Dele om at man sliter psykisk i sosiale medier?

[AnonymBruker]

Ja,ble litt inspirert av en annen tråd og tenkte kanskje det kunne være interessant å se hva folk mener om det.

Jeg er ikke åpen om mine psykiske problem,men kunne tenke meg å bli mer åpen om det. Synes det blir vanskelig å skulle fortelle om det ansikt til ansikt,og har derfor tenkt på om jeg skal nevne noe om det i en status på facebook? Blir det utrolig dumt?

Jeg har mistet kontakten med mange på grunn av det,så ikke sikkert folk bryr seg engang,men kanskje det kan gi en forklaring til noen om hvorfor jeg er som jeg er. Ønsker ikke å fremstå som sutrete,men kanskje å få vekk litt av den skammen jeg går rundt og føler på.

Vet ikke hva folk tenker om det hvis dere ser det?

Anonymkode: 5f843...977

[Gjest Balian de Ibelin]

Jeg forstår ikke hvorfor man på død og liv må dele alt i dagens samfunn, 

[AnonymBruker]

jeg laget en egen blogg om akkurat det der, så kan de som vil gå inn å lese. der står det mye om hverdagen min, hvordan sykdommen påvirker meg osv  fungerer veldig bra for meg hvertfall 

Anonymkode: 58adb...373

[MapleSirup]

Jeg synes det er invanderende når folk blir for personlig på feks FB. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, The Architect skrev:

Jeg forstår ikke hvorfor man på død og liv må dele alt i dagens samfunn, 

Jeg syns i prinsippet det burde være lov å prate om alt. Men i realiteten vet jeg at svakheter straffes, og man skor seg bedre som taus eller lystløgner=enig.

Anonymkode: 9ea35...063

[Gjest Balian de Ibelin]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns i prinsippet det burde være lov å prate om alt. Men i realiteten vet jeg at svakheter straffes, og man skor seg bedre som taus eller lystløgner=enig.

Anonymkode: 9ea35...063

Klart man kan prate om alt. Men man trenger ikke offentlige gjøre alt og dele alt med alle verdens mennesker.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, The Architect skrev:

Jeg forstår ikke hvorfor man på død og liv må dele alt i dagens samfunn, 

Jeg deler sjeldent noe som helst,men tenker at siden jeg har mistet kontakten med mange og har et lite nettverk så kunne det være et sted å dele noe om det.

Det er ikke snakk om å legge ut hele livshistorien eller skrive noe om det hele tiden.

Anonymkode: 5f843...977

[AnonymBruker]

Tenker at du kan dele det du vil hvis det hjelper deg  Hvis det er stuerent å skrive at man har brukket beinet eller fått kreft, burde det være stuerent å skrive om psykisk sykdom  

Anonymkode: 61853...924

[AnonymBruker]

Ok,så det er bedre at folk tror at jeg er en overlegen bitch som ikke vil ha noe med dem å gjøre?

Jeg har bare mistet kontakten med så mange på grunn av at jeg har slitt med det å være sosial og konstant måtte opprettholde en fasade. Skulle sikkert fortalt om det til dem,men akkurat der og da ble det for vanskelig.

Anonymkode: 5f843...977

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tenker at du kan dele det du vil hvis det hjelper deg  Hvis det er stuerent å skrive at man har brukket beinet eller fått kreft, burde det være stuerent å skrive om psykisk sykdom  

Anonymkode: 61853...924

Ok,takk Det tenker jeg også egentlig,men så vet jeg jo hvilke holdninger mange egentlig har til det og det stopper meg.

Egentlig har jeg jo lyst til å begynne og slutte å bry meg så mye om hva andre måtte mene. Nå har jeg jo ingen venner på grunn av hva jeg sliter med,så jeg har egentlig ingenting å tape da.

Anonymkode: 5f843...977

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

jeg laget en egen blogg om akkurat det der, så kan de som vil gå inn å lese. der står det mye om hverdagen min, hvordan sykdommen påvirker meg osv  fungerer veldig bra for meg hvertfall 

Anonymkode: 58adb...373

Har du fått mye kommentarer på det?

Anonymkode: 5f843...977

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Har du fått mye kommentarer på det?

Anonymkode: 5f843...977

bare positive så langt  folk som mener det er kjempemodig å dele psykiske problemer. jeg gjør det fordi jeg ønsker at det skal bli mindre tabu. mange tror ikke på psykiske lidelser, eller mener at man skal skjerpe seg. jeg skal prøve å forklare via den bloggen hvordan hverdagen er å hvordan realiteten er for meg.

Anonymkode: 58adb...373

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

bare positive så langt  folk som mener det er kjempemodig å dele psykiske problemer. jeg gjør det fordi jeg ønsker at det skal bli mindre tabu. mange tror ikke på psykiske lidelser, eller mener at man skal skjerpe seg. jeg skal prøve å forklare via den bloggen hvordan hverdagen er å hvordan realiteten er for meg.

Anonymkode: 58adb...373

Oj,så bra Vet ikke helt hva jeg skal gjøre enda,men er egentlig litt lei av at slike ting skal skjules hele tiden.

Anonymkode: 5f843...977

[Gjest Sirah]

Jeg syntes det er kjempefint at du ønsker å snakke om det TS, men jeg syntes ikke at en status på facebook er plassen. Du har kanskje 10-15 mennesker du ønsker å dele dette med, hvorfor skal du dra med de 300++ facebookvennene dine i samme slengen? Personlig hadde jeg heller skrevet en PM til personene dette gjalt og skrevet noe ala: "Hei! Beklager for lite kontakt den siste tiden. Det har seg dessverre slik at blablabla. Ville bare gi en forklaring." Men det er meg, du gjør så klart som du ønsker.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Sirah skrev:

Jeg syntes det er kjempefint at du ønsker å snakke om det TS, men jeg syntes ikke at en status på facebook er plassen. Du har kanskje 10-15 mennesker du ønsker å dele dette med, hvorfor skal du dra med de 300++ facebookvennene dine i samme slengen? Personlig hadde jeg heller skrevet en PM til personene dette gjalt og skrevet noe ala: "Hei! Beklager for lite kontakt den siste tiden. Det har seg dessverre slik at blablabla. Ville bare gi en forklaring." Men det er meg, du gjør så klart som du ønsker.

Ok,nei kanskje ikke. Nå har jeg jo bare 80 venner,og de jeg har mistet kontakten med er det ganske lenge siden jeg har snakket med. Tenker at det da blir veldig rart å plutselig nå flere år etter sende melding om det,men takk for tips

Ikke enkelt dette. Må nok tenke litt før jeg eventuelt gjør noe.

Anonymkode: 5f843...977

[Gjest Sirah]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Ok,nei kanskje ikke. Nå har jeg jo bare 80 venner,og de jeg har mistet kontakten med er det ganske lenge siden jeg har snakket med. Tenker at det da blir veldig rart å plutselig nå flere år etter sende melding om det,men takk for tips

Ikke enkelt dette. Må nok tenke litt før jeg eventuelt gjør noe.

Anonymkode: 5f843...977

Jeg hadde blitt glad om jeg hadde fått en PM av deg selv om det er mange år siden vi snakket sammen sist ♥️

[Invicta]

Jeg ville ikke lagt ut om noen form for sykdom på fb. Egentlig vil jeg tippe at de sykdommene det skrives mest om offentlig og som flest offentlige personer "står fram med", er psykiske. Det er mye mer innafor å si at man har angst enn at man har hemoroider, for eksempel. 

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, Invicta skrev:

Jeg ville ikke lagt ut om noen form for sykdom på fb. Egentlig vil jeg tippe at de sykdommene det skrives mest om offentlig og som flest offentlige personer "står fram med", er psykiske. Det er mye mer innafor å si at man har angst enn at man har hemoroider, for eksempel. 

