Forlate ektefelle, eller ikke?

[AnonymBruker]

Ja, så har det skjedd at jeg trenger råd eller synspunkter fra dere her inne...så jeg velger anonym denne gang.

Jeg har vært med ektefelle i 10 år, vært gift i 8. Er i slutten av 30-årene. Har en sønn på 9. Ekteskapet har i de siste årene skrantet, samlivet fungerer helt middels, og vi betrakter nok hverandre mer som venner. Vi har sjelden sex og intimitet er borte. Vi krangler en del, om det meste som par over tid krangler om. Økonomi, samlivet, husarbeid...you name it. Så har det skjedd at jeg har fått følelser for noen. Store følelser. Det er gjensidig, og det høres kanskje litt klisjé ut. Men det oppleves virkelig slik for oss involverte. Oppleve følelser så store at man ikke har hatt det slik før, selv ikke med nåværende ektefelle. Og det å oppleve å bli satt pris på, det å kunne få en klem, eller en berøring kjennes så utrolig bra ut. Det er noe jeg både savner og trenger.

Vi er begge i samme situasjon, med ektefeller og barn, og akkurat det gjør hele prosessen vanskeligere. Hadde jeg kun tenkt på meg selv hadde jeg dratt allerede. Men med så mye man har bygget opp sammen, barn, med huslån, billån, felles vennepar osv, så føler jeg meg maktesløs og sentimental og tenker meg selvfølgelig om mange ganger før jeg gjør noen endelige vurderinger. Er det noen der ute i lignende situasjon eller erfaringer? Burde man bli for å beholde "familiero" og ha det middels resten av livet? Eller skal man ta det store skrittet med å følge hjertet, med risiko å miste utrolig mye også?

Anonymkode: 5160c...294

[AnonymBruker]

En dag vil du kjenne at det er bedre å være alene enn å fortsette med å presse deg til å leve et liv der du innerst inne dør hver dag. Den dagen flytter du. Uansett om du får det andre mennesket eller ikke.

Anonymkode: 2ed21...ba4

[Gjest Fjotteri]

Jeg synes ikke dere kan gjennomføre et brudd her uten å ha virkelig forsøkt det du faktisk bør forplikte deg/dere til når en får barn: nemlig gjøre det man kan for å bedre forholdet. 

Det betyr iherdig innsats gjennom parterapi, prioritere forholdet og virkelig prøve på nytt. 

Denne fasen vil komme i ethvert nytt forhold, så du slipper aldri unna akkurat det. 

Istedenfor å svare på om du bør bryte lurer jeg på hva konkret dere har forsøkt for å pleie forholdet?

[AnonymBruker]

Ts her. Takk for svar, det setter jeg pris på!

Vi prøver å sette oss ned og kommunisere på et normalt vis, og i blant virker det som om det blir bedre, men etter en mnd så er alt tilbake til slik det var før, og igjen krangler vi om de samme ting. Det er ikke sånn at vi slåss og hater hverandre, men det later til at samlivet ikke fungerer. Vi har sagt at vi må prioritere hverandre og prøve, men i lengden ser det ikke ut som vi får tilbake de gode gamle følelsene vi en gang hadde. 

Anonymkode: 5160c...294

[Gjest Klaveret]

Om du forlater vil du i tillegg til alle de vonde følelsene en skilsmisse fører med seg for deg, sønnen din, storfamilien din og mannen din en dag være tilbake i akkurat samme situasjon som nå, bare med en annen mann og kanskje uten en utenstående "frier". Det er svært sjelden gresset er grønnere på den andre siden. Men, livet er jo kort så kanskje er et år eller to i forelskelsens rus verdt det for deg? Hva tror du sønnen din ville svart? 

Poenget mitt er at du faktisk er i et forhold der dere er venner og har barn. Nærhet og intimitet MÅ man jobbe for. Dersom du skal gå fra mannen din bør det ikke være i forelskelsens rus, da tenker du ikke klart. Jeg synes du skal bli der du er og heller jobbe for forholdet. En gang var det jo mannen din du var forelsket i. At det er så mye sterkere følelser nå tror jeg ingenting på, det er bare magien med forbudte følelse osv.

[AnonymBruker]

Det er normalt at forhold/ekteskap skranter med årene. Men det er både mannen og konas plikt til å pleie ekteskapet også. Ikke ta hverandre forgitt osv. 

SI du velger å gå ifra mannen din. En hel masse papirarbeid. 1 år med seperasjon, forså å søke om skillsmisse. Forhandling om omsorgsfordelingen på sønnen deres.  Og fordeling av eiendom og ellers verdier dere har fikset dere opp igjennom årene.

Klarer du å stå på egne bein med den økonomien du har idag?

Si du starter i ett nytt forhold med denne andre mannen du har fått følelser for. Ja dere lever på rosa skyer i noen mnd. 

Men så kommer hverdagen å slår dere i ansiktet for dere 2 også.  Jeg vil tippe på at 90% av alle forhold har en form for krangel om økonomi, hverdagslige gjøremål og samliv. Så at du kommer til å ha tilsvarende kranling med denne nye fyren er sikkert. 

Prøv å se de gode og positive verdiene i ektemannen din. Det er en grunn til at du svarte ja i kirken. I gode og onde dager! 

 

Tenk deg godt om før du tar avgjørelsen. Jeg har selv vært igjennom skillsmisse og det var et helvete. 

 

Anonymkode: ec665...bcf

[exictence]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det noen der ute i lignende situasjon eller erfaringer? Burde man bli for å beholde "familiero" og ha det middels resten av livet? Eller skal man ta det store skrittet med å følge hjertet, med risiko å miste utrolig mye også?

Anonymkode: 5160c...294

Utifra det lille du skriver er det vanskelig å si hva som er det mest riktige for deg å gjøre.

Jeg har ikke tro på at lykken er så mye bedre et annet sted i lengden, utenom hvis det er ganske store fysiske og psykiske svik det dreier seg om.

Kan godt forstå at du opplever at det føles veldig godt bare det å få en klem, få forståelse og det at noen bryr seg. Hvor lenge har du hatt gjensidige romantiske følelser med denne andre?

Tanker som å forlate det livet du har og ville noe annet, er svært vanlig å få. Jeg tror nesten alle føler det innimellom. Man drømmer om noe annet. Det er egentlig veldig naturlig når man jo vet at alle har vansker og problemer innimellom. Alle opplever det, og vi alle ønsker et liv som er problemløst og enkelt. 

Ja, jeg har tenkt alvorlige tanker på å forlate min mann. Særlig da vi hadde vært gift i 3, 8, og 9 år. Men jeg veide ting opp og ned. Noe er bra og noe er dårlig. Jeg har blitt mer og mer bevisst på at det faktisk er bare opp til meg selv å bestemme hvordan jeg vil takle ting og hvordan jeg faktisk kan velge å se på tingene. Det er meg selv som vil og står ansvarlig for min lykke. Jeg kan ikke klandre min ektemann for det. 

Se heller på livet som en spennende utfordring. Få de rundt deg til å bli glade. Gjør noe fint for din mann og gjør ham glad. Jeg tror det vil gi deg glede.

Du sier du lever middels. Da har du et fantastisk utgangspunkt til å gjøre det om til noe stort. Der du er. Gjør det som gleder flest mennesker rundt deg. Det er ofte svaret på selv å finne glede.

[Cronosgjesten]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, så har det skjedd at jeg trenger råd eller synspunkter fra dere her inne...så jeg velger anonym denne gang.

Jeg har vært med ektefelle i 10 år, vært gift i 8. Er i slutten av 30-årene. Har en sønn på 9. Ekteskapet har i de siste årene skrantet, samlivet fungerer helt middels, og vi betrakter nok hverandre mer som venner. Vi har sjelden sex og intimitet er borte. Vi krangler en del, om det meste som par over tid krangler om. Økonomi, samlivet, husarbeid...you name it. Så har det skjedd at jeg har fått følelser for noen. Store følelser. Det er gjensidig, og det høres kanskje litt klisjé ut. Men det oppleves virkelig slik for oss involverte. Oppleve følelser så store at man ikke har hatt det slik før, selv ikke med nåværende ektefelle. Og det å oppleve å bli satt pris på, det å kunne få en klem, eller en berøring kjennes så utrolig bra ut. Det er noe jeg både savner og trenger.

