Gå til innhold

Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Jeg synes det egentlig bare er stress å ha venner, men jeg har så lyst til å like det. Er redd for å angre på at jeg aldri brukte mer tid på andre enn samboer og den nærmeste familien... Er det nok? Jeg klarer jo ikke holde på vennskap. Etter jobb vil jeg bare slappe av, og å være sosial gjør meg bare enda mer sliten. Som barn hadde jeg to bestevenner og da var det flott, men nå som voksen synes jeg det bare er slitsomt. Jeg vil bruke den korte tiden jeg har om dagen til å bare slappe av og roe ned, og blir vi invitert på middag blir jeg stresset, og hvis vi drar vil jeg eeegentlig bare gå hjem :/ 

Jeg har prøvd å få meg venner på nett, som en start. Men har endt opp med å bli stresset og angret på at jeg tok kontakt... Og nå stresser det meg bare opp, tanken på at jeg "må" svare på meldingene... Jeg må jo ikke, men vil ikke være en drittsekk å aldri svare dem. Hva skal man si? At jeg ikke vil ha venner lenger?? 

Hvorfor har jeg det sånn? Finns det noe som kan få meg til å like det? Å være sosial og ha venner, tenker jeg. Noen som har det likens?Kanskje det bare er sånn jeg er. Synes det er trist, fordi jeg ser så mange fine vennskap rundt meg, som varer livet ut. Har møtt mange flotte mennesker som jeg liker, men å tilbringe tid sammen/chatte.. det blir jeg sliten av. :( 

Anonymkode: 40371...ff3

  • Liker 3
Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet

Kan du eventuelt være med dem på fridagene? Jeg er litt som deg, at jeg kan bli stresset hvis det er altfor mye sosialt på vanlige jobbhverdager. Dvs, ikke av vennene i seg selv men fordi jeg har en krevende jobb med mye som skal følges opp, så blir det fort veldig mye i hverdagen. 

Samtidig er det jo viktig å ta vare på noen av vennskapene. Relasjoner er viktige og selv om man ikke alltid trenger å legge like mye i perifere bekjentskaper så er det viktig å ha en liten krets hvertfall, som man gjør noe sammen med iblant. 

Eller så er det vel lurt å forsøke å finne venner blant interesser du selv har, som kurs, idrett, foreninger eller lignende slik at man treffer folk som liker det samme, det er som regel vanskeligere å vedlikeholde relasjoner med folk man har lite til felles med. 

Anonymkode: e86ec...07a

Gjest Jessica
Skrevet

Vet du hva ? Det er ikke så farlig. Det er ikke alle som elsker å ha mange mennesker rundt seg hele tiden. Jeg også blir stresset av enkelte mennesker, og bruker langt tid mellom mine sosiale dager. 

Du virker jo fornøyd med hvordan livet er ellers så hvorfor stresse deg selv? Facebook og div har sikkert litt av skylda da folk på liv og død skal poste sosialeselfies og dokumentere vennetreff. Drit i sånt og legg deg på sofaen med god samvittighet. Det gjør jeg 😂

Skrevet

Nei, samboer og nærmeste familie er ikke nok i det lange løp.  Jeg snakker av erfaring. 

Som deg hadde jeg mer enn nok med familie og krevende jobb i mange år.  Jeg prioriterte bort de venninne jeg hadde, tok meg sjelden tid.  En livshendelse måtte til før jeg forsto at jeg ikke lenger hadde et nettverk ut over familien og kolleger på jobb.  

Jeg var heldig.  Tilfeldigheter gjorde at jeg ble kjent med èn, som igjen introduserte meg for flere.  Endelig forsto jeg at gode vennskap må pleies.  Jeg utsetter gjerne husvasken til søndag for å gå på kafe lørdag sammen med gjengen :)  

Et rikt liv er for meg familie, kolleger OG venninner!

Gjest Hapi
Skrevet

Jeg har opplevd at vennskap har blitt satt "på vent" fordi man har andre ting som skjer i livet, og så etter endel år har de blitt tatt opp igjen. Jeg tror ikke at man må "pleie" dem hele tiden om de skal vare. Noen av mine venner har nå familie og har ikke tid til så mye annet, mens andre venner har jeg fått kontakt med igjen fordi livssituasjonen deres har endret seg. Jeg har også fått nye venner som er i en lignende livssituasjon som jeg selv.

Det er ikke sikkert at de fine vennskapene du ser rundtomkring egentlig er akkurat slik som du forestiller deg heller. Livet til andre ser ofte mye bedre ut enn ens eget.

Skrevet

jeg skjønner det veldig godt. jeg har ikke hverken partner eller barn, og ikke mye kontakt med familie, unntatt mamma da. Av og til drømmer jeg om å bo langt fra sivilisasjonen. Drømmer om å finne fred i ensomheten. (Har en psykiatrisk diagnose)

Du har samboer og barn og familie,, og hvis du syns det holder for deg, skal du stå for det. Du er ikke unormal, bare litt annerledes  ;-)

  • Liker 1

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...