Psykisk helse - står fast

[AnonymBruker]

Hei! Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, men føler jeg må lufte litt før hodet mitt eksploderer.

Det har seg sånn at jeg har hatt depresjon i rundt ti år, og det går i helt ekstreme bølgedaler. Jeg kan ha det fint og flott i flere måneder, og plutselig kan det være en bittebittebitteliten, ubetydelig ting som "trigger" depresjonen min. At noen sier noe, at jeg har en dårlig dag, eller at noe ikke går som jeg skal, for eksempel. Da kan det gå flere dager og uker, et par måneder i strekk der absolutt ingenting (i mitt hode) er positivt, og det er konstant. Jeg våkner av at jeg griner, jeg griner fordi jeg må stå opp, jeg griner fordi jeg må være sosial, det er ikke måte på. Negative og destruktive tanker kjører på 24/7, og jeg klarer virkelig ikke å se lyst på noen ting.

Og jeg vet faktisk ikke hva som forårsaker det. Når jeg ikke er i en sånn periode så har jeg god selvtillit, jeg er motivert, og føler virkelig at jeg har et bra liv. Det er som om jeg blir til det stikk motsatte. Det verste er at ingen vet om dette. Jeg har ingen å snakke med, for jeg skammer meg over å gå tilbake til å være "syk". Jeg vet jo at jeg ikke blir syk, frisk, syk, frisk og så syk igjen, at det mest sannsynlig henger sammen, men (igjen, i mitt hode) jeg kommer til å skuffe familie og venner hvis de får vite at jeg ikke har det så bra som jeg burde ha, hvis dere skjønner? Dessuten er jeg veldig redd for å bli oppfattet som oppmerksomhetssyk. 

Jeg har tidligere gått til psykolog, men følte ikke at jeg fikk den hjelpen jeg burde fått. Nå får jeg ikke psykolog på grunn av stor pågang på DPS, og jeg har ikke råd til å gå privat. Medisiner har jeg også prøvd, men av de tre jeg prøvde fikk jeg så mange bivirkninger at legen ba meg slutte.

Så jeg vet ikke. Jeg skjønner jo selv at dette er noe jeg er nødt til å gjøre noe med, men det er hele greia med å komme seg dit først. 

Anonymkode: d4c8f...14d

[ambre]

Hei! Så vondt å lese at du har det sånn her, jeg kjenner meg godt igjen og det unner jeg ingen. Det første jeg tenker er at du virkelig trenger noen å snakke med. At familie og venner ikke vet hvordan du har det gjør definitivt alt vanskeligere. Jeg tror ikke de ville blitt skuffet om de fikk vite det, men jeg forstår veldig godt at det kan kjennes sånn. Kunne det være aktuelt for deg å skrive om hvordan du har det? Jeg har i tunge tider hatt litt nytte av å skrive på sidetmedord.no, jeg føler at det er et sted man kan skrive om hvor sinnsykt vondt og jævelig det er og om ikke annet vite at det blir lest av andre som forstår nøyaktig hvordan du har det. 

Jeg vet ikke helt hvordan det fungerer, men første gang jeg var hos fastlegen min fikk jeg en henvisning til en psykolog (ikke DPS). Kanskje du skal høre med fastlegen din om det er aktuelt? 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, men føler jeg må lufte litt før hodet mitt eksploderer.

Det har seg sånn at jeg har hatt depresjon i rundt ti år, og det går i helt ekstreme bølgedaler. Jeg kan ha det fint og flott i flere måneder, og plutselig kan det være en bittebittebitteliten, ubetydelig ting som "trigger" depresjonen min. At noen sier noe, at jeg har en dårlig dag, eller at noe ikke går som jeg skal, for eksempel. Da kan det gå flere dager og uker, et par måneder i strekk der absolutt ingenting (i mitt hode) er positivt, og det er konstant. Jeg våkner av at jeg griner, jeg griner fordi jeg må stå opp, jeg griner fordi jeg må være sosial, det er ikke måte på. Negative og destruktive tanker kjører på 24/7, og jeg klarer virkelig ikke å se lyst på noen ting.

