.

[Nowayback]

.

Endret 11. mars 2017 av mann_86

[Ulla Ullsokk]

Litt ut av det blå, men kan det være du mangler noen vitaminer/mineraler? 

[EvaLena]

Ta deg en tur til legen du ig få en fullsjekk.

Skader jo ikke å si til legen hvordan du føler det. Kanskje kognitiv terapi ville hjulpet det til å tenke annerledes 😊

Endret 11. mai 2016 av EvaLena

[AnonymBruker]

Det første du bør gjøre er jo å slutte å sammenligne deg selv med andre, det fører aldri noe godt med seg uansett hvilken situasjon du er i. Og så bør du sette opp en liste med ting du vil gjøre, mål du har. Vil du ha kjæreste, ønsker du deg barn osv. Og så begynne å jobbe for det. Hvor lenge har du hatt det på denne måte, er det bare sånn du er, eller er du deprimert?

Anonymkode: 94f01...808

[AnonymBruker]

Gjør en ny positiv ting hver dag som du kan glede deg over og som pusher deg litt. 

Anonymkode: 8bf7b...2a1

[AnonymBruker]

Et tips: "Tving" deg selv til å være takknemlig for det du har, dette har hjulpet meg masse. Det kan være den minste ting som å tenke konkret "jeg er så takknemlig for å ha en tv" eller " jeg er så takknemilig for at sola skinner idag" Høres kanskje teit ut, men funker for meg!

 

 

Anonymkode: 6ebe4...7a1

[Ulla Ullsokk]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Et tips: "Tving" deg selv til å være takknemlig for det du har, dette har hjulpet meg masse. Det kan være den minste ting som å tenke konkret "jeg er så takknemlig for å ha en tv" eller " jeg er så takknemilig for at sola skinner idag" Høres kanskje teit ut, men funker for meg!

 

 

Anonymkode: 6ebe4...7a1

Ja! Takknemlighet er nøkkelen til lykke! Husk hva du HAR, ikke hva du mangler!

[AnonymBruker]

Hvis du har negative mennesker rundt deg prøv å begrens kontakten med dem. Det er ikke verdt det å ha folk rundt en som drar deg ned. Eventuelt bli flinkere til å si i fra.

Anonymkode: 8bf7b...2a1

[AnonymBruker]

Mager trøst sikkert, men vi er mange som ikke har ting på stell. Husk det neste gang du sammenlikner deg med andre (enig i at du bør slutte med det), sammenlikn deg også med oss andre tapere. Kanskje det jevner ut kontrasten litt? Selv er jeg 35 år kvinne, asosial og mestrer ikke nære relasjoner med folk. Har knapt venner, blir bare sliten av kolleger og har aldri vært i et forhold. Kommer heller ikke til å få egen familie og på grunn av bosituasjon kan jeg ikke engang skaffe meg en katt. DET er deprimerende, det

Jeg har sluttet å sammenlikne meg med andre og har sørget for å kutte ut de venninnene mine som alltid skal kommentere, spørre eller på andre måter synliggjøre hva som er galt. De vennene jeg har er ganske lik meg selv og det fungerer godt. 

Ellers er mitt beste råd å begynne å trene, gjør det likevel om du ikke vil. Om du ikke har råd, begynn med løping eller gå lange turer. Opphold deg i naturen, den tar i mot deg slik du er uansett. Trær er faktisk gode venner av meg  Når jeg føler meg dårlig, har jeg det alltid bedre etter en tur i skogen. Kanskje du også kan finne et sånt naturmiljø? 

Eller er jeg enig i at man bare skal kutte ut folk som en ikke har godt av å omgås. 

KLem til deg fra ei som heller ikke har all verdens livsgnist

Anonymkode: df54c...42b

[AnonymBruker]

Jeg er 35 år og kjenner liknende tanker vake i overflaten stadig vekk. Det jeg vet helt sikkert er at de tankene har overhodet ingen nytteverdi. Å sammenlikne meg selv med andre er også totalt poengløst. Det jeg prøver på er å ikke ha null-dager. Hva er en null-dag? Det er en dag du ikke gjør noe som helst som fører deg videre fra der du er og nærmere noe du ønsker å oppnå. Jjeg unngår null-dager med små ting som å gjennomføre dagens økt med språkkurs i Duolingoappen, lese en artikkel på nett om lønnsforhandlinger og ta trappen i stedet for heisen. Denne teksten beskriver det godt: Kommentar til "I just don't care about myself"

Anonymkode: 3cfac...c58

[Nowayback]

Den 11.5.2016 at 18.44, Ulla Ullsokk skrev:

Litt ut av det blå, men kan det være du mangler noen vitaminer/mineraler? 

Aner ikke. Men jeg tviler på at jeg har hatt vitaminmangel hele mitt voksne liv; ergo er dette neppe forklaringen. Jeg drikker tran (spiser dog nesten aldri fisk), og tar b- og d-vitamintilskudd. Har ikke det beste kostholdet, men får i meg en del grønnsaker.

Ellers; takk for alle svar.

Vet ikke hva mer jeg kan si. Hadde kanskje behov for å lufte litt tanker, evt. litt oppmerksomhetsbehov. Er ganske ensom til tider.

Dere som råder meg til å ikke tenke på å sammenligne meg med andre.. Hvordan greier man det? Jeg vet ikke om jeg er høysensitiv eller noe i den duren, men tankene bare pensler inn på det negative når jeg omgås andre mennesker. Hvis jeg gjør en tabbe, kan det plage meg sterkt resten av dagen.

