Hvem er jeg?

[**M**]

 

Jeg har opplevd så mye tøft i livet. Jeg kjenner at jeg ikke orker å skrive noen form for detaljer om alt det vonde nå ikveld, men jeg vil ha en ny start.

For snart 2 år siden mistet jeg meg selv fullstendig. Nå er jeg alene. For første gang i mitt voksne liv. Vel, ikke helt alene. Jeg har en sønn som straks fyller 3 år. Men allikevel så aner jeg ikke hvem jeg er lenger, og trenger et sted å skrive i jakten på å finne igjen meg selv. Den jeg virkelig er. 

Så da er det gjort. Jeg har startet dagbok. 

[Gjest Becky48]

Hei

Ville bare ønske deg en god natt og lykke til med jakten.

[**M**]

3 timer siden, Becky48 skrev:

Hei

Ville bare ønske deg en god natt og lykke til med jakten.

Takk for det 

[Mari Y]

6 timer siden, **M** skrev:

 

Jeg har opplevd så mye tøft i livet. Jeg kjenner at jeg ikke orker å skrive noen form for detaljer om alt det vonde nå ikveld, men jeg vil ha en ny start.

For snart 2 år siden mistet jeg meg selv fullstendig. Nå er jeg alene. For første gang i mitt voksne liv. Vel, ikke helt alene. Jeg har en sønn som straks fyller 3 år. Men allikevel så aner jeg ikke hvem jeg er lenger, og trenger et sted å skrive i jakten på å finne igjen meg selv. Den jeg virkelig er. 

Så da er det gjort. Jeg har startet dagbok. 

Du kan skrive til mentalhelse.no 

Ellers kan man også kontakte mentalhelses hjelpetelefon eller Kirkens SOS. Lykke til videre☺

[**M**]

Vel. Hvor skal jeg starte..

Det hele begynte vel da jeg som 19 åring fikk depresjon for første gang. Siden den gang har jeg brukt antidepressiva fast. Moren min fikk kreft, med tilbakefall, og jeg hadde nettopp flyttet laangt hjemmefra for å studere da kreftbeskjeden kom. Det var vel det som utløste det hele. 

Hver gang siden den gangen har det hendt ting som har gjort at jeg har falt på nytt, så fort jeg har klart å reise meg igjen. Sånn føles det egentlig. Samlivsbrudd, dødsfall, en abort mm. Livet kalles det vel. Livet på godt og vondt. Dessverre har jeg ikke taklet disse vonde hendelsene noe godt, og endt opp som en veldig sårbar person.

Men, det som slo meg helt ut og gjorde at jeg mistet meg selv, det er denne siste hendelsen jeg skal prøve å fortelle om nå (i korte trekk). Den kom liksom med verdens beste timing. Jeg hadde endelig blitt kvitt depresjonen jeg hadde slitt med i mange år, og var rett og slett overlykkelig.

Vel, here it goes;

"Jeg hadde drømmelivet med bolig, bil, forlovede og barn. Men. Jeg fødte i oktober 2013, og fikk alvorlig fødselsskade og ble sengeliggende i nesten ett år. Nå i november, like før jul, fant jeg ut at forloveden hadde vært utro mot meg i flere måneder. Han hadde ikke vært på "kurs med jobben," men ligget på hotell med en kollega i perioder opptil 3 dager. 7 ganger hadde de hatt sex tilsammen. Både på hotell og firmafest. Verden knakk sammen for meg. Jeg gikk fra han, men han tryglet på sine knær av anger og gjorde alt for å få meg tilbake. Så jeg tok han tilbake. Var villig til å gjøre alt, la meg til og med inn på psykiskatrisk sykehus ca to måneder etter jeg fant ut av utroskapen for å komme over det. Vi hadde jo et liv sammen, en sønn.

Samme dag som jeg legger meg inn forteller han meg at han har holdt meg for narr. Han elsket meg ikke allikevel. Og ville ha pause. Jeg reagerte med sinne, og nektet han selvfølgelig pause. Han hadde jo vært utro! Så da gikk han fra meg på dagen. Begjærte mekling dagen etterpå. 

Jeg la meg inn på sykehus med en sekk med klær, og hadde ikke lenger et hjem å komme til. Jeg var i fullstendig sjokk. Jeg hadde nå blitt alenemor til en gutt på ett år. Og det uten å vite at noe var galt en gang."

Dette skrev jeg rundt den tiden jeg sto midt oppi det hele. 

Dette er altså årsaken til at jeg mistet meg selv. Skal prøve å utdype litt mer hva jeg mener med det i morgen.

 

God natt. Selv om det strengt tatt er morgen snart. Søvnløs 😴

[**M**]

Ligger våken. Igjen. Gjemmer meg under dyna, som vanlig. Jeg har ligget i senga i flere dager. Sønnen min er på pappaferie denne uken. Jeg vet ikke hvem jeg er, alene. Jeg klarer ikke fungere alene. Jeg lever bare i drømmene mine. Flykter fra virkeligheten ved å sove. 

