AnonymBruker Skrevet 8. august 2016 #1 Skrevet 8. august 2016 Jeg er ei jente på 22 år. Da jeg var 14 år fikk jeg spiseforstyrrelser, og siden den gang har jeg hatt opp- og nedturer med dette. Noen perioder har jeg vært normalvektig og "frisk", andre perioder undervektig og slitt mye. Men jeg har aldri vært innlagt, fordi jeg ikke har vært syk nok, da anoreksien fort utviklet seg til ortoreksi, som ikke er en like lett diagnose å stille slik at man blir innlagt. Har jevnlig gått til psykolog. Fullførte videregående som normalt, og hadde da en god periode. Etterpå flyttet jeg hjemmefra for å begynne å studere. Da ble det verre, og jeg klarte ikke å fullføre alle eksamener. Semesteret etter (høsten 15) tok jeg opp eksamenene og tok også nettstudier, noe som vil si at jeg per i dag har 1,5 år med fullført utdannelse. Våren 2016 har jeg slitt mye, og bestemte meg for å ta en pause fra studier og prøve å bli frisk. Lånte penger av foreldrene mine for å leve på. Jeg føler jeg er kommet meg ganske bra, men vet fortsatt at ortoreksien er der, og jeg går jevnlig til psykolog. Har bestemt meg for å prøve å studere igjen nå, og takket ja til plassen på en bachelor i fysioterapi. Likevel synes jeg ting er veldig vanskelig når jeg tenker på fremtiden nå. Jeg håper jo jeg skal klare å fullføre studiet, men jeg kan ikke tenke meg å feks. søke en deltidsjobb ved siden av studiene med det første, da det er nok å studere på fulltid i tillegg til å slite psykisk. Da er jeg redd jeg bare vil bli enda verre igjen angående spiseforstyrrelsene. Det jeg tenker mest på, er at jeg kommer til å stå der uten arbeidserfaring (har heller ikke jobbet noe tidligere), og dermed bli sett på som en dårlig kandidat når jeg søker jobb etter endt utdannelse. Jeg vil liksom være hun "late" med ingen arbeidserfaring på CV-en og ingenting å vise til, siden ingen vet at jeg har slitt med spiseforstyrrelser i mange år. Synes dere jeg skal skjerpe meg, og søke meg en deltidsjobb og prøve å leve som normale mennesker? Jeg er jo redd jeg bare problematiserer når jeg tenker at det blir for mye, men jeg vet av tidligere erfaring at det er en fulltidsjobb i seg selv å jobbe seg ut av spiseforstyrrelser. Jeg er så lei av å gå opp og ned hele tiden, og ønsker å bli HELT frisk. Det klarer jeg ikke hvis jeg ikke tar meg tid til det Anonymkode: 0d50f...233 1
AnonymBruker Skrevet 8. august 2016 #2 Skrevet 8. august 2016 2 minutter siden, AnonymBruker skrev: Jeg er ei jente på 22 år. Da jeg var 14 år fikk jeg spiseforstyrrelser, og siden den gang har jeg hatt opp- og nedturer med dette. Noen perioder har jeg vært normalvektig og "frisk", andre perioder undervektig og slitt mye. Men jeg har aldri vært innlagt, fordi jeg ikke har vært syk nok, da anoreksien fort utviklet seg til ortoreksi, som ikke er en like lett diagnose å stille slik at man blir innlagt. Har jevnlig gått til psykolog. Fullførte videregående som normalt, og hadde da en god periode. Etterpå flyttet jeg hjemmefra for å begynne å studere. Da ble det verre, og jeg klarte ikke å fullføre alle eksamener. Semesteret etter (høsten 15) tok jeg opp eksamenene og tok også nettstudier, noe som vil si at jeg per i dag har 1,5 år med fullført utdannelse. Våren 2016 har jeg slitt mye, og bestemte meg for å ta en pause fra studier og prøve å bli frisk. Lånte penger av foreldrene mine for å leve på. Jeg føler jeg er kommet meg ganske bra, men vet fortsatt at ortoreksien er der, og jeg går jevnlig til psykolog. Har bestemt meg for å prøve å studere igjen nå, og takket ja til plassen på en bachelor i