Det er ikke slik at jeg reagerer hvis noen kommenterer negativt til meg, slikt takler jeg på en annen måte. Jeg lar meg ikke pille på nesen, og kan være ganske krass og frekk tilbake hvis noen "prøver" seg. Jeg er ikke noen lekeball..

 

 

[skje]

26 minutter siden, mann_86 skrev:

Aner ikke. Men jeg tviler på at jeg har hatt vitaminmangel hele mitt voksne liv; ergo er dette neppe forklaringen. Jeg drikker tran (spiser dog nesten aldri fisk), og tar b- og d-vitamintilskudd. Har ikke det beste kostholdet, men får i meg en del grønnsaker.

Ellers; takk for alle svar.

Vet ikke hva mer jeg kan si. Hadde kanskje behov for å lufte litt tanker, evt. litt oppmerksomhetsbehov. Er ganske ensom til tider.

Dere som råder meg til å ikke tenke på å sammenligne meg med andre.. Hvordan greier man det? Jeg vet ikke om jeg er høysensitiv eller noe i den duren, men tankene bare pensler inn på det negative når jeg omgås andre mennesker. Hvis jeg gjør en tabbe, kan det plage meg sterkt resten av dagen.

Det er ikke slik at jeg reagerer hvis noen kommenterer negativt til meg, slikt takler jeg på en annen måte. Jeg lar meg ikke pille på nesen, og kan være ganske krass og frekk tilbake hvis noen "prøver" seg. Jeg er ikke noen lekeball..

 

 

Det kan f.eks være B12-mangel. Noen trenger påfyll av det hver tredje måned.  

Psykolog kan være en god ide for å få sortert tankene. Det er godt å ha en sparringpartner innimellom. Du kan be fastlegen om en henvisning. 

Det er normalt å sammenligne seg med alle andre, - det gjør vi alle mer eller mindre bevisst hele tiden. Men det er viktig å huske på at du sammenligner deg med andres fasade. Det kan se ut som andre har alt på stell, at alt er så fint og flott og A4, men bak husets fire vegger føler de kanskje at alt rakner, eller er et ork. 

[AnonymBruker]

Den ‎12‎.‎05‎.‎2016 at 20.55, mann_86 skrev:

Aner ikke. Men jeg tviler på at jeg har hatt vitaminmangel hele mitt voksne liv; ergo er dette neppe forklaringen. Jeg drikker tran (spiser dog nesten aldri fisk), og tar b- og d-vitamintilskudd. Har ikke det beste kostholdet, men får i meg en del grønnsaker.

Ellers; takk for alle svar.

Vet ikke hva mer jeg kan si. Hadde kanskje behov for å lufte litt tanker, evt. litt oppmerksomhetsbehov. Er ganske ensom til tider.

Dere som råder meg til å ikke tenke på å sammenligne meg med andre.. Hvordan greier man det? Jeg vet ikke om jeg er høysensitiv eller noe i den duren, men tankene bare pensler inn på det negative når jeg omgås andre mennesker. Hvis jeg gjør en tabbe, kan det plage meg sterkt resten av dagen.

Det er ikke slik at jeg reagerer hvis noen kommenterer negativt til meg, slikt takler jeg på en annen måte. Jeg lar meg ikke pille på nesen, og kan være ganske krass og frekk tilbake hvis noen "prøver" seg. Jeg er ikke noen lekeball..

 

 

For meg høres det ut som du har utviklet et negativt tankemønster - bevisste og ubevisste tanker med negative fortegn, som stjeler energien din og gjør det vanskelig for deg å se positivt på ting og ha et positivt selvbilde. Hvis jeg skal komme med ett godt råd så er det meditasjon. Selv om det kanskje ikke er din "greie" så gi det en sjangs, det er ikke så alternativt som det høres ut som. Jeg begynte å meditere med hjelp fra appen Headspace, den er virkelig verdt å sjekke ut. 10 minutter om dagen i snart fire måneder har gjort underverker for meg: Jeg hadde også masse ubevisste negative tanker og indre stress som jeg nå er i ferd med å løsne opp i. Jeg føler meg friere, gladere og mer livsglad, selv om ingenting fysisk i livet mitt er forandret. Før pleide jeg å tenke at jeg ville bli lykkelig bare jeg kunne flytte til et større hus, få bedre råd, ha overskudd til å være mer sosial, trene mer osv, og jeg følte meg ofte mislykka - men nå ser jeg at det bare handler om selvaksept og å lære seg å være glad i seg selv. Ønsker deg lykke til!

Anonymkode: ff3d3...cf0

[Gjest Mattis]

I mange familier er det en tone av krasshet og kritikk så fort anledningen byr seg. Hvis dette er noe du opplever kan det også være at du tar ting andre sier for å hjelpe deg som ikke egentlig er ment negativt, som kritikk av deg som person fordi du har piggene ute og er på vakt. Kanskje fordi du har følt at det er eneste måte å takle de kritiske kommentarene innad i familien. Det som ofte er tilfellet er at de voksenpersonene som er sånn har opplevd det samme i sin oppvekst og ser ikke hva egen atferd gjør med andre eller hvordan det de sier kan få andre til å føle. De er blinde for det rett og slett. Men når du lærer at denne kritikken ikke egentlig handler om deg som person, men faktisk om den kritikken kommer fra og at det er vedkommende som har et problem med seg selv så vil du også få det bedre med deg selv og se deg selv som den bra og gode personen du er TS.