Flytte langt unna barnefar

[AnonymBruker]

Jeg har da over halve familien min i byen jeg bodde i som liten. Jeg har ett barn med fraværende far og to barn med en som bor her jeg bor nå. Disse to er 8 og 5 år. Jeg har i mange år lengtet tilbake til den andre byen som forsåvidt er 120 mil unna. Etter mye betenkningstid ser jeg at både økonomisk og psykisk klarer jeg ikke å bo her lenger og har nå gitt barnefar flyttevarsel. Det jeg lurer på er om noen har erfaring med dette og hvordan gjør dere det med samvær? Barnet på 8 år er i opposisjon mot flyttinga,hvordan håndtere det? PS: Far har i dag ikke fast samvær da han jobber mye.

Anonymkode: 8373e...3c6

[AnonymBruker]

Du har valg å få barn med menn som er lokalisert der du bor nå, da synes jeg faktisk at du for barna og fedrene sin del burde holde deg for god for å frarøve de tid sammen.  Dette er egoistisk av deg, og dårlig gjort ovenfor dine barn.

Anonymkode: d7953...d2c

[AnonymBruker]

Enig med den over- hør med far om han kan ta å endre på jobbtid og overta hovedansvaret så flytter du og har barna i feriene om de gidder å reise til deg da..

 

 

Anonymkode: e5949...44a

[AnonymBruker]

Når man ikke klarer bo på stedet lengre av psykiske og økonomiske grunner flytter man. Hva hjelper det barna å ha en psykisk utslitt mor som må vende på hver krone, når mor heller kan jobbe litt ekstra på nye hjemstedet pga større nettverk som passe barna, hvor pengene går til flybilletter en-to ganger i mnd? 

Jeg er i samme situasjon. Barnefar stiller opp når han vil/ikke vil, og jeg har ikke noe nettverk her utenom barnefar og hans foreldre. Jeg flytter til neste høst for å komme nærmere nettverk, mulighet for å jobbe med det jeg er utdannet som, + barnefar sliter negative ut psykisk 

Anonymkode: befd8...00b

[EvaLena]

Syns det blir mer og mer av disse problemene jeg ig det er barna det får ut over til slutt.

Kunne enda folk tenke seg om både 1,2 og 10 ganger før de lager barn sammen, så kunne mye vært løst allerede der.

Jeg synes din plikt er å bo der barna har vokst opp, så lenge barnefar også bor der. Du får heller gjøre noe med din situasjon, men barna fortjener virkelig ikke å bli røsket opp med rota bare fordi DU ønsker å flytte. Egoisme kalles det du tenker nå.

[Tash]

Nja.. Jeg synes dette er et vanskelig tema.

Selvfølgelig skal man tenke seg om før man får barn osv. Men hva hvis man har gjort det? Hva hvis man har, på forhånd, hatt uendelige samtaler om hva det innebærer å få barn og hvor høyt man setter det ansvaret? Og man velger å være gift før man blir gravid for å "sikre" oddsene mest mulig og kjenne hverandre godt? Hva om barnefar rett etter fødsel begynner med løgn og forhold på si for å ha noe "morsomt å drive med"? Og psykisk terror i over halvannet år? "Du ammer og er hormonell og paranoid, du trenger hjelp" (når man da altså er helt velfungerende og ikke tar feil i havet av løgner). Hva om man etterhvert, etter mange runder og til og med etter råd fra psykolog, flytter fra barnefaren for å sikre barnet en trygg og harmonisk hverdag?

Hva om man da trenger å flytte til et annet sted pga arbeidsmarked? For nettverk?

Er man da en egiositisk og dårlig mor eller velger man litt tøffe valg som på lang sikt ganger barnet? Det er lett å si at man skal tenke seg om før man setter liv til verden og at man skal ofre alt for barna. Men det er 2 mennesker som setter liv til verden og man kan kun styre sin egen oppførsel.

Hvordan balanserer man barnets behov og fremtid i dette? I mitt tilfellet var det riktig å flytte vekk. For å sikre mitt barn trygghet og stabilitet. Samtidig som jeg aldri har vist ovenfor barnet noe bitterhet for at faren har oppført seg som han har gjort, og jeg har hele tiden tiltrettelagt samvær og samarbeid.
Dette var før barneskolealder og fokuset har hele tiden vært på å gi barnet mitt trygghet og stabilitet. Og jeg har et barn som blomstrer og ser faren sin litt sjeldnere enn hva jeg selv skulle ønske. Men faren ønsker ikke mer samvær og barnet mitt skånes for mye skuffelse og drama som barnet mitt selfølgelig ikke vet om.

Jeg tror disse sakene er vanskelige og må vurderes skjønnsmessig. Så lenge det vurderes ut fra barnets beste...

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Barnet på 8 år er i opposisjon mot flyttinga,hvordan håndtere det? PS: Far har i dag ikke fast samvær da han jobber mye.

Anonymkode: 8373e...3c6

Hvordan håndtere det? Du må innse at du sårer 8-åringen med din egen egoisme, at 8-åringen har det vondt fordi at han/hun må forlate alle venner, skolemiljøet osv. Du kan ikke gjøre noen verdens ting med det, men du burde forberede deg på 8-åringen kommer til å hate deg i lang tid fremover og at forholdet mellom dere ikke kommer til å være det samme på lenge. Du kan håpe, tenke og krysse fingrene for at det kommer til å gå over med tiden når barnet kommer mer inn i klassen. Problemet nå er gjerne at de kjører hardt på klassemiljøet i første, det danner seg grupper, vennskap også når man kommer utenfra så er det fryktelig vanskelig. 

Anonymkode: 41a43...c8d

[AnonymBruker]

TS her. Jeg forventet negative kommentarer, men jeg har bestemt meg. Dere kjenner ikke til min situasjon. Jeg har rett og slett ikke råd til å bo her lenger i tillegg til alt annet. Da jeg mistet over halve bostøtten var det siste dråpen.Jeg betaler 9500 kr i husleie her og det fins ikke noe billigere. Jeg har min mor og søsken der jeg vil bo. Her har jeg verken venner eller jobb. Og ja jeg har spurt 8 åringen om h*n vil bo hos pappa i stedet,men nei. Og jeg skjønner barnets frustrasjon veldig godt. Det blir vel bare flere negative kommentarer nå,men jeg har også møtt en mann der. Men det er veldig nytt så det er ikke grunnen alene,som sagt har jeg hatt lyst til dette lenge. Hva skulle jeg ha gjort? Tatt abort da barnefar truet meg under begge svangerskapene?

Anonymkode: 8373e...3c6

[AnonymBruker]

Vet om flere fedre som har fått hovedomsorgen når mor velger å flytte. De legger mye vekt på barnas tilknyttning osv, som er hvor de bor nå. Skole, venner, annen familie. Jo, eldre barna er jo vanskligere kan det være å flytte så det spørs hvor mye motsand du får av far 

Anonymkode: f6cd7...e7e

[Peter007]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har da over halve familien min i byen jeg bodde i som liten. Jeg har ett barn med fraværende far og to barn med en som bor her jeg bor nå. Disse to er 8 og 5 år. Jeg har i mange år lengtet tilbake til den andre byen som forsåvidt er 120 mil unna. Etter mye betenkningstid ser jeg at både økonomisk og psykisk klarer jeg ikke å bo her lenger og har nå gitt barnefar flyttevarsel. Det jeg lurer på er om noen har erfaring med dette og hvordan gjør dere det med samvær? Barnet på 8 år er i opposisjon mot flyttinga,hvordan håndtere det? PS: Far har i dag ikke fast samvær da han jobber mye.

Anonymkode: 8373e...3c6

Dette du tenker gjøre er ikke greit. Jeg håper du ikke rekker det før det kommer endringer i Barnelova. Det skal da bli mer komplisert å ta med barna på flyttelasset det samvær berøres.

[Peter007]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har da over halve familien min i byen jeg bodde i som liten. Jeg har ett barn med fraværende far og to barn med en som bor her jeg bor nå. Disse to er 8 og 5 år. Jeg har i mange år lengtet tilbake til den andre byen som forsåvidt er 120 mil unna. Etter mye betenkningstid ser jeg at både økonomisk og psykisk klarer jeg ikke å bo her lenger og har nå gitt barnefar flyttevarsel. Det jeg lurer på er om noen har erfaring med dette og hvordan gjør dere det med samvær? Barnet på 8 år er i opposisjon mot flyttinga,hvordan håndtere det? PS: Far har i dag ikke fast samvær da han jobber mye.

Anonymkode: 8373e...3c6

Ja om far ikke har forelederansvar kan du flytte som du vil. 

