16 åring som kutter seg

[AnonymBruker]

Er stemor..eller, jeg og far flyttet fra hverandre for 6 mnd siden for å finne ut av problemer, men sønnen hans er likevel like hjertelig velkommen hos meg uansett. Han har egen nøkkel og føler seg som hjemme. 16-åringen kutter seg og den eneste han vil prate med er meg. Han kom inn med blodig arm i dag. Han nekter å dra til verken mor eller far og vil kun sove hos meg. Han mener ingen bryr seg om han og at han (og vennene) har mye problemer. Han har fortalt at de blir truet, er i slåsskamper med og uten våpen og at det er mye "på gang". Har prøvd å si at han trenger hjelp. Jeg prøvde å få han med på legevakten i dag, men da bare dro han ut for å være med venner. Trenger sårt hjelp her..gråter over dette hver dag. Mor og far er på banen, men siden han kun vil prate med meg, er i hvert fall det noe. 

Anonymkode: bcc10...d55

[AnonymBruker]

Lytt til ham, bruk tid på ham, fortsett som du har gjort. Det som gjør at han slutter er at smertene på innsiden får andre uttrykksmåter. F.eks gjennom samtale og omsorg. Om du tar fra ham kniv eller barberblad, gjør det bare vondt verre. Smertene er de samme, men de får ikke utløp lenger, og du risikerer at han gjør noe enda mer drastisk. 

Folk som selvskader ER ikke et problem, de HAR et problem. 

Han er heldig som har deg.  

Anonymkode: 88f2b...ffc

[AnonymBruker]

Først å fremst så må du fortelle foreldrene hans. Han er ett barn, som ikke er ditt og trenger psykiatrisk oppfølging. 

Anonymkode: 331cd...5ab

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Først å fremst så må du fortelle foreldrene hans. Han er ett barn, som ikke er ditt og trenger psykiatrisk oppfølging. 

Anonymkode: 331cd...5ab

Foreldrene vet, det er derfor han ikke vil være hos dem. Han føler foreldrene maser på han og det orker han ikke, har han sagt. Vi alle har oppfordret han til å få hjelp, men han vil ikke. 

Anonymkode: bcc10...d55

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Foreldrene vet, det er derfor han ikke vil være hos dem. Han føler foreldrene maser på han og det orker han ikke, har han sagt. Vi alle har oppfordret han til å få hjelp, men han vil ikke. 

Anonymkode: bcc10...d55

Han er ett barn. Det er ikke hans valg. Det er dere voksne som må ordne opp her og få han i behandling.

Anonymkode: 331cd...5ab

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han er ett barn. Det er ikke hans valg. Det er dere voksne som må ordne opp her og få han i behandling.

Anonymkode: 331cd...5ab

Man kan ikke tvinge en 16 åring til å søke poliklinisk behandling.Det er basert på frivillghet.Og det viktigste nå er at han får den støtten og omsorgen som han søker og ønsker.Og hvis det er hos ts han finner det,så får ts ta den rollen(med mindre hun synes det er veldig problematisk)

Hilsen en som selv har vært der som stesønnen til ts er nå.

Anonymkode: cbc9d...901

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man kan ikke tvinge en 16 åring til å søke poliklinisk behandling.Det er basert på frivillghet.Og det viktigste nå er at han får den støtten og omsorgen som han søker og ønsker.Og hvis det er hos ts han finner det,så får ts ta den rollen(med mindre hun synes det er veldig problematisk)

Hilsen en som selv har vært der som stesønnen til ts er nå.

Anonymkode: cbc9d...901

Enig.

