Skilte foreldre som barn - ville du visst?

[AnonymBruker]

Jeg er ikke i samme sitasjon direkte men har besteforeldre som har det sånn. Bestefar takker nei til konfirmasjoner, bryllup og dåp slik at det ikke skal bli dårlig stemning. De bor bokstavelig talt rett nedi gata fra hverandre men hvis vi besøker bestemor så har vi ikke lov til å besøke bestefar før besøket er "over", ikke engang stoppe innom å si hei (de bor langt unna oss så når vi er der må vi sove over). Når han har middag og slikt så inviterer han henne over fordi det hadde vært koselig at hele familien var sammen men da nekter hun. Tror ikke bestefar var en engel, han kan være litt sær og det kan ha vært noe utroskap der tidligere men mitt intrykk selv som voksen er at han er kjempe snill..

Jeg vet at dette har påvirket alle barna dems i senere tid, spesielt før de ble voksne nok til å forstå at bestemor bare en en kjerring rett og slett. Når de var små nektet mor å snakke med far og de måtte ta med beskjeder mellom dem. Hun ville tilogmed stå snurt og ikke åpne munnen hvis de var i nærvær av hverandre, ikke engang se på han. Og sånn er det enda. Det har faktisk påvirket meg og mine siden vi får mange spydige kommentarer hvis vi eller småttisene skulle være så "dumme" å nevne bestefar når hun er tilstede. Når vi var små så var vi også redde for å såre bestemor ved å "velge" bestefar. Hun har sagt mye stygt om han.

Personlig ville jeg ha sett. Sånn jeg tenker det så ville jeg likt å vite om det var noe seriøst som hadde skjedd eller om bare mor/far var vanskelig personer å ha med å gjøre. Hvis de bare er vanskelige mennesker så vil det være lettere (etter min mening) å ikke bry seg så mye når det kommer en stygg kommentar eller  å be henne om å slutte å være så ego i familiesammenkomster.

Anonymkode: 9e332...bda

[AnonymBruker]

Jeg tenker vel egentlig sånn at jeg ikke gidder føye meg når det kommer til umodne foreldre. Jeg inviterer begge og hvis noen har problemer med det kan de holde seg unna. Jeg vil IKKE ha folk i mitt hus som lager et helvete for andre, om det er foreldre, søsken eller venner.

 

Ville jeg lest dokumentene? Ja... Jeg ville lest dokumentene, gått til min mor og informert om at du har fått lov til å lese dokumentene og spørre om det er noe hun ønsker å komme frem med mht konflikter før du leser. Er hun en ræv og informerer om hvor slem din pappa er når du allerede vet hvilken type piss hun har drevet med så har du ditt svar.

Jeg har opplevd at min mor ikke er en engel, og det at hun med vilje har vært såpass egoistisk at hun har tråkket på pappa er noe jeg ikke bare tilgir. Jeg har feiret juleaften hos pappa nå i 5 år, hun kommer på andreplassen. Karma sucks, og ettersom jeg har skjønt på ulike mødre her inne på kg, så er sjangsen for at flere vil kjenne en klump i halsen når barna er store nok til å tenke selv. Men det er ikke så viktig nå... Penger og straffe pappa er viktigere?

Anonymkode: 67bd3...edc

[xinnia]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Her er det omtrent det samme:

 

Jeg har voksne barn, og det er ca 10 år siden jeg og faren gikk fra hverandre. Det har dessverre vært mye krangel og dårlig samarbeid mellom oss i tiden etter, og våre tre barn har lidd mye for dette. Pr i dag tror de at vi begge har delvis skyld, selv om de nå har innsett hvordan faren er (lite samarbeidsvillig med alle, vil aldri diskutere problem, vil ikke stille opp for andre, ei heller egne barn og er i bunn og grunn vanskelig på det meste) De har likevel hatt samvær med faren i alle år, og har god kontakt med fars familie; der jeg er fremstilt som den store, stygge ulven. Jeg har feks ikke turt å fremme krav om barnebidrag, og har latt være å ta kamper for å forsøke å få til samarbeid. Kan legge til at familievernkontor, helsestasjon og bup har vært inne i bildet, men far nekter å samarbeide med de også. 

Jeg har store permer med dokumentasjon som viser alt dette, jeg har opptak av trusler, og har mye jeg KUNNE vist barna mine, men jeg velger å la de ha et greit forhold til faren og holder heller munn om hvordan har vært både da vi bodde sammen og i årene etter (les: overgrep) Jeg tenker at han er som han er, og så lenge barna ønsker et forhold, trenger ikke jeg å si noe mer, jeg har hele veien støttet opp om samvær. Jeg ønsker å skjerme barna mine fra sannheten om faren, og har ventet til de ble såpass voksen og reflektert at de har skjønt hvordan faren er (selv om de ikke vet alt)

 

Nå er som sagt mine voksne, eldste er 24 år, og de har ymtet frempå at de skjønner hvorfor ting er som de er, og at faren bare ER veldig vanskelig. Mellomste er vel den som har åpnet seg mest til meg, og har sagt rett ut at h*n skjønner nå hvor tøft det har vært for meg, og at h*n er glad for alt jeg har gjort for å dempe konfliktene.... De har også nå skjønt at de har blitt skånet for mye, og at jeg gikk (da vi foreldre bodde sammen) i mellom far og barna for å beskytte de mot farens kjeftament.

 

Anonymkode: cced2...818

Sånn er det her også..  Jeg har gjort alt som står i min makt for at barna skal få ett ok forhold til sin far og hans familie.. 

Konflikten mellom deres far og meg- har de selvsagt hørt bruddstykker fra mesteparten i fra Far sin side.. Men barna har på egenhånd oppdaget hvordan han er- og har valgt å ikke ha noe særlig kontakt ... trist på en måte for barna mine synes jeg men sånn er det bare ..

Endret 10. juni 2016 av xinnia

[AnonymBruker]

Mine foreldre ble skilt da jeg var svært liten. Jeg var yngst av 3 barn (det har blitt flere etter meg, så er ikke yngst lenger). Dette var på 70-tallet, så samvær utover annenhver helg var ikke særlig vanlig. Jeg opplevde vel at mamma og pappa ikke var så glade i hverandre, og det ble sagt en og annen ting som ikke var så bra. Likevel hadde vi svært god kontakt med pappas familie, mamma sendte oss på ferie til slektninger osv og hun hadde også ett nært forhold til farmor. Jeg er glad de holdt konflikten sin mellom seg, og ikke dro det over på andre. Mamma og pappa har også vært begeistret for hverandres nye ektefeller. Det er kun de som hadde problemer med hverandre. Dette er ting jeg har funnet ut av etterhvert. Jeg har ikke vært redd for å såre noen, da konflikten deres såret meg også. Jeg har stilt direkte spørsmål om ting, og forsøkt å være konstruktiv. Jeg har fått svar på mye. Etter at vi 3 ble voksne ble også mamma og pappa voksne og har nå ett helt greit forhold til hverandre. Jeg har lagt det hele bak meg og fokuserer på det gode forholdet jeg har til begge to.

Mamma er fortsatt knyttet til pappas familie, og de tilsvarende tilbake. Med tanke på at de har barnebarn også nå, så har vi på en eller annen måte blitt en fin og stor familie. 

For meg var det vesentlig å få svar på en del ting, og så legge det bak meg og se fremover. Håper dine foreldre også etterhvert får ett greit forhold slik mine har. De trenger ikke være begeistret for hverandre da, men bitterheten er borte. 

Anonymkode: 756ca...5a9