Og jeg vet faktisk ikke hva som forårsaker det. Når jeg ikke er i en sånn periode så har jeg god selvtillit, jeg er motivert, og føler virkelig at jeg har et bra liv. Det er som om jeg blir til det stikk motsatte. Det verste er at ingen vet om dette. Jeg har ingen å snakke med, for jeg skammer meg over å gå tilbake til å være "syk". Jeg vet jo at jeg ikke blir syk, frisk, syk, frisk og så syk igjen, at det mest sannsynlig henger sammen, men (igjen, i mitt hode) jeg kommer til å skuffe familie og venner hvis de får vite at jeg ikke har det så bra som jeg burde ha, hvis dere skjønner? Dessuten er jeg veldig redd for å bli oppfattet som oppmerksomhetssyk. 

Jeg har tidligere gått til psykolog, men følte ikke at jeg fikk den hjelpen jeg burde fått. Nå får jeg ikke psykolog på grunn av stor pågang på DPS, og jeg har ikke råd til å gå privat. Medisiner har jeg også prøvd, men av de tre jeg prøvde fikk jeg så mange bivirkninger at legen ba meg slutte.

Så jeg vet ikke. Jeg skjønner jo selv at dette er noe jeg er nødt til å gjøre noe med, men det er hele greia med å komme seg dit først. 

Anonymkode: d4c8f...14d

Hva med å få en utredning for bipolar lidelse?

Anonymkode: 2384e...405

[AnonymBruker]

7 minutter siden, ambre skrev:

Hei! Så vondt å lese at du har det sånn her, jeg kjenner meg godt igjen og det unner jeg ingen. Det første jeg tenker er at du virkelig trenger noen å snakke med. At familie og venner ikke vet hvordan du har det gjør definitivt alt vanskeligere. Jeg tror ikke de ville blitt skuffet om de fikk vite det, men jeg forstår veldig godt at det kan kjennes sånn. Kunne det være aktuelt for deg å skrive om hvordan du har det? Jeg har i tunge tider hatt litt nytte av å skrive på sidetmedord.no, jeg føler at det er et sted man kan skrive om hvor sinnsykt vondt og jævelig det er og om ikke annet vite at det blir lest av andre som forstår nøyaktig hvordan du har det. 

Jeg vet ikke helt hvordan det fungerer, men første gang jeg var hos fastlegen min fikk jeg en henvisning til en psykolog (ikke DPS). Kanskje du skal høre med fastlegen din om det er aktuelt? 

Dette var et fint tips, skulle til å skrive det selv:-) 

Jeg syns det er vanskelig å prate om disse tingene selv, for jeg er redd for å bli oppfattet som oppmerksomhetssyk og at jeg egentlig bare "finner det opp" når jeg har det som verst. I tillegg til dette stoler jeg ikke på folk med mine innerste tanker. 

Det høres utrolig vondt ut å gå slik i 10 år og at du er alene om dette. Jeg har noen tips, men disse vil ikke løse selve problemet, heller dytte det enda mer frem. Jeg vil anbefale på det sterkeste at du får noen profesjonelle å prate med, om ikke for å dele hvordan du har det, i det minste for å finne en eventuell diagnose, for at du skal få en bedre livskvalitet eller for å forstå deg selv bedre. Må egentlig bare presisere hvor sterk du er som har hatt det slik i 10 år, bruk den styrken til å få det bedre :-)

-internett venn i lignende situasjon. Det har vært god trøst for meg å "se" at jeg ikke er alene om å ha det slik. 

-Skrive et brev til den fremtidige deg, om de positive tingene du ønsker skal ha skjedd. Da har du noe å lese på og holde fast ved når ting er som verst. 

- Liste opp dine positive trekk og sider og fyll inn etterhvert. På min liste var det bare 1 ting til å begynne med, men hvis jeg fikk ros for noe, skrev jeg det opp og det ble mer og mer. 

