AnonymBruker Skrevet 7. juni 2016 #1 Skrevet 7. juni 2016 Jeg er ikke utdannet. Har jobbet som assistent i 6 år innen eldreomsorgen. Jobber fast på en langtidsavdeling (pleie) og i snitt oppstår det vell 3-4 dødsfall i året. Hver eneste gang blir jeg så klart lei meg. Jeg jobber så og si 100% (vikariat), sjeldent det er lite jobb på meg. Jeg elsker jobben og trives utrolig godt i dette yrket og kommer til å utdanne meg til helsefagarbeider, må bare komme meg i gang med skolegangen. For ikke så lenge siden mistet vi en pasient og jeg merker det går veldig innover meg. Jeg vet ikke hvorfor akkurat dette dødsfallet påvirker meg slik som det gjør, men jeg gråt veldig lenge når jeg fikk vite at pasienten var borte. Jeg greier å ta meg sammen på jobb så dette er følelser som ikke er tydelige for allmennheten, kolleger, pårørende og alt det der, men jeg greier ikke kontrollere meg når jeg er alene. Jeg tenker mye på døden nå og ekstremt mye på denne pasienten. Har en stor klump i magen. Jeg hadde veldig lyst til å gå i begravelsen men gjorde det ikke. Har tårer i øynene når jeg skriver alt dette også og har nærmest lyst til å gråte. Hvordan kan jeg unngå dette? Er jeg bare menneskelig eller burde jeg ikke jobbe i dette yrket likevel? Jeg fikk tårer i øynene de første vaktene etter jeg var på jobb når jeg gikk forbi rommet som pasienten bodde på, men det er det. Jeg har ikke snakket med kollegene mine om dette. Takk på forhånd. Føler meg veldig uprofesjonell som sagt. Anonymkode: 9834a...1dd
minister-mio Skrevet 7. juni 2016 #2 Skrevet 7. juni 2016 Men du er jo profesjonell, da du tar deg sammen på jobb. Men sikkert en idé å snakke med noen om dette, for din egen del. 4
AnonymBruker Skrevet 7. juni 2016 #3 Skrevet 7. juni 2016 2 minutter siden, minister-mio skrev: Men du er jo profesjonell, da du tar deg sammen på jobb. Men sikkert en idé å snakke med noen om dette, for din egen del. Prøver å trøste meg med det, at jeg er profesjonell på jobb, men jeg tar på en måte med meg jobben hjem. Har sittet her i over to timer nå å tenkt på dette. Er derfor jeg spør her inne fordi jeg ønsker å prate med noen om dette. Har ikke et nært nok forhold til kollegene mine til at jeg tør å prate om akkurat dette, følelser for meg er vanskelig å prate om. Anonymkode: 9834a...1dd
AnonymBruker Skrevet 7. juni 2016 #4 Skrevet 7. juni 2016 6 minutter siden, AnonymBruker skrev: Hvordan kan jeg unngå dette? Er jeg bare menneskelig eller burde jeg ikke jobbe i dette yrket likevel? Jeg fikk tårer i øynene de første vaktene etter jeg var på jobb når jeg gikk forbi rommet som pasienten bodde på, men det er det. Jeg har ikke snakket med kollegene mine om dette. Du unngår det ikke, men lærer deg å leve med det. Du bryr deg, og hører absolutt hjemme i yrket. Man blir ikke like sterkt knyttet til alle man møter i omsorgsyrker, men enkelte kommer inn under huden på deg. Sånn er det bare. Pårørende synes gjerne det er hyggelig om det møter representanter fra sykehjem/institusjon i bisettelser, forresten. Neste gang kan du gjerne dra. Anonymkode: 37ef2...6db 5
AnonymBruker Skrevet 7. juni 2016 #5 Skrevet 7. juni 2016 7 minutter siden, AnonymBruker skrev: Du unngår det ikke, men lærer deg å leve med det. Du bryr deg, og hører absolutt hjemme i yrket. Man blir ikke like sterkt knyttet til alle man møter i omsorgsyrker, men enkelte kommer inn under huden på deg. Sånn er det bare. Pårørende synes gjerne det er hyggelig om det møter representanter fra sykehjem/institusjon i bisettelser, forresten. Neste gang kan du gjerne dra. Anonymkode: 37ef2...6db Takk for svar. Denne pasienten kom uten tvil inn under huden på meg. Tror kanskje jeg bare må akseptere at jeg føler det slik og at det da blir litt letter, føler meg litt skamfull og som sagt ikke flink når jeg reagerer så sterkt. Godt å høre. Har dårlig samvittighet for at jeg ikke dro, men vet at andre fra sykehjemmet var til stede. Jeg hadde bare sittet der og hulket og grått som en liten unge så kanskje like greit jeg ble hjemme. Jeg har iallefall donert gave til organisasjonen slik pasienten ønsket ved hans/hennes bortgang. Anonymkode: 9834a...1dd
AnonymBruker Skrevet 7. juni 2016 #6 Skrevet 7. juni 2016 Jeg jobber som ekstra (har 30% pluss ekstravakter), så ikke særlig ofte, men hadde definitivt grått over et par av pasientene jeg jobber med. Med andre ord, helt naturlig. Hadde pratet med kollegaer, det kan jo være de tilbyr terapeut i slike tilfeller også. Anonymkode: 95733...55b
AnonymBruker Skrevet 7. juni 2016 #7 Skrevet 7. juni 2016 2 timer siden, AnonymBruker skrev: Jeg jobber som ekstra (har 30% pluss ekstravakter), så ikke særlig ofte, men hadde definitivt grått over et par av pasientene jeg jobber med. Med andre ord, helt naturlig. Hadde pratet med kollegaer, det kan jo være de tilbyr terapeut i slike tilfeller også. Anonymkode: 95733...55b Jeg har pratet med kolleger de gangene jeg har sett pasienter som er døde. De første gangene gikk det veldig innpå meg og det var godt å snakke om det. Men denne reaksjonen jeg har nå har jeg ikke snakket med noen om. Kan hende jeg skal prate med ene kollegaen min som jeg skal jobbe med i helgen. Hun er veldig snill og forståelsesfull. Takk for svar. Anonymkode: 9834a...1dd
AnonymBruker Skrevet 7. juni 2016 #8 Skrevet 7. juni 2016 Det du opplever der er ikke unormalt, det vil være noen vi knytter oss tettere på og som vi føler sterkere over når de dør. Da jeg jobbet i hjemmesykepleien var det ikke unormalt de de som jobbet tettest på en pasient dro i begravelsen. Du er i alle høyeste grad profesjonell, og det er ingenting å skamme seg over. Jeg tenker du bør ta deg en tur til enhetsleder (eller en kollega du har et godt forhold til) og få snakket ut, for det er jo ikke noe godt å gå med disse følelsene alene. Anonymkode: a1c30...2df
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå