Det skjærer seg imidlertid ofte fullstendig når det kommer andre barn inn i bildet. I barnehagen går han bevisst inn for å provosere, og det begynner å gå på miljøet løs. Personalet er daglig maktesløse vitner til at han f.eks kaster sand i ansiktene til både yngre og eldre barn - uten verken forvarsel eller anger. Det har også vært episoder hvor han har dyttet både yngre og eldre barn ned fra klatrestativ etc som virkelig kunne fått alvorlige følger. Miljøet i barnehagen er én bekymring, men jeg tenker også mye på det dårlige grunnlaget han legger for å få venner - som er både hyggelig og viktig. 

Privat omgås vi også andre familier med barn, og vi ser antydning til adferden barnehagen beskriver, men vi rekker som regel å komme ham i forkjøpet slik at vi unngår ubehagelige situasjoner. Om en situasjon får utspilt seg, fokuserer vi alltid på det andre barnet og lar vår egen stå på sidelinjen, slik at han ikke får høste noe av oppmerksomheten. Dernest gir vi ham klar beskjed om at adferden hans er uakseptabel, og isolerer ham eventuelt fra situasjonen (f.eks fjerner ham fra den pågående leken om det er noe han liker).

Min samboer og jeg er beherskede og rolige mennesker, så vi møter ham aldri med skarpe reaksjoner, vi forsøker snarere å møte ham på hans nivå - i alle typer kommunikasjon. Ellers forsøker vi å balansere "servicegraden" til treåringen ettersom han er vår eneste (inntil videre), og å være så gode rollemodeller som vi kan, f.eks ved å vise at vi setter pris på hverandre, og familien og vennene våre.

Vi hadde et syltynt håp om at å flytte fra småbarn- til storbarnsavdeling i barnehagen skulle hjelpe, og at han kanskje ville innordne seg i hierarkiet der, men nå etter en måned er han fremdeles som en chihuahua i hundegården. 

Så jeg vet virkelig ikke min arme råd. Om det finnes noen der ute som har erfaringer å dele, setter jeg enormt stor pris på det.

På forhånd hjertelig takk for hjelpen.

Hilsen rådvill mamma

 

 

Anonymkode: 8e988...917

Kjære vene... Dette høres ut som min 3 åring. Han fungerer kjempegodt sammen med voksne, er imøtekommende, trygg, sjarmerende og veldig blid. Men særdeles fiendtlig innstilt ovenfor andre barn, vil ikke leke med dem, kaller dem dumme og bråkete. Han har riktig nok en venn fra barnehagen, som han bryr seg om, og disse to leker fint sammen. Men rundt andre barn, er det akkurat som han skifter personlighet, og virker veldig usikker på seg selv. Nå har han vært uten barnehageplass i ca to måneder, på grunn av at vi skal flytte til en annen by. Jeg gruer meg veldig til oppstarten i ny barnehage, og er redd for at han skal gå der uten venner...

Anonymkode: a205c...9ab

[AnonymBruker]

Se denne videoen. Dr Gordon Neufeldt er genial, jeg vedder på at du finner noen svar der!

Anonymkode: 753d6...8b2

[jabx]

Den 6.9.2016 at 20.32, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Han går heldigvis i en liten og veldrevet barnehage med rutinert personale og stabil bemanning, der det tildeles primærkontakt og jobbes i små grupper, så oppfølgingen derfra er det ingenting å si på. Vi har vært i mange foreldresamtaler hvor ulike virkemidler har vært diskutert, men så langt har vi/de ikke lykkes med noen av tiltakene. Så da tenkte jeg å friste lykken på forumet. Får, om ikke annet, bekreftet at det ikke finnes noen åpenbar løsning, så vi får nok bare prøve og feile videre.

Anonymkode: 8e988...917

Du løser lite på forumet. Du løser mer ved å oppsøke fagfolk. Barnehagen bør allerede kjenne til muligheter for ulike fagpersoner som kan kontaktes.

[AnonymBruker]

Tipper at enten er 3-åringen litt begavet og liker ikke andre barn som ligger etter. Eller så er det noe ala autisme involvert

Anonymkode: ddb92...915