AnonymBruker Skrevet 31. mai 2016 #1 Skrevet 31. mai 2016 Jeg føler meg så totalt misslykka. Jeg begynte på et et slags påbygnings-studium i høst, trivedes i begynnelsen, men det ble så alt for mye i vår, ble til at jeg oversto en eksamen pga angst osv. Har fullført én, og har én igjen. Jeg merker at det har mer og mer sagt "Stopp!". Livet mitt ellers generelt "on track", hadde en jobb jeg likte (men ville ta mer utdannelse for mer kompetanse). Vet at andre, kanskje de fleste går på en smell en gang i blant. Men føler meg så alene akkurat nå. Merker dette stresset har gått ut over psykisk og fysisk helse (har vært så stressa, så har spist lite og vært mye syk). Hva gjør jeg? Slutter jeg? Håper jeg det blir bedre? Hva om høsten blir like ille? Hva regner dere som "misslykka"? Hvor mye psykisk press og misstrivsel tenker dere man kan stå i? Har dere opplevd lignende? - Hilsen jente 27 Anonymkode: b70db...3ec
AnonymBruker Skrevet 31. mai 2016 #2 Skrevet 31. mai 2016 Vet heller ikke hvordan jeg skal fortelle foreldrene mine om at jeg skulket den ene eksamenen. Jeg har medisinsk angst, men det er lenge siden jeg har slitt med det. Synes det er flaut. Den ene eksamenen jeg har tatt, tror jeg jeg kommer til å få en dårlig karakter på. Jeg har rett og slett ikke taklet dette semesteret. - ts Anonymkode: b70db...3ec
EvaLena Skrevet 31. mai 2016 #3 Skrevet 31. mai 2016 1 minutt siden, AnonymBruker skrev: Vet heller ikke hvordan jeg skal fortelle foreldrene mine om at jeg skulket den ene eksamenen. Jeg har medisinsk angst, men det er lenge siden jeg har slitt med det. Synes det er flaut. Den ene eksamenen jeg har tatt, tror jeg jeg kommer til å få en dårlig karakter på. Jeg har rett og slett ikke taklet dette semesteret. - ts Anonymkode: b70db...3ec Kan du ikke bare si det som det er da? Foreldrene dine vet vel om at du har angst? Dessuten så har de jo ikke noe med det, du er jo voksen og tar egne avgjørelser. Den ene eksamen kan du vel kanskje ta opp igjen en gang? 1
AnonymBruker Skrevet 31. mai 2016 #4 Skrevet 31. mai 2016 Vet foreldrene mine ikke har noe med det å gjøre. Jeg har bodd alene og taklet voksentilværelsen siden jeg var 18. Men synes det er vanskelig å fortelle familie og venner. Dette er en skikkelig smell for meg og jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre. - ts Anonymkode: b70db...3ec
AnonymBruker Skrevet 31. mai 2016 #5 Skrevet 31. mai 2016 De fleste studiesteder har psykiske helsetjenester, så finn ditt og bruk det. UiO, f.eks., har et stort tilbud av rådgivere og har flere kurs for å mestre studiehverdagen. Ikke fokuser på at du ikke fikk til dette semesteret, for det har du god grunn til. Fokuser på at du må gjøre noe annerledes for å ikke havne i samme negative spiral neste semester. Anonymkode: 0fc1d...8d7 4
AnonymBruker Skrevet 31. mai 2016 #6 Skrevet 31. mai 2016 2 minutter siden, AnonymBruker skrev: Vet foreldrene mine ikke har noe med det å gjøre. Jeg har bodd alene og taklet voksentilværelsen siden jeg var 18. Men synes det er vanskelig å fortelle familie og venner. Dette er en skikkelig smell for meg og jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre. - ts Anonymkode: b70db...3ec Hvis du tror det hjelper å fortelle, så gjør det. Hvis du ikke tror det hjelper så er det helt innafor å la være. Kanskje en angstring er noe for deg? Det finnes mange ressurser tilgjengelig, men du må selv begynne å bruke dem. Anonymkode: 0fc1d...8d7
AnonymBruker Skrevet 31. mai 2016 #7 Skrevet 31. mai 2016 Tusen takk for konstrukrive svar. Vet det finnes tilbud, men jeg har rett og slett vært helt, helt nede, ikke greid å møte venner en gang, og da er den telefonsamtalen så vanskelig. Og vanskelig å vite hva jeg vil ha ut av det. Vanskelig å ta tak i. Heldigvis er siste eksamen snart over (om jeg greier ta den eller ikke), da får jeg kanskje litt pusterom. - ts Anonymkode: b70db...3ec
AnonymBruker Skrevet 31. mai 2016 #8 Skrevet 31. mai 2016 1 minutt siden, AnonymBruker skrev: Tusen takk for konstrukrive svar. Vet det finnes tilbud, men jeg har rett og slett vært helt, helt nede, ikke greid å møte venner en gang, og da er den telefonsamtalen så vanskelig. Og vanskelig å vite hva jeg vil ha ut av det. Vanskelig å ta tak i. Heldigvis er siste eksamen snart over (om jeg greier ta den eller ikke), da får jeg kanskje litt pusterom. - ts Anonymkode: b70db...3ec Jeg har vært der. Jeg skjønner så veldig godt hvordan du har det. Begynn med å kontakte legen din og be om en hastetime. Hjelper det hvis du har en avtale med meg om å gjøre det innen kl. 14 i dag? Det er ingen grunn til å vente til eksamen er over. Anonymkode: 0fc1d...8d7 1
AnonymBruker Skrevet 31. mai 2016 #9 Skrevet 31. mai 2016 det tok meg nesten 6 år å fullføre vgs på grunn av dysksi. Det er drit å føle at alle andre får det til men ikke du. Noen ganger trenger man bare litt ekstra tid. Fullfør det du klarer i år og ta de eksamene du mangler til jul. husk å sjekke opp i når fristen for å melde seg opp som privatist er. Om det er mange fag du mangler så tar du noen til jul og noen til neste vår. Påbygg året på vgs er tøft. Mange som ikke klarer det på første forsøk Dette går bra! Anonymkode: d6688...e9b
AnonymBruker Skrevet 31. mai 2016 #10 Skrevet 31. mai 2016 8 minutter siden, AnonymBruker skrev: Jeg føler meg så totalt misslykka. Jeg begynte på et et slags påbygnings-studium i høst, trivedes i begynnelsen, men det ble så alt for mye i vår, ble til at jeg oversto en eksamen pga angst osv. Har fullført én, og har én igjen. Jeg merker at det har mer og mer sagt "Stopp!". Livet mitt ellers generelt "on track", hadde en jobb jeg likte (men ville ta mer utdannelse for mer kompetanse). Vet at andre, kanskje de fleste går på en smell en gang i blant. Men føler meg så alene akkurat nå. Merker dette stresset har gått ut over psykisk og fysisk helse (har vært så stressa, så har spist lite og vært mye syk). Hva gjør jeg? Slutter jeg? Håper jeg det blir bedre? Hva om høsten blir like ille? Hva regner dere som "misslykka"? Hvor mye psykisk press og misstrivsel tenker dere man kan stå i? Har dere opplevd lignende? - Hilsen jente 27 Anonymkode: b70db...3ec Hva hadde du sagt til en venninne om hun var i dine sko? Hadde du ment at hun var mislykket? Jeg synes ikke du er det. Du er ikke alene om å ha det sånn, og du er absolutt ikke en dritt! Siden du skriver at det er vanskelig å fortelle om dette til venner og familie: Hva er du redd for at skal skje om du forteller? Er du redd de skal dømme deg? At de skal bli skuffet? Jeg får en følelse av at kanskje er det du selv som er den strengeste dommeren over det at studiene ikke akkurat gikk helt på skinner. Det første jeg ville ha gjort var å legge tanken på høsten bort og fokusere på her og nå. Gjør det beste ut av situasjonen, og forsøk å sette ting i perspektiv. Tenker det er viktig at du får hvile og hente deg inn igjen før neste eksamen. Klarer du ikke å hvile skikkelig, så kan det hende at du fikser eksamen likevel, men klarer du å roe ned med ting du liker, så er det det beste. Gi deg selv pause, om det er med yoga, en TV-serie med beina på bordet++ Jeg har vært i en liknende situasjon som deg, med angst og et voldsomt stress før eksamen. Jeg gikk på eksamen, fikk angstanfall på angstanfall.. Jeg kom meg på et eller annet mirakuløst vis til legen, fikk sykemelding, følte meg så skamfull og var så redd for å si det til mamma, selv om jeg også var voksen.. Det er noe med den tanken på å skuffe henne som gjør at jeg blir som en liten jente igjen.. Men jeg tenker i dag at det må hun tåle, og hun tålte det. Men vet du hva: det ordnet seg! Jeg fikk ta opp igjen eksamen, ikke med toppkarakter, men jeg stod. Hadde jeg klart dengang å senke skuldrene og sette den eksamenen i perspektiv, satt grenser overfor folk rundt meg og tatt vare på meg selv, så hadde jeg spart meg selv for så mange bekymringer. Du spør hvor mye psykisk press og mistrivsel man kan stå i. Jeg tenker at det kommer sånn an på både hvem man er som person, hvor man er i livet, om man klarer å akseptere situasjonen, eller om man ikke klarer å unngå å krisemaksimere.. Jeg tenker at det går en grense for hvor mye man kan presse seg selv, og noen ganger vet man ikke hvor den grensen går før man har krysset den. Men til og med da, så kan det ordne seg. Ikke hør på folk som sier det bare er til å skjerpe deg, for hadde det vært så enkelt, så hadde du gjort det allerede. Støtter det å ta kontakt med fastlegen. Ønsker deg lykke til! Anonymkode: 0defd...bd8 3
AnonymBruker Skrevet 31. mai 2016 #11 Skrevet 31. mai 2016 Må du fortelle foreldrene dine? Jeg har full sympati - når jeg ikke får til ting er faktisk den verste delen av det å fortelle. Faren min er så vanvittig kritisk at jeg kan risikere å bli kjeftet huden full, derfor dropper jeg det fullstendig (snakker lite med ham). Moren min er mer støttende, men det blir alltid en "stor greie" rundt det. Hun er negativt disponert og blir ekstra "trist" på mine vegne, og det hjelper ikke. Men dette er en vei å gå, og klare å stå på egne ben. Ditt liv er ditt liv - dine måloppnåelser er dine egne, men det er også dine feilgrep. Kanskje du kan ta en prat med foreldre dersom du synes det er belastende å prate med dem om ting? Si at du trenger rom? Anonymkode: 2e745...0ca
AnonymBruker Skrevet 31. mai 2016 #12 Skrevet 31. mai 2016 Studietilverelsen kan være hard.Slike nedturer som du nå opplever er ganske vanlig,så det er ingen krise selv om det kan føles sånn.Om du bruker litt lengre tid på studiet hva så? Om du må slutte og begynne på noe annet, javel.Null stress.Slikt skjer med folk hele tiden.Om foreldrene dine er av typen som kommer til å mase og gjøre vondt verre hadde jeg ikk involvert dem i dette, men du vet best selv. Uansett kommer det bedre tider skal du se Anonymkode: 2b503...b2c 1
AnonymBruker Skrevet 31. mai 2016 #13 Skrevet 31. mai 2016 Du er voksen og ansvarlig for ditt eget liv. Du har ingen meldeplikt til foreldrene dine. Å fortelle det til de for å få råd og innspill er jo forståelig. Men å fortelle det for å "bekjenne dine synder" har jo ingen hensikt. Ellers; det er tøft å studere. Ikke bare faglig, men psykisk også. Mange stryker i løpet av gjennomføringen, og slik er det bare. Legg det bak deg, lær av de feilene du gjorde og prøv igjen. Om du ikke lærer av egne feil er det bortkastet, men de fleste feil kommer med mye lærdom. Jeg anser ikke folk som stryker som mislykket. Men det er viktig å reflektere over de valgene du tar, og konsekvensene av de. Ellers er det liten sjans for å bli flinkere og unngå samme feil igjen. Anonymkode: 76800...695
Safiye Skrevet 31. mai 2016 #14 Skrevet 31. mai 2016 Tråden er ryddet for hets og brukerdebatt. - Pavilion, mod
AnonymBruker Skrevet 31. mai 2016 #15 Skrevet 31. mai 2016 Ikke slutt, ikke gi deg før du klarer det. Ha tro på deg selv. Anonymkode: 45004...ef8
AnonymBruker Skrevet 31. mai 2016 #16 Skrevet 31. mai 2016 Hvilket type studie var dette? Anonymkode: 1743d...639
AnonymBruker Skrevet 31. mai 2016 #17 Skrevet 31. mai 2016 Vær sterk og ha troa. Anonymkode: 273f2...88e
AnonymBruker Skrevet 1. juni 2016 #18 Skrevet 1. juni 2016 Jeg jobber på et stort universitet i Norge. Vi har MANGE studenter som sliter og stryker på mange eksamener og prøver igjen og igjen, det er ikke uvanlig, det er bare det at folk ikke snakker så høyt om det. Mange bruker flere år på å ta opp fag, både på videregående og innen høyere utdanning. Før jeg begynte i denne jobben ante jeg virkelig ikke hvor vanlig dette er. Nå behandler jeg mange søknader fra folk som har brukt mange år på videregående, og tatt opp mange fag som privatist. Det er faktisk veldig vanlig Dersom du ikke får tilrettelegging på skolen din, så ville jeg snakket med rådgiver. Har du dokumentert angst eller lignende plager, så er det mye du kan få hjelp til, av det praktiske, rundt eksamenssituasjonen. Anonymkode: 8d02b...df7
AnonymBruker Skrevet 1. juni 2016 #19 Skrevet 1. juni 2016 Medisinsk angst...? Ok. Anonymkode: ad90f...51a
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå