For pen til å være syk?

[AnonymBruker]

Jeg har nå i flere år, hatt mange diagnoser på fysisk sykdom, og nå en på psykisk sykdom. Men det som går igjen med alle leger, og Nav, er at jeg får kommentarer på hvor frisk og flott jeg ser ut. Så de tror jo nesten ikke på at jeg kan være syk. Jeg er 40 år, men har omtrent ikke rynker, så jeg ser jo yngre ut, og er helt normalt pen. Så bruker jeg kjoler, da jeg ikke liker å gå med bukser. Bruker jo hverdagskjoler. Og jeg sminker meg ikke, men har svarte øyenbryn og vipper. Så jeg er ganske pen uten sminke og. Så er jeg alltid blid, sånn har jeg vært hele livet mitt, samme hvor ille jeg har det, tar jeg på meg smilet mitt, og er blid og positiv.

Nå føler jeg, at jeg må heller gå i slitte joggebukser, ikke dusje, la håret være fett og bustete. Og se sur ut. For jeg føler virkelig at jeg ikke blir tatt seriøst, grunnet mitt ytre. Og det er ganske frustrerende. Noen andre som opplever lignende?

Anonymkode: 9b280...443

[AnonymBruker]

Hører veldig fornuftig ut å ikke stelle deg. Du tenker ikke på at manglende kroppshygiene og ivaretagelse av egen kropp kan bli oppfattet som tegn på alvorlig psykisk sykdom? 

Tenker du på at komplimangene du blir møtt med er for å være hyggelig og å si noe pent til deg på lik linje med høflighetsfraser man sier til andre? Så usedvanlig pen kan du neppe være at du skiller deg merkbart ut i mengden. 

Anonymkode: 166e9...54b

[AnonymBruker]

Jeg føler også at jeg blir tatt mindre seriøst om jeg sminker meg, steller håret og går i kjole i møte med psykiater ol. Jeg må dra til nabobyen for å møte ham, en time unna, og når jeg er der er det ofte andre ærend jeg må gjøre i samme slengen. Da er det greit å se sånn nogenlunde ut, for man gjør jo sitt beste for å føle seg vel, selv om man er syk og vanligvis går litt for lenge i samme joggebukse hjemme, uten å dusje på tre dager. 

Dersom jeg ikke har andre ærend, men kun skal inn og ut på kontoret hans, så går jeg gjerne i joggebukse, uten sminke, og da blir jeg tatt mer alvorlig. 

Anonymkode: e203b...c10

[AnonymBruker]

For å si det slik, når jeg kommer til legen og eller spesialisten, så etter høflighetsfrasene kommer de fort med spørsmål som får smilet mitt fort bort, og jeg må fortelle hvordan jeg faktisk har det, hvilke begrensninger jeg har, hvordan dette påvirker hverdagen etc, og det skal jeg love deg ikke er noe man forteller med et smil. Masken faller fort da. Men ellers er jeg også en pent kledd, hyggelig person med smilet på som du ikke kan se er syk. 

Anonymkode: 5a13b...07f

[AnonymBruker]

Rart at de ikke tror at du er syk bare fordi du ser bra ut?! Altså, det vil jeg si at jeg også gjør, men har aldri hørt at noen tviler på at jeg er syk, selv om det ikke vises på meg heller. Utseende ditt har ikke noe med det å gjøre, er de proffe,finner de fort ut om du er frisk nok til å prøve deg i jobb eller ikke.

Anonymkode: 4725e...ae2

[Adara]

Tror ikke det har noe med utseende å gjøre, for all del du kan være pen, men det har nok ikke noe å si. Det er nok som du sier selv, du smiler og er positiv, da er det nok ikke så lett å se at du faktisk er syk. Syntes ikke du trenger å prøve å bli mindre blid og positiv kun for at folk skal se på deg som syk, da ender du nok bare opp sykere. 

Og du sier det selv, når du begynner å snakke om problemene dine så er det ikke enkelt å holde 'masken', det ser de nok. 

[AnonymBruker]

Det er da ikke slik at alle som går til psykolog kommer i joggebukse. Det er mer normalt å kle seg helt normalt, uten at man blir tatt mindre seriøst av den grunn.

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler også at jeg blir tatt mindre seriøst om jeg sminker meg, steller håret og går i kjole i møte med psykiater ol. Jeg må dra til nabobyen for å møte ham, en time unna, og når jeg er der er det ofte andre ærend jeg må gjøre i samme slengen. Da er det greit å se sånn nogenlunde ut, for man gjør jo sitt beste for å føle seg vel, selv om man er syk og vanligvis går litt for lenge i samme joggebukse hjemme, uten å dusje på tre dager. 

Dersom jeg ikke har andre ærend, men kun skal inn og ut på kontoret hans, så går jeg gjerne i joggebukse, uten sminke, og da blir jeg tatt mer alvorlig. 

Anonymkode: e203b...c10

 

Anonymkode: 15e60...88f

[AnonymBruker]

Tar psykiateren deg også mindre alvorlig om du går pent kledd? Dette er ikke greit. Psykiatere og psykologer bør forstå at alle håndterer psykiske lidelser på forskjellig måte. For noen hjelper det å kle seg pent og sette på et smil. Sier leger og NAV det på en negatv/nedlatende måte at du ser frisk og pen ut? Det kan hende de prøver å oppmuntre deg og hjelpe deg med å holde motet oppe med en positiv instilling de og.

Anonymkode: d4ef7...74f

[AnonymBruker]

Jeg har alltid håndtert alvorlig sykdom med galgenhumor, noe som har gjort det sånn at jeg ikke alltid har blitt tatt seriøst hos leger/psykologer. Jeg har nå begynt med å komme med en liten forklaring på forhånd om dette. Når de skjønner at latteren og spøkene rett og slett er nødvendige for meg for å komme meg igjennom helvette så blir jeg tatt seriøst.

Det kan kanskje hjelpe om du sier det rett ut. Noe ala, "det siste jeg har igjen er mitt ytre, jeg jobber hardt med å ikke la det forfalle, for hvis jeg lar det forfalle mister jeg en del av meg selv."

Anonymkode: c8819...d58

[AnonymBruker]

Tror ikke noen tenker at noen er for pene til å være syke. Men man kan fjerne si slike ting for å muntre den syke opp. Det dummeste du gjør er å la deg forfalle. 

Anonymkode: 7ad2e...f69

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har nå i flere år, hatt mange diagnoser på fysisk sykdom, og nå en på psykisk sykdom. Men det som går igjen med alle leger, og Nav, er at jeg får kommentarer på hvor frisk og flott jeg ser ut. Så de tror jo nesten ikke på at jeg kan være syk. Jeg er 40 år, men har omtrent ikke rynker, så jeg ser jo yngre ut, og er helt normalt pen. Så bruker jeg kjoler, da jeg ikke liker å gå med bukser. Bruker jo hverdagskjoler. Og jeg sminker meg ikke, men har svarte øyenbryn og vipper. Så jeg er ganske pen uten sminke og. Så er jeg alltid blid, sånn har jeg vært hele livet mitt, samme hvor ille jeg har det, tar jeg på meg smilet mitt, og er blid og positiv.

Nå føler jeg, at jeg må heller gå i slitte joggebukser, ikke dusje, la håret være fett og bustete. Og se sur ut. For jeg føler virkelig at jeg ikke blir tatt seriøst, grunnet mitt ytre. Og det er ganske frustrerende. Noen andre som opplever lignende?

Anonymkode: 9b280...443

Selv er jeg alvorlig kreftsyk, men i fin form nå, og jeg steller meg og pynter meg hver dag jeg for å se frisk ut... det får en psykisk virkning på meg, når jeg føler jeg ser bra ut, så føler jeg meg mye piggere og friskere og  
Og jeg tror ikke de som ikke kjenner meg ser at jeg er syk

Sykdom kan ikke alltid sees, bak en frisk og fin fasade, kan det skjule seg så mangt.
jeg kjenner en veldig pen og slank dame, hun er sånn modellpen, og hun ser jo frisk ut, men hun sliter med fibromyalgi og angst. Ingen kan se dette på henne. Hun virker utadvent og blid... men inni sliter hun veldig, og hun sliter med smerter, men kommer seg på jobb og går og ynker seg for seg selv, men så ingen ser det. Ingen ser at hun sliter med smerter og angst.

 

Anonymkode: 403f1...fd9

[Gjest Ludolek]

Nå er ikke jeg særskilt superpen, men som deg blir jeg oftest møtt med "du ser slik og slik ut"(positive bemerkninger) som et motargument fra både lege og andre dersom jeg skal beskrive formen min i dårlige perioder(har en kronisk sykdom, men er i full jobb osv).

Den perioden jeg sov ekstremt lite over lang tid fikk jeg bemerkninger på at jeg så sliten ut, men straks jeg tok på litt sminke på kunne folk bemerke at "nå går det jo bedre, det ser jeg". 

Når jeg var i tidlig 20-årene ble alderen brukt som "bevis" på at jeg ikke hadde en sykdom(var under utredning) og flere spesialister brukte både alder og utseende som argument for at jeg var frisk, tross at jeg da var 100% sykemeldt og faktisk fikk påvist kronisk sykdom. Det ble ikke begrunnet med at de anså symptomene som svake, men var kommentarer rett etter de så meg uten å ha lest journal eller vurdert noe.

Så jeg unngår bevisst å bruke sminke eller kle meg for "velstelt" om jeg trenger noe særskilt en sjelden gang som krever at man faktisk blir trodd på at man absolutt ikke er i normal form. 

Tror ikke det har med å være pen eller ikke å gjøre, men at typiske kvinnesykdommer har lite prioritet i forskning og gjerne har diffuse symptomer som ikke er typiske mannesykdommer. Stiller man normalt velstelt med en typisk kvinnesykdom de har lært minimalt om på studier og har liten forskningsinteresse av stiller man jo ikke først i køen på tiltak for bedring virker det som. 

 

[AnonymBruker]

Merkelig tråd. Jeg har slitt psykisk i mange år og har gått til psykolog lenge på grunn av det, men jeg har aldri kommet i joggebukse eller med fett hår eller vært uhygienisk. Har nok kledd meg ganske så normalt og er opptatt av å se presentabel ut når jeg skal ut. Allikevel har jeg alltid blitt tatt seriøst.

Det er jo ikke slik at kun de som man kan se på utsiden at sliter er de eneste som blir tatt seriøst. Finnes jo mange som er pene, men som sliter. Så jeg tror ikke at det er fordi du er pen at du ikke blir tatt seriøst, men sikkert fordi du klarer å skjule det såpass godt på overflaten.

Anonymkode: d9adc...5d2

[lillesky]

Tråden er ryddet for avsporinger.
/lillesky (mod)

[AnonymBruker]

Jeg er ikke spesielt super pen, men livet har gjort meg slik at jeg har noe problemer med å uttrykke følelser. Jeg har vært mye psykisk syk. Veldig syk. Og måtte gå i meg selv for å finne ut hvorfor jeg i mange år aldri ble tatt på alvor. Og kom fram til dette. Jeg ser så avbalansert og oppegående ut når jeg forteller legen at "nå orker jeg ikke mer" at jeg ikke blir tatt seriøst. Pent kledd, rolig i stemmen, lite mimikk. Jeg er ikke den som knekker i gråt eller banner eller ber på mine knær. Jeg forteller rolig om traumer, på samme måte som om dagens middag. Og dette utrykket forstår ikke behandlere. Nå er jeg mer bevisst og sier fra om at jeg er slik. Bare en tanke fra ett annet menneske.

Anonymkode: e9d0a...61e

[AnonymBruker]

TS. Her. Det er nok ikke det at jeg er pen alene, som gjør dette. Finnes jo mange pene mennesker. Men det i kombinasjon, av at jeg alltid er blid og positiv. Fra jeg kom til denne verden, har livet mitt vært grusomt. Og jeg går med en maske, selv om alt raser sammen bak, så kan jeg ikke ta av denne masken. Så jeg må være blid og positiv. Selv når jeg forteller at jeg ble voldtatt som et lite barn, er jeg blid og positiv. Og jeg kan ikke ta denne masken av, da blir jeg svak og naken, og det takler jeg ikke. Jeg har jo gått med denne masken i 40 år. Jeg burde vel kanskje fortelle min lege, psykolog og Nav om denne masken, kanskje de kan ta meg litt mer seriøst.

Anonymkode: 9b280...443

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Legen sa det ganske direkte til meg også, at jammen du er jo så pen og velstelt! Men hun tror på meg. Samtidig ser hun at det kan være grunnen til at det tok tid før jeg ble tatt på alvor. Har snakket med ei som virkelig sliter som også sliter med det samme. 

Så er det også noe med det- at jeg føler meg bedre når jeg er velstelt.

Anonymkode: 71062...814

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

TS. Her. Det er nok ikke det at jeg er pen alene, som gjør dette. Finnes jo mange pene mennesker. Men det i kombinasjon, av at jeg alltid er blid og positiv. Fra jeg kom til denne verden, har livet mitt vært grusomt. Og jeg går med en maske, selv om alt raser sammen bak, så kan jeg ikke ta av denne masken. Så jeg må være blid og positiv. Selv når jeg forteller at jeg ble voldtatt som et lite barn, er jeg blid og positiv. Og jeg kan ikke ta denne masken av, da blir jeg svak og naken, og det takler jeg ikke. Jeg har jo gått med denne masken i 40 år. Jeg burde vel kanskje fortelle min lege, psykolog og Nav om denne masken, kanskje de kan ta meg litt mer seriøst.

Anonymkode: 9b280...443

Kjenner igjen denne masken! Leit å høre det du har opplevd. Men det at du må ha på deg denne masken- det er en sannhet du forteller deg selv- ikke en virkelig sannhet. Fortell lege og psykolog om masken. NAV vet jeg ikke- spør om råd fra lege/psykolog når det gjelder det. Noen ganger kan den masken være god for å beskytte seg selv også- ta det gradvis. Håper du får det bedre- våg å være sårbar!

-Fra en som har vært der selv <3

Anonymkode: 71062...814

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS. Her. Det er nok ikke det at jeg er pen alene, som gjør dette. Finnes jo mange pene mennesker. Men det i kombinasjon, av at jeg alltid er blid og positiv. Fra jeg kom til denne verden, har livet mitt vært grusomt. Og jeg går med en maske, selv om alt raser sammen bak, så kan jeg ikke ta av denne masken. Så jeg må være blid og positiv. Selv når jeg forteller at jeg ble voldtatt som et lite barn, er jeg blid og positiv. Og jeg kan ikke ta denne masken av, da blir jeg svak og naken, og det takler jeg ikke. Jeg har jo gått med denne masken i 40 år. Jeg burde vel kanskje fortelle min lege, psykolog og Nav om denne masken, kanskje de kan ta meg litt mer seriøst.

Anonymkode: 9b280...443

Ja,nettopp. Det er masken og ikke det at du er pen som gjør det.

Anonymkode: d9adc...5d2

[AnonymBruker]

Jeg er ikke spesielt pen eller velstelt, har noen rynker, tynt hår og bruker slitne olabukser, men blir likevel alltid møtt av NAV-ansatte eller helsepersonell med "Du ser så frisk ut, du er nok ikke så syk som du tror". Om jeg stiller i joggebukse og med fett hår spør de om jeg er deprimert. Jeg har en nevrologisk sykdom. 

Anonymkode: 57ac6...f16