Tungt liv for tiden

[AnonymBruker]

Du spiser for lite og derfor har du ikke energi. Så aktiv som du er så trenger kroppen mye mat. Mat er bensinen for å drive deg i gang. Uten drivstoff stopper maskineriet opp. Spis mer og da kommer formen seg. Mange tror eldre er demente, men de er undervektige og spiser ikke nok. Start med mye mer mat og du merker bedring.

Anonymkode: 26716...70e

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er sosionom selv, har også vært i livskrise-men det unskylder ikke meg og fraskyve meg ansvar slik som du gjør. En må hjelpe seg selv, slik er det - hvis du ikke kan betale av egen lomme.

Du mener det er i overkant, kanskje det ( kjenner ikke til ) men selvskading, ingen kontroll på mat, depresjon.. det høres ikke ut som adekvate oppvekstvillkår.

Håper det order seg for deg.

Anonymkode: 427be...8a4

Jeg kan ikke se at jeg fraskyver meg ansvar når jeg har oppsøkt hjelp, med den risiko at BV faktisk kan bli kontaktet dersom jeg ikke klarer å komme meg ut av det innen rimelig tid. Dette med maten påvirker ikke dem. Jeg spiser sammen med dem, om enn ikke store mengder. De er dessuten såpass små at de ikke legger merke til hvor mye eller hvor lite jeg spiser. Jeg har ingen tro på at jeg er inne i de samme mønstrene om et halvt til ett år fra nå. Rett og slett fordi jeg har oppsøkt hjelp tidlig. Jeg kunne jo tross alt bare ha gått med alt alene, men det gjør jeg ikke.

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

BV kan også gi veiledning og evnt. avlastning. De er der for å hjelpe deg og barna dine komme gjennom den aktuelle livskrisen. Det er ikke nødvendigvis snakk om om du klarer/ikke klarer å ta vare på barna dine, men at de skal bli minst mulig påvirket av din sinnsstemning, for det er det ingen tvil om at de blir. Barn merker de aller minste ting. 

Anonymkode: dd6a4...87a

Ja, jeg vet, men pga. situasjonen med x-kjæresten så ville det vært katastrofalt dersom BV ble involvert. Alt han kan bruke i mot meg, det bruker han. At han har behandlet meg elendig og er en tydelig årsak til hvordan jeg har det nå, det ser ikke han i det hele tatt. Hadde det ikke vært sånn at han får vite det så hadde jeg ikke nølt med å ta kontakt med BV, for jeg ser ikke på instansen som noen som bare kommer og tar ungene. Selvsagt er de der for å veilede og for å hjelpe folk i vanskelige situasjoner. Vil påstå at jeg er såpass reflektert og bevisst egen situasjon at jeg tviler på at de hadde gjort noen drastiske tiltak.

Anonymkode: e73f4...861

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan ikke se at jeg fraskyver meg ansvar når jeg har oppsøkt hjelp, med den risiko at BV faktisk kan bli kontaktet dersom jeg ikke klarer å komme meg ut av det innen rimelig tid. Dette med maten påvirker ikke dem. Jeg spiser sammen med dem, om enn ikke store mengder. De er dessuten såpass små at de ikke legger merke til hvor mye eller hvor lite jeg spiser. Jeg har ingen tro på at jeg er inne i de samme mønstrene om et halvt til ett år fra nå. Rett og slett fordi jeg har oppsøkt hjelp tidlig. Jeg kunne jo tross alt bare ha gått med alt alene, men det gjør jeg ikke.

Ja, jeg vet, men pga. situasjonen med x-kjæresten så ville det vært katastrofalt dersom BV ble involvert. Alt han kan bruke i mot meg, det bruker han. At han har behandlet meg elendig og er en tydelig årsak til hvordan jeg har det nå, det ser ikke han i det hele tatt. Hadde det ikke vært sånn at han får vite det så hadde jeg ikke nølt med å ta kontakt med BV, for jeg ser ikke på instansen som noen som bare kommer og tar ungene. Selvsagt er de der for å veilede og for å hjelpe folk i vanskelige situasjoner. Vil påstå at jeg er såpass reflektert og bevisst egen situasjon at jeg tviler på at de hadde gjort noen drastiske tiltak.