Anonymkode: 7c7e6...766

[jabx]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er stemor..eller, jeg og far flyttet fra hverandre for 6 mnd siden for å finne ut av problemer, men sønnen hans er likevel like hjertelig velkommen hos meg uansett. Han har egen nøkkel og føler seg som hjemme. 16-åringen kutter seg og den eneste han vil prate med er meg. Han kom inn med blodig arm i dag. Han nekter å dra til verken mor eller far og vil kun sove hos meg. Han mener ingen bryr seg om han og at han (og vennene) har mye problemer. Han har fortalt at de blir truet, er i slåsskamper med og uten våpen og at det er mye "på gang". Har prøvd å si at han trenger hjelp. Jeg prøvde å få han med på legevakten i dag, men da bare dro han ut for å være med venner. Trenger sårt hjelp her..gråter over dette hver dag. Mor og far er på banen, men siden han kun vil prate med meg, er i hvert fall det noe. 

Anonymkode: bcc10...d55

Selvskadingen er nok et uttrykk for en sterk indre smerte som han prøver å "lindre" ved å påføre seg fysisk smerte.

[AnonymBruker]

Min bror var der din stesønn er nå. Veien var lang, men det som fikk ting på gang var at vi kom med en drøss alternativer hvor vikunne søke hjelp og så var det opp til han å velge. Det fugerte mye bedre enn når vi "befalte" lege, bup eller helsesøster. Når han fikk listen over alle som kunne hjelpe tuslet han i hemmlighet til helsestasjonen for ungdom og sa ikke noe før han hadde fått en time hos psykolog.

 

Alle er forskjellige, så det er ikke sikkert dette hjelper.

Anonymkode: cbb2f...5f7

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lytt til ham, bruk tid på ham, fortsett som du har gjort. Det som gjør at han slutter er at smertene på innsiden får andre uttrykksmåter. F.eks gjennom samtale og omsorg. Om du tar fra ham kniv eller barberblad, gjør det bare vondt verre. Smertene er de samme, men de får ikke utløp lenger, og du risikerer at han gjør noe enda mer drastisk. 

Folk som selvskader ER ikke et problem, de HAR et problem. 

Han er heldig som har deg.  

Anonymkode: 88f2b...ffc

Veldig enig i dette. Mange foreldre har ikke det som skal til for å kunne lytte til og forstå egne barn. Han søker mot deg. Ta i mot han, og siden du tydeligvis har hans tillit, si tydelig fra om hvem av vennene du synes han bør omgi seg med og hvem som bare er til skade. Gi litt blaffen i kuttingen, fokus på å høre han ut og la han være seg selv. Jeg hadde en sånn person da jeg vokste opp, det reddet meg.

Anonymkode: e2667...b6d

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han er ett barn. Det er ikke hans valg. Det er dere voksne som må ordne opp her og få han i behandling.

Anonymkode: 331cd...5ab

Du har tydeligvis ikke peiling på mennesker eller barn dersom du er mer opptatt av hvem som eier hvem enn av hva som fungerer.

Anonymkode: e2667...b6d

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han er ett barn. Det er ikke hans valg. Det er dere voksne som må ordne opp her og få han i behandling.

Anonymkode: 331cd...5ab

Dersom TS eller foreldrene forsøker å tvinge ham, ser han på det som et stort svik; "de voksne er ikke til å stole på". Hvem skal han da vende seg til når ting blir vanskeligere?

Det viktigste de kan gjøre, og kanskje spesielt TS som han har tillit til, er rett og slett å være der for ham. Vær en trygg havn. Med en trygg relasjon tilgjengelig, kommer han til å bruke den til noe fornuftig. Bare gi ham tid.  

Jeg skrev svar #2 her, men hadde mer på hjertet...  

Anonymkode: 88f2b...ffc

[Gjest Vause]