fysioterapi. Likevel synes jeg ting er veldig vanskelig når jeg tenker på fremtiden nå. Jeg håper jo jeg skal klare å fullføre studiet, men jeg kan ikke tenke meg å feks. søke en deltidsjobb ved siden av studiene med det første, da det er nok å studere på fulltid i tillegg til å slite psykisk. Da er jeg redd jeg bare vil bli enda verre igjen angående spiseforstyrrelsene. Det jeg tenker mest på, er at jeg kommer til å stå der uten arbeidserfaring (har heller ikke jobbet noe tidligere), og dermed bli sett på som en dårlig kandidat når jeg søker jobb etter endt utdannelse. Jeg vil liksom være hun "late" med ingen arbeidserfaring på CV-en og ingenting å vise til, siden ingen vet at jeg har slitt med spiseforstyrrelser i mange år. Synes dere jeg skal skjerpe meg, og søke meg en deltidsjobb og prøve å leve som normale mennesker? Jeg er jo redd jeg bare problematiserer når jeg tenker at det blir for mye, men jeg vet av tidligere erfaring at det er en fulltidsjobb i seg selv å jobbe seg ut av spiseforstyrrelser. Jeg er så lei av å gå opp og ned hele tiden, og ønsker å bli HELT frisk. Det klarer jeg ikke hvis jeg ikke tar meg tid til det Anonymkode: 0d50f...233 Du skal selvfølgelig bruke tid på å bli frisk, mens du går på skole. Alt av deltidsjobber parkerer du fullstendig, om ikke kan du komme til å holde på med en skrantende helse de neste 10 årene. Bruk tid, fokuser på å få god hjelp, og studer, det er mer enn nok :-) Anonymkode: 04172...caf
AnonymBruker Skrevet 8. august 2016 #3 Skrevet 8. august 2016 1 minutt siden, AnonymBruker skrev: Du skal selvfølgelig bruke tid på å bli frisk, mens du går på skole. Alt av deltidsjobber parkerer du fullstendig, om ikke kan du komme til å holde på med en skrantende helse de neste 10 årene. Bruk tid, fokuser på å få god hjelp, og studer, det er mer enn nok :-) Anonymkode: 04172...caf Ja, det er jo det jeg vet er det beste for meg selv, hvis ikke er det fare for at jeg aldri blir frisk. Men er det verdt det med tanke på den gangen jeg skal søke meg jobb? Da står jeg der uten arbeidserfaring. Er vel ingen gyldig unnskyldning å si at man har slitt psykisk heller, det vil vel heller være dumt å si noe om, siden arbeidsgiver da kan tenke at jeg ikke er frisk. Vil liksom ikke stå der etter studiene og ikke få jobb, hvis du skjønner. Da ser jeg heller ikke hensikten med å ta utdannelse i det hele tatt. Anonymkode: 0d50f...233
FluffyJuggernaut Skrevet 8. august 2016 #4 Skrevet 8. august 2016 Jeg syns du skal fokusere på studiene. Ta en ting av gangen og prøv og ikke stress så mye med "enn hvis" spørsmål. Du blir likevel og ha to jobber, i tillegg til studiene så må du passe på deg selv og holde deg frisk. Jeg syns ikke du skal presse deg ut i jobb før du er klar for det. Og du er ikke lat, du har vært syk, og det blir en arbeidsgiver å ha forståelse for om de stiller det spørsmålet. Ikke gi opp, stå på, dette klarer du
AnonymBruker Skrevet 8. august 2016 #5 Skrevet 8. august 2016 19 minutter siden, AnonymBruker skrev: Ja, det er jo det jeg vet er det beste for meg selv, hvis ikke er det fare for at jeg aldri blir frisk. Men er det verdt det med tanke på den gangen jeg skal søke meg jobb? Da står jeg der uten arbeidserfaring. Er vel ingen gyldig unnskyldning å si at man har slitt psykisk heller, det vil vel heller være dumt å si noe om, siden arbeidsgiver da kan tenke at jeg ikke er frisk. Vil liksom ikke stå der etter studiene og ikke få jobb, hvis du skjønner. Da ser jeg heller ikke hensikten med å ta utdannelse i det hele tatt. Anonymkode: 0d50f...233 Nå tenker du katastrofetanker og slike er ikke så hensiktsmessige. Det er mange studenter som har mer enn nok med studier alene fordi studiet i seg selv er faktisk svært krevende. Det er langt bedre at du fokuserer på å bli bedre og studerer fremfor å risikere at du tar på deg for mye i en sårbar fase og dermed møter veggen. Bygg deg opp sakte. Det er ingen skam å møte arbeidslivet uten erfaring men jeg synes ikke du skal drive å unnskylde din manglende praksis med sykdom, det kan lett ødelegge for deg. Hold privatlivet ditt privat. Det du skal si er at du valgte å fokusere på studiene for å gjøre det best mulig, det holder i massevis. I ditt studie vil du og ha endel praksis, derfra kan du få referanse dersom du en gang ønsker å søke jobb. Anonymkode: 04172...caf
AnonymBruker Skrevet 8. august 2016 #6 Skrevet 8. august 2016 17 minutter siden, Elliespelli skrev: Jeg syns du skal fokusere på studiene. Ta en ting av gangen og prøv og ikke stress så mye med "enn hvis" spørsmål. Du blir likevel og ha to jobber, i tillegg til studiene så må du passe på deg selv og holde deg frisk. Jeg syns ikke du skal presse deg ut i jobb før du er klar for det. Og du er ikke lat, du har vært syk, og det blir en arbeidsgiver å ha forståelse for om de stiller det spørsmålet. Ikke gi opp, stå på, dette klarer du Jeg kan jo forklare situasjonen til en arbeidsgiver hvis jeg kommer på intervju, men det er jo vanlig å søke på stillinger over nett eller per post, og da vil jo min søknad og CV være helt elendig i forhold til andre, som sikkert har en haug arbeidserfaring og masse å vise til, og dermed blir mye mer attraktiv. Slik får jeg sikkert ikke komme på intervju en gang Ja, jeg tenker sikkert for mye "enn hvis", men jeg håper dere forstår at det er vanskelig å ikke føle seg ubrukelig slik jeg har det nå. Det er jo realiteten at arbeidsmarkedet er tøft, og dermed må man jo skille seg ut for å få jobb. Det er realiteten. Det nytter sjelden å komme med "ja, men...." når alle andre søkere stiller mye sterkere fra bunnen av. Det sliter veldig å tenke så mørkt på ting som jeg gjør nå. Egentlig burde jeg jo gledet meg til studiestart, men jeg kjenner jeg er demotivert når jeg tenker på fremtiden, og det føles absolutt ikke bra. Anonymkode: 0d50f...233
AnonymBruker Skrevet 8. august 2016 #7 Skrevet 8. august 2016 24 minutter siden, AnonymBruker skrev: Ja, det er jo det jeg vet er det beste for meg selv, hvis ikke er det fare for at jeg aldri blir frisk. Men er det verdt det med tanke på den gangen jeg skal søke meg jobb? Da står jeg der uten arbeidserfaring. Er vel ingen gyldig unnskyldning å si at man har slitt psykisk heller, det vil vel heller være dumt å si noe om, siden arbeidsgiver da kan tenke at jeg ikke er frisk. Vil liksom ikke stå der etter studiene og ikke få jobb, hvis du skjønner. Da ser jeg heller ikke hensikten med å ta utdannelse i det hele tatt. Anonymkode: 0d50f...233 Forstår veldig godt hva du mener, og har selv gått på intervju hvor intervjuer har rynket på nesen ved manglende erfaring. Du bør ikke si at du har slitt psykisk, men du kan si at du har slitt med spiseforstyrrelser. Dette er noe de aller fleste har noe forståelse for (men ikke alle ser det som en mental lidelse og ser helt sammenhengen). Du kan også si at du ville fokusere på skolen. Anonymkode: f7e30...44b