Vi er begge i samme situasjon, med ektefeller og barn, og akkurat det gjør hele prosessen vanskeligere. Hadde jeg kun tenkt på meg selv hadde jeg dratt allerede. Men med så mye man har bygget opp sammen, barn, med huslån, billån, felles vennepar osv, så føler jeg meg maktesløs og sentimental og tenker meg selvfølgelig om mange ganger før jeg gjør noen endelige vurderinger. Er det noen der ute i lignende situasjon eller erfaringer? Burde man bli for å beholde "familiero" og ha det middels resten av livet? Eller skal man ta det store skrittet med å følge hjertet, med risiko å miste utrolig mye også?

Anonymkode: 5160c...294

Det er fordi du ikke har noen negative opplevelser med denne andre, og han ikke med deg. Da er det lett å kjenne på rusen. For det er en rus. Hverdagen tar alle igjen, du må bare kjenne på om toget har gått for deg og mannen din. Det er ikke sikkert at det blir likt neste gang, for du og mannen din har gjennomført det som er drepen for de fleste forhold som går ad undas. Etablert dere, fått barn, fått plikter... Det er ikke sikkert at det blir flere barn på deg, men hverdag blir det uansett, om du ikke skal være ons/FF/avogpå med menn resten av livet. Gjør det du føler for, men for begges del, gjør det med realisme og åpne øyne. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært med ektefelle i 10 år, vært gift i 8. Er i slutten av 30-årene. Har en sønn på 9. Ekteskapet har i de siste årene skrantet, samlivet fungerer helt middels, og vi betrakter nok hverandre mer som venner. Vi har sjelden sex og intimitet er borte. Vi krangler en del, om det meste som par over tid krangler om. Økonomi, samlivet, husarbeid...you name it. Så har det skjedd at jeg har fått følelser for noen. Store følelser. Det er gjensidig, og det høres kanskje litt klisjé ut. Men det oppleves virkelig slik for oss involverte. Oppleve følelser så store at man ikke har hatt det slik før, selv ikke med nåværende ektefelle. Og det å oppleve å bli satt pris på, det å kunne få en klem, eller en berøring kjennes så utrolig bra ut. Det er noe jeg både savner og trenger.

Vi er begge i samme situasjon, med ektefeller og barn, og akkurat det gjør hele prosessen vanskeligere. Hadde jeg kun tenkt på meg selv hadde jeg dratt allerede. Men med så mye man har bygget opp sammen, barn, med huslån, billån, felles vennepar osv, så føler jeg meg maktesløs og sentimental og tenker meg selvfølgelig om mange ganger før jeg gjør noen endelige vurderinger. Er det noen der ute i lignende situasjon eller erfaringer? Burde man bli for å beholde "familiero" og ha det middels resten av livet? Eller skal man ta det store skrittet med å følge hjertet, med risiko å miste utrolig mye også?

Anonymkode: 5160c...294

Jeg har vært i en lignende situasjon i ekteskapet, bortsett fra at vi ikke kranglet om noe. Vi var helt likegyldige. Jeg forelsket meg ikke i en ny, men det var fordi jeg bestemte meg for det. Og ja, man kan velge det.

I slike situasjoner dere er i er det ekstremt viktig, om man mente noe å gifte seg, at man IKKE slipper andre så langt inn at man forelsker seg. Det er jo litt sent for deg, men det er likevel sant. Når man lever i et ørken av et ekteskap, vil den minste lille dråpe av oppmerksomhet og godhet føles som "følelser så store at man ikke har hatt det slik før". Om du tenker etter husker du kanskje at alle forelskelsene dine har vært slik som du aldri har følt før. Det er på en måte det forelskelse er.

Svaret på spørsmålene dine ligger ikke i den andre mannen. De ligger inni deg. Du sier at du ville dratt hvis dere ikke hadde hatt barn, lån, felles venner osv. Det er jo helt uinteressant - all den tid du HAR barn, hus og felles venner. Ingen lever isolert, heller ikke du. Det du må spørre deg om er om du ville dratt med alt det innebærer av sorg og smerte for mann, barn, venner, familie - med dårligere økonomi, og med en mer sårbar hverdag. Og du må tenke på om du ville gjort det UTEN Å HA NOEN Å GÅ TIL. For du har ingen garantier på den andre mannen, han er bare din "brekkstang" nå.

Burde du bli og leve middels? Nei.
Burde du bli og forsøke å løfte ekteskapet til noe bedre? Ja. Dere har ikke prøvd parterapi, og det bør dere. Først må du kutte den andre mannen.
Burde du gå ut av ekteskapet pga en fling med en gift mann som har slått bena under deg? Nei
Burde du gå ut av ekteskapet om du har prøvd alt og det ikke fungerer? Det kan bare du svare på.

