AnonymBruker Skrevet 5. juni 2016 #1 Skrevet 5. juni 2016 Jeg er 25 år, ingen kjæreste fordi det ble nylig slutt, flyttet hjem til mine foreldre. Har ingen oppsparte midler. Skal flytte, fortsette på studie, begynner på 3/5 år. Målet er å spare mest mulig penger, 100.000 kroner frem til utgangen av året.. Finne kjærligheten og få barn. Anonymkode: 18464...350
Kittykat Skrevet 5. juni 2016 #2 Skrevet 5. juni 2016 Er 38 år, samboer med 3 barn. Har slitt med depresjon og panikkangst i en del år. Gått på aap i 4 år nå i tillegg til arbeidstrening. Har ikke jobbet siden jeg fikk barn, ca 17-18 år siden. Jeg er usikker på framtiden. Vil jeg klare å jobbe eller ender jeg opp med å være hjemme resten av livet? Jeg føler meg som en byrde for mannen og barna våre, fordi jeg ikke klarer å fungere skikkelig i arbeidslivet pga min psykiske lidelse. Jeg føler meg rett og slett verdiløs fordi jeg bidrar ikke økonomisk til husholdningen. Pr i dag så aner jeg ikke hva planen videre er, faktisk.
AnonymBruker Skrevet 6. juni 2016 #3 Skrevet 6. juni 2016 2 timer siden, Kittykat skrev: Er 38 år, samboer med 3 barn. Har slitt med depresjon og panikkangst i en del år. Gått på aap i 4 år nå i tillegg til arbeidstrening. Har ikke jobbet siden jeg fikk barn, ca 17-18 år siden. Jeg er usikker på framtiden. Vil jeg klare å jobbe eller ender jeg opp med å være hjemme resten av livet? Jeg føler meg som en byrde for mannen og barna våre, fordi jeg ikke klarer å fungere skikkelig i arbeidslivet pga min psykiske lidelse. Jeg føler meg rett og slett verdiløs fordi jeg bidrar ikke økonomisk til husholdningen. Pr i dag så aner jeg ikke hva planen videre er, faktisk. Du er ikke verdiløs, det er alltid løsninger. Anonymkode: d3768...c2b
AnonymBruker Skrevet 6. juni 2016 #4 Skrevet 6. juni 2016 39 år, ett barn-nettopp sagt opp jobb pga trakkassering. Skal fortsette skole og få en ekstra jobb. Har vært deprimert grunnet ekstreme arbeidsforhold, men etter litt sykemelding og oppfølging av fantastisk lege og nav så veier ikke armene mine 20 kg lengre. Ser lyst på framtiden, klarer det jeg vil. Er forsiktig med hvem jeg slipper inn i livet mitt fra nå, kun det som er normalt er velkomment hos meg. Anonymkode: d3768...c2b
AnonymBruker Skrevet 6. juni 2016 #5 Skrevet 6. juni 2016 Jeg er 27, og er akkurat (straks) ferdig med mitt første år som lærer etter endt utdannelse. Snuser på å kjøpe hus med kjæresten snart. Har fått et årsvikariat på jobben til neste skoleår, håper det blir mer etter det. Hadde vært godt med en fast jobb. Men det er vel vanlig å jobbe i vikariat i starten en stund. Har lyst på barn, men ikke helt enda. Kanskje når jeg er rundt 30... Har litt lyst til å reise rundt i verden først, har liksom ikke hatt råd før, da jeg studerte. Anonymkode: 39b46...84f
AnonymBruker Skrevet 6. juni 2016 #6 Skrevet 6. juni 2016 Jeg har snart fullført andreåret av et fem års studie. Jobber noe ved siden av. Er samboer, leier, ingen barn. Fremover skal jeg studere videre, prøve å få mer relevant arbeidserfaring og spare penger til egenkapital om jeg har mulighet. Har ikke lyst på barn helt enda, men vil nok ha det innen de neste ti årene. Anonymkode: 3c2bf...5ae
Okapi Skrevet 6. juni 2016 #7 Skrevet 6. juni 2016 Er 33, ferdig utdannet, men har slitt med å finne fast jobb pga. sykdomsrelaterte CV-hull. Jobbet ufrivillig deltid i et vikariat i nesten to år, og har nettopp begynt på et fulltidsengasjement. Håper kanskje det kan bli noe mer av det, men må si jeg er litt usikker på arbeidsoppgavene. Får vel gi det et par måneder før jeg begynner å skrive søknader igjen. Semievig singel, har hatt én kjæreste, ble slutt i 2013. Vil vel egentlig ha en kjæreste, men tviler på om jeg vil ha barn. Har lite nettverk og er ikke kjempeflink sosialt, så synes ikke det er kjempelett.
AnonymBruker Skrevet 6. juni 2016 #8 Skrevet 6. juni 2016 25 år, jente. Nylig flyttet til hjembygda for å jobbe, bor hjemme. Flytter nok snart ut, orker ikke å bo hjemme mer. Har lyst på hund igjen. Singel, overvektig - null sjanse i havet til å få meg kjæreste i bygda. Har lyst å flytte utenlands for en stund, men tviler på at jeg får jobb. Anonymkode: da358...c19
Skogkatten Skrevet 6. juni 2016 #9 Skrevet 6. juni 2016 Er 35 år gammel, har nettopp avsluttet en etterutdanning og fått drømmejobben innen et felt "alle" sa var umulig å komme inn i. Nå satser jeg på å jobbe innen dette feltet til jeg pensjonerer meg. Har på grunn av ny jobb flyttet til et helt ukjent sted i Norge og leier foreløpig, men satser på å kjøpe når jeg blir mer kjent og ser hvor jeg helst vil bo. Er singel og trives med det. Ønsker ikke barn, men vil gjerne ha en katt etter hvert.
AnonymBruker Skrevet 6. juni 2016 #10 Skrevet 6. juni 2016 28 år og flyttet nettopp hjem til mine foreldre.. Jeg flyttet hjemmenfra da jeg var 17 så etter 9 år er jeg hjemme igjen på gutterommet 0 stress og mamma og pappa syns det er kjempe koselig. Skal ha adresse her i de 2 neste åra siden jeg skal reise for litt inspirasjon. Har ingenting med at jeg ikke har råd til å bo alene, eier en 3-roms leilighet som leies ut nå for 11000/måneden. Sluttet nettopp i en jobb jeg har hatt siden 21, Hjelpepleier. Tok lang tid men har funnet ut at jeg vil drive med mat. Hva som helst bare det er mat Nå går det mot Australia,Thailand og Vietnam. Etter sommern, 15.09 går flyet til Vietnam Har satt av 250000 kr og er veldig sikker på at dette varer i 1 og 1/2 år. Blir en blanding av ferie/erfaringer/research Drømmen er Familie restuaranter, jo flere jo bedre. Men for å nå dit vil jeg starte med en Foodtruck og håper jeg kan eie 4stk før jeg gå videre over til Restuarant bransjen. Helst vil jeg drive i utlandet. Har masse erfaring av å selge god enkel mat nesten som foodtruck opplegg rundt om i Norge, bare at vi leide plass og slo opp "telt" GLEDER MEG Anonymkode: 705c4...a1d 1
AnonymBruker Skrevet 6. juni 2016 #11 Skrevet 6. juni 2016 26, ferdig utdannet neste år. Veldig spent på jobbsituasjonen. Anonymkode: 19ed3...17d
AnonymBruker Skrevet 6. juni 2016 #12 Skrevet 6. juni 2016 30 år, samboer, ingen barn. Er i en rastløs fase. Skal starte på siste året av en 5 år lang utdannelse, aner ikke hva jeg vil etter det. Eller om/hva jeg får jobb i. Er rastløs, savner litt "trøkk" i hverdagen og ønsker et litt mer pulserende liv...tar meg selv å tenke at jeg kunne ha tenkt meg å bo i New York et år og jobbe, men samboeren er "dessverre" litt mer avslappet og drømmen hans er enebolig på bygda med 4 unger, stasjonsvogn og bikkje. Er ikke helt klar for å etablere meg inn i A4-livet. Anonymkode: 4a23e...d80
FriCol Skrevet 6. juni 2016 #13 Skrevet 6. juni 2016 22 år, har ett år igjen av utdannelsen min. Eier leilighet sammen med min samboer, vi er forlovet og skal gifte oss om et år eller to. Skal kjøpe oss et småbruk når jeg kommer i jobb og da skal jeg bruke mye tid på å trene og konkurrere med hund. Har én hund nå, tenker å kjøpe to til. Ellers er ikke så voldsomt mye planlagt, samboer er litt eldre enn meg og vil gjerne ha barn etter hvert, jeg kjenner at jeg har litt bedre tid enn han har, men når vi kommer oss på plass med jobb og hus er det jo mer aktuelt. For min del er det viktigst med dyr
AnonymBruker Skrevet 6. juni 2016 #14 Skrevet 6. juni 2016 14 timer siden, Kittykat skrev: Er 38 år, samboer med 3 barn. Har slitt med depresjon og panikkangst i en del år. Gått på aap i 4 år nå i tillegg til arbeidstrening. Har ikke jobbet siden jeg fikk barn, ca 17-18 år siden. Jeg er usikker på framtiden. Vil jeg klare å jobbe eller ender jeg opp med å være hjemme resten av livet? Jeg føler meg som en byrde for mannen og barna våre, fordi jeg ikke klarer å fungere skikkelig i arbeidslivet pga min psykiske lidelse. Jeg føler meg rett og slett verdiløs fordi jeg bidrar ikke økonomisk til husholdningen. Pr i dag så aner jeg ikke hva planen videre er, faktisk. Det fine er at dette kan du gjøre mye med selv. Sett deg små mål, som å få bedre helse, gjøre hverdagen for barna dine fin (det kan være ditt bidrag til familien, siden du sliter med å bringe penger på bordet). Mannen din er nok glad for å ha deg, eller har han mulighet til å skille seg. Men guess what! Han velger å beholde deg fordi han er glad i deg og fordi du tilfører noe positivt i livet hans! Ta tak i din psykiske lidelse. Terapi, medisiner, deltakelse i aktiviteter som er bra for deg. Det er mye du kan gjøre selv. Det er ikke tilfeldigheter som styrer livet ditt, det er du som har kontrollen. Anonymkode: 0195d...2bf
Kittykat Skrevet 6. juni 2016 #15 Skrevet 6. juni 2016 2 timer siden, AnonymBruker skrev: Det fine er at dette kan du gjøre mye med selv. Sett deg små mål, som å få bedre helse, gjøre hverdagen for barna dine fin (det kan være ditt bidrag til familien, siden du sliter med å bringe penger på bordet). Mannen din er nok glad for å ha deg, eller har han mulighet til å skille seg. Men guess what! Han velger å beholde deg fordi han er glad i deg og fordi du tilfører noe positivt i livet hans! Ta tak i din psykiske lidelse. Terapi, medisiner, deltakelse i aktiviteter som er bra for deg. Det er mye du kan gjøre selv. Det er ikke tilfeldigheter som styrer livet ditt, det er du som har kontrollen. Anonymkode: 0195d...2bf Har vært i terapi 2 ganger tidligere. I følge den siste psykologen, etter endt behandling for andre gang, så er det ikke noe særlig mer de kan gjøre. Samtaleterapi vil ikke ha mer utbytte på meg enn det den har hatt så langt. Jeg prøver å ta tak i dette, blant annet ved å begynne med litt trening. Er ikke sånn at jeg bare sitter på rompen Jeg fungerer greit i hverdagen og tar meg av hus og barn. Men håpløsheten og følelsen av å være en byrde for mannen min fordi han må dra det økonomiske lasset alene, blir ikke mindre av den grunn. Men ja, han er jo her enda, så det må da bety noe
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå