Aspergertrekk innenfor normalen?

[AnonymBruker]

Dette er ingen tråd om å sette diagnoser. Jeg ha aldri har vært hos psykolog, men jeg er temmelig sikker på at jeg ikke har noen diagnose. Jeg kjenner meg lite igjen hovedtrekkene for autisme/asperger og er på det jevne en normal og velfungerende person. Så denne tråden er ikke for å be dere om sette en diagnose på meg.

Det jeg lurer på er heller: Er det ikke sånn at når det gjelder autismetrekk (og andre ting som f.eks depresjon og angst), så er det ikke snakk om enten/eller, men heller en gradering? Dvs at man kan være innenfor den såkalte "normalen", dvs ikke kvalifisere for noen diagnoser, men likevel ha lette trekk fra autisme?

Grunnen til at jeg spør er fordi selv om jeg er overbevist om at jeg er "normal" (i mangel av bedre ord), så har jeg personlighstrekk som få andre jeg kjenner har. Og de eneste jeg leser om på nett som har samme trekk som meg er de med autisme/asperger. Eksempler:

- Jeg hater forandringer. Det er mye bedre nå enn det var før, men som barn så var det så ille at jeg ikke likte når veivesenet la ny asfalt på veien utenfor der jeg bodde, fordi jeg kjente hver hump og hver hull i veien. Jeg liker ikke når naboen maler huset enn annen farge eller når noen jeg kjenner kjøper ny bil eller endrer hårfrisyre, f.eks. MEN, viktig å si er at dette er noe jeg misliker i kanskje 10 sekunder også går det over. Som barn varte det noe lenger og var mer plagsomt.

- Jeg liker repetisjoner på enkelte ting. Serier og filmer jeg liker kan jeg se om igjen og igjen. Samme med bøker jeg liker, de kan jeg lese flere ganger. Og får jeg dilla på en ny sang, så kan jeg høre på den 1-2 timer i strekk. Og når jeg finner noe jeg får dilla på til frokost så har jeg det til frokost så og si daglig i månedsvis, kanskje opp til et år. Og jeg gleder meg like mye til det nesten hver gang. MEN, i motsetning til slik jeg forstår det kan være med de med diagnose, så raser ikke verden min sammen om jeg en dag ikke kan spise det samme. Jeg bare foretrekker det.

- Jeg går mer inn i ting enn mange andre. Hvis jeg ser en film jeg virkelig liker, så går jeg hjem og leser om filmen, "behind the scenes" og skuespillerne. Er det basert på en sann historie så setter jeg meg inn i den også, og kommer det tilfeldigvis en dokumentar som omhandler denne historien så vil jeg se den også osv. MEN, jeg forsvinner ikke og sitter ikke i timesvis og jobber bare med en liten spesialinteresse, slik jeg forstår flere med den diagnosen kan gjøre.

-----

Så jeg har altså flere trekk som er svært typisk for de med en autismediagnose, men jeg har dem mye "mildere", dvs at ting ikke rakner om det ikke blir helt slik og det er ikke så "ekstremt" som de med diagnoser.

Er det noen som har hørt om noe som dette? En slik gradering hvor man kan ha trekk fra en diagnose men være innenfor normalspekteret?

Anonymkode: 64ebf...0ee

[AnonymBruker]

Man kan oppfylle enkelte kriterier i en diagnose uten å få diagnosen. Får man diagnosen finnes det mange grader.

Det mange nyter godt av ved å få en diagnose er ikke diagnosen i seg selv, men den hjelpen man får i etterkant ved å bli rettighetspasient og dermed får råd og veiledning for å kunne forstå seg selv bedre. På den måten kan man ikke bare forstå seg selv bedre, men også hjelpe omgivelsene til å forstå bedre.

 

Anonymkode: 19eb4...93e

[AnonymBruker]

Synes det høres mest ut som du er glad i det trygge og vante, samt at du er nysgjerrig og  kunnskapstørst. Har en sånn kompis som ser all filmer og serier hundreogørten ganger i mange år hvis han liker det.

Anonymkode: 9307b...53a

[AnonymBruker]

TS her.

Ja, jeg har forsøkt å tenke litt gjennom og finne ut hvorfor jeg er sånn. Og har kommet frem til at det jeg ikke liker med forandringer er at den positive/trygge assosiasjonen jeg hadde med det gamle forsvinner. Og minnene forsvinner. Hvis et hus ved siden av barndomshjemmet blir revet, så vil jeg etterhvert glemme hvordan det ser ut, og da vil jeg glemme deler av barndommen. Hvis tante kjøper ny bil, så vil jeg ikke lenger oppleve gleden ved å se den gamle bilen hennes komme og vite at hun kommer på besøk. Og det gjør vondt. 

Selvsagt, når det kommer til ny farge på hus, ny bil osv, så vil jo fort det nye bli en del av det gamle. Men når ting forsvinner helt (som å rive et hus osv), så blir jeg nostalgisk fordi da er det enda en bit av puslespillet som er min barndom som forsvinner.

Så for meg har det mye med assosiasjoner, følelser, minner og nostalgi å gjøre.

 

Anonymkode: 64ebf...0ee

[AnonymBruker]

Det er helt vanlig å ha personlighetstrekk som dette, noen har mer andre har mindre. Det er når typiske personlighetstrekk blir dominerende eller at det går utover livskvalitet at en får diagnose.

Anonymkode: 41838...ce6

[AnonymBruker]

Jeg syns du høres helt vanlig ut, jeg. Vi er alle forskjellige med ulike personlighetstrekk. Når man lese om ulike diagnoser kan man fort kjenne seg igjen i enkelte ting. Jeg kan for eksempel for mange oppfattes som rigid, blir litt urolig hvis en plan blir endret og jeg er noe klønete sosialt. Dette er også delvis kjennetegn på autisme. Jeg er nok bare sånn, og blant folk som kjenner meg godt omtaler jeg bare trekkene som "min indre autist". 

Om man fungerer godt og ikke trenger ekstra tilrettelegging i hverdagen, tror jeg nok ikke man skal trenge å bekymre seg unødig. 

Anonymkode: 1a239...3e8

[AnonymBruker]

Det høres for meg ut som at du er helt normal, ja. Det er en interessant problemstilling, dette. Jeg tenker at man på generelt grunnlag skal være forsiktig med å selvdiagnostisere. Har for eksempel en venn som har diagnostisert seg selv med ADHD basert på hva han har lest på nett.. Som en som faktisk har fått diagnosen Asperger syndrom selv, så gledet det meg å lese denne tråden og se at det går an å se at du tenker at du er "normal", men at du har disse personlighetstrekkene som du nevner. Jeg tenker slik at ja, det er snakk om gradering, og at noen på en måte er over denne "normalgrensen" og derfor får en diagnose. Den tilnærmingen du har i hovedinnlegget opplever jeg som at du både respekterer diagnoser, men at du på en måte ser at man også kan ha trekk fra en diagnose uten å få den diagnosen. Kanskje det kan være med på å ufarliggjøre ulike diagnoser å se det slik? På en god måte, tenker jeg.

Det er så mange som sier "åh, men sånn har jeg det også, eller alle har jo noe.." når jeg forklarer hva diagnosen går ut på, hvordan det er for meg. Synes du forklarer det godt i HI; at ting ikke "rakner" når det blir helt slik og at det ikke er like ekstremt som for dem med diagnoser. Vet dette er på siden av det du skriver og etterspør i HI, men jeg ville bare si takk og at det er så fint at det er noen som har "skjønt det". 

 

Anonymkode: 7b902...e08

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg blir glad for disse svarene. For, som sagt, jeg tror ikke selv jeg har noen diagnose. Men blir likevel nesten litt "bekymret" når jeg har disse trekkene som jeg - etter min personlige erfaringer - ikke finner mange andre som har. Bortsett fra hos de med diagnoser. Men har forstått det sånn at det handler om graderinger og at det er et vidt spenn hvor man fortsatt kan være innenfor "normalspekteret".

AB...e08 - tusen takk, så fint innlegg! Synes ikke det var på siden i det hele tatt, og du skriver godt slik jeg selv også tenker. Og det å ha et snev av det, kan jo være med på å bygge forståelse og toleranse for de som har dette mye sterkere. 

Anonymkode: 64ebf...0ee

[Pearl2.0]

Vi har vel alle slike trekk, man snakker bare ikke om det☺ noen teller ting, legger sammen, matcer farger, holder pusten, liker rette linjer osv osv☺

[Nevian]

Kjenner meg godt igjen i det TS skrvier. Veldig glad i vane og rutine, men håndterer eventuelle hindringer slik de som er rammet hardere gjerne ikke gjør på en god måte. Har visse filmer og serier som går på repeat som bakgrunnsunderholdning, og misliker når det endres på ting bare for forandringens egen skyld. Forholdsvis introvert av meg, og på skolen var jeg den som mislikte når læreren skulle være grei og la oss ha utetime i finværet - den slags avvik fra rutinen skulle jeg sannelig ikke ha noe av. Har fortsatt et snev av det der. Jeg elsker også å sortere ting, og jeg har visse tall jeg liker og ikke liker. Men det krever ikke stort av meg å overprøve disse tankene, og det er vel det som skiller meg fra de som ikke klarer det.

Hvis man først ser etter tror jeg alle finner et og annet stereotypisk trekk de kan kjenne seg igjen i, men det betyr nok ikke at man har diagnose av den grunn.

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så for meg har det mye med assosiasjoner, følelser, minner og nostalgi å gjøre.

Anonymkode: 64ebf...0ee

Jeg har Asperger og dette er ikke grunnen til at jeg har problemer med forandringer. Nå skal det sies at ikke alle forandringer er like ille og ikke alle medfører like mye stress. Det er ikke som om jeg får sammenbrudd om de har flyttet betalingskassene på den lokale matbutikken, lissom.

Når jeg går ut så er sanseinntrykk noe overveldende. Litt vanskelig å forklare, men det er som om alt er nytt og ukjent. Selv når jeg kjenner omgivelsene, så er det som om jeg ikke har kontroll på dem, som om noe uventet kan skje når som helst. Jeg vet at det ikke kan det, det er bare hjernen som sannsynligvis ikke klarer å kategorisere den informasjonen på en bra måte. Så istedet for å gjenkjenne et område som kjent og trygt, så blir det mer "kaos" på innsiden av hodet. Det blir verre dess mer folk osv der er. Dess mer som er forandret, dess mer kaos og uoversiktlighet. For mye kaos kan føre til sammenbrudd. Terskelen der varierer nok mye innenfor autismespekteret.

Som regel kan jeg takle disse følelsene og kaoset. Jeg hadde angst som barn og tenåring, men nå takler jeg det bedre. Men det blir veldig raskt vanskelig om jeg er stresset av andre grunner, da kan det raskt bli "for mye" og jeg får et lite sammenbrudd. Jeg er også konstant i stressmodus om jeg er utenforleiligheten. Sanseinntrykkene er bare for intense hele tiden. Er for så vidt også av og til mildt stresset hjemme, slik som nå. Det skjer ingenting her, jeg er bare mildt stresset. Holder meg mye for meg selv for å redusere stress (bor med partner, da).