- en app som heter mindfit, lar deg registrere positive og fine hendelser, ros du fikk, ting du gjorde bra osv. Appens formål er at man skal prøve å flytte tankemønsteret sitt fra det negative og over til det positive. 

- Lære noe nytt hjemme, helt selv. Jeg interesserer meg for språk, og kjøpte inn ordbok, lastet inn apper og leste om landet. Kan ikke språket flytende, men det "okkuperer" hjernen til å fokusere på noe annet enn sine triste tanker. 

 

Håper noe av dette kan hjelpe deg, stor klem og lykke til. Du er på rett vei, og ønsker deg alt godt. 

Anonymkode: 205a0...286

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og jeg vet faktisk ikke hva som forårsaker det. Når jeg ikke er i en sånn periode så har jeg god selvtillit, jeg er motivert, og føler virkelig at jeg har et bra liv. Det er som om jeg blir til det stikk motsatte.

Sjekk dette ut om du har lyst, det forklarte mye for meg. Det er mulig du er Solar Plexus definert (trekant til høyre farget inn):

https://humandesignamerica.com/chart?view=freechart

http://www.jovianarchive.com/Get_Your_Chart

Det hjelper å:

1. Ikke tro på tankene når du er nede
2. Huske at du kommer opp igjen (ja jeg vet det er umulig)
3. Ikke presse seg for mye inn i sosiale situasjoner og heller slappe mere av i "ned"-periodene og tenke at man har "lov" å være usosial og krølle seg sammen i sofaen med en varm kopp te mens "alle andre" er ute og fester
4. Finne ut hvor mange som går på antidepressive så skjønner du at du ikke er alene

Anonymkode: a580d...bba

[Gjest NotNaomi]

Det er mange ting med depresjon som er vanskelig,og en av sidene ved det er at en føler at e blir en annen. Det er ubehagelig og iblant skremmende.

Du bør få hjelp Ta,for det ser at du siter alt for til å gå uten hjelp. Har du vært inne på tanken at du har bipolar lidelse? Spør ettersom du skriver "ekstreme"bølgedaler,og at det skal lite til før depresjonen kommer. Det kan nemlig være fordi at når du har det veldig bra kan det oppleves som utrolig frustrerende at noe "ødelegger",og det går i svart. 

[AnonymBruker]

6 timer siden, ambre skrev:

Jeg vet ikke helt hvordan det fungerer, men første gang jeg var hos fastlegen min fikk jeg en henvisning til en psykolog (ikke DPS). Kanskje du skal høre med fastlegen din om det er aktuelt? 

Takk for svar! Jeg bor på et lite sted der det finnes privat psykolog, og drt har jeg ikke råd til. Jeg har blitt forsøkt henvist til DPS tre ganger, men får ikke plass.

Når det gjelder bipolar lidelse, så har jeg ikke blitt utredet for dette, nei. Husker diagnosene mine alltid har vært enten mild depresjon ellerlettere depressiv episode". Jeg tør ikke å si "jeg mistenker at jeg er bipolar".

Som noen annen sa, så stoler jeg ikke på noen med mine aller innerste tanker. Jeg har forsøkt å skrive det ned men det blir bare kluss og rot fordi det er så mange tanker på en gang som skal ned på papiret, og i tillegg synes jeg det blir så "sytete" at jeg ikke tør å levere det fra meg.

Anonymkode: d4c8f...14d

[AnonymBruker]

Jeg mente selvfølgelig at det finnes begrensede tilbud fra privat psykolog.

Anonymkode: d4c8f...14d

[nurcos]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva med å få en utredning for bipolar lidelse?

Anonymkode: 2384e...405

Nå skal man ikke drive å diagnostisere over nettet, men dette høres ikke ut som bipolar lidelse da hun ikke har fortalt om noen maniske eller hypomane episoder, det er selve kjennetegnet på bipolar lidelse. Dette høres mer ut som kronisk depresjon.