Men er du sikker på at far ikke har foreldreansvar? Bodde dere ikke sammen ved fødselen på samme folkeregistrerte adresse? Har du kontrollert med folkeregistret at far ikke har foreldreansvar? Han fikk nemlig foreldreansvar automatisk om dere bodde sammen som nevnt over.

Har far hatt foredleansvar har du ikke kunnet tatt med barnet på flyttelasset, når dere bor på samme folkeregistrerte adresse uten hans samtykke. 

Om far ikke har foreldreansvar har han trolig hatt mangel på kunnskap om hvordan dette virker og at han kunne ordnet dette I ettertid eller? 

Men det hele er synd hvis du flytter slik at midt-uke samvær IKKE kan skje. Dette er ofte begynnelsen til opphør av kontakt mellom far og barn. Dette spesielt ved så ung alder.  Det er I ung alder en bygger relasjoner best mellom foreldre og barn.  Dette ser du godt selv opp mot barnet.

Jeg tror de fleste synes det er trist det du gjør. Dette vil også politiske myndigheter gjøre noe med. De vil gi fedre automatisk foreldreansvar selv om  foreldrene ikke bodde sammen ved fødselen. Dette ligger som et forslag, men er enda ikke vedtatt av Stortinget 

Tenk deg godt om. Husk mannen var god nok til å lage barn med. Jeg vet nå ikke om barnet var planlagt eller ei? Men uansett fratar du barnet en mulighet, og far får påført et tap. Hva dette gjør vil fremtiden vise.

Det kan tenkes det blir fast samværsavtale i fremtiden slik det ikke blir tilfeldig samvær slik jeg forstår det er nå. 

(Jeg går ut fra at alt ellers er normalt hos dere ) 

[Peter007]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Jeg forventet negative kommentarer, men jeg har bestemt meg. Dere kjenner ikke til min situasjon. Jeg har rett og slett ikke råd til å bo her lenger i tillegg til alt annet. Da jeg mistet over halve bostøtten var det siste dråpen.Jeg betaler 9500 kr i husleie her og det fins ikke noe billigere. Jeg har min mor og søsken der jeg vil bo. Her har jeg verken venner eller jobb. Og ja jeg har spurt 8 åringen om h*n vil bo hos pappa i stedet,men nei. Og jeg skjønner barnets frustrasjon veldig godt. Det blir vel bare flere negative kommentarer nå,men jeg har også møtt en mann der. Men det er veldig nytt så det er ikke grunnen alene,som sagt har jeg hatt lyst til dette lenge. Hva skulle jeg ha gjort? Tatt abort da barnefar truet meg under begge svangerskapene?

Anonymkode: 8373e...3c6

Du må jobbe mer, Far til barna må jobbe så mye at det ikke blir fast samvær mens du har hatt bostøtte. Har dette vært riktig?

Komme deg ut i mer arbeid dame og ikke sutre.

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Jeg forventet negative kommentarer, men jeg har bestemt meg. Dere kjenner ikke til min situasjon. Jeg har rett og slett ikke råd til å bo her lenger i tillegg til alt annet. Da jeg mistet over halve bostøtten var det siste dråpen.Jeg betaler 9500 kr i husleie her og det fins ikke noe billigere. Jeg har min mor og søsken der jeg vil bo. Her har jeg verken venner eller jobb. Og ja jeg har spurt 8 åringen om h*n vil bo hos pappa i stedet,men nei. Og jeg skjønner barnets frustrasjon veldig godt. Det blir vel bare flere negative kommentarer nå,men jeg har også møtt en mann der. Men det er veldig nytt så det er ikke grunnen alene,som sagt har jeg hatt lyst til dette lenge. Hva skulle jeg ha gjort? Tatt abort da barnefar truet meg under begge svangerskapene?

Anonymkode: 8373e...3c6

Du har gitt en åtteåring valget mellom å bo med en far han ikke har vanlig samvær med engang, og å bli med deg på en flytting han ikke vil? Unnskyld meg, men hvilke antenner har du egentlig? Hvor lenge har du tenkt og forberedt dette før du sendte flyttevarsel? 

Jeg har flyttet med barn to ganger, og begge gangene ble det forberedt 6-12 måneder i forkant, men samtaler med barnet, samtaler med skole, far, familie, kontakt med ny klasse før flytting etc. Jeg får følelsen av at dette er noe du har bråbestemt deg for nå pga denne mannen. 

Før jeg leste dette innlegget så var jeg forsåvidt enig med deg, men nå tenker jeg at det er andre grunner enn du oppgav i første innlegget. 

Du virker ekstremt umoden, spesielt med siste setningene dine. Og du er en voksen kvinne, med tre barn? 

Anonymkode: e8483...640

[AnonymBruker]

Takk for alle usaklige svar. Og takk for meg. TS

Anonymkode: 8373e...3c6

[AnonymBruker]

Ja og forresten,det er ikke noe midt-ukes samvær,han har dem kanskje på ei overnatting per måned,hvis det i det hele tatt er såpass. TS

Anonymkode: 8373e...3c6

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Og ja jeg har spurt 8 åringen om h*n vil bo hos pappa i stedet,men nei. 

Anonymkode: 8373e...3c6

Et barn skal ikke settes i den posisjonen med å velge mellom for og far. Ærlig talt, skam deg. Du sitter kanskje der med sommerfugler og gleder deg, men du er nødt og fatte at det gjør ikke 8-åringen for han/henne så er du den som ødelegger livet hans/hennes, drar bort fra skole, fra venner, fra alt som gir barnet ditt glede. Det er det ikke så mye å gjøre med enn å respektere at barnet ditt har det vondt fordi at barnet ditt føler at du raserer livet dens og håpe at det går over med tiden. 

Anonymkode: 41a43...c8d

[AnonymBruker]

Her synes jeg som flere andre at du bør gi far hovedansvaret og flytte selv. Det er ikke rent lite egoistisk å flytte 120 mil unna barnefar og ta i fra barna muligheten til en far. Klarer du virkelig ikke å se det?
Det er du som har problemer, og ikke ungene. Jeg kommer aldri til å forstå hvordan noen kan gjøre en slik ting. Man tar faktisk et valg når man får barn med noen og bosetter seg langt fra hjemstedet.
Ingen ting kan veie opp for tapet av far. Og det er ikke rettferdig hverken mot ungene eller han. En dag blir disse ungene voksne, og man skal kunne forsvare valgene man har tatt, og det holder ikke med egne gode grunner, I en så stor ting som å flytte langt vekk fra barnefar bør det være noe som er bra for alle involverte, ikke bare en. Jeg synes oppriktig synd på ungene dine, og barnefar.

Anonymkode: 41d67...87f

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for alle usaklige svar. Og takk for meg. TS

Anonymkode: 8373e...3c6

Ingen usaklige svar her. De stiller deg bare til veggs og prøver å få deg til å se saken fra barnets ståsted. Noen må tale barnets sak når du ikke evner å tenke så langt.

Anonymkode: 9b19d...bd9

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Jeg forventet negative kommentarer, men jeg har bestemt meg. Dere kjenner ikke til min situasjon. Jeg har rett og slett ikke råd til å bo her lenger i tillegg til alt annet. Da jeg mistet over halve bostøtten var det siste dråpen.Jeg betaler 9500 kr i husleie her og det fins ikke noe billigere. Jeg har min mor og søsken der jeg vil bo. Her har jeg verken venner eller jobb. Og ja jeg har spurt 8 åringen om h*n vil bo hos pappa i stedet,men nei. Og jeg skjønner barnets frustrasjon veldig godt. Det blir vel bare flere negative kommentarer nå,men jeg har også møtt en mann der. Men det er veldig nytt så det er ikke grunnen alene,som sagt har jeg hatt lyst til dette lenge. Hva skulle jeg ha gjort? Tatt abort da barnefar truet meg under begge svangerskapene?

Anonymkode: 8373e...3c6

Jeg, jeg, jeg, jeg, og atter jeg, er alt dette handler om. Hva med ungene dine og barnefar?

Anonymkode: 41d67...87f

[Gjest Sjørøveren]

Du skal tenke på barna før deg selv! Barn skal ikke ha lang vei til en av foreldra sine!! Så dette må dere tenke på før dere får barn! Ikke bare å få barn å så flytte langt bort fra barnefaren. Så er du ei god mor så driter du i deg selv og tenker på barnet ditt! Barn har to foreldre skjønner du og skal ikke måtte ha lang reisevei. Sånne foreldre kaller jeg idioter og burde ikke ha barn når de må tenke på seg selv først!! 

Er du er hurpe så tenker du kun på deg selv og driter i barn-far forholdet og flytter langt vekk. Ditt valg. 

Endret 13. august 2016 av Sjørøveren