AnonymBruker Skrevet 8. august 2016 #8 Skrevet 8. august 2016 3 minutter siden, AnonymBruker skrev: Forstår veldig godt hva du mener, og har selv gått på intervju hvor intervjuer har rynket på nesen ved manglende erfaring. Du bør ikke si at du har slitt psykisk, men du kan si at du har slitt med spiseforstyrrelser. Dette er noe de aller fleste har noe forståelse for (men ikke alle ser det som en mental lidelse og ser helt sammenhengen). Du kan også si at du ville fokusere på skolen. Anonymkode: f7e30...44b Ja, møter man en forståelsesfull arbeidsgiver på intervju kan man jo prøve å forklare, og ellers vise en god figur ved å snakke sammen personlig. Men hva med når man søker på ledige stillinger over nett, noe som er vanlig når stillinger utlyses? Tenker da etter endt utdanning og jeg skal søke på ulike fysioterapeut-jobber. Da vil jeg jo ikke tas inn til intervju en gang, siden de velger ut noen kandidater. Andre som har mye mer erfaring og en mer attraktiv CV vil jo heller bli tatt inn på intervju, enn meg som har "bare" en bachelor i fysioterapi + 1,5 år med andre, nærmest urelevante, studier. Anonymkode: 0d50f...233
Gjest noe tilfeldig Skrevet 8. august 2016 #9 Skrevet 8. august 2016 Fokuser på studiene og å bli frisk eller leve et liv som er så bra som du klarer med den sykdommen du har. Når du kommer ut i praksis kan det godt hende en av plassene tilbyr deg noen vakter. Tar du bare en eller to vakter kan du skrive "vikar" eller "ekstravakt" ved bestemte sted på CV'n din. En CV opplyser ikke om antall vakter eller timer du har arbeidet der.
FluffyJuggernaut Skrevet 8. august 2016 #10 Skrevet 8. august 2016 21 minutter siden, AnonymBruker skrev: Jeg kan jo forklare situasjonen til en arbeidsgiver hvis jeg kommer på intervju, men det er jo vanlig å søke på stillinger over nett eller per post, og da vil jo min søknad og CV være helt elendig i forhold til andre, som sikkert har en haug arbeidserfaring og masse å vise til, og dermed blir mye mer attraktiv. Slik får jeg sikkert ikke komme på intervju en gang Ja, jeg tenker sikkert for mye "enn hvis", men jeg håper dere forstår at det er vanskelig å ikke føle seg ubrukelig slik jeg har det nå. Det er jo realiteten at arbeidsmarkedet er tøft, og dermed må man jo skille seg ut for å få jobb. Det er realiteten. Det nytter sjelden å komme med "ja, men...." når alle andre søkere stiller mye sterkere fra bunnen av. Det sliter veldig å tenke så mørkt på ting som jeg gjør nå. Egentlig burde jeg jo gledet meg til studiestart, men jeg kjenner jeg er demotivert når jeg tenker på fremtiden, og det føles absolutt ikke bra. Anonymkode: 0d50f...233 Ikke ta sorgene på forskudd 😊 Fokuser på skolen, gjør ditt aller beste og ha minst mulig fravær. Spørr psykologen din om hjelp til hvordan du skal takle bekymringene for jobbsøking, og eventuelt hva du skal si på ett intervju om du vil ta opp spiseforstyrrelsen. Som nevnt oppi her, mange som er helt frisk har også evig nok med skolearbeid så du er nok ikke den eneste uten jobb erfaring. Og når den tiden kommer og du skal sende ut CV, hva med og møte opp å levere den til de plassene som er nært nok. Da skiller du deg ut og de blir å huske deg bedre. Ikke bestemt deg for at det det kommer til å gå galt før du har prøvd. Gi deg selv den beste sjansen du kan for å lykkes. Og tenk for en fantastisk måte du kan møte pasientene på, du blir nok og ha bedre forståelse og empati enn de som ikke har dine opplevelser i bagasjen. Alt det vonde og tunge du har vært igjennom kan gjøre at du ser mennesket på en annen måte enn dine kollegaer. Og kan hjelpe dem bedre for du kan skjønne hva de går igjennom bedre, både igjennom det du lærer på skolen og det du har lært mens ut har kjempet din kamp mot din sykdom. Prøv å tenk positivt. Og la psykologen hjelpe deg når "styggen på ryggen" hvisker alt som kan gå galt.
AnonymBruker Skrevet 8. august 2016 #11 Skrevet 8. august 2016 17 minutter siden, Elliespelli skrev: Ikke ta sorgene på forskudd 😊 Fokuser på skolen, gjør ditt aller beste og ha minst mulig fravær. Spørr psykologen din om hjelp til hvordan du skal takle bekymringene for jobbsøking, og eventuelt hva du skal si på ett intervju om du vil ta opp spiseforstyrrelsen. Som nevnt oppi her, mange som er helt frisk har også evig nok med skolearbeid så du er nok ikke den eneste uten jobb erfaring. Og når den tiden kommer og du skal sende ut CV, hva med og møte opp å levere den til de plassene som er nært nok. Da skiller du deg ut og de blir å huske deg bedre. Ikke bestemt deg for at det det kommer til å gå galt før du har prøvd. Gi deg selv den beste sjansen du kan for å lykkes. Og tenk for en fantastisk måte du kan møte pasientene på, du blir nok og ha bedre forståelse og empati enn de som ikke har dine opplevelser i bagasjen. Alt det vonde og tunge du har vært igjennom kan gjøre at du ser mennesket på en annen måte enn dine kollegaer. Og kan hjelpe dem bedre for du kan skjønne hva de går igjennom bedre, både igjennom det du lærer på skolen og det du har lært mens ut har kjempet din kamp mot din sykdom. Prøv å tenk positivt. Og la psykologen hjelpe deg når "styggen på ryggen" hvisker alt som kan gå galt. Tusen takk for gode ord, du er snill Ja, jeg vil jo stille sterkt sånn rent personlig, siden jeg virkelig har opplevd det å ha tunge perioder og ikke ha det bra med meg selv verken psykisk eller fysisk. Håper jeg møter på den arbeidsgiveren som faktisk tenker over dette, og ikke bare sammenligner alle søkere basert på erfaringer på CV-en. Jeg skal gjøre mitt beste, prøve å møte opp på alt som har med studier og gjøre, og få noen lunde gode karakterer. Det er jo et tøft studie har jeg hørt, så jeg er litt spent. Men det er jo dette jeg har lyst til å studere og jobbe med! Skal også prøve å ikke problematisere uten grunn. Men prøver jo å se frem i tid slik at jeg ikke står der og ikke får jobb etter studiene, og da blir det fort at slike tanker sniker seg innpå. Jeg vet jo innerst inne at det går ikke å ha jobb ved siden av studier og spiseforstyrrelser, iallefall ikke for meg. Så det er jo egentlig ikke noe alternativ, hvis jeg skal klare å fullføre studier og bli så frisk som mulig. Men noen ganger lurer jeg jo liksom på om jeg bare er lat og tror jeg er sykere enn jeg egentlig her. "Alle" klarer jo å kombinere studier og jobb helt problemfritt, så hvorfor skal ikke jeg også klare det... Anonymkode: 0d50f...233
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå