Gå til innhold

Tror aldri jeg toer aa bli gravid...


Fremhevede innlegg

Skrevet

Merker at jeg egentlig begynner aa bli mer og mer klar for barn, og det gjoer mannen min ogsaa - dvs. klare om kanskje 2-4 aar. Problemet er det at jeg er livredd for aa foede - tilmed naar jeg leser om saakalte "lette" foedsler blir jeg skikkelig skremt! Hoerer om foedsler som droyer i det uendelige og hvor man revner eller blir klippet opp, det virker helt grusomt synes jeg! Er redd jeg kommer til aa freake ut fullstendig naar den dagen kommer for meg! Proever aa ikke tenke saa mye paa det, og ta det den dagen det er mer uaktuelt, men jeg blir minnet paa det saa ofte gjennom venner, tv etc. Paa loerdag besokte vi et vennepar, og hun foedte i sommer. Jeg synes det hun fortalte, som paa ingen maate var ment aa vaere en skrekkhistorie, hoertes skremmende ut. Noen andre som har foelt det saann og likevel "overlevd" en foedsel??

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Jeg klarte ikke å se en ku kalve på TV engang. Synes alt som hadde med fødsler å gjøre var helt fryktelig!

Men da jeg selv gikk gravid, fikk jeg en annen ro over meg. Jeg visste jo at det ikke var noen vei tilbake.

Og dessuten må jeg innrømme at jeg tenkte på alle de "pinglete" mødrene jeg kjente - hvis de hadde klart det skulle jammen jeg klare det også.

Skrevet

Jeg er gravid for 3.gang og jeg har gruet meg til fødselen hver gang. Mest forrige gang, faktisk. Men, jeg kjenner innimellom at angsten griper tak i meg denne gangen også...

Det er tiden jeg er redd for. Redd for hvor lang tid jeg skal gå å ha det vondt før ungen endelig er født... Jeg her relativt høy smerteterskel, men jeg liker ikke å ha vondt uansett...

Revne og klippe er faktisk ikke så ille - syns jeg ihvertfall... Jeg ble klippet første gangen, og jeg hørte at hun gjorde det, men det kjentes bare ut som du river et plaster av hånden din (på et sted det ikke gjør vondt, du bare kjenner det)

Skrevet

Takk for svar. Det kan jo hende som Pjusk sier at man faar en ro over seg naar det foerst skjer. Men noen ganger synes jeg at det aa foede er litt alien-aktig; kan ikke fatte at det kommer et lite menneske ut av et annet! Det er baade fantastisk og surrealistisk paa en gang, synes jeg!

Skrevet

Jeg kjenner igjen følelsen, Popelka. Tror tanken på fødsel vekker en del angst i de fleste som ikke har prøvd det (i en del som allerede har født også...) At flere og flere kvinner blir engstelig for å føde på vanlig måte, tror jeg kan henge sammen med at vi i vårt moderne samfunn er så vant til å kunne kontrollere det meste i tilværelsen.

Selv synes jeg det er superfrustrerende å ikke kunne kontrollere det å i det hele tatt bli gravid. Skjebnens ironi, når man i så mange år har brukt prevensjon i frykt for å bli gravid med feil person på feil tidspunkt...

Så akkurat nå er jeg vel mest redd for at jeg aldri skal få oppleve en fødsel i det hele tatt...

Gjest Bertine
Skrevet

he he, du skal være glad du ikke er som meg!! Blir bare mer babygal av å lese fødselshistorier, "grusome" som "lette"!!! :ler:

Finns det en kur mot babygalskap????!!!!!

Skrevet

Nesten som jeg skulle skrevet det selv.

Jeg gruer meg til å føde... Noe sinnsykt. Har veldig lav smerteterskel og vet at det blir helt grusomt. Likevel er jeg så babygal som det går an å bli... Har så utrolig lyst på en liten en her... :hoppe:

Mamma fortalte meg en gang at det å føde er grusomt, men at man glemmer det fort, og når barnet er ute så er det så bra at det oppveier absolutt all smerte. Nuja!!!! :roll:

Skrevet
he he, du skal være glad du ikke er som meg!! Blir bare mer babygal av å lese fødselshistorier, "grusome" som "lette"!!! :ler:

Finns det en kur mot babygalskap????!!!!!

Dersom du hører om en rop ut!!! Jeg trenger en kur jeg også... :enig_animasjon: :enig_animasjon: :enig_animasjon:

Skrevet

Det er en klisjé, men allikevel sant; når fødselen er over så glemmer du smerten... da er alt bra igjen...

