Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Skrevet

Her kommer fødselshistorien min, slik jeg husker den:

Jeg hadde vært i latensfasen i 10 dager, og allerede vært innom sykehuset med "mase"rier 2 ganger. Jeg begynte å bli ganske lei og utålmodig, selv om det bare var gått 4 dager over termin den fredagen det startet.

Torsdagskvelden den 21. oktober hadde jeg veldig vondt i ryggen, og om morgenen fredag den 22. våknet jeg med rier som satt veldig i ryggen, men jeg var usikker på om de var maserier eller ikke. Jeg sto opp og prøvde å ta tiden på dem, de kom ganske regelmessig men jeg var fortsatt usikker. Jeg hadde i tillegg en del diare. Jeg tok et varmt bad, og etterpå var de ikke like regelmessige, så mannen dro på jobb mens jeg gikk og la meg igjen. Kjente noe mens jeg lå der, men klarte å sovne, og da jeg sto opp igjen var det rolig. Og da jeg gikk på do så jeg at slimproppen var begynt å gå for alvor.

Jeg hadde time hos jordmoren samme dag, men var litt usikker på om jeg turde å kjøre selv. Så mannen dro litt tidligere hjem fra jobb, og kjørte meg bort dit. Jordmoren mente ut fra det jeg fortalte at jeg helt sikkert kom til å føde i løpet av helga, og det håpte vi også!

Vi handlet inn taco til kvelden, og gikk en lengre tur med litt oppoverbakker før middag. Jeg følte meg sprek og fin, men kjente at noe var i gjære, og jeg var litt opprømt, for nå skulle det kanskje skje noe! Etter turen kom det enda mer slim, med blod i.

Vi spiste masse taco og så litt på TV den kvelden, midt under Skavlan begynte jeg å kjenne rier igjen, såpass kraftige at jeg ikke klarte å konsentrere meg om programmet, men heller begynte å vandre rundt. Nå kjente jeg det bare nederst i ryggen, det var mye vondere enn noe av det jeg hadde kjent før. Et voldsomt og svært ubehagelig trykk nedover mot rompa. Det var kanskje 15 minutter mellom eller noe sånt.

Jeg tenkte at jeg fikk prøve å få litt søvn, for jeg regnet med at det ville ta like lang tid å komme ordentlig i gang med fødselen som de andre gangene det hadde startet.

Men jeg klarte ikke ligge i senga et eneste sekund, jeg måtte opp og gå i stua, drev og tok tiden og prøvde å lindre smerten ved å legge en varmeflaske på korsryggen mens jeg halvveis hang over en lenestol. Til slutt havna jeg nede på badet vårt, hvor jeg hang over stellebordet til junior og akket og oiet meg litt. Mannen våknet og kom og masserte meg litt, nå var det så tett mellom riene at jeg ikke klarte å kommunisere noe særlig, men han skjønte jo hva som var på ferde. Nå var klokka kanskje 2-3 på natta. Riene var nesten sammenhengende, opplevde jeg det som, og det var vanskelig å bevege seg rundt i de korte pausene som var. Jeg kom meg inn på soverommet, hvor jeg gikk ned i knestående og hang over senga mens han masserte. Han spurte om han skulle ringe sykehuset, jeg stønnet ja, og jeg hørte at han snakket med dem og sa at det var nesten sammenhengende rier. Han kom ned igjen og sa at de mente vi burde komme oss av gårde. Han prøvde å få på meg klærne, men jeg klarte nesten ikke stå på beina, og når det kom en ri måtte jeg ned på kne og henge over senga. Vi skjønte at det ville bli veldig vanskelig å få meg ut i bilen og kjøre i en hel time til sykehuset i Fredrikstad, så mannen gikk opp og ringte sykehuset en gang til og de sa de skulle sende en ambulanse som ville være hos oss om 10 minutter. Aldri har 10 minutter gått så sakte! Men jeg klarte å få på meg resten av klærne før de kom. Etter mye strev kom jeg meg opp på båra og ble båret ut i ambulansen, jeg frøs så jeg skalv over hele kroppen, og det var nå svært vanskelig å kommunisere med omverdenen. Bilturen gikk antagelig i en vill fart, men jeg opplevde den som uhorvelig lang, og jeg husker det bare som om jeg lå på båra og skreik mens jeg prøvde å holde meg fast i svingene og når det kom fartsdumper. Mannen sa senere at ambulansepersonalet virket ganske nervøse de også, og de trodde at vannet mitt hadde gått, men det var visst bare blod og slim.

Da vi endelig kom fram til sykehuset var klokka blitt 5 om morgenen. Jeg ble trillet opp på den fødeavdelingen vi hadde vært på 2 ganger tidligere, og jeg måtte over på en benk for at de skulle ta CTG. En jordmor undersøkte meg, og fant ut at jeg hadde 8 cm åpning!

Vi kom inn på en fødestue, et hjemmekoselig rom med dobbeltseng, som skulle være "vårt" rom under hele oppholdet. Mannen fikk formidlet at jeg ønsket lystgass, og jeg syntes det hjalp veldig å puste i maska, jeg tok dype drag og merket at jeg ble mye roligere. Jeg prøvde litt ulike stillinger i senga, men endte opp halvveis liggende støttet opp av en saccosekk i ryggen. Jeg var veldig tørst, og drakk litervis med vann mellom riene, jeg pustet i maska og fant en god rytme. Jeg husker at jeg sa litt mye rart på det stadiet, noe med "hvor er jeg nå?" og "hva skjer nå?". Jordmora lo av meg, men det jeg mente å spørre om var hvor i fødselen jeg var, og hvor langt jeg var kommet. Jeg spurte også om ikke han kom snart! På et tidspunkt gikk vannet også, men jeg merket det ikke selv, hørte bare jordmora si det. Litt senere ble riene svært harde, og jeg husker jeg skrek spesielt sårt og høyt inn i maska under en ri, og mannen spurte hvilken fase jeg var inne i nå. Jordmora svarte kontant: Overgangsfasen!!! Ifølge det jeg hadde hørt skulle det være den verste, så det fikk meg til å se litt fremover og jeg tenkte nå kommer han snart.

I 7-8 tida hadde jeg full åpning. Trykketrangen begynte å komme, men jeg fikk ikke helt sving på det. Jeg opplevde jordmora som litt passiv, hun kom ikke med noen forslag til stillinger eller hvordan jeg skulle gjøre ting. Men på morgenen kom det en ny jordmor på vakt, som var mye mer handlekraftig og gjerne ville ha meg opp på beina for å presse. Lystgassen ble skrudd av for jeg måtte konsentrere meg om å presse. Jeg var nå såpass utslitt at jeg hadde problemer med å utnytte riene og presse så mange ganger under riene som hun ville ha meg til. Vi holdt på sånn i flere timer, jeg prøvde mange ulike stillinger og presset så jeg ble blå i trynet, men han beveget seg veldig sakte nedover. Det var også litt uenighet om hvor høyt oppe/lavt nede hodet hans sto, og da jeg hadde presset i 2 1/2 time uten noen større fremgang, og var helt utslitt, bestemte jordmoren seg for at jeg trengte litt hjelp til å få ham ut. Jeg fikk drypp for å få sterkere rier, pluss glukose tror jeg, og ble flyttet ned til en annen avdeling for at de skulle ta ham med sugekopp. Det var en del mennesker i rommet, som jeg ikke greide å holde oversikten over, og de ga meg lokalbedøvelse der nede før de førte inn sugekoppen. Akkurat der og da mistet jeg helt tidsfølelsen, jeg trodde etterpå at jeg hadde ligget der i flere timer før de sa at jeg måtte presse for nå kom han snart, men det var egentlig bare en halvtimes tid jeg var der nede før han kom. Jeg tror jeg koblet litt ut, fordi det var så mye som skjedde. Men jeg husker at mannen min sa "nå kommer han! Jeg kan se ham!" og de sa at jeg ikke måtte presse før neste ri, for hodet stod i åpningen. Det var ikke lett å holde igjen, men det tok ikke lang tid før neste ri kom, jeg presset med alt jeg hadde og på 2 trykk kom han ut!! Det var en helt ubeskrivelig følelse da jeg kjente han kom ut av meg! Jeg brølte og mannen gråt. Klokka var 10.20 på formiddagen lørdag 23. oktober. Vi var blitt foreldre!

Han var litt blå, og hadde navlestrengen 2 ganger rundt hodet, så en barnelege måtte se på ham før jeg kunne få ham opp på brystet. Men han fikk Apgar score 9-9, de trakk bare for fargen, ellers var han i fin form. Jeg fikk ham opp til meg, en varm, glatt liten bylt med mørkt hår og rynkete hender, og jeg begynte å tute litt, jeg var så lettet over at det hele var over og at jeg endelig hadde ungen min i armene. Morkaka kom av seg selv, og jeg ble sydd mens jeg lå der, men takket være bedøvelsen kjente jeg ikke så mye. Han ble målt og veid (3720 gram og 51 cm lang, 35 cm rundt hodet), og mannen tok av seg på overkroppen og holdt ham inntil seg mens de gjorde seg ferdig med meg. Jeg fikk holde ham litt mer, og så fikk han på seg klær og ble lagt i en seng ved siden av meg. Han var så utrolig fin, og jeg følte meg voldsomt sliten og veldig lykkelig på samme tid. Vi kom på at vi kanskje skulle ringe noen, for ingen visste at vi hadde dratt til sykehuset en gang!

Han er verdens skjønneste lille gutt, og jeg kom meg ganske raskt etter fødselen selv om den var litt tøff. Jeg lå på det rommet der han hadde kommet et par timer, og ble så trillet opp til det ”gamle” rommet vårt på fødestue B7. Jeg tok en dusj, og så sov vi litt alle tre. Jeg kunne ikke få nok av å se på ham, der han lå i senga si. Jeg syntes han lignet veldig på faren sin, og litt på meg også.

Jeg har i hvert fall ikke fått noen ”skrekk”opplevelse av fødselen. Smertene var overkommelige, det verste var egentlig ambulanseturen. Og de sterke smertene i ryggen fikk jeg en slags ”forklaring” på senere, ved utreisesamtalen på sykehuset. Han lå med bakhodet innover mot ryggen min, og slike ”bakhodefødsler” gir ofte veldige ryggsmerter. Jeg hadde faktisk en mistanke om det, da jeg kjente smertene bare i ryggen, men ingen nevnte noe om det under selve fødselen. Det kan også ha vært derfor utdrivingsfasen tok så lang tid, for han dreide seg underveis slik at han kom ut riktig, med ansiktet ned.

Dessuten jeg kan anbefale lystgass på det varmeste!

Jeg kunne gjerne gjort det om igjen, kanskje ikke i morgen, men om ikke altfor lenge. Men jeg var litt uforberedt på at åpningsfasen skulle gå så fort, og skulle gjerne hatt en litt ”roligere” start på det hele. Jeg fikk ikke i meg noe bortsett fra vann og litt saft, og det er ikke noe særlig når man skal gjennom en sånn ”maraton”...!

Nå har jeg brukt en halv dag på å skrive ned alt, men det føles godt også. Å være mamma er helt fantastisk, og å bli foreldre er det fineste jeg og mannen har gjort sammen hittil!

:-)

Videoannonse
Annonse
Skrevet

For en kveld/natt/morgen!!

*imponert*

Skrevet

Ble også kjempe imponert.

Håper alt fortsatt står bra til med mor og barn!

Skrevet

Åh! gratulerer masse :) :) :)

Skrevet

Helt utrolig.... :hjerte: Gratulerer så mye!!!

Skrevet

Utrolig historie, lang og sterk!

Gratulerer så masse! :blomst:

Gjest Bertine
Skrevet

For en flott fødselshistorie!!!

Du kan være stolt altså!!!

klem B

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...