Chriistiinee Skrevet 20. mai 2016 #1 Skrevet 20. mai 2016 Hei! Jeg er nettopp blitt ferdig med første året på universitetet, men har mine tvil om en fortsettelse vil være lur for meg. Jeg ser nemlig meg selv som svært inkompetent i så og si alt av studier og fagfelt, og karakterene reflekterer en skikkelig dårlig innsats, motivasjon og lavt kompetansenivå. Jeg har ikke alltid vært slik, og overgangen fra kun 6-ere til et karakterkort bestående av D-er og E-er har vært både brå og hard. Vanskeligere blir det med tiden, det vet jeg, og jeg tror ikke jeg takler å skulle få flere dårlige karakterer. Om jeg så får meg en god utdannelse, og får gode nok karakterer til å skrive masteroppgave, må jeg likevel sikkert belage meg på å stå uten jobb. Da er tre eller fem år av livet mitt bortkastet, selv om kunnskap er makt og aldri bortkastet. Uansett, jeg har blitt utrolig surrete, glemsk og inkompetent med tiden, og dette er jeg 100% sikker på, og fordi jeg ikke har noen forklaring på problemet, vil jeg måtte fortsette som normalt uten at noen forstår meg. Jeg har, ikke overraskende, lenge tenkt at jeg vil slutte på universitetet og begynne å jobbe allerede nå. Det er dessverre flere ulemper som kommer med dette. Første ulempe er styrken min, jeg er for svak til å ta tunge, fysiske jobber. Andre ulempe er penger, for jeg bekymrer meg for ikke å tjene så mye penger. Tredje ulempe er risikoen for ikke å få jobb. Risikoen er jo tilstede selv med utdannelse, men jeg regner med at den er større uten utdanning og uten tidligere arbeidserfaring. Fjerde, og kanskje sterkeste, ulempe er forventninger, forventningene fra familiens og bekjentes side, og hvilke mennesker jeg omgås. Jeg hadde skammet meg så mye at jeg tror ikke jeg hadde klart å omgås dem mer, og jeg har ikke hjerte til å kutte kontakten, og de er også svært, svært viktige for meg. Noen gode råd på veien ønskes. Takk!
AnonymBruker Skrevet 20. mai 2016 #2 Skrevet 20. mai 2016 Har du blitt utredet for psykisk sykdom? Det kan påvirke prestasjoner (siden du tidligere var en 6-er elev) hukommelse og konsentrasjon. I tillegg kan det påvirke selvtillit, selvbilde og dra med seg en haug av bekymringer. Det ville vært trist om du ikke får brukt evnene dine, de har jo vært der engang, og er neppe helt borte. Hva har skjedd i mellomtiden? Motivasjon kan komme og gå, men merker du signifikant endring bør du kanskje ta kontakt med en lege? Anonymkode: bcc9a...261 1
AnonymBruker Skrevet 20. mai 2016 #3 Skrevet 20. mai 2016 Jeg anbefaler deg å ta kontakt med studieveileder på instituttet ditt. Du kan også gå til karriereveiledning uavhengig av fakultet/institutt. Her kan du få input på det rent faglige og hjelp til å finne utdanning og fag som passer for deg. Den psykososiale helsetjenesten til studentsamskipnaden (hvis dere har det) kan hjelpe deg med forståelsen av deg selv. Det er etter min erfaring lite fokus på diagnose og utredning, og heller konkrete og håndfaste tips til å komme deg videre i livet. Anonymkode: 78096...e99
Faith- Skrevet 20. mai 2016 #4 Skrevet 20. mai 2016 Du har jo bare prøvd ett studie. Er ekstremt mange som finner ut at det de begynte på ikke var noe for dem likevel (på studiet jeg går på var vi 100 stykk til å begynne med, å nå 5 år etterpå er vi kanskje 50 av de samme folka igjen). Jeg ville nok ikke fortsatt på et studie som du tydeligvis ikke trives med, ett år er ingenting, men 3-5 år er mye (ikke bare i tid, men også i studielån og oppbrukte stipend-år) om du likevel ikke kommer til å bruke utdannelsen videre. Det er ikke noe annet du kan tenke deg å studere da? Når er jo søkefristen for neste år et gått ut, men kanskje det ikke hadde vært så dumt å prøve å få seg en jobb og se hvordan du trives i arbeidslivet. Det er jo ikke noe i veien for å bli der om du trives, men da har du også et helt år på å finne ut om du vil fortsette å studere, og eventuelt hva.
Chriistiinee Skrevet 20. mai 2016 Forfatter #5 Skrevet 20. mai 2016 15 minutter siden, AnonymBruker skrev: Har du blitt utredet for psykisk sykdom? Det kan påvirke prestasjoner (siden du tidligere var en 6-er elev) hukommelse og konsentrasjon. I tillegg kan det påvirke selvtillit, selvbilde og dra med seg en haug av bekymringer. Det ville vært trist om du ikke får brukt evnene dine, de har jo vært der engang, og er neppe helt borte. Hva har skjedd i mellomtiden? Motivasjon kan komme og gå, men merker du signifikant endring bør du kanskje ta kontakt med en lege? Anonymkode: bcc9a...261 Jeg har aldri blitt diagnostisert, men har strevd veldig mye psykisk. Jeg vet at det sikkert er en grunn til at jeg ikke fungerer slik jeg ønsker, men ser ikke på det som en gyldig grunn, i og med at jeg har slitt siden barneskolen og klart meg fint. Jeg har vært til psykolog og lege, men ingenting hjelper.
AnonymBruker Skrevet 20. mai 2016 #6 Skrevet 20. mai 2016 Jeg har studert med flere som har gått fra toppkarakterer på videregående til relativt dårlige resultater på høgskole/universitet. Dette er helt normalt,og du skal ikke føle deg mislykket av den grunn.Nivået på høyere utdanning er tross alt høyere enn på videregående, og dess viktigere er det å være motivert.Nå har du jo kun studert det du går på nå,om jeg leste riktig.Kanskje det ikke er det rette for deg,og at du bør prøve noe annet studie/fagområde?Eller kanskje et studium på deltid vil passe deg bedre? Alternativt finnes det jo en masse muligheter utenom høyere utdanning også.Å vurdere å ta en utdanning på videregående skole kan være veldig lurt.Ikke tenk så mye på forventninger fra folk rundt deg.Det vil bli mangel på gode fagfolk i årene fremover.Folk som har fagbrev kan både tjene godt og drive sin egen bedrift.Jeg ville tenkt nøye igjennom dette.Å jobbe et år kan også være lurt,det er viktig at du ikke lar deg presse fra omgivelsene men følger magefølelsen. Anonymkode: ce765...6c5
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå