Om å "kaste" ut eget barn - myndig barn

[AnonymBruker]

Vi er 3 voksne som bor hjemme hos meg. Mine to barn og jeg.

Det er mye gnissinger mellom meg og hvert barn og enda verre mellom barna selv. De tåler jo nesten ikke å se hverandre lenger.

Etter en heftig diskusjon med den eldste på 22 forrige uke, så kunne h*n fortelle at "siden du kaster meg ut, så har jeg fått tak i en hybel" Flytter om 2 mnd visstnok.

Det vi var svært uenig i var barnets rot som jeg ikke orker å rydde opp i. 

Samtidig har jeg tenkt de siste mnd at det blir sunt for de å flytte hjemmefra og endelig klare alt selv. Samtidig må jeg ærlig få innrømme at jeg savner egentid hjemme. Det er alltids ett barn hjemme som ser på TV eller i verste tilfelle har besøk når jeg kommer sliten hjem fra jobb. Ikke veldig artig å ha huset fullt av "ungdom" bestandig. Jeg ønsker fsktisk å leve aleine i huset mitt nå. Gjøre hva jeg vil til enhver tid. Slippe å ta hensyn til andre enn meg selv.

Eldste har jobb og tjener forsåvidt greit og når den flytter ut nå, så har jeg bestemt at det blir ikke lov å flytte hjem igjen etter noen mnd fordi alt blir for dyrt.

Jeg fikk klar beskjed om at jeg er en elendig mamma og det gjorde meg vondt. Jeg kastet ikke bsrnet ut, jeg påpekte ting som må endres for at vi alle skal trives. Barnet tok selv valget med å flytte.

Helt ærlig folkens, ER jeg virkelig en dårlig mamma? Jeg ønsker jo ikke å være det 😒

Anonymkode: 49656...c27

[AnonymBruker]

Nei! Du er absolutt ikke en dårlig mamma. Det er ditt hus, og dine regler, og kan de ikke følge reglene dine, får de flytte. De er voksne, og da får de oppføre seg som om de er det også. Ingen 22-åring har vondt av å få beskjed om at enten får vedkommende rydde og oppføre seg, eller så må hun finne et annet sted å bo. 

Du trenger overhodet ikke ha dårlig samvittighet. Rolig si at "Jeg kaster deg ikke ut, det er du selv som velger å flytte". Hun sier slikt vås nettopp for å spille på din dårlige samvittighet. Bare rolig påpek at nå snakker hun tull, det hun sier er feil. 

Anonymkode: c0238...b4d

[Gjest Boxee]

Nei, du er ikke en dårlig mamma. Det er helt i orden at du syns det er på tide at voksne barn flytter ut, spesielt om de ikke bidrar i hjemmet. 

Endret 23. juni 2016 av Boxee

[AnonymBruker]

Hallo du er ikke så streng, det er vanlig å flytte hjemmefra i den alderen om man ikke er syk eller noe.

Anonymkode: e29b8...795

[Gjest noe tilfeldig]

NEI du er ikke en dårlig mor men heller naiv. Fortsetter du å ha "barna" hjemme til de er godt oppi 20åra og de orker ikke engang rydde opp etter seg vil jeg våge å påstå at du ødelegger dem mer enn hva du hjelper dem. Kommer de engang i fremtiden i et parforhold og inngår samboerskap vil det være et rent helvette for den partneren som skal leve med "barnet" som aldri har stått på egne ben, ikke rydder opp etter seg, ikke er bevisst på daglig hushold og husholdning. At de oppå det hele snakker nedlatende/stygt til deg (det er "din feil"..) lover overhodet ikke godt. Hvilke forventinger har egentlig 22åringen? Vedkommende er bortskjemt, og har utelukkende godt av å komme seg ut på egne ben og lære litt hvordan ting fungerer i den virkelige verden når mamma ikke er det for å varte opp. Kanskje blir de mange hakk mer takknemlig også, for hvor godt de egentlig har hatt det, når de ser tilbake i ettertid. Gled deg til å få huset for degselv og tenk at ei god mor er også ei som setter grenser og lærer bort selvstendighet. 

[AnonymBruker]

Jeg vet om flere foreldre og "barn" som har fått et langt bedre forhold etter at "barna" flyttet ut. Skal ikke se bort fra at du gjør dere begge (eller alle tre) en tjeneste her  

Anonymkode: 4160d...93e

[AnonymBruker]

Selvsagt bør 22åringen bo for seg selv. 

Og du har ikke kastet ut når barnet velger å flytte selv. Men dersom dere skal diskutere dette ordentlig bør du jo legge opp til mer konstruktive diskusjoner, slik det virker nå er det kanskje såpass med krangling at det nettopp gir rom for at 22åringen faktisk føler seg "kastet ut hjemmefra"?

Jeg ser ikke relevansen av diskusjoner om rot sammen med det generelle poenget ved at voksne barn flytter for seg selv. 

Jeg opplevde meg selv som kastet ut hjemmefra på vgs når min mor uttrykte tydelig og klart at jeg var uønsket, og lurte på når jeg skulle flytte. 

Jeg flyttet, og selv nå som voksen med egne barn anser jeg at hun var en dårlig mor- som kastet meg ut. 

På bakgrunn av det ser jeg jo at måten dere kommuniserer på ikke er særlig konstruktiv, det at du sier hun kan glemme å komme hjem når det blir dyrt bygger bare opp under mistillit til henne og at du synes hun er uansvarlig. Jeg ser ikke hvorfor det skal være nødvendig at du er like lite fornuftig i diskusjonen som henne. 

Anonymkode: bed65...7b5

[AnonymBruker]

Broren min ble boende hjemme til 25 og det ble etterhvert direkte utrivelig å komme hjem på besøk. Det var ekstremt dårlig stemning mellom han og foreldrene mine. Det er kjempebra at "barnet" ditt endelig kommer seg ut før forholdet mellom dere forverres.

Anonymkode: 751dd...7da

[AnonymBruker]

Jeg flyttet ut hjemmefra da jeg var 18. Da var mitt forhold til mamma veldig skrantende, men dette bedret seg etter jeg flyttet ut. Og når barna begynner å tippe 20 år så er det faktisk på tide å flytte hjemmefra. 

Anonymkode: 7ec14...b29

[Wit]

Et "barn" på 22 som har jobb og tjener egne penger BØR flytte ut. Det er bra for "barnet" som trenger å få sitt eget liv og finne ut at det faktisk ikke er gratis å være voksen, OG det er bra for deg som faktisk trenger å få tilbake litt egentid.

Og det at voksne barn faktisk ikke bidrar i hjemmet er uakseptabelt. I et hjem må ALLE bidra. Særlig voksne barn som bor gratis. Jeg antar at h*n vil få en overraskelse når husleie, mat, strøm, forsikringer osv. skal betales selv. Det koster faktisk å leve, og det bør absolutt alle lære seg selv.

[atropos]

Nei, du er ikke en dårlig mamma! Når man er 22 med egen jobb er det på høy tid å forlate hjemmet. Da kan jo barnet ditt få oppleve hvordan det faktisk er å være ung voksen og. Og hen blir nødt til å lære seg selvstendighet og økonomisk styring og prioriteringer. Da jeg bodde hjemme var beskjeden fra våre foreldre at vi kunne bo hjemme ut vdg, men da måtte ut å finne eget sted. Det var en forventning som var der fra vi var 14-15, så vi hadde god tid på å forberede oss. Jeg flyttet da jeg var 19, og angrer ikke på det. Man blir ikke voksen så lenge man bor hjemme hos mamma. Ift ditt barn speiler det seg i måten hen snakker til deg. At du ikke er en god mamma fordi du ikke trygler om at hen skal fortsette å bo hisset når hen er 22 år. På måten hen snakker til deg høres det mer ut som hen er 16. Det vil nok gi seg når hen får eget sted å bo.

[Aamu]

Jeg synes det er dårlig å nekte barnet å komme hjem om barnet sliter økonomisk, men ellers synes jeg ikke at du har gjort noe galt  jeg flyttet selv ut da jeg var 18 og jeg synes 22 er ganske sent.

[Gjest ricecrispies]

Men hva skjer med de her da..

Da jeg var 22 år hadde jeg bodd alene i 4 år. Jeg studerte og hadde et barn på 1 også forsåvidt,selv om det siste ikke er anbefale så tidlig.

22-da er du ikke ungdom lenger. Ut og forsørg dere selv! 

[AnonymBruker]

Min mor hintet kraftig om at det var på tide å flytte ut da jeg var 19-20, uten at jeg følte at hun kastet meg ut av den grunn - hun hadde jo helt rett! Det var fantastisk å flytte for seg selv, og forholdet vårt ble mye bedre etterpå. Jeg var allerede vant med å betale husleie hjemme, og hadde grei økonomisk sans.

Jeg er for øvrig enig med flere over her i at kommunikasjonen mellom dere synes å være uheldig. Kanskje du kan ta initiativ til en samtale hvor dere kan snakke litt om forventninger til å bo alene og økonomiske forhold som er viktig å tenke på (kanskje sette opp et budsjett? Minne om behov for innboforsikring, hjelpe til med å finne internettleverandør osv). Du kan jo foreslå at du inviterer til fast søndagsmiddag eller lignende, det kan kanskje hjelpe "barnet" til å se at du fremdeles ønsker et forhold selv om det er på tide at dere bor hvert deres sted. 

For øvrig må jeg si at de siste årene jeg bodde hjemme var det helt uaktuelt å ha med venner hjem uten å ha avklart det med foreldrene mine på forhånd (det var tross alt deres hus). Videre måtte jeg betale husleie og hjelpe til med matinnkjøp, matlaging og husarbeid. For å unngå en lignende situasjon med nestemann kan det kanskje være greit å sette noen strengere regler for den hjemmeboende - dette kan også gjøre det mer attraktivt å flytte for seg selv og bli selvstendig. 

Masse lykke til! 