...helt til vi skal fortelle om det selvfølgelig... mødre blir aldri ferdig med å fortelle om fødslene sine... men smerten glemmer vi - stort sett...

Skrevet

Jeg har alltid tenkt at det å føde sikkert gjør sabla vondt, men det går jo (som regel) fort over.

Har nå vært kvalm 24 timer i døgnet i to uker, og må vel innrømme at jeg akkurat nå mye heller skulle hatt sinnsykt vondt en dag eller tre fremfor å fortsett å være kvalm i fire uker til (som jeg sannsynligvis kommer til å være..).

Det som beroliger meg når det gjelder fødsel er

1) Alle mennesker rundt meg er faktisk født

2) De fleste som har født disse menneskene har overlevd og har gjort det mer enn en gang

3) Det er mange jeg ser på som mindre tøffe enn meg når det gjelder smerte som har kommet seg gjennom flere fødsler

Skrevet

Vi er så fiffig laget at når vi har båret på et barn i nesten ni måneder er vi så trøtte og lei av magen, ryggvondt, ikke rekke ned til skolissene, ikke kunne sove på magen eller ryggen osv at det oppleves som en lettelse å komme til fødselen.

Jeg var ivertfall utrolig klar og tenkte "whatever! Bare få den ut!!" :ler:

Det er normalt å frykte en fødsel, men det forsvinner mer og mer jo nærmere selv fødselen du komme rog når det først er i gang blir du utrolig rolig og det kjennes veldig narturlig ut. Sånn var det i alle fall for meg.

Skrevet
Vi er så fiffig laget at når vi har båret på et barn i nesten ni måneder er vi så trøtte og lei av magen, ryggvondt, ikke rekke ned til skolissene, ikke kunne sove på magen eller ryggen osv at det oppleves som en lettelse å komme til fødselen.

Jeg var ivertfall utrolig klar og tenkte "whatever! Bare få den ut!!" :ler:

Det er normalt å frykte en fødsel, men det forsvinner mer og mer jo nærmere selv fødselen du komme rog når det først er i gang blir du utrolig rolig og det kjennes veldig narturlig ut. Sånn var det i alle fall for meg.

Akkurat som jeg ville sagt det selv. Var også utrolig redd for fødselen, men da jeg ble gravid gikk det over. Var veldig mentalt forberedt på det som skulle komme og klarte å fokusere på at det er en positiv smerte - noe jeg gjenntok høyt for meg selv under riene også :ler: Jeg hadde en såkalt lett fødsel så her blir det flere barn med tiden. Smerten du kjenner er glemt med en gang etterpå, helt sant.

Skrevet

Det første jeg tenkte etter en relativt tung fødsel for to uker siden var "Jeg kan godt gjøre dette en gang til". Kvinner er liksom laget til slik at de på en eller annen måte fikser fødsler. Det er en fysisk smerte som er annerledes det du har kjent før, men jeg var aldri redd underveis. Det kommer til å gå kjempefint. Det er iallfall det mest fantastiske jeg har vært med på.

Skrevet

Det å føde er vondt. Og det er helt natulig å være redd for å ha vondt! SYnes ikke det er noe rart et du er redd for å føde.

Jeg var vettskremt før min første fødsel! Var sikker på at jeg kom til å hyle og grine ( å skjemme meg ut, vi skal jo liksom være skapt for å føde og det er "pysete" å ikke fikse smerten) . Men det var ikke så vondt som jeg trodde, og jeg friket ikke ut. Og jeg hadde en marerittfødsel. Med drypp , klipping, tang og styrtblødning. Men ikke var jeg redd og ikke hylte jeg. Midt i en fødsel er du så fokusert på hva som skjer at du ikke har tid til å være redd. Kroppen tar over og gjør det den skal, du må bare puste og henge på. Og når det er overstått, føler du deg som dronningen av Saba!

Da nr to meldte sin ankomst, ble jeg omtrent hysteisk av tanken på å føde igjen. Men fikk en naturlig og nydelig fødsel. Hadde på forhånd snakket med både leger og jordmor om at jeg var redd, og at jeg ville ha smertelindring. Men oppdaget at jeg ikke hadde bruk for det. Ja, det var vondt, men ikke uutholdelig.

Har både blitt klipt og revnet, og var sikker på at jeg aldri mer ville bli "normal" nedentil, men nå er det bare en liten kant med arrvev igjen akkurat der jeg ble klipt.

Det er nesten litt surrealistisk å føde, har ingen ord for å beskrive det å ligge med et nyfødt barn til brystet. Jeg ble helt satt ut av hvor overveldenede det var den gangen, og får fortsatt litt klump i halsen når jeg tenker på det nå, mange år etterpå.

Kvinner elsker å snakke om sine fødsels-opplevelse. Det er et litt spesielt fellesskap i det å snakke om fødsel, noe genuint kvinnelig.

Når du engang kommer dit hen at du er gravid, snakk med lege/jordmor om hva du fler. Det er IKKE unormalt eller pysete å være redd før fødselen. Vi er IKKE supermennesker som trør inn i smerten med åpne armer og synes det er fantastiks.Men det finnes gode måter å lindre smerten på, og med støtte og kunnskap fra de rundt deg på fødestuen tror jeg du vil få en fødsel du vil snakke om i mange år. Lykke til!

Gjest Anonymous
Skrevet

Til lenej i forrige svar:

Du sier alt jeg ønsket å si. Slenger meg dermed med på denne.

Vi kvinner er utrolig sterke når det kommer til fødsler.

Så til trådstarteren: jeg ville ikke betenkt meg på å bli gravid, men det er viktig å snakke med lege/jordmor om fødselsangst når det blir aktuelt. Det er faktisk ingen ting i denne verden som kan komme opp i mot det å holde et nyfødt menneskebarn i armene og vite at det er ditt.....

:)

Skrevet

Før var jeg sånn at når jeg så en gravid dame, tenkte jeg "Herregud, stakkars menneske hva hun skal gjennomgå!"

Da jeg ble gravid selv, var den følelsen helt borte, sikkert også fordi jeg var så glad over å ha fått til å bli gravid etter en stunds prøving... men det er rart hvordan du får en helt annen innstilling når det er ditt eget barn det handler om. Du får et så intenst forhold til det som sparker inni magen din at du blir i stand til å bestige ganske høye fjelltopper for å få se den lille!

Jeg har vanligvis enormt lav smerteterskel, men fødselen gikk kjempebra. Det er rart hvordan det er forskjell på smerter du har fordi du har skadet deg eller en syk - som du egentlig bare vil unngå - og smerter som kommer fordi du faktisk er i ferd med å oppleve en av de lykkeligste tingene som noengang vil skje med deg. Det er meningsfylt og mye lettere å takle, akkurat som kvalmen i svangerskapet, iallfall for meg, var mye mer til å leve med enn kvalme du får fordi du er matforgiftet eller sjøsyk eller fyllesyk eller hva det nå er.

En annen viktig ting - for meg i alle fall - var at vi hadde vært på svangerskapskurs og lært en hel masse om hva som faktisk skjer under fødselen, pluss en masse strategier å bruke for å beherske smerte og mye om hvordan du selv kan påvirke fødselsforløpet. Å føde er IKKE som å sitte klemt i en tannlegestol og trekke en visdomstann og ikke ha kontroll i det hele tatt - å føde er noe du GJØR selv og som du kan ha litt styring med.

Jeg hadde en relativt lett fødsel og syntes i grunnen alt jeg hadde hørt om hvor vondt det er å føde var fullstendig overdrevet. Ingenting å gå og grue seg til hele livet, i alle fall!!

Jeg revnet og måtte sy, men det merket jeg overhodet ikke fordi jeg var altfor opptatt av at Plonkeliten faktisk kom ut i friluft og begynte å skrike. Egentlig synes jeg det verste ved fødselen var å bli sydd etterpå...

Og som de andre sier her inne - følelsen når du får et nyfødt barn til brystet er bare helt hinnsides!!!

Skrevet

Saa mange fine svar - faar jo nesten lyst til aa bli gravid i morgen naa, jeg! :ler:

Gjest Anonymous
Skrevet

jeg gruer meg for å føde, både pga smerten men også fordi jeg er redd for å dumme meg ut.. da jeg fikk falske veer her om dagen tisset jeg nesten på meg. jeg er redd for at diverse lukkemuskler skal svikte under fødselen fordi man presser på.

er for flau til å spørre noen om dette, men håper noen her kan si noe om dette.

Skrevet

:) Ikke vær redd for å dumme deg ut!! Du vil bli tatt hånd om av helsepersonell som har sett hundrevis av damer føde.

Du kommer ikke til å tisse på deg. Jeg har aldri hørt om det iallefall. Mulig de setter kateter på deg, det har de gjort begge ganger på meg.

Gjest Anonymous
Skrevet

hvordan virker et slik kateter? jeg er ikke helt flink med slike medisinske ord :P

og hva med nr 2? hva kan skje der?

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...