[AnonymBruker]

3 timer siden, nurcos skrev:

Nå skal man ikke drive å diagnostisere over nettet, men dette høres ikke ut som bipolar lidelse da hun ikke har fortalt om noen maniske eller hypomane episoder, det er selve kjennetegnet på bipolar lidelse. Dette høres mer ut som kronisk depresjon.

Enig med dette. Nå har jeg jo perioder der jeg er ekstra opplagt og superglad og alt er fryd og gammen og jeg trekker på skuldrene av det som vanligvis ville slått meg ned, men jeg vet ikke om dette er (hypo)mani.

Anonymkode: d4c8f...14d

[AnonymBruker]

Bipolare lidelser kan være forskjellige, man har bipolar lidelse 1 som kjennetegnes av voldsomme svingninger og hypomani, bipolar lidelse 2 er mer depresjoner og ikke uttalt mani. Så finnes det tilbakevendende depresjoner innenfor det bipolare spektrum. Men det trengs selvfølgelig en ordentlig utredning for å finne ut av dette.

Jeg er midt i det nå, har vært deprimert av og på siden tenårene, er nå 30. Har fått time hos privat psykolog fordi fastlegen min ikke får gjort noe annet enn å gi meg antidepressiva, som jeg ikke syns fungerer.

Håper du får den hjelpen du trenger! Skjønner det er vanskelig å åpne seg for familie, det syns jeg og, vil helst ikke at noen skal vite om det. Typisk flink pike som skal klare alt selv, og til slutt går det bare ikke lenger..

Anonymkode: 6bd73...ea0

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bipolare lidelser kan være forskjellige, man har bipolar lidelse 1 som kjennetegnes av voldsomme svingninger og hypomani, bipolar lidelse 2 er mer depresjoner og ikke uttalt mani. Så finnes det tilbakevendende depresjoner innenfor det bipolare spektrum. Men det trengs selvfølgelig en ordentlig utredning for å finne ut av dette.

Jeg er midt i det nå, har vært deprimert av og på siden tenårene, er nå 30. Har fått time hos privat psykolog fordi fastlegen min ikke får gjort noe annet enn å gi meg antidepressiva, som jeg ikke syns fungerer.

Håper du får den hjelpen du trenger! Skjønner det er vanskelig å åpne seg for familie, det syns jeg og, vil helst ikke at noen skal vite om det. Typisk flink pike som skal klare alt selv, og til slutt går det bare ikke lenger..

Anonymkode: 6bd73...ea0

Godt å høre at jeg ikke er den eneste

Er det sånn at du selv betaler for den private psykologen? Har du vært der mange ganger? Isåfall, hvordan opplever du det?

Kan jo også legge til at jeg merker stor forskjell på depresjonen i tenårene og den jeg har nå. Før var jeg smådeprimert hele tiden, mens nå går det som sakt i disse bølgedalene og det er utrolig slitsomt. Jeg vil jo ta dette opp med legen, men som sagt så er det så mange tanker som kjører på en gang at det er umulig å få formulert meg riktig, og jeg er veldig redd for å bli oppfattet feil hvis jeg skulle sagt noe som ikke er "riktig".

Anonymkode: d4c8f...14d

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Godt å høre at jeg ikke er den eneste

Er det sånn at du selv betaler for den private psykologen? Har du vært der mange ganger? Isåfall, hvordan opplever du det?

Kan jo også legge til at jeg merker stor forskjell på depresjonen i tenårene og den jeg har nå. Før var jeg smådeprimert hele tiden, mens nå går det som sakt i disse bølgedalene og det er utrolig slitsomt. Jeg vil jo ta dette opp med legen, men som sagt så er det så mange tanker som kjører på en gang at det er umulig å få formulert meg riktig, og jeg er veldig redd for å bli oppfattet feil hvis jeg skulle sagt noe som ikke er "riktig".

Anonymkode: d4c8f...14d

Jeg har time til uken så jeg har ikke vært der enda, men må betale for det selv.. Men de tilbyr full utredning så håper det blir noe ut av det og at det hjelper. I motsetning til sånn jeg holder på hos fastlegen for det er totalt nytteløst!

Jeg brukte lang tid på og manne meg opp til å bestille legetime for dette, var veldig redd for å ikke bli tatt på alvor. Det ble jeg heldigvis, men jeg har så dårlig connection med legen at det liksom ikke funket så bra desverre. Håper du har bedre hell der og at du får behandling som funker. Er veldig slitsomt å ha det sånn, spesielt over så lang tid!

Anonymkode: 6bd73...ea0

[AnonymBruker]

Hei, TS her.

Igjen vet jeg ikke hvorfor jeg skriver, men det er så mye verre nå. Siden sist ble jeg på nytt søkt inn på DPS og fikk enda et avslag, jeg får ikke sove, alle rundt meg forteller meg at jeg er en helt annen person, jeg griner om mulig enda mer, og det er nederlag etter nederlag.

Det er meningen at jeg skal begynne å få faste timer hos fastlegen min, men jeg ser ikke helt vitsen og føler at han bare gjør det fordi han må, og jeg føler meg så i veien.

Nå går det heller ikke så mye i bølgedaler lengre, bare i nedoverbakke.

Anonymkode: d4c8f...14d

[AnonymBruker]

Den 19. mai 2016 at 8.23, nurcos skrev:

Nå skal man ikke drive å diagnostisere over nettet, men dette høres ikke ut som bipolar lidelse da hun ikke har fortalt om noen maniske eller hypomane episoder, det er selve kjennetegnet på bipolar lidelse. Dette høres mer ut som kronisk depresjon.

 Det er "selve kjennetegnet" på bipolar lidelse 1. Hypomane episoder, som under bipolar lidelse 2, trenger ikke å være spesielt uttalt eller avvikende fra normal oppførsel. At ts i perioder "har god selvtillitt, er motivert og føler livet er bra" kan være hypomane perioder. Ellers kan ts ligge i bipolar spektrum, hvor det svinger fra bipolar depresjon og normal stemningsleie.

Må presisere at jeg ikke prøver å diagnostisere TS med bipolar lidelse, men jeg ville fått en utredning for det var jeg h*n:)

Jeg får veldig vondt av deg ts. Har du muligheter til å dekke utredning selv? Dersom du får en diagnose så er det mer håndfast å slå i bordet med ved henvisning til dps.

 

Anonymkode: 786d0...32e

[Poserose]

Du burde prøve å snakke med moren eller faren din om problemene du opplever. Mest sannsynlig er det depresjonen som sier at det ikke går bra, selv om det gjør det! Jeg ser på depresjon som en hvilken som helst annen sykdom, og målet til sykdommen er jo å vokse og bli værende i kroppen. Derfor får den deg til å føle at du ikke bør snakke med noen, fordi da kan du jo bli bedre. Det er min teori i alle fall.

Husker at jeg tenkte akkurat likt som deg når jeg var deprimert. Mamma kom til å bli skuffa, ikke ta det seriøst og hvis hun tok det seriøst ville hun få skyldfølelse. Når jeg endelig sa det ble hun en kjempestor støtte! Hun ringte nesten hver dag så jeg fikk pratet ut og ba meg gå turer for å ikke bli passiv. 

Det høres ut som en god ide å begynne å gå fast til fastlegen din i påvente av behandlingstilbud. Fastlegene kan ta kurs i å behandle depresjon, så det er godt mulig at hun har en del kunnskap. 

Mens du venter kan jeg jo anbefale noen av tingene som jeg føler hjalp meg. 1) Skriv dagbok hvor du kort skriver om dagen, og minst 3 positive ting med dagen. Det kan være alt fra at det ikke regner til at du fikk besøk. Poenget er å omstille hodet til å lete etter positive ting, og ikke bare negative. 2) Gjør minst en ting hver dag. Det kan være alt fra å gå på butikken til å lage deg noe litt godt til middag, eller å møte en venn. 3) Prøv å begynne å trene. Det vil mest sannsynlig hjelpe mye! 4) Denne må du selvfølgelig se om passer deg, men ikke drikk deg full. Personlig følte jeg meg myye værre i dagene etter å ha drukket. 

Jeg håper virkelig du får hjelp og blir bedre! Lykke til  

 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg får veldig vondt av deg ts. Har du muligheter til å dekke utredning selv? Dersom du får en diagnose så er det mer håndfast å slå i bordet med ved henvisning til dps.

 

Anonymkode: 786d0...32e

Nei, dessverre. Jeg skulle mer enn gjerne gjort det, men vet ikke hvor mye det koster og jeg går på AAP og har ikke råd...

 

48 minutter siden, Poserose skrev:

Du burde prøve å snakke med moren eller faren din om problemene du opplever. Mest sannsynlig er det depresjonen som sier at det ikke går bra, selv om det gjør det! Jeg ser på depresjon som en hvilken som helst annen sykdom, og målet til sykdommen er jo å vokse og bli værende i kroppen. Derfor får den deg til å føle at du ikke bør snakke med noen, fordi da kan du jo bli bedre. Det er min teori i alle fall.

Husker at jeg tenkte akkurat likt som deg når jeg var deprimert. Mamma kom til å bli skuffa, ikke ta det seriøst og hvis hun tok det seriøst ville hun få skyldfølelse. Når jeg endelig sa det ble hun en kjempestor støtte! Hun ringte nesten hver dag så jeg fikk pratet ut og ba meg gå turer for å ikke bli passiv. 

Det høres ut som en god ide å begynne å gå fast til fastlegen din i påvente av behandlingstilbud. Fastlegene kan ta kurs i å behandle depresjon, så det er godt mulig at hun har en del kunnskap. 

Mens du venter kan jeg jo anbefale noen av tingene som jeg føler hjalp meg. 1) Skriv dagbok hvor du kort skriver om dagen, og minst 3 positive ting med dagen. Det kan være alt fra at det ikke regner til at du fikk besøk. Poenget er å omstille hodet til å lete etter positive ting, og ikke bare negative. 2) Gjør minst en ting hver dag. Det kan være alt fra å gå på butikken til å lage deg noe litt godt til middag, eller å møte en venn. 3) Prøv å begynne å trene. Det vil mest sannsynlig hjelpe mye! 4) Denne må du selvfølgelig se om passer deg, men ikke drikk deg full. Personlig følte jeg meg myye værre i dagene etter å ha drukket. 

Jeg håper virkelig du får hjelp og blir bedre! Lykke til  

 

Jeg vet jeg kanskje burde snakke med dem, men jeg vil ikke det. De har nok med sine egne problemer og jeg vil ikke bidra.

Ja, jeg har jo ikke annet valg enn å prate med fastlegen, men jeg har ikke så høye forventninger.. Takk for tips

Anonymkode: d4c8f...14d

[Poserose]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet jeg kanskje burde snakke med dem, men jeg vil ikke det. De har nok med sine egne problemer og jeg vil ikke bidra.

Ja, jeg har jo ikke annet valg enn å prate med fastlegen, men jeg har ikke så høye forventninger.. Takk for tips

Anonymkode: d4c8f...14d

Nå kjenner ikke jeg deg eller familien din. Men tror du ikke at de ville ønsket å støtte deg på de måtene de kan, selv med sine egne problemer? Det er egentlig ikke så mye man kan gjøre for å støtte, annet enn å lytte, og det som mest sannsynlig vil hjelpe deg er å få satt ord på ting. Man hører jo ofte ikke hvor tullete negative tanker høres ut før man sier det høyt. Inntil du velger å si det får du vurdere å skrive dagbok, på gode dager kan du gå tilbake å lese for å se hvor langt du har kommet, og hvor lite mening ting gir. Og husk at dette er en sykdom som kan kureres, det kommer ikke til å være sånn her for alltid