Anonymkode: f3e93...0f3

[Kattugla]

4 minutter siden, Aamu skrev:

Jeg synes det er dårlig å nekte barnet å komme hjem om barnet sliter økonomisk, men ellers synes jeg ikke at du har gjort noe galt  jeg flyttet selv ut da jeg var 18 og jeg synes 22 er ganske sent.

Jeg er helt uenig. Vedkommende har jobb og er ikke lenger et barn. Ingen tar skade av å ha en periode med dårlig råd, da må man lære seg å prioritere, ikke løpe hjem til mor med halen mellom bena og forvente at hun skal fortsette å forsørge han/henne, bare fordi det koster å leve. 

[Aamu]

9 minutter siden, Kattugla skrev:

Jeg er helt uenig. Vedkommende har jobb og er ikke lenger et barn. Ingen tar skade av å ha en periode med dårlig råd, da må man lære seg å prioritere, ikke løpe hjem til mor med halen mellom bena og forvente at hun skal fortsette å forsørge han/henne, bare fordi det koster å leve. 

Det er ikke snakk om dårlig råd heller, alle tåler å spise nudler, men det er grenser for hvor lenge man skal stå på sidelinja og bare se på uten å hjelpe til. Hvis man har jobb, har man ofte råd til mat. Mister personen jobben så synes jeg man svikter som foreldre hvis man sier "sånn er livet" og viser til at man må jobbe for føden. Klart ungene skal lære at ting koster penger, men det bør de absolutt lære en god stund før de er 22 år! En gooood stund. Man kan ikke være slappe foreldre som lar ungene gjøre som de vil, for så å plutselig bestemme seg for at "nå gidder jeg ikke mer". Har ungene lært (av moren) at det bare er å komme til mor og få penger, så er det morens oppgave at unge klarer seg og lærer seg å takle livet og det det koster. Man kan ikke snu om tvert. Det må skje gradvis. Det er jo ikke avkommet sin feil at hun er som hun er.

[AnonymBruker]

Se positivt på det, og snakk positivt om det til både barn, søsken (og deg selv). Å flytte ut på hybel er jo kjempeflott, endelig kan "barnet" begynne sitt eget liv, ha sine venner og sine regler og sine rutiner. Vær glad og interessert: Hvor, hvor mye koster det, bor det andre der, skal dere ta en tur på Ikea, når kan du få se hybelen, blir det ikke koselig når barnet kommer på besøk, hva tenker h`n om å komme å spise middag en gang i uka? Det blir jo litt stille og rart for deg og du kommer til å savne h*n (dette må du legge til, så h*n ikke virkelig føler seg kastet ut), men kjempefint at det er i samme by, det er du glad for. Og du er glad for at h*n er så voksen og selvstendig og dette vil jo gå glimrende. Men ikke gjør for mye ut av det heller, det er jo helt naturlig, og ingen som verken blir kastet ut eller rømmer.

Anonymkode: 7f715...2b9

[AnonymBruker]

Joda, det er på høy tid at en 22-åring med jobb og som ikke gidder å rydde opp etter seg selv flytter hjemifra. Når dere begge to kjenner at sinnet har lagt seg, så snakk sammen, og ikke gå fra hverandre som uvenner. Han flytter nok ikke bare fordi han får kjeft, men fordi han er lei av å bli behandlet som et barn, og derfor har bestemt seg for å slutte å oppføre seg som et barn Det er ikke alltid man sier dette på riktig måte, men jeg gjetter at han innerst inne vil synes det er deilig å bestemme selv i eget hjem! Men sørg bare for å ta en ordentlig prat nå. Du kaster han jo ikke ut fordi du er sint på han eller ikke er glad i han. Men fordi han er voksen og trenger dette neste steget i livet sitt. + At han må bli mer selvstendig i hushold før han får seg samboer

Anonymkode: ea7cf...248

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Se positivt på det, og snakk positivt om det til både barn, søsken (og deg selv). Å flytte ut på hybel er jo kjempeflott, endelig kan "barnet" begynne sitt eget liv, ha sine venner og sine regler og sine rutiner. Vær glad og interessert: Hvor, hvor mye koster det, bor det andre der, skal dere ta en tur på Ikea, når kan du få se hybelen, blir det ikke koselig når barnet kommer på besøk, hva tenker h`n om å komme å spise middag en gang i uka? Det blir jo litt stille og rart for deg og du kommer til å savne h*n (dette må du legge til, så h*n ikke virkelig føler seg kastet ut), men kjempefint at det er i samme by, det er du glad for. Og du er glad for at h*n er så voksen og selvstendig og dette vil jo gå glimrende. Men ikke gjør for mye ut av det heller, det er jo helt naturlig, og ingen som verken blir kastet ut eller rømmer.

Anonymkode: 7f715...2b9

Veldig fint innlegg! Mange gode råd!

Anonymkode: ea7cf...248

[Simmis]

Nei, du er ikke en dårlig mor, når man er i 20 åra er det på tide å flytte for seg selv, Om man ikke er syk o.l. da. 17 åringen her driver å fantaserer om å flytte for seg selv, men h*n må faktisk bli ferdig med vgs først synes nå jeg. 

Endret 23. juni 2016 av Simmis