Jeg valgte å gå. Etter 2 års prøving og feiling på egen hånd og 1/2 år i terapi, orket jeg ikke mer. Jeg ga opp ekteskapet mitt, og betaler i dag prisen, med barn som sliter, mer sårbar økonomi, og mange venner jeg føler jeg ikke kan kontakte. Jeg har ikke noen ny mann, og det å skilles uten en tredjepart er veldig bra i forhold til både egen samvittighet når ungene sliter, og i forhold itl samarbeid med ekspartner.

Jeg er hellig overbevist om at dersom du ikke vil gå ut av ekteskapet UTEN å ha noen å gå til, så bør du ikke gå. Da er du ikke klar, heller ikke for et nytt forhold. Trenger du noen som lytter til deg, så få deg en terapeut. Trenger du noen som klemmer deg, så gå til en venn.

Anonymkode: 62145...e9e

[Dame86]

Du skal få et annet svar av meg. Jeg har selv brutt ett langvarig samboerskap til fordel for en annen mann. Forholdet med min eks var rolig, lite krangling og et godt vennskap - dog innser jeg i ettertid de feil som fikk mine følelser til å forsvinne. Da jeg møtte min nåværende ektemann, var det ingen tvil om at følelsene for min eks var over og jeg var klar for å tenke praktisk mtp huslån, bil, fordeling av innbo, midlertidig bosted osv. Det gjorde det enklere for meg, tyngre for min eks desverre - men jeg kunne ikke bli hos han for å unngå motbakker i hans liv. Det går bra med den som blir forlatt etter en stund, og om man er sammen med noen som er så avhengig av en som partner at en ikke tåler et brudd - ja, da skulle denne personen ha dyrket parforholdet i en slik grad at partneren er tilfreds og lykkelig. Mange menn innser desverre for sent prisen av å sette dama langt nede på prioriteringslisten. 

Jeg klarer ikke å se slik som mange andre her, at man på død og liv skal klamre seg til en partner man ikke er lykkelig sammen med fordi det er mye styr med skilsmisse, og sårede følelser. Det er både styr og sårende og bo med noen man ikke lengre er kjæreste med. Livet er meget dynamisk, man endrer seg og det er ikke gitt at den partneren du valgte for ti år siden, er rett for deg i dag. Og du er ikke forpliktet til å dele livet med andre enn deg selv og ditt barn. Du har lov til å bryte! Du er faktisk din egen lykkes smed. Livet er langt, og man må pleie egen lykke, det er i mine øyne ikke egoistisk. 

Jeg har ikke barn, men jeg har skilte foreldre. At mine foreldre brøt og fikk partnere de trivdes bedre med, lærte meg å være god med min mann. Jeg tror ikke jeg hadde lært å være en god partner, om alt jeg visste om, var det kjølige forholdet mine foreldre hadde. Det er ikke sikkert "skaden" på ditt barn blir størst av å dra - det er ikke alltid sunt å vokse opp med foreldre som har stoppet med gode ord og kjærtegn. 

For min del var gresset grønnere på den andre siden, jeg forelsket meg i min mann på et stadie i livet hvor forutsetningene for å si hvem jeg passet bedre med i det lange løp, lå mer tilrette. Kanskje er det slik for deg nå? Din mann passet deg en gang i tiden, men nå har dere vokst hver sin vei. Hvorfor "kjempe" når den kampen muligens innebærer resignasjon av ditt følelsesliv og videreutvikling? Du har falt for en annen, det er sterkt og det gir livsgnist. Er forholdet til din mann verdt kampen fordi det er tungvint med papirarbeid og huslån? 

Jeg har med min mann, fortsatt et rykende sexliv, ingen krangler om verken økonomi eller husarbeid. Likeså du beskriver, møtte vi hverandre på et tidspunkt hvor vi begge var hva vi trengte. Vi visste om fellene med lite sex og hverdagslige diskusjoner, og vi hadde til felles at det er noe vi ikke ønsker. Resultatet er et forhold hvor vi begge, sammen, jobber for å ikke havne der. Med eksen min kunne vi ikke jobbe med dette - vi hadde allerede gått i fella og der var det ingen følelser igjen. 