Utrolig flott å høre at han betror seg til deg. Det sitter nok langt inne for en 16-åring å åpne seg rundt dette emnet. Jeg husker selv når jeg var 16 år at å snakke med mine foreldre om dette emnet var uaktuelt. Du sier at moren og faren er på banen, vet de om at han skader seg? Har du fortalt dem alt han har sagt til deg eller forblir samtalene mellom dere to? Gutten stoler tilsynelatende på deg, han kan se på det som et brudd på tilliten om du forteller alt til foreldrene hans og det kan fort resultere i at han slutter å åpne seg for deg. Det er også viktig at du passer på deg selv oppi alt dette, det kan være tøft å være pårørende til noen som sliter såpass og skader seg, du sier du gråter over det hver dag. Kjenner til dette med at foreldrene maser, foreldre forstår gjerne ikke hva som foregår før de får en nøye innsikt i hva det vil si å skade seg. Dette kan de få gjennom å kontakte helsesøster eller lege, og snakke med en psykolog. Å blande inn BUP ville jo vært et soleklart alternativ da gutten trenger hjelp. Når han derimot ikke ønsker hjelp kan det bli vanskelig, dette er noe dere må få han til å innse. 

Det kan være mange grunner til at han ikke ønsker hjelp. Kanskje han føler det er skamfullt å krype til korset, mange ser på det å be om hjelp som en svakhet - noe som så klart er nitrist, for det er jo ikke en svakhet, det er en essensiell styrke og man danner et grunnlag for å starte et bedre liv. Snakk med han om dette, at å be om hjelp er ikke et tegn på svakhet. Det kan hende omgangskretsen hans setter en stopper for han også, at han ikke tør å bryte ut av miljøet som påvirker han negativt. Har han fortalt deg hvorfor han skader seg, er det underliggende problemer fra barndommen eller er det rett og slett det dårlige miljøet? Hør på han, still spørsmålene du lurer på. Ikke si ting som "du MÅ ikke skade deg" eller "du MÅ få hjelp" eller "du MÅ kutte kontakten med disse "vennene" dine". Ikke si "du må". Jeg tror ikke du sier det heller, men dette kan oppleves som press og litt truende for noen som er i en slik håpløs situasjon. Ikke si hva han burde eller må gjøre, men fortell hva som kan hjelpe. Og slutt aldri å si at der er alltid noen som bryr seg, deg inkludert og hans foreldre. Foreldrene er oppriktig bekymret, men de mangler forståelse fordi de ikke har kunnskap om emnet og at om han da kanskje forteller dem om problemet og grunnen til at han gjør som han gjør, så er det lettere for dem å forstå. Eier man ikke kunnskap om emnet så har man ikke sjanse til å forstå det. Min far reagerte med sinne når jeg fortalte om min selvskading, fordi han ikke forsto det, for eksempel. Sinne kan være en normal reaksjon når man er redd og ikke forstår noe. Mas kommer jo av søken etter forståelse, de vil jo så gjerne forstå. 

Ellers burde dere kanskje ta kontakt med Mental Helse eller noen profesjonelle som kan gi dere råd. Håper det ordner seg. Du er en fantastisk person! 

[Gjest Vause]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han er ett barn. Det er ikke hans valg. Det er dere voksne som må ordne opp her og få han i behandling.

Anonymkode: 331cd...5ab

Det er nærmest dømt til å gå til helvete om man angriper hele situasjonen med tvang.

[AnonymBruker]

Hvor høy er terskelen for å kontakte hjelpeapparatet, hos deg, ts? 

Anonymkode: 3ef31...7bc

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dersom TS eller foreldrene forsøker å tvinge ham, ser han på det som et stort svik; "de voksne er ikke til å stole på". Hvem skal han da vende seg til når ting blir vanskeligere?

Det viktigste de kan gjøre, og kanskje spesielt TS som han har tillit til, er rett og slett å være der for ham. Vær en trygg havn. Med en trygg relasjon tilgjengelig, kommer han til å bruke den til noe fornuftig. Bare gi ham tid.  

Jeg skrev svar #2 her, men hadde mer på hjertet...  

Anonymkode: 88f2b...ffc

Hehehe, jeg har også mer på hjerte! Det kan selvfølgelig være veldig vanskelig for TS selv å stå i situasjonen. Så det er fullt forståelig at du oppsøker hjelp, TS!

