"Ingen liker meg" - reelt eller Psyk ?

[AnonymBruker]

OK, kort og godt : Jeg føler at "ingen" liker meg. Kan det være sant eller er jeg mest sannsynlig psykisk syk/skadet? Ev begge deler?

Forhistorie: Er godt voksen, ble mishandlet fysisk og psykisk både hjemme og på skolen fram til jeg flyttet som 18-åring. Ble fortalt regelmessig at Jeg var verdiløS og at ingen likte meg. 

Er i dag i forhold med en mann som forteller meg det samme når han blir sint (affekt). I nesten alle jobber jeg har hatt har jeg blitt utestengt og/eller latterliggjort (for eksempel blir jeg ofte kalt kjedelig og prektig). Jeg tror muligens jeg blir oppfattet som svak (?), spesielt enkelte menn og voksne damer liker å hakke på meg. 

De eneste jeg tror virkelig liker meg er ungene mine. 

Jeg er for ordens skyld ikke svak 😀 Jeg har et relativt bra liv, mange fritidsinteresser og høy utdannelse + stabil jobb/inntekt. Men noen ganger er det slitsomt å være så alene og upopulær. 

Anonymkode: aed74...32d

[AnonymBruker]

Hm, om folk liker deg eller ikke, kan jeg ikke svare på. Vanskelig å svare når du ikke skriver noe om hvordan du er som person. Veldig merkelig at folk du har jobbet med stenger deg ute eller latteliggjør deg. Hvis dette skjer i hver eneste jobb du er i, så tror jeg det er lurt å se litt på seg selv som person. Har du en oppførsel som gjør at du ikke er godt likt? Hvordan er du mot andre mennesker? Og hvorfor i det huleste er du sammen med en mann som du tror ikke liker deg?

Det er jo beintøft å ha blitt mishandlet..Har du fått hjelp for dette? Kan jo hende at dine tidligere opplevelser påvirker din relasjon til andre mennesker og hvordan du oppfører deg.

Anonymkode: 51f54...5d7

[WubWub]

Det beror på sannheten rundt denne refleksjonen. Er det en vrangforestilling, paranoide tanker eller er det en reell observasjon?

Ingen har inne kan svare på dette da synske mennesker ikke eksisterer. Jeg mener uansett at det kan være en god ide å jobbe med seg selv om man opplever at ingen liker en. 

[AnonymBruker]

Hvordan jeg er? Jeg er nok ganske forsiktig, redd for å såre, snar med å unnskylde meg. Samtidig kan jeg være kvass når noen behandles urettferdig. Jeg er svært opptatt av at alle skal være inkludert. Jeg føler meg ofte i veien og blir utrygg i sosiale sammenhenger. 

Tror ikke det er noe spesielt med meg, bortsett fra lavt selvbilde og altså muligens det at folk ikke liker meg... Jeg mener, logisk sett må det vel være noe psykisk galt med meg siden jeg tror ingen liker meg, sammenheng m tidligere opplevelser eller noe. Jeg er ikke Hitler, liksom. 

Har gått i terapi før, psykologen mente jeg var "forbløffende oppegående til å ha opplevd det jeg har" og lurte på hva som var hemmeligheten bak å ha klart meg så bra. 

Dere er jo enig i at det er ulogisk at ingen liker meg? 

Anonymkode: aed74...32d

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan jeg er? Jeg er nok ganske forsiktig, redd for å såre, snar med å unnskylde meg. Samtidig kan jeg være kvass når noen behandles urettferdig. Jeg er svært opptatt av at alle skal være inkludert. Jeg føler meg ofte i veien og blir utrygg i sosiale sammenhenger. 

Tror ikke det er noe spesielt med meg, bortsett fra lavt selvbilde og altså muligens det at folk ikke liker meg... Jeg mener, logisk sett må det vel være noe psykisk galt med meg siden jeg tror ingen liker meg, sammenheng m tidligere opplevelser eller noe. Jeg er ikke Hitler, liksom. 

Har gått i terapi før, psykologen mente jeg var "forbløffende oppegående til å ha opplevd det jeg har" og lurte på hva som var hemmeligheten bak å ha klart meg så bra. 

Dere er jo enig i at det er ulogisk at ingen liker meg? 

Anonymkode: aed74...32d

Jeg er slik som deg, ( har opplevd mye av det samme, er i samme situasjon.) tror det går på mennesketype, de merker vi er "sterke"/ det går også på hva vi tiltrekker oss. Søk opp "inner integration" få kunnskap og kontroll på deg selv og eget liv.

Du er verdifull

Anonymkode: f1789...967

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan jeg er? Jeg er nok ganske forsiktig, redd for å såre, snar med å unnskylde meg. Samtidig kan jeg være kvass når noen behandles urettferdig. Jeg er svært opptatt av at alle skal være inkludert. Jeg føler meg ofte i veien og blir utrygg i sosiale sammenhenger. 

Tror ikke det er noe spesielt med meg, bortsett fra lavt selvbilde og altså muligens det at folk ikke liker meg... Jeg mener, logisk sett må det vel være noe psykisk galt med meg siden jeg tror ingen liker meg, sammenheng m tidligere opplevelser eller noe. Jeg er ikke Hitler, liksom. 

Har gått i terapi før, psykologen mente jeg var "forbløffende oppegående til å ha opplevd det jeg har" og lurte på hva som var hemmeligheten bak å ha klart meg så bra. 

Dere er jo enig i at det er ulogisk at ingen liker meg? 

Anonymkode: aed74...32d

Ok, skjønner fortsatt ikke helt hvorfor alle behandler deg sånn da. Jeg kan bli litt sliten av personer på jobb som er veldig utrygge, unnskyldende for alt og stakkarslig. Litt sånn "unnskyld for at jeg er født". Får lyst å riste litt liv i de liksom. Men det er noe jeg holder for meg selv og jeg behandler de godt fordi. Er det sånn at alle går å sier kjipe ting til deg da? Kan jo hende du tolker andres kroppsspråk og ironi negativt for eks. At du misforstår mye. Hvorfor føler du deg i veien?

Anonymkode: 51f54...5d7

[AnonymBruker]

Nei, ikke alle sier kjipe ting, det er mer sånn at når jeg kommer bort så går de vekk, eller de inviterer alle andre på kontoret med navn til å bli med i lunsjen, men ikke meg. 

Eller at de ikke spør meg om ting, selv om jeg er den på jobb med kompetanse på dette. Eller at jeg ikke gis tillitsverv selv når jeg melder meg frivillig, og det jeg har tas fra meg. 

Eller at ingen liker ting jeg legger ut på Facebook, at folk ikke hilser/ser tvers gjennom meg og tydeligvis ikke aner hvem jeg er selv om vi har jobbet sammen i fem år. 

Jeg blir lei meg når folk går vekk eller sier "hva er det du vil" når jeg kommer, så nå har jeg slutta med det. Sitter alene i lunsjen eller går ut, går ikke på sosiale ting mer - det er uansett ingen som merker om jeg er der. 

Det er litt som om jeg var usynlig. Og så er det noen få som sier noe, og det de sier er negativt - at jeg er kjedelig, prektig osv. Og dette er voksne folk på 40+. 

Anonymkode: aed74...32d

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er slik som deg, ( har opplevd mye av det samme, er i samme situasjon.) tror det går på mennesketype, de merker vi er "sterke"/ det går også på hva vi tiltrekker oss. Søk opp "inner integration" få kunnskap og kontroll på deg selv og eget liv.

Du er verdifull

Anonymkode: f1789...967

Takk  Vet ikke om jeg er sterk, men jeg er ikke svak. Skal søke på det. 

Anonymkode: aed74...32d

[Forundret..]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg blir lei meg når folk går vekk eller sier "hva er det du vil" når jeg kommer, så nå har jeg slutta med det. 

Anonymkode: aed74...32d

Akkurat dette fikk meg til å stusse. Det gir meg inntrykk at at de skyr deg, at de er redd for hva du nå vil. Som om du faktisk har gjort eller sagt noe virkelig uakseptabelt. For meg virker det så lite sannsynlig at en større gruppe mennesker kan drive på slik om de ikke har en veldig god grunn. 