Den sterke forelskelsen, sammen med felles forståelse for et godt forhold, tidligere dårlig erfaring og impulsiviteten til å ta noen valg vi kanskje kunne angre på senere, har gjort at forholdet til min mann aldri kommer i nærheten av slik jeg hadde det med min eks. 

Lev livet du, kan hende du til og med blir å ha det best alene OM det nå skulle vise seg å ikke fungere med din nye flamme. 

[AnonymBruker]

Min mann fikk en gang følelser for en annen og de snakket om at dette var noe annet. Det varte noen måneder, men så ville han prøve meg igjen. Han gjenvant følelsene for meg og sier de ble sterkere enn de hadde vært på lenge. Han sa problemet var at han ikke passet på kjærligheten til meg, og gled fra meg. Da var han "mottakelig" for en annen. Når han senere så tilbake på denne perioden med den andre ser han at dette aldri kunne fungert. De var for forskjellige, mange ting ved henne han egentlig ikke likte, og i den vanskelige perioden som fulgte for oss og han var redd for at jeg skulle gå sa han at om det ble brudd med oss kunne han uansett aldri være med henne. Og det tror jeg på. Jeg synes du har fått mange gode svar om gress og gjerde og slikt. Jeg vil bidra med å si at det er mulig å vekke sovende følelser igjen. Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men det er mulig. Lykke til!

Anonymkode: e6e1b...832

[Gjest Fjotteri]

19 timer siden, Dame86 skrev:

Du skal få et annet svar av meg. Jeg har selv brutt ett langvarig samboerskap til fordel for en annen mann. Forholdet med min eks var rolig, lite krangling og et godt vennskap - dog innser jeg i ettertid de feil som fikk mine følelser til å forsvinne. Da jeg møtte min nåværende ektemann, var det ingen tvil om at følelsene for min eks var over og jeg var klar for å tenke praktisk mtp huslån, bil, fordeling av innbo, midlertidig bosted osv. Det gjorde det enklere for meg, tyngre for min eks desverre - men jeg kunne ikke bli hos han for å unngå motbakker i hans liv. Det går bra med den som blir forlatt etter en stund, og om man er sammen med noen som er så avhengig av en som partner at en ikke tåler et brudd - ja, da skulle denne personen ha dyrket parforholdet i en slik grad at partneren er tilfreds og lykkelig. Mange menn innser desverre for sent prisen av å sette dama langt nede på prioriteringslisten. 

Jeg klarer ikke å se slik som mange andre her, at man på død og liv skal klamre seg til en partner man ikke er lykkelig sammen med fordi det er mye styr med skilsmisse, og sårede følelser. Det er både styr og sårende og bo med noen man ikke lengre er kjæreste med. Livet er meget dynamisk, man endrer seg og det er ikke gitt at den partneren du valgte for ti år siden, er rett for deg i dag. Og du er ikke forpliktet til å dele livet med andre enn deg selv og ditt barn. Du har lov til å bryte! Du er faktisk din egen lykkes smed. Livet er langt, og man må pleie egen lykke, det er i mine øyne ikke egoistisk. 

Jeg har ikke barn, men jeg har skilte foreldre. At mine foreldre brøt og fikk partnere de trivdes bedre med, lærte meg å være god med min mann. Jeg tror ikke jeg hadde lært å være en god partner, om alt jeg visste om, var det kjølige forholdet mine foreldre hadde. Det er ikke sikkert "skaden" på ditt barn blir størst av å dra - det er ikke alltid sunt å vokse opp med foreldre som har stoppet med gode ord og kjærtegn. 

For min del var gresset grønnere på den andre siden, jeg forelsket meg i min mann på et stadie i livet hvor forutsetningene for å si hvem jeg passet bedre med i det lange løp, lå mer tilrette. Kanskje er det slik for deg nå? Din mann passet deg en gang i tiden, men nå har dere vokst hver sin vei. Hvorfor "kjempe" når den kampen muligens innebærer resignasjon av ditt følelsesliv og videreutvikling? Du har falt for en annen, det er sterkt og det gir livsgnist. Er forholdet til din mann verdt kampen fordi det er tungvint med papirarbeid og huslån? 

Jeg har med min mann, fortsatt et rykende sexliv, ingen krangler om verken økonomi eller husarbeid. Likeså du beskriver, møtte vi hverandre på et tidspunkt hvor vi begge var hva vi trengte. Vi visste om fellene med lite sex og hverdagslige diskusjoner, og vi hadde til felles at det er noe vi ikke ønsker. Resultatet er et forhold hvor vi begge, sammen, jobber for å ikke havne der. Med eksen min kunne vi ikke jobbe med dette - vi hadde allerede gått i fella og der var det ingen følelser igjen. 