Anonymkode: e73f4...861

Er det ingen måte du kan "kvitte deg" med eksen- han trenger vel ikke ha noe med ditt liv å gjøre/ ved untak ved å hente/bringe barn/holde normale avtaler- alt fokus på barn-så ingenting mer.

Hvis ikke: kan du få hjelp av noen til å holde den biten?

Anonymkode: 427be...8a4

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det ingen måte du kan "kvitte deg" med eksen- han trenger vel ikke ha noe med ditt liv å gjøre/ ved untak ved å hente/bringe barn/holde normale avtaler- alt fokus på barn-så ingenting mer.

Hvis ikke: kan du få hjelp av noen til å holde den biten?

Anonymkode: 427be...8a4

Jo, så snart absolutt alt i forbindelse med brudd, barnefordeling etc. er avgjort og skrevet ned så skal jeg ha så lite kontakt som overhodet mulig. Samtidig ønsker jeg at vi kan omgås i f.eks bursdager og slikt for barna sin del. Jeg vil at de skal se at mamma og pappa ikke hater hverandre (selv om det egentlig er det som er tilfellet). Men det blir med tiden. Akkurat nå er det veldig lite bra for meg å ha noe med han å gjøre.

Anonymkode: e73f4...861

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo, så snart absolutt alt i forbindelse med brudd, barnefordeling etc. er avgjort og skrevet ned så skal jeg ha så lite kontakt som overhodet mulig. Samtidig ønsker jeg at vi kan omgås i f.eks bursdager og slikt for barna sin del. Jeg vil at de skal se at mamma og pappa ikke hater hverandre (selv om det egentlig er det som er tilfellet). Men det blir med tiden. Akkurat nå er det veldig lite bra for meg å ha noe med han å gjøre.

Anonymkode: e73f4...861

Virker da ressursterk du, defor jeg ikke forstår selvskading og det negative mønsteret ditt, er jo tydelig du har ressurser

Anonymkode: 427be...8a4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Virker da ressursterk du, defor jeg ikke forstår selvskading og det negative mønsteret ditt, er jo tydelig du har ressurser

Anonymkode: 427be...8a4

Jo, men nå har jeg vært utsatt for ganske mye drit omtrent hele livet. Ikke bare fra xen. Likevel har jeg alltid holdt meg oppe og fortsatt. Uansett hvor ressurssterk man er så kan man en dag plutselig innse at man har falt helt sammen og for en kortere eller lengre periode ikke klarer å være sterk. Men så er det kanskje også derfor jeg tror at jeg kommer til å komme meg ut av dette her før det har gått for langt.

Anonymkode: e73f4...861

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Skulle bare ønske av konsekvensen av å få hjelp i psykiatrien ikke var at jeg da må slutte å gå til han på familievernkontoret. Han har fulgt meg hele denne veien, og kjenner også min x via parterapien. Han forstår derfor på en annen måte enn det andre vil. Også må jeg først bruke masse tid på å fortelle en hel masse greier som han på fvk allerede vet. Og når det kommer til kjemi og følelsen av å kunne slappe av og snakke uten at det føles ubehagelig så er jeg veldig kresen. Jeg åpner meg ikke opp til hvem som helst. Lett å sitte og skrive. Noe annet er å snakke høyt om det.

Anonymkode: e73f4...861

Jeg knyttet meg også til en psykolog på familievernkontoret en gang i livet, og var hos han over flere år, i de mest avgjørende årene i livet. Som deg, så tenkte jeg at han forstod meg og at ingen annen terapeut ville gjøre det. Problemet var bare at han egentlig ikke forstod meg, og jeg måtte bli veldig syk før til og med han skjønte at jeg måtte henvises til noen som ikke tenker systemisk, slik de gjør i familieterapi. I alle fall trenger man noe mer spesielaisert i tillegg. For jeg ble ikke bedre, jeg ble verre, jeg mistet vennene mine, jeg ble langtidssykemeldt og er nå varig utenfor arbeidslivet. Jeg knyttet meg til feil psykolog.