Hehe,det har du nok rett i Synes jeg ser det at en kjendis hadde gått ut offentlig om at personen hadde hemoroider

Anonymkode: 5f843...977

[Okapi]

Jeg er litt usikker. Går ikke aktivt inn for å skjule noe, men er ikke helt sikker på hvor konstruktivt det er å dele sånt. Om problemet er løst, og man blir snakke om veien dit, kanskje, men ikke om ting fortsatt er vanskelige og usikre. Har delt en del her, men det er jo pseudonymt, så blir litt annerledes.

[AnonymBruker]

For min del er det uaktuelt å gjøre noe slikt. 
Jeg føler meg som en pasient på heltid fra før. Det å møte bekjente og leke frisk i noen timer, det er befriende for min del. 
Kun nærmeste familie som vet jeg sliter, og to venninner. Jeg lyver ikke og sier ikke jeg går skole eller jobber, jeg sier jeg er arbeidssøkende. Etter 2 år så har noen i familien begynt å grave litt. Men jeg har bare sagt at det er en privatsak jeg ikke ønsker å prate om, akkurat nå. Og det har de godtatt. 

Jeg vil ikke bli sett på som stakkarslig. Vil ikke få triste blikk og trøstende ord kastet etter meg. Når jeg endelig klarer å møte folk, da vil jeg ha litt fri fra hverdagen, og dessverre så er det jeg sliter med en del av hverdagen. Ingenting er bedre enn å få et lite avbrekk i ny og ned. Fokusere på andres problemer og være en støtte for noen andre, enn å være en byrde for alle rundt meg. 

Det at gamle skolekamerater og bekjente skal få vite om hva jeg sliter med, det ønsker jeg ikke. For jeg vil ikke bli sett på som en pasient, og ingenting annet. Jeg er meg, under alt den dritten jeg bærer på. En dag håper jeg at jeg kan si "Jeg var syk". 

Jeg har sett hvor mye familien passer på ordene sine rundt meg. Ofte velger de å holde kjeft, i stedet for å si det de tenker på. Eksempel; det ble en stor krangel fordi broren min sa "jeg dør hvis jeg ikke får det og det". Da ble mamma og pappa sur, for der satt jeg med selvmordstanker og ett par forsøk bak meg. For min del så reagerte jeg ikke på det han sa, men det at mamma og pappa skulle leke helter og skjerme meg fra hans ord, det reagerte jeg på. 

Jeg ønsker heller ikke måtte bruke energi på å forsvare meg selv. For angst og depresjon er jo så populært for tiden.

Det å si det på FB, for å få sympati og noen å prate med, det funker ikke. Folk blir slitne av å leke hobbypsykolog. Svært få personer der ute vil være en slik person. En søppelbøtte for en annen. 
En god venn er en som er der, som lytter og kommer med råd. Men også en som hjelper deg med å glemme det du sliter med. En person får deg til å le over teite ting, mens for 15 min siden satt du på kjøkkengulvet med en kniv mot strupen. Et vennskap går begge veier, du kan ikke forvente å få hjelp, uten å gi hjelp tilbake. 
Et slikt vennskap får du svært sjeldent av å legge ut om dine problemer på facebook. 

Du kan fortelle det til dine nærmeste, for å få forståelse, og spørre om tålmodighet, spør om de kan vente på deg, i stedet for å vende deg ryggen. Men svært, svært få orker å la deg gråte på skulderen deres flere ganger i uken. De har sitt liv, sine problemer og få har energi nok til å være en støttekontakt for andre. 
Dersom to personer sliter med det samme, da blir det noe annet. For da er begge hverandres søppelbøtte og skulder. 
Gi og ta, du kan ikke forvente å få og få, men aldri gi noe tilbake i et vennskap. Tro meg, en dag får de nok og da sitter du der helt alene. Blikkene, hviskingen og spørsmålene kommer fortsatt, men du står helt alene i dritten. 

Anonymkode: 856bd...671