Den sterke forelskelsen, sammen med felles forståelse for et godt forhold, tidligere dårlig erfaring og impulsiviteten til å ta noen valg vi kanskje kunne angre på senere, har gjort at forholdet til min mann aldri kommer i nærheten av slik jeg hadde det med min eks. 

Lev livet du, kan hende du til og med blir å ha det best alene OM det nå skulle vise seg å ikke fungere med din nye flamme. 

TS har barn. Det er en ekstremt stor forskjell. 

Vi snakker en 9åring som får hele livet sitt totalt endret. 

Din situasjon er jo ikke av relevans overhodet. 

[Gjest Fjotteri]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Takk for svar, det setter jeg pris på!

Vi prøver å sette oss ned og kommunisere på et normalt vis, og i blant virker det som om det blir bedre, men etter en mnd så er alt tilbake til slik det var før, og igjen krangler vi om de samme ting. Det er ikke sånn at vi slåss og hater hverandre, men det later til at samlivet ikke fungerer. Vi har sagt at vi må prioritere hverandre og prøve, men i lengden ser det ikke ut som vi får tilbake de gode gamle følelsene vi en gang hadde. 

Anonymkode: 5160c...294

Men- dere har jo da ikke såvidt jeg forstår tatt ORDENTLIGE grep?

Greia med å mestre langvarige relasjoner er jo nettopp evnen til å ta de krevende takene når det er minst motiverende. 

Og såvidt jeg forstår her så har dere ikke prøvd annet enn å snakke sammen alene om det? Det funker ikke for noen når en først trenger snu et helt forhold. 

Du bør tenke på hva som skal være annerledes i et nytt forhold om du ikke har lært deg den evnen? Og er det ikke bedre å eventuelt gå inn i et nytt forhold med den kompetansen enn å stille med samme "inkompetanse"? Da er du jo like langt. 

[Dame86]

40 minutter siden, Fjotteri skrev:

TS har barn. Det er en ekstremt stor forskjell. 

Vi snakker en 9åring som får hele livet sitt totalt endret. 

Din situasjon er jo ikke av relevans overhodet. 

Ingen andre sin situasjon er av relevans, men svar, meninger og råd basert på erfaring er av relevans når TS søker råd her - også mitt svar. 

Hvis du leser mitt svar igjen, ser du at jeg har tatt høyde for å dele mine meninger ang at et barn blir skilsmissebarn. Som skilsmissebarn selv, mener jeg at jeg har grunnlag for å uttale meg ang dette også. 

Jeg er forøvrig av den mening at et barn kan komme bedre ut av å "få sitt liv totalt endret" som du sier her. Om miljøet på hjemmebane med samboende foreldre bærer preg av et hjem med lite kjærlighet og foreldre som ikke setter pris på hverandre, mener jeg at et barn har godt av å se foreldrene stå på egne ben og vise at man kan skape lykke uavhengig av partner. Kanskje møter foreldrene noen de passe bedre med og dermed gir de barnet muligheten til å se hvordan et positivt preget samliv fungerer før barnet flytter hjemmefra. Barnet er også tilpasningsdyktig, det vil etterhvert bli vant med ny livssituasjon og dette er både TS og hennes mann sitt ansvar å legge tilrette for at barnet har det godt, uavhengig om det er i to hjem eller ett felles.

Som sagt, mitt råd til TS kommer også fra min grunnleggende holdning om at man er ikke forpliktet til noen andre enn en selv og eventuelle barn i dette livet. Og jeg personlig synes det er synd at mange slår seg til ro i forhold som er preget av savn og tomme ønsker, fordi de føler seg forpliktet. 

Uansett, det er opp til TS å bedømme hvilke svar hun anser som relevant. 

[AnonymBruker]

Jeg tar denne som anonym, jeg også

Fjotteri, du skriver:

1 time siden, Fjotteri skrev:

TS har barn. Det er en ekstremt stor forskjell. 

Vi snakker en 9åring som får hele livet sitt totalt endret. 

Din situasjon er jo ikke av relevans overhodet. 

Men Dame86 har allerede kommet med noe som er svært relevant:

20 timer siden, Dame86 skrev:

Jeg har ikke barn, men jeg har skilte foreldre. At mine foreldre brøt og fikk partnere de trivdes bedre med, lærte meg å være god med min mann. Jeg tror ikke jeg hadde lært å være en god partner, om alt jeg visste om, var det kjølige forholdet mine foreldre hadde. Det er ikke sikkert "skaden" på ditt barn blir størst av å dra - det er ikke alltid sunt å vokse opp med foreldre som har stoppet med gode ord og kjærtegn. 

Og jeg kan komme med det motsatte eksempelet, nemlig foreldre som holdt sammen for enhver pris etter oppskriften til majoriteten av de som har svart i tråden her, i gode og onde dager, gresset er ikke grønnere osv. og det lærte meg nøyaktig den samme leksen som Dame86 har lært: " Livet er meget dynamisk, man endrer seg og det er ikke gitt at den partneren du valgte for ti år siden, er rett for deg i dag. Og du er ikke forpliktet til å dele livet med andre enn deg selv og ditt barn. Du har lov til å bryte! Du er faktisk din egen lykkes smed. Livet er langt, og man må pleie egen lykke, det er i mine øyne ikke egoistisk."

Man behøver faktisk ikke ha barn for å danne seg noen mening om dette temaet, vi har alle vært barn og vokst opp i ulike typer familier. Så vil dere som har barn være så vennlige å slutte å dømme mennesker som ikke har barn og si at det er "ekstremt stor forskjell" og "Din situasjon er ikke relevant overhodet"?

Til trådstarter: Jeg vet ikke hva jeg vil råde deg til, det er ikke gitt at du blir mer lykkelig ved å bryte ut og bli sammen med den nye. Men du beskriver det slik selv:

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Oppleve følelser så store at man ikke har hatt det slik før, selv ikke med nåværende ektefelle. Og det å oppleve å bli satt pris på, det å kunne få en klem, eller en berøring kjennes så utrolig bra ut. Det er noe jeg både savner og trenger.

Og spør:

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Burde man bli for å beholde "familiero" og ha det middels resten av livet? Eller skal man ta det store skrittet med å følge hjertet, med risiko å miste utrolig mye også?

Anonymkode: 5160c...294

Det jeg vet, er at du er forelder. Du er per definisjon et forbilde. Og det i seg selv kan være nok til at du finner de svarene du lurer på. Hva ville du ønsket at din sønn skulle ha gjort? Hva vil du at han skal lære av deg? Å søke lykke når han er ulykkelig? Å jobbe med det han har og forsøke å få det til å gå? Å leve middels?

Jeg personlig synes at et kjølig forhold uten klemmer eller kjærtegn, ikke er noe jeg ønsker at barn skal ha som forbilde. Og jeg er uenig i at det er så utrolig mye mer ærefullt å gå ut av et forhold uten noen andre å gå til, enn det er å gå ut av forholdet først når det er så ille at man ikke kan gjøre annet. Det er ikke sånn at barn automatisk har det bedre i en familie som holder sammen rundt noe som er middels, enn hva de har i en familie hvor far og mor går hver til sitt.

Anonymkode: bd4b1...e34

[Gjest Fjotteri]

Igjen: TS har jo langt på vei foreløpig iallefall ikke antydet at de faktisk har prøvd. 

Så da lurer jeg på om hun skal være seriemonogam for alltid dersom brudd alltid er løsningen?

Igjen: mulig det blir konklusjonen etter reelle forsøk- men man må jo nesten prøve. 

Gidder man ikke prøve må man i det minste la være å få flere barn. Barn= mye sterkere forpliktelser. 

[AnonymBruker]

29 minutter siden, Fjotteri skrev:

Igjen: TS har jo langt på vei foreløpig iallefall ikke antydet at de faktisk har prøvd. 

Så da lurer jeg på om hun skal være seriemonogam for alltid dersom brudd alltid er løsningen?

Igjen: mulig det blir konklusjonen etter reelle forsøk- men man må jo nesten prøve. 

Gidder man ikke prøve må man i det minste la være å få flere barn. Barn= mye sterkere forpliktelser. 

Forpliktelser til hva? Å kunne oppføre seg som siviliserte voksne og ha et godt samarbeid? Eller til å ha et dampende og romantisk forhold?

