Traumer, depresjon og ensomhet

[AnonymBruker]

Jeg er i 20-årene. Nå i ferien er jeg mye hjemme når jeg har ferie fra studiene. Jeg sliter kort sagt med min psykiske helse. Jeg har ptsd etter mange års seksuelt misbruk - noe som medfører mye angst, kontrollbehov, depresjon. Nå er jeg i en fase der depresjonen tar overhånd. Jeg har ekstreme komplekser for kroppen min og klarer ikke å sosialisere med med venner. 

De hjemme er ikke klar over situasjonen min. I alle fall snakker vi ikke noe om det, og det er ikke noe å diskutere her. Jeg har kommet i kontakt med dps og en behandler som ikke engang er noen psykolog/spesialist og som jeg traff for to uker siden og skal se igjen om ytterligere to uker før jeg reiser vekk en uke og hun har tydeligvis ferie i hele august. Jeg vet at relasjon er viktigst, men for meg hjelper tanken på at vedkommende har studert hjerne i seks år veldig på tilliten. Jeg har forferdelig mye angst, flashbacks, dissosiering som preger hverdagen.

Nå er det slik at jeg syntes dagene er lange, tunge og forferdelig vanskelige. Jeg biter tennene sammen og klyper meg i armen når det er masse høye lyder rundt meg. Jeg er i perioder så utrolig sensitiv for høye lyder! Al fra at de hjemme roper, snakker høylytt, spiller høy musikk, tv-en står på høyt, støvsuging ++. Hvordan takler jeg dette? 

Jeg ligger fortvilet i sengen og gråter fordi jeg ikke er en bedre søster, datter eller venn. 

Jeg avslår sosiale sammenhenger, fordi det å skulle ta seg sammen krever for mye. Fordi jeg er energiløs og bare vil være for meg selv. Selv om jeg er fullstendig klar over at det ikke gjør noen ting bedre.

Jeg har en fastlege som er lyttende, men som bagatelliserer mer enn å forsøke å forstå. I tillegg har hun jo knapp tid. Det hun fokuserer på, er om jeg har gått ned i vekt når jeg er der fordi ''jeg ser magrere ut'' enn sist jeg var der. 

Jeg kan finne på å gå meg en tur alene en ettermiddag eller kveld når været er fint. På en side skulle jeg ønske at jeg hadde noen med meg - samtidig så har jeg ikke spurt noen. Det gjør jeg i frykt for å bli avvist. Ville jeg spurt og fått et ''det passer dessverre ikke'', så ville alt blitt verre. Jeg ville følt meg enda mer ensom. Derfor tar jeg ikke sjansen. 

Er det noen her som har noen konkrete tips til denne håpløsheten? Til å stå i dette med beina på bakken? 

Anonymkode: 785f7...ab5

[AnonymBruker]

Du må nesten finne styrke i deg selv, vet det kan være vandkelig, er ikke ute etter og bagatallisere det du føler/opplever nå-men hva skal man gjøre? kan du ikke begynne i det små? vær bevisst på dine egne tanker, reaksjoner og bestemme deg for at dette er en kamp du skal ta-og klare?

Jeg er en fremmed for deg, likevel har jeg stor tro på deg. Hvorfor? jo, fordi du beskriver nøyaktig hva du sliter med og hvorfor, det er det ikke alle som klarer.

Små tips til håpløshet er og fokusere på noe som gjør deg glad, for det er alltid noe.

Ønsker deg alt godt!

Anonymkode: dc8d7...644

[AnonymBruker]

Jeg står på farten ut her nå, så skal svare deg mer grundig senere. Jeg har ptsd etter alvorlige traumer i fortid. Hatt sterk angst, søvnvansker og derav depresjon i mange mange år. Etter uendelig mange forsøk med diverse psykologer, var det kognitiv terapi som reddet meg. Skriver mer senere!

Ha håpet oppe, det finnes god hjelp å få!!

Anonymkode: 9217c...f9a

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må nesten finne styrke i deg selv, vet det kan være vandkelig, er ikke ute etter og bagatallisere det du føler/opplever nå-men hva skal man gjøre? kan du ikke begynne i det små? vær bevisst på dine egne tanker, reaksjoner og bestemme deg for at dette er en kamp du skal ta-og klare?

Jeg er en fremmed for deg, likevel har jeg stor tro på deg. Hvorfor? jo, fordi du beskriver nøyaktig hva du sliter med og hvorfor, det er det ikke alle som klarer.

Små tips til håpløshet er og fokusere på noe som gjør deg glad, for det er alltid noe.

Ønsker deg alt godt!

Anonymkode: dc8d7...644

Tusen tak for svar! Og for at du har troen på... 

Anonymkode: 785f7...ab5

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg står på farten ut her nå, så skal svare deg mer grundig senere. Jeg har ptsd etter alvorlige traumer i fortid. Hatt sterk angst, søvnvansker og derav depresjon i mange mange år. Etter uendelig mange forsøk med diverse psykologer, var det kognitiv terapi som reddet meg. Skriver mer senere!

Ha håpet oppe, det finnes god hjelp å få!!

Anonymkode: 9217c...f9a

Tusen takk!

Anonymkode: 785f7...ab5

[Lill3My]

Vurdert innleggelse? Rett og slett for å føle litt trygghet,  ha folk rundt deg som skjønner,  slippe unna krav og forventninger for en stund slik at du får hentet deg inn?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Lill3My skrev:

Vurdert innleggelse? Rett og slett for å føle litt trygghet,  ha folk rundt deg som skjønner,  slippe unna krav og forventninger for en stund slik at du får hentet deg inn?

Jeg var faktisk innlagt frivillig i to døgn for et år siden. Jeg opplevde det ikke som positivt for meg. De ansatte var veldig forståelsesfulle og tilstedeværende, men jeg slapp ikke unna krav og forventninger. Jeg måtte jo spise på tidspunkter de hadde satt av til måltider, jeg måtte delta på felles møter for alle de innlagte om planer for dagene og måtte delta på ulike aktiviteter. Mens det jeg trengte var en seng jeg kunne legge meg i og faktisk klare å slappe av i. Noe jeg til tider ikke har hjemme. 
Jeg syntes det er bra at det er rammer knyttet til dette med måltider osv. men jeg vil gjerne spise frokost når jeg er sulten på morgenen - og helst ikke blant mange andre pasienter, og velge selv hvilke og om jeg vil være med på aktiviteter. 

Anonymkode: 785f7...ab5

[Gjest *Micki*]

Jeg tenker at hvis familie og venner vet noe om situasjonen din tar de det ikke ille opp om du ikke greier å være mer sosial enn du er. De er nok glad i deg uansett.