Har jeg et problem?

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en familie som din som påpeker litt for ofte hvor usunt syn jeg har på trening og kosthold. Min tanke er at de kanskje synes det virker usunt, litt fordi de kanskje ikke forstår nøyaktig hvor mye man må trene og fokusere på kosthold for å få en bodybuilder-kropp. Man får fort inntrykk i media at en times gåtur hver dag gir deg kroppen til en veltrent 20-åring, og spesielt når man virkelig ikke er LITT inn i trening og kosthold engang, som din familie.

De forstår rett og slett ikke hvorfor dette er viktig for deg, og de forstår heller ikke nøyaktig hvor mye man må trene for å få "en så fin kropp som din", uten at jeg vet hvordan den ser ut. De kommer aldri til å forstå, så ikke ta det inn på deg og ikke forvent at de vil en dag endre seg heller.

Anonymkode: 17dbf...33d

Vi tenker veldig likt  ☺

Anonymkode: ed750...b7f

[Gjest margrit]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Endelig et svar verdt ettertanke! Men jeg prøver jo å ikke gjøre noen greie ut av det. Det er jo også de som "angriper" meg uten at jeg sier noe som helst til dem om hva jeg synes om deres matvaner.

Det kan nok være at jeg forsvarer meg med deres helseproblemer som argument, men jeg har ikke tenkt til å ende opp med diabetes 2 og hjerteinfarkt innen fylte 40. Jeg ser opp til dem for veldig mye, men når de ikke klarer å fokusere på noen andre aspekter ved livet mitt enn hva jeg putter i munnen så synes jeg heller det grenser mot misunnelse.

Anonymkode: ed750...b7f

Du ender ikke opp med hjerteproblemer  og diabetes selvom du tar en kakebit i et familieselskap. Jeg lever også sukkerfritt men gjør unntak i nettopp bursdager, konfirmasjoner o.l fordi måltidet er en sosial greie og jeg nekter å sitte der som et surt utskudd.  Da er det heller ingen som maser. Jeg er fortsatt sunn og veltrent selvom jeg går utenfor kostholdsregimet mitt i sosiale sammenhenger. Jeg skal jo ikke akkurat stille eller noe liksom.

[AnonymBruker]

49 minutter siden, margrit skrev:

Du ender ikke opp med hjerteproblemer  og diabetes selvom du tar en kakebit i et familieselskap. Jeg lever også sukkerfritt men gjør unntak i nettopp bursdager, konfirmasjoner o.l fordi måltidet er en sosial greie og jeg nekter å sitte der som et surt utskudd.  Da er det heller ingen som maser. Jeg er fortsatt sunn og veltrent selvom jeg går utenfor kostholdsregimet mitt i sosiale sammenhenger. Jeg skal jo ikke akkurat stille eller noe liksom.

Jeg skal stille da...

TS

Anonymkode: ed750...b7f

[Gjest margrit]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal stille da...

TS

Anonymkode: ed750...b7f

Kan du ikke bare si det da? Så får de mene hva de vil?

[AnonymBruker]

Ts, du spør om du har et problem. Noen svarer nei, andre svarer ja. Du fortsetter å svare hvordan du har rett og alle andre har feil. Ønsker du egentlig svar på det du spør om?

Anonymkode: 17dbf...33d

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en voksen mann som simpelthen elsker trening. Jeg har størst fokus på bodybuilding, men tenker også på å ha god kondis, og å bli sterkere. Jeg trener hver eneste dag på den ene eller andre måten. Jeg bare MÅ ha inn en økt fordi det gir meg en fantastisk følelse.

Jeg teller absolutt alt jeg spiser, og treffer kalorimålet mitt nesten hver dag. Dette fordi jeg liker å gjøre det, ikke fordi jeg føler jeg må.

Jeg spiser ikke utelukkende sunn mat, men prøver å styre unna godterier mtp helsa. Jeg drikker ikke alkohol, men kan unne meg andre milde rusmidler en sjelden gang.

Utfordringen min er at familie og venner stadig kommer med kommentarer der de antyder at jeg har mentalt problem. Spesielt om jeg takker nei til kaker og annet slikkeri i festlige lag. Samtidig hagler det med anklager om doping dersom jeg legger på meg, og narkotikabruk dersom jeg går ned. 

