Hvorfor greier jeg ikke reagere der og da?

[AnonymBruker]

Hvis jeg opplever en overraskende negativ situasjon greier jeg ikke reagere der og da. Reaksjonen kommer i ettertid og er gjerne sterk. Hvorfor er det slik? Jeg greier heller ikke gi uttrykk for at situasjonen var ubehagelig der og da. Er dette vanlig? Jeg har inntrykk av at noen er flinke til å reagere der og da. 

Anonymkode: 32855...cd4

[Chinchilly]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis jeg opplever en overraskende negativ situasjon greier jeg ikke reagere der og da. Reaksjonen kommer i ettertid og er gjerne sterk. Hvorfor er det slik? Jeg greier heller ikke gi uttrykk for at situasjonen var ubehagelig der og da. Er dette vanlig? Jeg har inntrykk av at noen er flinke til å reagere der og da. 

Anonymkode: 32855...cd4

Noen reagerer bare senere, det er ikke noe "rett eller galt" her. Du burde langt heller ha fokuset på hva du kan gjøre for å håndtere reaksjoner og følelser i etterkant på en ok måte.

[AnonymBruker]

Sånn er jeg og, og jeg blir så sabla sint på meg selv etterpå for at jeg fant meg i noe som ikke var greit, og går gjennom alle mulige alternative scenarioer i hodet som en eller anna galning:P Så du er ikke alene i alle fall. Om det er en sunn måte å håndtere ting på var en annen sak...

Anonymkode: aeb17...9df

[AnonymBruker]

Sånn er jeg også :/ Flere dager etterpå, så popper følelsene og replikkene opp. Og om jeg konfronterer noen med det som skjedde da, så blir gjerne reaksjonen; "er du ikke ferdig med det ENDA?", og så er jo problemet at jeg ikke har STARTET før nå...

Anonymkode: a9c05...366

[Sandie]

Det er vel en slags forsvarsmekanisme.Kanskje ikke så lett å forandre på.De som regarerer med en gang og eksploderer,angrer kanskje i ettertid de også,fordi de sier/gjør ting de skulle hatt ugjort.

Endret 14. mai 2016 av Sandie

[AnonymBruker]

Den 14. mai 2016 at 20.21, AnonymBruker skrev:

Sånn er jeg også :/ Flere dager etterpå, så popper følelsene og replikkene opp. Og om jeg konfronterer noen med det som skjedde da, så blir gjerne reaksjonen; "er du ikke ferdig med det ENDA?", og så er jo problemet at jeg ikke har STARTET før nå...

Anonymkode: a9c05...366

Jeg kan ergre meg i lang tid etterpå. Det føles nesten som noen har utsatt meg for overgrep. Stadig dukker situasjonen opp i underbevisstheten og må bearbeides om igjen og om igjen. De rundt meg sier at det er sykelig, at jeg må slutte å gruble og bli ferdig med ting. 

Anonymkode: 32855...cd4

[AnonymBruker]

Sånn er jeg og. Det er plagsomt, for ofte sitter jeg igjen med ting jeg gjerne skulle sagt,menten det er positivt eller negativt. Så sitter igjen med savn, anger eller sinne. Jeg har da noen ganger sagt fra i ettertid, men det er ikke alltid vellykket. Får ofte høre " hvorfor sa du ikke det med en gang". 

Anonymkode: 0ca17...d4d

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn, og det er først de siste årene jeg har blitt klar over at det er sånn. Hvis jeg faktisk reagerer med følelser i situasjonen, for det hender det også, blir jeg faktisk overraska fordi det er så uvant. Kan finne ut to dager etter at noe har hendt at jeg ble lei meg eller sint, men føler ingenting når det skjer. 

Hos meg har det litt med å gjøre at jeg hele tiden setter andres behov først og tar hensyn til dem uansett om det går kraftig utover meg eller ikke. Så da virker det som at følelsene i situasjoner der de burde vært sterke heller er dempet helt ned, for å gi rom for andre folks følelser istedet. 

Leste en artikkel i Kamille om en dansk coach som kalte det for hensynssyken, og søkte henne opp. Alt hun skriver stemmer for meg. Første gang jeg har lest noe så nøyaktig. Prøver å jobbe med det, og stopper opp i situasjoner og spør meg selv hva jeg vil, hva jeg egentlig føler der og da, hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Dette har gjort meg litt bedre, men det er en lang vei å gå! 

Anonymkode: 9dd10...9b5