 

Anonymkode: 3fad7...d3d

[AnonymBruker]

54 minutter siden, Nevian skrev:

Kjenner meg godt igjen i det TS skrvier. Veldig glad i vane og rutine, men håndterer eventuelle hindringer slik de som er rammet hardere gjerne ikke gjør på en god måte. Har visse filmer og serier som går på repeat som bakgrunnsunderholdning, og misliker når det endres på ting bare for forandringens egen skyld. Forholdsvis introvert av meg, og på skolen var jeg den som mislikte når læreren skulle være grei og la oss ha utetime i finværet - den slags avvik fra rutinen skulle jeg sannelig ikke ha noe av. Har fortsatt et snev av det der. Jeg elsker også å sortere ting, og jeg har visse tall jeg liker og ikke liker. Men det krever ikke stort av meg å overprøve disse tankene, og det er vel det som skiller meg fra de som ikke klarer det.

Hvis man først ser etter tror jeg alle finner et og annet stereotypisk trekk de kan kjenne seg igjen i, men det betyr nok ikke at man har diagnose av den grunn.

TS her. Ja, "godt" å høre at det ikke bare er meg - og at det er mange som føler lignende ting. Jeg er også introvert, og kjenner meg igjen i det som kalles for "høysensitiv". (Vet ikke om sistnevnte er anerkjent som et psykologisk begrep, men jeg kjenner meg igjen i en del av beskrivelsene). Det skal lite til før jeg blir stresset, som f.eks mange folk eller høylytte barn.

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har Asperger og dette er ikke grunnen til at jeg har problemer med forandringer. Nå skal det sies at ikke alle forandringer er like ille og ikke alle medfører like mye stress. Det er ikke som om jeg får sammenbrudd om de har flyttet betalingskassene på den lokale matbutikken, lissom.

Når jeg går ut så er sanseinntrykk noe overveldende. Litt vanskelig å forklare, men det er som om alt er nytt og ukjent. Selv når jeg kjenner omgivelsene, så er det som om jeg ikke har kontroll på dem, som om noe uventet kan skje når som helst. Jeg vet at det ikke kan det, det er bare hjernen som sannsynligvis ikke klarer å kategorisere den informasjonen på en bra måte. Så istedet for å gjenkjenne et område som kjent og trygt, så blir det mer "kaos" på innsiden av hodet. Det blir verre dess mer folk osv der er. Dess mer som er forandret, dess mer kaos og uoversiktlighet. For mye kaos kan føre til sammenbrudd. Terskelen der varierer nok mye innenfor autismespekteret.

Som regel kan jeg takle disse følelsene og kaoset. Jeg hadde angst som barn og tenåring, men nå takler jeg det bedre. Men det blir veldig raskt vanskelig om jeg er stresset av andre grunner, da kan det raskt bli "for mye" og jeg får et lite sammenbrudd. Jeg er også konstant i stressmodus om jeg er utenforleiligheten. Sanseinntrykkene er bare for intense hele tiden. Er for så vidt også av og til mildt stresset hjemme, slik som nå. Det skjer ingenting her, jeg er bare mildt stresset. Holder meg mye for meg selv for å redusere stress (bor med partner, da).

 

Anonymkode: 3fad7...d3d

Takk for bra svar! Da ser jeg at det er litt ulikt i hva som ligger bak hvorfor man ikke liker forandringer. Veldig interessant, synes jeg.

Anonymkode: 64ebf...0ee

[skje]

56 minutter siden, Nevian skrev:

... på skolen var jeg den som mislikte når læreren skulle være grei og la oss ha utetime i finværet - den slags avvik fra rutinen skulle jeg sannelig ikke ha noe av. Har fortsatt et snev av det der. 

Hadde helt glemt de pokkers utetimene!

Sitat

Hvis man først ser etter tror jeg alle finner et og annet stereotypisk trekk de kan kjenne seg igjen i, men det betyr nok ikke at man har diagnose av den grunn.

Viktige ord. Leser man diagnosemanualen fra perm til perm, sitter man gjerne igjen med en lang liste diagnoser som passer delvis. 

