Generelt bloggere

[Gjest Unknown]

Hva synes dere om bloggere som deler mye ang. psykisk helse (eller andre "private" ting innen sykdom)? Hvor synes dere grensen på blogg og privatliv går? Er nysgjerrig på deres meninger!

[Gjest medeus]

Jeg leser ikke blogger av den typen. Det blir for privat og jeg føler meg som en kikker. 

[Macro]

Jeg leser blogg for underholdning. Jeg bruker ikke andres sykdom som underholdning, så derfor unngår jeg disse. Husker det var ei ung norsk jente for mange år siden som blogget om kreften sin. Da var bloggingen ganske uvanlig for privatpersoner, og jeg skal innrømme at jeg leste den hver dag. Svært trist, men det virket oppriktig som at hun hadde nytte av at noen leste om dagene hennes.Etter dette har jeg ikke lest slike blogger. 

[Infinity]

Jeg husker så godt Carpe Diem som blogget her inne på kvinneguiden. Hun fikk desverre brystkreft, og vi fikk følge henne helt til slutten.

Bloggen engasjerte meg veldig, og jeg ble oppriktig lei meg når hun døde.

[Gjest CecilieX]

Jeg er opptatt av at blogging er til nytte også for leseren. Jeg tror at denne typen blogging kan være nyttig på mange måter. For de av oss som er friske kan det gi innsikt i hvordan det er å leve med slik sykdom. Samtidig kan det være godt for de som sliter med sykdom å se at man ikke er alene. Så jeg heier på de som tørr å dele. Vinkling har mye å si dog. 

[Honey Dew]

10 timer siden, Macro skrev:

Jeg leser blogg for underholdning. Jeg bruker ikke andres sykdom som underholdning, så derfor unngår jeg disse. Husker det var ei ung norsk jente for mange år siden som blogget om kreften sin. Da var bloggingen ganske uvanlig for privatpersoner, og jeg skal innrømme at jeg leste den hver dag. Svært trist, men det virket oppriktig som at hun hadde nytte av at noen leste om dagene hennes.Etter dette har jeg ikke lest slike blogger. 

De blogginnleggen kom ut i bokform etter hennes eget ønske da hun døde

[Macro]

1 time siden, Honey Dew skrev:

De blogginnleggen kom ut i bokform etter hennes eget ønske da hun døde

Ja stemmer det.

[Deltidsjente]

For å svare fra en bloggers synsvinkel.

Jeg blogger som kjent om veien ut av skapet som transkjønnet, og det er i første rekke som egenterapi, selv om jeg blir glad når jeg ser at bloggen min også hjelper andre. Men for å unngå at det skal bli det der rosa glansbildet som vi så lett finner masse eksempler på oppover topplista, så kan jeg ikke bare fortelle om når jeg har vunnet over et nytt hinder og når det går bra. Jeg er nødt til å fortelle når det går dårlig også, og når det blir for mye. Ellers blir det jo urealistisk.

Likevel kan jeg legge til at jeg som regel holder litt tilbake og forteller ikke mer enn nødvendig. Ofte forandrer jeg også på navn når det er andre involvert, og hvis jeg legger ut deres egentlige navn, så er det avtalt på forhånd.

[literally]

Jeg syns det er tøft gjort, og bra at de gjør det. Om de bruker det for oppmerksomhet skinner det som regel gjennom. Jeg tror det er viktig for mange unge å kunne lese blogger om sånt, f.eks Hedda Ingeborgvik. Jeg husker selv at det hjalp meg mye i en tung periode å se at en så "vellykket/normal/oppegående" person også kan ha det slik, og hun setter ord på ting som mange kanskje har vanskelig for å skjønne. Samtidig syns jeg at det er viktig å være sterk nok til det, det finnes jo og de som blir verre av å dele. Men f.eks Hedda syns jeg likevel er veldig flink, for hun bruker det på en bra måte, og drar ikke alt av familie å venner inn i det. Så lenge man skjermer sine nærmeste, og ikke utleverer alle du kjenner, syns jeg det er greit.