Samliv, svangerskap og uengasjert mann

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 5 år , og hatt det bra sammen. Nå venter vi vårt første barn , og samlivet vårt er ikke bra i det hele tatt. Vi krangler mye , og jeg er ofte lei meg /gråter mye. Det er nok en del hormoner ute å går, og ofte jeg som sier ifra som ender med en krangel, men mye handler om forventninger. 

Vi har også gifte planer , som vi har hatt en stund. Vi har flyttet inn i et nytt hus, god Økonomi og snart får vi et barn, jeg burde jo absolutt være lykkelig !! Men jeg føler meg helt motsatt, jeg føler meg sliten og alene i svangerskapet . Mannen min er nok lei av meg og mine plager og klager.. Jeg forstår det, men jeg hadde håpet på noe oppvartning, feks en pute i ryggen i sengen, er det mye å be om? Litt massasje i ny og ne ? Det hadde virkelig vært deilig nå som det nærmer ser termin.. 

Jeg prøver å flytte fokus til noe positivt og tenker dette er en dårlig periode hvor vi begge er spent , slitne og jeg bærer på mye sorg fra tidligere i år. Jeg prøver å innrede barnerom, mens han spiller data.. Jeg planlegger til bryllup, ( han som fridde) men føler meg helt alene med alt sammen.. Null interesse.. Begynner å lure på om han vil gifte seg i det hele tatt! Han sier ja, men gjør ingenting med forberedelser. Om han skal gjøre noe , ber han foreldrene om hjelp,og de hjelper gladelig til. Problemet er at han burde kunne fikse ting, han jeg skal gifte meg med! 

Noen ganger er kranglingen skikkelig ille , og jeg blir ganske urimelig og slem mot han ved ting jeg sier. Dette vet jeg at jeg må jobbe med.. 

Føler meg bare så fanget på en måte , alt dette går ut over gleden til barnet , bryllup og det nye huset. Jeg føler meg som en konstant gretten og trist person, hvor jeg før alltid hadde en dårlig spøk på lur og tok mye iniativ til morsomme aktiviteter. 

Sexlivet er heller ingenting å snakke om.. Helt dødt..

jeg skjønner ikke hva som har skjedd.. Redd for fremtid og hvordan dette skal gå. Har prøvd å kontakte familievernkontoret men det er helt fult , og jeg ønsker heller tips om hva jeg kan gjøre med dette.. 

Kommentarer som at vi ikke burde få barn osv er unødvendig, og gjør vondt verre.. Vil heller prøve å fikse dette og få dette til å funke.. Men, jeg må innrømme jeg blir i tvil på min følelser for denne mannen.. Jeg føler jeg ikke kjenner meg selv eller dette forholdet lenger:( 

Anonymkode: 7622c...6ed

[AnonymBruker]

Høres ut som det er helt normalt. Hvis du forventer en oppvartning som du ikke fikk før svangerskapet må du roe ned. Du er gravid, ikke syk selv om du føler det anderledes. Mannen ser nok på deg som den du var før du var gravid og som hjelpesløs. 

Sexen forsvinner som regel også under et svangerskap. Jeg hadde ikke sex under hele svangerskapet fordi min mann var redd for å skade ungen. Det skjer jo så klart ikke, men hadde ikke falt meg inn å sutre meg til sex. Jeg respekterte hans følelser rundt dette. Så fort ungen ble født og jeg ble klar for sex var sexlivet som normalt igjen. 

Et bryllup kan jeg forstå at han ber om hjelp. Jeg som er dame hatet å planlegge mitt eget bryllup. Det ble bryllup til slutt, men planleggingen ødela mye av gleden frem til den store dagen. Jeg syns det er flott at han ber om hjelp. Hvorfor må han ordne det av alene? 

For meg virker det som mye av dette er pga hormoner og blir storm i vannglass. Et svangerskap er unntakstilstand og det er som regel det første året med et barn også. Sett dere ned og prat. Du må slutte å angripe han og være slem mot han når dere krangler. 

Du skyver han like mye fra deg som han skyver deg vekk fra han. Dropp å planlegge bryllup nå og vent til etter fødselen. Ta dere en pust i bakken begge to. 

Anonymkode: a1f4c...d61

[AnonymBruker]

Hva med å prøve privat parterapi om dere har økonomi til det? 

Anonymkode: 7f901...811

[AnonymBruker]

Det kan være at han trekker seg tilbake fordi han er overveldet over alt som skjer, noe som skaper tvil og sinne hos deg, så blir det krangling og han får enda mer å føle seg overveldet over. Bare gjetning fra min side, selvfølgelig. Min erfaring med en mann med noe likt reaksjonsmønster er at jeg må justere forventningene mine. Jeg kan be om det jeg ønsker, men om det er for mye for ham, er det for mye, og da må jeg ta hånd om det selv i stedet - eller luke bort det som strengt tatt ikke er nødvendig. 

Anonymkode: 8df5b...e17

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som det er helt normalt. Hvis du forventer en oppvartning som du ikke fikk før svangerskapet må du roe ned. Du er gravid, ikke syk selv om du føler det anderledes. Mannen ser nok på deg som den du var før du var gravid og som hjelpesløs. 

Sexen forsvinner som regel også under et svangerskap. Jeg hadde ikke sex under hele svangerskapet fordi min mann var redd for å skade ungen. Det skjer jo så klart ikke, men hadde ikke falt meg inn å sutre meg til sex. Jeg respekterte hans følelser rundt dette. Så fort ungen ble født og jeg ble klar for sex var sexlivet som normalt igjen. 

Et bryllup kan jeg forstå at han ber om hjelp. Jeg som er dame hatet å planlegge mitt eget bryllup. Det ble bryllup til slutt, men planleggingen ødela mye av gleden frem til den store dagen. Jeg syns det er flott at han ber om hjelp. Hvorfor må han ordne det av alene? 

For meg virker det som mye av dette er pga hormoner og blir storm i vannglass. Et svangerskap er unntakstilstand og det er som regel det første året med et barn også. Sett dere ned og prat. Du må slutte å angripe han og være slem mot han når dere krangler. 

Du skyver han like mye fra deg som han skyver deg vekk fra han. Dropp å planlegge bryllup nå og vent til etter fødselen. Ta dere en pust i bakken begge to. 

Anonymkode: a1f4c...d61

Å be om hjelp er ikke problemet , klart det er flott med hjelp. Men, han har ikke ordnet noe til bryllupet... Hans forlover spør om navn til utdrikningslag feks og han gidder ikke sende inn, han elsker å lage mat og ville ha ansvar for meny men der har han heller ikke kommet med forslag.. Han gjør bare de tingene han selv orker, spiller data , sover og spiser masse usunt... 

Han vartet meg opp en del før svangerskapet så hadde trodd det skulle bli sånn nå som jeg er høygravid , men han orker vel ikke..  Vi går bare å hakker på hverandre og har ikke noe felles lenger.. Jeg er lei av å være lei meg , sitte med følelser om redsel for feks fødsel osv alene hvor han selv sier han ikke vet hva han skal si.. Jeg ønsker å kommunisere og snakke sammen men det liker ikke han, og han har aldri noe å si.. Blir så frustrert !!

Anonymkode: 7622c...6ed

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kan være at han trekker seg tilbake fordi han er overveldet over alt som skjer, noe som skaper tvil og sinne hos deg, så blir det krangling og han får enda mer å føle seg overveldet over. Bare gjetning fra min side, selvfølgelig. Min erfaring med en mann med noe likt reaksjonsmønster er at jeg må justere forventningene mine. Jeg kan be om det jeg ønsker, men om det er for mye for ham, er det for mye, og da må jeg ta hånd om det selv i stedet - eller luke bort det som strengt tatt ikke er nødvendig. 

Anonymkode: 8df5b...e17

Det kan godt være mulig... Jeg ønsker bare litt hjelp, hjelp til å vaske klær , rydde , og ikke minst å bli sett i hverdagen.. Få en klem , et kyss og litt nærhet midt oppi alt..

Anonymkode: 7622c...6ed

[AnonymBruker]

Kan dere avlyse bryllupet? Høres ut som om dere gjør alt for mye på en gang. Nytt hus, barn OG bryllup? Puuuhh... 

 

Anonymkode: 01b4c...99c

[Peter007]

Du har endret deg I svangerskapet. Finn tilbake ditt gamle jeg.

Ellers blir ikke livet som før fremover. 

[Arya2000]

Anbefaler deg å ignorere 90 prosent av de tilbakemeldingene du har fått her TS.  Skjønner deg godt, du er ikke urimelig.  Kansje det blir litt for mye for dere med baby og planlegging av bryllup på engang.  Kan dere legge det litt på is til ting roer seg ? Skjønner at du er skuffet over det manglende engasjementet.  Får håpe det beror seg på at han er overveldet og at ting faller til normalen etterhvert.  Prøv å ikke angripe han,  det gjør det bare vondt verre. Ellers er gode råd dyre , håper det ordner seg. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva med å prøve privat parterapi om dere har økonomi til det? 

Anonymkode: 7f901...811

Hvorfor tror du at det virker?

Anonymkode: 89c27...2f1

[AnonymBruker]

1 time siden, Peter007 skrev:

Du har endret deg I svangerskapet. Finn tilbake ditt gamle jeg.

Ellers blir ikke livet som før fremover. 

Jeg vil snarere si:

Mannen behøver ikke å være en Einstein for å forstå at et svangerskap og alle hormonene gjør at det svinger?

Mannen bør tilpasse seg dette og være ekstra omtenksom i et svangerskap! 

Alle britiske menn jeg kjenner vet dette. De spiller ikke data og venter på at hun skal bli som før.

Oh my Jeezzz...

 

 

 

Anonymkode: 89c27...2f1

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det kan godt være mulig... Jeg ønsker bare litt hjelp, hjelp til å vaske klær , rydde , og ikke minst å bli sett i hverdagen.. Få en klem , et kyss og litt nærhet midt oppi alt..

Anonymkode: 7622c...6ed

Det er helt vanlig og naturlig å ønske det! 

For en dustete umoden gutt du er sammen med! 

Anonymkode: 89c27...2f1

[Ruccula]

Herregud Ts jeg forstår deg utrolig godt!!  Det du krever er på ingen måte urimelig,  det er et minimum. 

Det er fantastisk å observere hvor utakknemlig menn er når kvinner bærer frem og føder barna deres og de er for late til å løfte en finger. 

Hadde jeg vært deg hadde jeg i første omgang avlyst det bryllupet, det blir for mye for deg nå. Så hadde jeg vurdert å flytte til mine foreldre en periode. Og hadde ikke mannen min skjerpet seg temmelig kjapt hadde jeg vurdert om dette var en mann jeg ville leve med. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Snublefella skrev:

Herregud Ts jeg forstår deg utrolig godt!!  Det du krever er på ingen måte urimelig,  det er et minimum. 

Det er fantastisk å observere hvor utakknemlig menn er når kvinner bærer frem og føder barna deres og de er for late til å løfte en finger. 

Hadde jeg vært deg hadde jeg i første omgang avlyst det bryllupet, det blir for mye for deg nå. Så hadde jeg vurdert å flytte til mine foreldre en periode. Og hadde ikke mannen min skjerpet seg temmelig kjapt hadde jeg vurdert om dette var en mann jeg ville leve med. 

Veldig enig i dette. Det er noe med likestillingen og norske menn som går helt feil hva angår graviditet. 

Graviditet innebærer endringer. For begge parter. Jeg har aldri følt meg så ensom og redd som da jeg var gravid. Angrer veldig på at jeg ikke flyttet ut da, så han fikk seg en oppvåkning. Når barnet er kommet, klarer du ikke somle deg til å flytte. Flytt nå!!