[AnonymBruker]

Jeg er på mange måter slik som deg, men muligens litt "verre". Som barn hatet jeg også forandringer til det ekstreme og det å gjøre noe utenfor skjemaet var en liten katastrofe. En gang måtte vi faktisk avbryte en ferietur fordi jeg ble så vanvittig stresset. I dag er det litt mer komplisert, for jeg har lært meg å håndtere dette i forhold til jobb så der er jeg merkelig nok svært god på å takle problemer som må tas hånd om der og da, men når det kommer til brudd på rutiner så er jeg fremdeles plagsomt pirkete. Hjemme vil jeg helst ikke forandre noe og må jeg bytte ut noe i hjemmet (enten det er klær eller møbler) så har jeg rett og slett samvittighetskvaler. 

Jeg blir lett "besatt" av ting. Bøker jeg liker kan jeg gjerne lese om igjen mange ganger. Akkurat det er kanskje ikke så rart, men enkelte ting kan jeg fokusere på i lange tider ad gangen og da er det den tingen som gjelder for alle penga og så er det plutselig bråstopp og noe annet tar over. (Jeg bør aldri skaffe meg  noen dyr hobby.) 

Jeg er, og har alltid vært, en sosial kløne og som barn levde jeg etter mitt eget mønster. Kom noen på døra og ville leke så kunne svaret gjerne være: "Nei, jeg vil være inne og lese." På mange måter virker det for meg som folk flest reagerer på for meg uforståelige ting, mens jeg selv reagerer på ting som folk flest ikke hever et øyenbryn for en gang. 

Hvis stresset blir uvanlig stort så går jeg over i det som i litteraturen kalles "meltdown", dvs. jeg får raserianfall så det holder av ren frustrasjon. Dette kommer spesielt når jeg blir oppgitt eller fortvilet over noe jeg ikke kan gjøre noe med. Heldigvis har jeg i voksen alder lært meg å takle disse. Dvs. det jeg egentlig gjør er å være såpass obs at jeg som regel klarer å finne meg et menneskefritt sted når anfallet kommer så ingen andre ser det.

Men på den annen side så er jeg verbalt sterk og jeg har ingen problemer med å skjønne ironi, f.eks. Merkelig nok er jeg også empatisk selv om jeg ikke evner å vise det. (Jeg ser selv at det ikke virker logisk i forhold til det jeg skrev 2 avsnitt lenger opp.) 

 

For noen år siden prøvde jeg meg på "aspergertesten" som jeg fant en link til via en aspergerside på nettet og selv om man absolutt må ta slike tester med en stor klype salt (jada, jeg mestrer fint abstrakte begreper i språket) så scoret jeg såpass høyt på den at jeg ikke ser bort fra at min antakelse stemmer. Jeg husker ikke de eksakte tallene men tror testen gav grenseverdi for asperger på 142 eller noe deromkring, mens jeg fikk 137. 

Anonymkode: 7af21...1f6

[frk91]

Hvis man leter godt nok kan man kjenne seg igjen i mange diagnoser. Jeg er veldig lik deg, spesielt når det gjelder repetisjoner og at jeg går mye inn i ting. Ser jeg en film med en skuespiller jeg tror jeg har sett før, setter jeg på pause for å søke opp hvem denne personen er og hva den har jobbet med tidligere. Jeg klarer ikke å slappe skikkelig av før jeg har gjort dette. Typen min er helt lik.

Finner jeg en serie jeg liker kan jeg se på den i flere uker før jeg går lei. Nå er jeg på min 4 uke med å se en serie jeg elsker, blir aldri lei Synes det er bedre å bruke tid på noe jeg vet jeg liker å se på enn å starte på noe nytt jeg kanskje ikke liker så godt. Da har jeg sløst bort mye tid.  

Jeg er absolutt ikke asperger, og det er ikke du heller. 

[AnonymBruker]

TS her.

Så herlig å høre om flere som har tilsvarende personlighetstrekk, uten nødvendigvis å ha en diagnose. Det får meg til å føle meg litt mer "normal". Det er litt ensomt å ikke ha dette til felles med noen i real life.

Anonymkode: 64ebf...0ee