Jeg kjenner til ei som vasker på sykehuset her og som prater om å saksøke kollegaene på arbeid pga mobbing. Hun føler seg utstøtt men hun ser ikke det at folk unngår henne pga hun driver med det som hun kaller misjonering. Hun går rundt å forteller alle som ikke er kristne at de kommer til helvete hvis de ikke vender seg til gud. At homofile ikke fortjener kjærlighet. Hun drev til og med på å trakasserte pasienter på kreftavdelingen før de flytter henne til en annen avdeling. Det nytter ikke å diskutere med henne, hun har jo rett, hun prater med gud, det er dette han vil. Hun er jo bare god og snill etter hennes mening, men det føles ikke slik ut for oss som må høre på henne hver gang hun begynner å tyte. 

Er det slik du sier og at du ikke har gjort noe for å forårsake det så høres det rett og slett forferdelig ut, helt ubegripelig at voksne mennesker kan oppføre seg slik.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at din forhistorie preger deg ubevisst, slik at du sender ut blandede signaler til de du jobber med.  Andre kan dermed bli litt utrygge på hvordan de skal forholde seg til deg,  og det igjen gir deg blandede signaler fra dem. Prøv å gi litt blaffen i hva andre måtte mene.  Ta litt plass og tro på deg selv. Du er verdifull!  <3 

Og dette med mannen din. .. gi han et spark bak og be han oppføre seg.  INGEN skal fortelle deg at du ikke er verdt noe!  Ingen! 

Anonymkode: fff73...282

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, ikke alle sier kjipe ting, det er mer sånn at når jeg kommer bort så går de vekk, eller de inviterer alle andre på kontoret med navn til å bli med i lunsjen, men ikke meg. 

Eller at de ikke spør meg om ting, selv om jeg er den på jobb med kompetanse på dette. Eller at jeg ikke gis tillitsverv selv når jeg melder meg frivillig, og det jeg har tas fra meg. 

Eller at ingen liker ting jeg legger ut på Facebook, at folk ikke hilser/ser tvers gjennom meg og tydeligvis ikke aner hvem jeg er selv om vi har jobbet sammen i fem år. 

Jeg blir lei meg når folk går vekk eller sier "hva er det du vil" når jeg kommer, så nå har jeg slutta med det. Sitter alene i lunsjen eller går ut, går ikke på sosiale ting mer - det er uansett ingen som merker om jeg er der. 

Det er litt som om jeg var usynlig. Og så er det noen få som sier noe, og det de sier er negativt - at jeg er kjedelig, prektig osv. Og dette er voksne folk på 40+. 

Anonymkode: aed74...32d

Det høres jo helt forferdelig ut. Men som noen nevner lengre opp her, så er det vanskelig å forstå at folk er sånn uten grunn. Det er liksom ikke snakk om en person, men flere. Så tror du må gå dypere i deg selv og virkelig tenke over hvordan du er i relasjoner. Jeg har en kollega som sier hun får en del krasse kommentarer fra andre. Virker ikke som om hun har innsikt i hvorfor. Vi på jobb opplever henne som ovenpå, bedreviter og ekspert etter å ha jobba der i 2 mnd. Det unnskylder ikke de som er ekkelt mot henne, men synes det er trist at hun ikke selv ser hvordan hun er. Kan du ikke spørre noen hvorfor de oppfører seg sånn? Kan jo hende du får et svar som oppklarer ting.

Anonymkode: 51f54...5d7

[AnonymBruker]

Er mannen din egentlig en narsisist? er jo ikke normal oppførsel du skisserer-søk det opp.

Anonymkode: f1789...967

[AnonymBruker]

2 timer siden, Forundret.. skrev:

Akkurat dette fikk meg til å stusse. Det gir meg inntrykk at at de skyr deg, at de er redd for hva du nå vil. Som om du faktisk har gjort eller sagt noe virkelig uakseptabelt. For meg virker det så lite sannsynlig at en større gruppe mennesker kan drive på slik om de ikke har en veldig god grunn. 

Jeg kjenner til ei som vasker på sykehuset her og som prater om å saksøke kollegaene på arbeid pga mobbing. Hun føler seg utstøtt men hun ser ikke det at folk unngår henne pga hun driver med det som hun kaller misjonering. Hun går rundt å forteller alle som ikke er kristne at de kommer til helvete hvis de ikke vender seg til gud. At homofile ikke fortjener kjærlighet. Hun drev til og med på å trakasserte pasienter på kreftavdelingen før de flytter henne til en annen avdeling. Det nytter ikke å diskutere med henne, hun har jo rett, hun prater med gud, det er dette han vil. Hun er jo bare god og snill etter hennes mening, men det føles ikke slik ut for oss som må høre på henne hver gang hun begynner å tyte. 

Er det slik du sier og at du ikke har gjort noe for å forårsake det så høres det rett og slett forferdelig ut, helt ubegripelig at voksne mennesker kan oppføre seg slik.

Nei, tror ikke de skyr meg, og jeg har definitivt aldri sagt noe uakseptabelt. Tror heller det er det at når jeg vil si noe til dem står jeg på avstand for å ikke forstyrre. Og det er vel irriterende, jeg vet ikke. 

Anonymkode: aed74...32d

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Og dette med mannen din. .. gi han et spark bak og be han oppføre seg.  INGEN skal fortelle deg at du ikke er verdt noe!  Ingen! 

Anonymkode: fff73...282

Har sagt det til ham mange ganger. Han har til og med gått i terapi for det. Men egentlig tror jeg ikke det er håp for ham.

Anonymkode: aed74...32d

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er mannen din egentlig en narsisist? er jo ikke normal oppførsel du skisserer-søk det opp.

Anonymkode: f1789...967

Ja, han har nok narsisisstiske trekk, kombinert med histronisk. Men jeg kan ikke forandre ham, bare meg selv. Så jeg har vel etter hvert innsett at jeg har blitt i dette forholdet fordi jeg har blitt mishandlet og har lav selvrespekt. Egentlig burde vi nok ikke vært sammen. Han tilfører meg strengt tatt intet positivt - men det er ikke trådens tema.

Anonymkode: aed74...32d

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, han har nok narsisisstiske trekk, kombinert med histronisk. Men jeg kan ikke forandre ham, bare meg selv. Så jeg har vel etter hvert innsett at jeg har blitt i dette forholdet fordi jeg har blitt mishandlet og har lav selvrespekt. Egentlig burde vi nok ikke vært sammen. Han tilfører meg strengt tatt intet positivt - men det er ikke trådens tema.

Anonymkode: aed74...32d

Nei, det er ikke trådens tema, likevel-ser du ikke at dette henger sammen? Jeg ga deg en link til inner integration, ingen vet når ens tid er brukt opp, hvorfor kaste det vekk på mennesker som bryter en ned, hvor er dine peronlige grenser, hvordan setter du grenser for andre? hva vil du egentlig med livet ditt?

Anonymkode: f1789...967

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er ikke trådens tema, likevel-ser du ikke at dette henger sammen? Jeg ga deg en link til inner integration, ingen vet når ens tid er brukt opp, hvorfor kaste det vekk på mennesker som bryter en ned, hvor er dine peronlige grenser, hvordan setter du grenser for andre? hva vil du egentlig med livet ditt?

Anonymkode: f1789...967

Jo, selvsagt henger det sammen. Det du skriver der vet jeg. Men akkurat nå lurte jeg på noe annet. 

Jeg vet ikke hva jeg vil med livet mitt. Leve? Være lykkelig? Jeg tok et valg om å bli i forholdet for å få mest mulig tid med barna mine, og at de skulle slippe å få to hjem. 

Anonymkode: aed74...32d

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo, selvsagt henger det sammen. Det du skriver der vet jeg. Men akkurat nå lurte jeg på noe annet. 

Jeg vet ikke hva jeg vil med livet mitt. Leve? Være lykkelig? Jeg tok et valg om å bli i forholdet for å få mest mulig tid med barna mine, og at de skulle slippe å få to hjem. 

Anonymkode: aed74...32d

Mange som tar det valget pga barn, men barn tar opp sinnstemninger ganske fort, så om det er verdt det? 

 

Anonymkode: f1789...967

[AnonymBruker]

Noen mennesker er merkelige og ikke så godt likt av de fleste. Men der er alltid noen som liker deg og syns du er sjarmerende, dessverre kan det være ekstremt vanskelig å finne disse om man er ganske annerledes enn andre. Det eneste man kan gjøre er å lære å stole på seg selv og klare holde hodet høyt og drite i andre, mens man eventuelt oppsøker steder der man kan finne mennesker som er like merkelige som en selv

 

 

Anonymkode: c2256...e0d