Jeg tenker at så lenge foreldrene klarer å samarbeide videre om barnet og ta barnets behov på alvor, så er det ikke slik at man skal forsøke å piske liv i en død hest bare for å gjøre det. Det hadde vært noe helt annet dersom foreldrene var direkte i konflikt med hverandre, da ville jeg i såfall vært enig i at man må sette alle kluter til for gjøre endringer.

"Seriemonogam for alltid". Det høres ut som en slags forsøk på nedvurdering av mennesker som bryter ut av et forhold. Og jeg tror du vet like godt som oss andre at dette ikke er et egentlig argument, det er mange som har funnet den helt store lykken senere i livet eller på et helt annet tidspunkt enn de hadde ventet. Og som blir i den for resten av livet.

Anonymkode: bd4b1...e34

[AnonymBruker]

3 timer siden, Fjotteri skrev:

Men- dere har jo da ikke såvidt jeg forstår tatt ORDENTLIGE grep?

Greia med å mestre langvarige relasjoner er jo nettopp evnen til å ta de krevende takene når det er minst motiverende. 

Og såvidt jeg forstår her så har dere ikke prøvd annet enn å snakke sammen alene om det? Det funker ikke for noen når en først trenger snu et helt forhold. 

Du bør tenke på hva som skal være annerledes i et nytt forhold om du ikke har lært deg den evnen? Og er det ikke bedre å eventuelt gå inn i et nytt forhold med den kompetansen enn å stille med samme "inkompetanse"? Da er du jo like langt. 

En annen ting som er av relevans er at noen er quitere og andre er stayere. Dersom du er av den typen som vakler hit og dit gjennom livet, da kan det være nyttig å se seg selv i speilet og vurdere om man kan lære noe mer ved å holde ut litt til i en situasjon. Men veldig mange av oss er stayere. Jeg er selv en av dem, jeg blir altfor lenge i en situasjon eller relasjon, jeg tenker "det går nok bra til slutt, hvis jeg bare prøver litt mer, venter litt mer, prøver med noe annet, venter litt til". Det er ikke sunt det heller.

Det som kan hjelpe din avgjørelse ytterligere, trådstarter, er om du finner ut hvilken type du er. Har du en tendens til å bli veldig lenge i utdanning/jobb/situasjoner/relasjoner etter at de har sluttet å fungere, og føler du ofte at du står i situasjonen som den eneste som kan påvirke utfallet, så er du mest sannsynlig en stayer og kan ha godt av å gjøre noe nytt. Har du derimot en tendens til å stadig lengte etter noe nytt og tror at det gjelder å hoppe av det du driver med med en gang det du gjør ikke fungerer, da er du mest sannsynlig en quiter og kan ha nytte av å forsøke nye metoder med de midler du allerede har til din rådighet.

Anonymkode: bd4b1...e34

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min mann fikk en gang følelser for en annen og de snakket om at dette var noe annet. Det varte noen måneder, men så ville han prøve meg igjen. Han gjenvant følelsene for meg og sier de ble sterkere enn de hadde vært på lenge. Han sa problemet var at han ikke passet på kjærligheten til meg, og gled fra meg. Da var han "mottakelig" for en annen. Når han senere så tilbake på denne perioden med den andre ser han at dette aldri kunne fungert. De var for forskjellige, mange ting ved henne han egentlig ikke likte, og i den vanskelige perioden som fulgte for oss og han var redd for at jeg skulle gå sa han at om det ble brudd med oss kunne han uansett aldri være med henne. Og det tror jeg på. Jeg synes du har fått mange gode svar om gress og gjerde og slikt. Jeg vil bidra med å si at det er mulig å vekke sovende følelser igjen. Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men det er mulig. Lykke til!

Anonymkode: e6e1b...832

Jeg liker forresten dette innlegget om å vekke sovende følelser igjen. Du skriver at du ikke vet hvordan det skjedde, men at det er mulig. Det tror jeg også det er, men i likhet med deg vet jeg ikke hvordan.

Anonymkode: bd4b1...e34

[AnonymBruker]

Det er et ordtak på samisk: "Oahpes bahá lea buoret go amas buorre", som blir betyr "Kjent onde er bedre enn ukjent gode". Kanskje det ikke er relevant eller hjelpsomt for deg, men det var det første som kom i tankene mine når jeg leste ditt innlegg. Lykke til hva enn du velger å gjøre.

Anonymkode: a0fac...a87