Men jeg har i alle fall, etter mange år funnet to terapeuter (en tidligere og en nå) som gjorde en skikkelig utredning. Det viste seg å være noe alvorlig, og siden det er jo behandlingen blitt mye mer målrettet til det jeg faktisk sliter med.

jeg ville uansett ha vist alt du skriver her til en terapeut, både den du har nå, og eventuelt den du oppsøker videre for depresjon, selvskading og spiseforstyrrelse. Man må utredes skikkelig for å få målrettet hjelp, og på et familievernkontor blir man verken utredet eller får diagnoser. 

Anonymkode: 4184b...40c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jo, men nå har jeg vært utsatt for ganske mye drit omtrent hele livet. Ikke bare fra xen. Likevel har jeg alltid holdt meg oppe og fortsatt. Uansett hvor ressurssterk man er så kan man en dag plutselig innse at man har falt helt sammen og for en kortere eller lengre periode ikke klarer å være sterk. Men så er det kanskje også derfor jeg tror at jeg kommer til å komme meg ut av dette her før det har gått for langt.

Anonymkode: e73f4...861

Jeg også har vært utsatt for umenneskelig mye dritt, så mye at hvis jeg forteller alt så vil ikke noen tro meg, Eneste jeg kan fortelle er at min eks var voldelig light og gjorde det han kunne for og ødelegge livet mitt. Det er mye mye mye mye mer her, så mye at jeg ikke har stått opp, vært deprimert, ikke sett livsglede, så enormt ensom.

Derfor vet jeg hvordan det kan være! Men det er ingen unskyldning for å plage seg selv, er jo det du gjør- du tar det ut på deg selv-det er feil, du skal elske deg selv og det gode mennesket du er. Du skal huske på det fine med livet, hvor sterk du er ( for det er du ) finne tilbake til deg selv, hvem du er, dine personlige grenser, bli mer obs på hvilke mennesker du slipper inn i livet ditt, og ikke godta nedsettende oppførsel fra noen.

Dette er rotete skrevet, er kjempetrøtt så det får bli med dette, bare kjenner meg slik igjen ( men ikke selvskading ) husk du kan hjelpe deg selv, du kan få det livet du drømte om, du kan klare å legge fortiden bak deg og leve i nåtiden, jeg har tro på deg- noterer meg måten du skriver på, og det er ikke alle jeg har tro på

Heier på deg

Anonymkode: 427be...8a4

[AnonymBruker]

Jeg har sammen problemet som deg. jeg kjenner veldig godt hver ordet du skriver.

Det er jo vanskelig å vakte vekten hele tiden og tenke om du vil bli tykk, hvis du bli tykk så hva er forskjellen ha ? Hvem skal du påvirke dersom du er tykk eller tynn? Det var første ganget at jeg tør for å snakke om det. Jeg har gått ned i vekt for 50 kg og kanskje mere enn det. jeg angrer meg veldig mye om det.

Det kunne være mer verre for deg slik at du har barn og du må passe på dem, jeg er sikkert at du ble påvirket av noen som la deg å tenke på din vekt liksom.

Det var ei jenta som sa til meg at jeg vil bli veldig vakker hvis jeg går ned i vekten og da begynte krigen min med vekten.

spiseforstyrrelse har blitt min hver enst dag saken, noen ganger ønsker jeg å grave meg og ferdig fra livet.

Du sa at de det var noen nummenheten i beine, og det er akkurat sammen som jeg opplever. Det var pga at jeg koster opp maten hver gang jeg spiser fordi jeg tror at det økter farten med en gang.

 

Jeg vit ikke egentlig hva er løsning men jeg forsøkt å få behandling. Men jeg synes selv at det kunne være lurt å bli kjent med noen som kan støtte meg og bringe denne selvtilliten tilbake i mitt livet.