Ta kontakt med de samme instansene som man ellers ville rådet han til å ta kontakt med, be dem om faglig input, si tydelig fra til hans foreldre om at du ikke kan fortelle videre akkurat det han sier til deg, men at du er i kontakt med de rette psykologiske instansene og får hjelp derfra. Denne gutten er nesten voksen, han har i stor grad lov å velge hvem han vil være hos (såsant de vil ta i mot han), så det er ikke som du kidnapper han, jamfør den som sier at han ikke er din.

 

4 minutter siden, Vause skrev:

Det er nærmest dømt til å gå til helvete om man angriper hele situasjonen med tvang.

Nemlig.

Anonymkode: e2667...b6d

[AnonymBruker]

Selvdkading kan fortsette til og i voksenlivet om han ikke får hjelp, da det er hand måte å takle følelser på. Han burde få hjelp til dette fra profesjonelle, for detta tror jeg ikke dere fikser aleine...

Anonymkode: 9e1d0...732

[AnonymBruker]

Det at han snakker med deg om disse tingene er jo et tegn på at han ønsker hjelp tenker jeg. Jeg drev med selvskading da jeg var i den alderen. Hadde det rett  og slett så vondt psykisk at jeg ikke vet hvordan jeg skulle overlevd uten å skade meg selv. 

Tok selv kontakt med helsesøster som kontaktet psykolog for meg når jeg var klar for å motta slik hjelp. Jeg fortalte det ikke til noen før jeg fikk min første time. Tenker at det kan være greit som en over sier, å gi han en liste over alle han kan kontakte for å få hjelp. Tenker også at det er viktig å understreke at den han da evt. tar kontakt med har taushetsplikt hvis han ikke er klar over det. For min del var det en enorm trygghet å vite at ingenting ble formidlet til mine foreldre uten mitt samtykke  

Anonymkode: 3516d...d1c

[AnonymBruker]

Takk for mange støttende råd og ord. Jeg skal absolutt skrive ned hvor han kan søke hjelp, så får jeg se om han gjør det. Foreldrene vet at han kutter seg, ja. Jeg har sagt at vi bryr oss om han og er glad i han.  Jeg presser ikke han til å prate, han forteller selv. Han har yngre søsken hos meg som ser veldig opp til storebroren sin. Han har sagt at dette er hovedgrunnen til at han ikke prøver sterkere saker, for han ønsker ikke at de skal se opp til en person som "holder på med slikt". Min stesønn har et veldig nært forhold til småsøskene sine og har vært i livet deres så og si daglig siden de ble født. Han virker oppriktig glad når han er med dem. Det er de eneste gangene han smiler og ler.

Jeg tar han og småsøskene hans med på ferie på onsdag. Bestilte en "hastetur" og han ønsket å bli med, så ingen tvang  Da er han i hvert fall borte fra miljøet han er i, i noen uker.

Anonymkode: bcc10...d55

[Strawberrygirl]

Jeg tenker at de som selvskader må lære å uttrykke smerten sin på en annen måte. Har han fortalt deg hva han føler og tenker når han selvskader? Hvis ikke kan det hende du kan forsøke å bringe temaet opp på banen ved en passende anledning. Det vil si, ikke når han selvskader eller rett etterpå, men en dag han har en god dag. Forsøk å få tankegangen hans over på alternative måter å få utløp for det han føler. For eksempel kan det for noen hjelpe å bokse løs på en boksepute, mens for andre kan det hjelpe å løpe en tur, tegne, høre på musikk o.l. Ellers kan det og Være en idé at dere sammen blir enige om hva han tenker du skal Gjøre når han selvskader og rett etterpå. Vil han prate med deg etterpå, eller Være i fred?

For noen ungdommer fungerer det å ikke gi  så veldig mye oppmerksomhet når dem har selvskadet. Hvis dem blør osv, fungeree det å sjekke at sårene ikke er så dype at de må syes. Så gi plaster o.l, og så fortsetter  med det du holdt på med Før selvskadingen. Ungdommene ser da etter hvert at selvskadingen fører ikke til oppmerksomhet som de i utgangspunktet ville. Men da er det veldig viktig å gi mye positiv oppmerksomhet og omsorg når dem ikke selvskader.