Anonymkode: 86bf8...b0f

[Bokdamen]

Skjønner at dette er veldig frustrerende for deg! Det er ikke lett med masse hormoner og tanker og bekymringer rundt endringene som kommer. 

Ville lagt bryllupet litt på is og prøvd å gjøre kjekke ting som par frem til fødselen (i den grad du orker). Vi prøver å være obs på å være litt kjærester nå, det vil ta tid før vi har mulighet til en kveld ute bare oss to. Når var dere sist på kino eller ute og spiste? 

 

[Gjest Gia_]

Høres ut som dere er overveldet begge to. Og jeg blir faktisk litt sliten av å lese alt som skjer hos dere. Slappav frue, ta deg ett pust i bakken. Nyt å gå gravid, slapp av sammen med mannen din, gå på dates den siste tida, vær kjærester. Hvorfor må du planlegge bryllup akkurat NÅ? Sett det litt på vent, nyt alenetida mens det varer, så får bryllup heller komme senere  

Skjønner forsåvidt godt han ikke orker å planlegge bryllup når dere krangler. Det hadde ikke jeg heller gidda, ikke fordi jeg ikke ville gifte meg, men fordi bryllup skal være noe fint, og ikke noe man krangler over. Synes heller ikke du skal kritisere han for å be foreldrene om hjelp, sålenge han tar en del i det med dem. 

[Peter007]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil snarere si:

Mannen behøver ikke å være en Einstein for å forstå at et svangerskap og alle hormonene gjør at det svinger?

Mannen bør tilpasse seg dette og være ekstra omtenksom i et svangerskap! 

Alle britiske menn jeg kjenner vet dette. De spiller ikke data og venter på at hun skal bli som før.

Oh my Jeezzz...

 

 

 

Anonymkode: 89c27...2f1

Men de går på  puben og drikker seg fulle med gravid dame hjemme. Tro meg på det. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, Arya2000 skrev:

Anbefaler deg å ignorere 90 prosent av de tilbakemeldingene du har fått her TS.  Skjønner deg godt, du er ikke urimelig.  Kansje det blir litt for mye for dere med baby og planlegging av bryllup på engang.  Kan dere legge det litt på is til ting roer seg ? Skjønner at du er skuffet over det manglende engasjementet.  Får håpe det beror seg på at han er overveldet og at ting faller til normalen etterhvert.  Prøv å ikke angripe han,  det gjør det bare vondt verre. Ellers er gode råd dyre , håper det ordner seg. 

Takk for hyggelig melding  Skal prøve å legge planene for bryllupet litt til side...

Anonymkode: 7622c...6ed

[Gjest summesumbi]

Jeg tror ikke det er så lett for alle menn å vite hvilken rolle de skal innta når kjæresten blir gravid og småhormonell. Du er i nesting modus, og han vet kanskje ikke helt hvordan han skal engasjere seg før babyen kommer mens du har mange ideer og kjenner graviditeten på kroppen. For alt du vet er han livredd for ansvaret, fødsel, og alt rundt det, eller en begynnende depresjon. Og be han om å hjelpe deg med konkrete ting, de mannfolka tar ikke visst ikke hint.

[Zienna]

Du sier  det selv, at mannen din er lei av klaging.  Har du spesielle fysiske plager i svangerskapet, så bør selvsagt mannen din stille opp.  Har du er sunt svangerskap, så er du frisk, og det er ingen grunn til ekstra omsorg.   Da behøver du ikke å behandles som om du var syk.   

En far går ikke gravid, og det er faktisk for mye å vente at han skal være veldig engasjert enda.  Engasjementet kommer når baby er født, og for noen fedre må det til og med bli en viss størrelse på barnet.  

Nå vet jeg ikke hvordan planleggingen av bryllupet deres har vært.  Har han deltatt på lik linje med deg fra starten?  Jeg spør fordi jeg veldig ofte har opplevd at det er "bruden" som legger føringene, mens brudgommen blir "satt i arbeid".