 

Vedlagte noen bilder som viser situasjonen.      

Anonymkode: f23dd...4f0

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du skal vente med å endre (u)vaner til du kommer til riktig terapi. Terapi er fint, men det er du selv som må hjelpe deg selv ut av det destruktive sporet du har kommet i med spisingen. Jeg synes du tar litt lett på det. Du bør her og nå slutte å måle opp maten i antall kcal. Det er første skritt mot å bli bedre. Gjør du ikke det nå, vil jeg mest sannsynlig tro at du fremdeles har en spiseforstyrrelse om et halvt år. Du har kommet inn i et spor som er vanskelig å bryte. En ting er det fysiske som du gjør, men du må også jobbe med deg selv i hodet slik at det ikke blir farlig å legge på seg.

Du bør virkelig ta et oppgjør med deg selv. Er det dette du virkelig vil? Vil du at barna dine skal ha en spiseforstyrret og selvskadende mor? Du skriver at du har lite energi og at det resulterer i unødvendig kjefting og korrigering på barna. Dette er faktisk du, som får i deg for lite næring, ansvarlig for. Din spiseforstyrrelse går allerede utover barna dine.

Anonymkode: 7824a...e43

[Atea]

Leit å lese din historie ts, vet ikke hva jeg skal si, kan ingenting om selvskading. Men å telle kalorier og forbrenning kan jeg nesten alt om. Så "mye" at jeg også fikk utgitt en bok om å leve sunt. Veier litt for mye, og da mener jeg 7-ti kilo cirka og forventer ikke at jeg skal veie det samme som når jeg var nitten, har satt en ramme og innser at når jeg følte meg tykk var jeg ikke det. Det samme forteller venninner om. Men det sitter i hodet. Jeg prøver å ikke stresse og spiser sunt, lavkarbo, og når jeg en sjelden gang faller ut, sliter det på psyken de første dagene. Jeg jobber med å gi blaffen i vekta, det er faktisk fremdeles meg som bor i denne kroppen som person, men innrømmer at jeg har tunge dager hvor det frister mest å holde seg hjemme.

Tror du vil oppleve økt energi hvis du spiser mer. Du virker også avhengig av trening, så jeg ville hatt fokus på maten, og spist mer. Å både kutte trening og øke kaloriinntaket kan bli for mye på en gang. En kilo sier du, hva er det? Sånn irl. Men jeg forstår at man på en måte er hjernevasket når man henger seg opp i ett kilo. Selvsabotasje. Minn deg på at du er unik, og at kun du kan ta vare på deg selv. Håper du har venninner du kan snakke med, det føles ikke bra å skulle innrømme at man sliter, men når man åpner seg er de fleste forståelsesfulle og noen ganger kan man også le litt av sine problemer.

Jeg har lagt på meg fordi jeg er glad i øl. Da stopper forbrenningen av matinntaket. Kroppen prioriterer forbrenningen av alkohol. Og alkohol er ikke sunt for psyken heller, så på den måten kjenner jeg til selvskading.

Minn deg selv på at du er deg, du er unik, du trenger ikke gå inn i en offerrolle, på den måten gir du bl.a. eksen makt over dine valg. Du er sterk, minn deg selv på det, og ikke avhengig av ett kilo fra eller til, det som er viktig er å spise så du har overskudd. Bra du har søkt om terapi, å bytte terapeut kan du gjøre om den første ikke fungerer.

[AnonymBruker]

Du må rett og slett komme deg til legen og i tillegg kanskje ringe Mental Helse

Anonymkode: eb494...9f0

[lillesky]

Kjære Trådstarter

Jeg må dessverre stenge tråden din. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. En annen grunn er at vi ikke vet noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du måtte få.

 

Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og nettjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

 

Det skal også være et psykiatritilbud i alle landets kommuner. Hvis du ringer din kommunes servicetorg eller ser på hjemmesiden til hjemkommunen din, skal du finne info om dette. Her skal man kunne få noen å snakke med og hjelp videre.

Lykke til!

Vennlig hilsen
lillesky (mod)