Er det min skyld at jeg med mitt smått strenge regime har vekket denne trangen til bekymring hos mine nærmeste? Dette begynner å tære på forholdet til familien, og jeg prøver så godt jeg kan å ikke gjøre noenting ut av det, men så fort jeg spiser en omelett istedet for vafler er jeg "besatt".

Jeg prøver stadig å forklare med bilder og logikk for at de skal forstå at dette er en lidenskap, og ikke et problem. 

Jeg har aldri brukt doping, eller hard narkotika.

Anonymkode: ed750...b7f

Helt ærlig, bare gi faen i hva alle syntes. Om de mistenker deg for shit fordi du ikke spiser kake. gtfo liksom

Anonymkode: dcccf...ed5

[AnonymBruker]

Jeg er enig med deg i en ting: det ER veldig rart at en person som trener, spiser sunt og i tillegg sier nei til kake i familieselskap blir stemplet som hysterisk og sykelig, mens en person som veier 115 kilo, spiser usunt og ikke vil spise en grønnsak om han så fikk betalt for det ikke får lignende stempel på seg. Vi er nok litt (veldig) redde for å såre folk ved å si til dem at de skader seg selv ved å være usunne.

 

Når det er sagt så er det mulig å gå for langt i den andre retningen, og bli så opphengt i kropp, mat, trening at det tar over livet. Det er vanskelig å se selv. Det er bare du som vet om du har den balansen, og om det er du som styrer og ikke maten og treninga.

Anonymkode: 9fe39...397

[Forundret..]

Er det bare jeg som undrer meg over at i et familieselskap der alle har diabetes type 2 blir det servert kaker som ikke er diabetes vennlige.. ? Hva med å ha såpass respekt for egen helse og heller styre unna det som er farlig. Min mor er av samme ulla, hun dytter innpå alt hun ikke bør til tross for at resultatet blir den ene plagen etter den andre. Hun driver på med sakte selvmord, har egentlig alltid gjort det. Og hun skaper konflikter og bekymringer rundt seg også. En ender opp med å føle avsky rett og slett. 

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det høres ut som om du har et problem. 

Slikt er ikke et problem før det blir en besettelse som går ut over mental helse og sosiale forhold. Det er helt ok å takke neitakk til kake, om du ikke har lyst på. Om du derimot begynner å unngå sosiale situasjoner for å slippe å spise mat du ikke har kontroll på selv, er det et alvorlig faresignal og tegn på ortoreksi. 

Om du trener fordi du liker det, er det ok. Om du derimot blir stresset, sur og veldig negativ av å misse en økt, til de grader at du igjen gang på gang skulker sosiale forpliktelser, har du en sykdom. Det er ok å takke nei til sosiale ting en gang iblant fordi du heller vil trene. Men om det er slik at du skulker ting du virkelig ikke bør skulke, som sønnens avslutningsfest i barnehagen, din mors 70-årsdag, etc, har du et problem.

Om du får veldig negative stressymptomer ved tanken på å gå glipp av en økt, eller å måtte spise mat du ikke har laget selv og derfor ikke har 100% kontroll på innholdet, har du et problem. 

Jeg synes det høres ut som om du rett og slett lever sunt og trener og har det kjekt med det, på en ikke-sykelig måte. Ekstrem, kanskje, men det betyr da ikke at du er syk eller at det er noe galt. Ingen har rett til å pushe kake og usunn livsstil på andre. 

Det er ganske vanlig å oppleve at folk rundt en reagerer negativt når en takker nei til kosemat. Det er mest sannsynlig fordi de skal rettferdiggjøre egne valg, og får dårlig samvittighet av å spise kake når du spiser salat. Det er deres problem. Spør heller vennlig hvorfor de absolutt skal ha deg til å spise kake, når du verken har lyst på det, eller det er sunt? Hvordan får de det bedre av at du spiser noe du ikke har lyst på, som ikke er godt for deg? Hvorfor vil de deg vondt?

Anonymkode: e4b61...74c

[Gjest Tigress]

Eg synest ikkje det høyrest ut som om du har eit problem, du må berre passe på at du ikkje bikker over til kontrollfrik, liksom. Det vil du truleg merke sjølv, sånn inst inne. Om du har diabetes type 1, så synest eg vel det er ganske greitt å seie i frå om det, du må jo få velje sjølv korleis du handsamar sjukdomen din.