I drømmeland er alt så mye bedre. Jeg føler meg trygg. Men jeg er lei. Så lei. Jeg vil føle at livet mitt har mening igjen. At livet mitt er noe annet enn sorgen. Noe annet enn sorg og savn. Han fortjener ikke å være savnet. Han fortjener ikke å være elsket så høyt at det ødelegger meg. 

Jeg lever bare når jeg er sammen med sønnen min. Dagene gir meg mening da. 

Jeg gleder meg sånn til å se han igjen. Til å holde rundt han. Høre han si mamma. Spise frokost, stå opp. Leve som normalt. 

Jeg er så lei av å rømme inn i søvnen. Rømme fra alt. Bare fordi jeg ikke takler å være alene.

Jeg har aldri vært singel så lenge. Jeg har vært i forhold siden jeg var 15 år. Var ikke forberedt på dette i det hele tatt. Jeg hadde jo ring på fingeren. Det skulle bli livet mitt, ikke dette. 

Er så glad lille ikke ser meg nå. Er så glad familien ikke ser meg nå. Ser sannheten. Ser hvordan jeg har det her alene. Det hadde knust dem. 

Jeg vil flytte, jeg vil reise, jeg vil oppleve. Hadde jeg hatt råd til det, hadde jeg gjort det uten å blunke. 

Må ringe legen igjen på mandag. Få meg den psykologen jeg så sårt trenger. Jeg vil ikke ha det sånn lenger 😥

[**M**]

Hvis noen hadde sett meg nå, midt på natten, hadde de trolig tenkt at det har klikket fullstendig for meg. Jeg sto opp kl. 03:30 og tok en god lang dusj. Og det var godt. Har jo ikke dusjet på flere dager. Jeg ryddet rommet jeg har brukt som hule den siste uka, skiftet sengetøy og nå ligger jeg her og kjenner at nok er nok. Jeg er nødt til å endre dette selv. Uansett hvor tøft det måtte bli.

Så. Jeg lager en liten liste for meg selv som kanskje vil få ting til å gå litt bedre i en tung hverdag;

1. Dusj om kvelden, slik at det blir lettere å stå opp og møte dagen uten for mye stress.

2. Endre kostholdet. Noe jeg allerede er godt igang med. Selv om jeg har ligget i senga stort sett hele uka har jeg klart å spise sunt og næringsrikt.

3. Gå en tur/tren hver dag. Uansett hvor jævlig jeg har det. Om det så bare er en runde rundt huset. 

4. Snusen skal vekk. Min trofaste uvenn gjennom snart 16 år. Tennene mine ser ikke ut, jeg blir sliten av det, deprimert av det, og jeg vil mye heller bruke pengene som går til all snusen til å kunne finne på ting som å reise sammen med sønnen min.

Sånn. Det blir tøft. Hvertfall den siste. Men jeg orker ikke lenger la meg forfalle slik. Det er ikke godt for NOE.

Nå er klokken 04:50. Det er lørdag. Og jeg skal pokker meg ha en fin lørdag.

Jeg skal prøve å få meg litt søvn før jeg står opp, så jeg ikke snur døgnet helt på hodet. 

Jeg er lei, men motivert. Det er på tide at jeg begynner å ta vare på meg selv nå.

God natt, eller god morgen, hvis noen der ute måtte lese dette. 

 

[DonutEater]

Jeg har lest alt . Ville bare ønske deg god helg og sende en klem 

[Chandra]

Ville bare gi deg en god klem Jeg kan ikke komme med erfaring, men jeg syntes det høres lurt ut med den listen.  Jeg skal fortsette å følge med og jeg heier på deg! 

Hilsen en annen som er våken i natten  

[**M**]

Endelig søndag, og endelig ligger lille ved siden av meg i sengen og sover søtt ❤️ Jeg koker over av morskjærlighet. Herregud, som jeg har savnet han! 

Jeg vet ikke hva som er verst. Å elske faren til barnet sitt tross at han behandler deg som søppel, og vil ha deg ut av livet sitt - eller å kjenne på det at kjernefamilien til barnet ditt har gått i oppløsning, og det er ingenting å få gjort med det. Drittsituasjon.

Snart to år har gått. Faren vet godt at alt jeg vil er å få han tilbake. Følelsen av å være mislikt så mye at det er verdt dette.... Ubeskrivelig jævlig. Jeg er villig til å tilgi utroskap over lengre tid, kjempe for forholdet, vi har sønnen vår sammen, og enda er jeg ikke bra nok. Det gjør at jeg føler meg så ubrukelig. Uverdig. Stygg. Jævlig. Jeg fatter det ikke. Vi var forlovet. Det betydde ingenting. Han lovet meg alt, og tok fra meg alt.

Nå vil jeg bare nyte uken sammen med lille. Ikke tenke. Bare være til. Og kjenne på morskjærligheten.