Derfor har jeg angst. Hjelp? :)

[AnonymBruker]

Hei KG!

Mann snart 23 år her. Har slitt med angst i en del år nå. Har vært en veldig usikker gutt som har lett etter bekreftelser. 

Kort fortalt, ble en del psykisk "mobbet" når jeg gikk på ungdomsskolen av noen eldre gutter, men jeg lot det aldri gå inn på meg fordi jeg bare lo det vekk. Sykt takknemlig for den egenskapen der, selv om jeg synes det var tøft den tiden. Jeg lot de aldri vinne! Jatta med og lo det vekk! Redselen var der vel i hele ungdomsskolen, spesielt i friminuttene da du aldri visste hvilke pøbelstreker som ble gjort av de eldre. Jeg har/hadde jo rødt hår også, så jeg var jo utsatt selvfølgelig.. 

Vel, som følge av denne mobbingen ble jeg jo jævlig usikker på meg selv. Det hører vel kanskje med. 

I den tiden hvor jeg gikk på ungdomsskolen så starta jeg alltid å se meg bak ryggen, fikk etterhvert "øyne i nakken", og sliter fremdeles med at når jeg får oppmerksomhet (eller at folk stirrer på meg) så blir jeg jævlig usikker. Spesielt når jeg sitter i kassen i min deltidsjobb. 

Dårlig selvbilde og selvtillit har vært veldig fraværende som følge av alt dette, fordi jeg har vært så usikker på meg selv. Har slitt en del med muskelspenninger også fra den tiden (heiser skuldrene, holder magen inne, går i forsvarsmodus) - ja, du skjønner.

Men jeg er en helt normal fyr ellers, jeg er godt likt og har masse venner. Er bla student. Men psykisk helse er noe veldig mange sliter med, og det handler om å ta tak i det. 

Jeg må påpeke at selv om jeg har sosial angst (en spesialist mente det, ikke psykolog) så lar jeg ikke angsten stoppe meg fra å gjøre ting. Det er heller ikke aktuelt å gå videre til psykolog med dette, da jeg har stor innsikt i mitt problem og ønsker å ta tak i det selv.  Dette klarer jeg 

Angsten min henger sammen med min usikkerhet, øyne i nakken, hater at folk ser på meg, er redd for deres kritiske blikk. 

Jeg søker hjelp fra deg som har noe å tilføye meg i tråden, gjerne dine erfaringer, er du psykolog (perfekt), tips til meg. Dette skal jeg klare! 

Ønsker ikke negative kommentarer her, da kan du helst gå i en annen tråd å skrive. Jeg søker hjelp  

Anonymkode: e606a...d34

[AnonymBruker]

Kanskje det e bedre om du går til en psykolog og får tips fra psykologen? 

Anonymkode: 70273...69d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje det e bedre om du går til en psykolog og får tips fra psykologen? 

Anonymkode: 70273...69d

Det var dette svaret jeg ikke ønsket i tråden min. Les den på nytt

Anonymkode: e606a...d34

[AnonymBruker]

Trener du noe? Jeg sliter også med angst, og det som har hjulpet meg ganske mye er å komme meg ut å løpe/jogge, gå lange turer i frisk luft. Det har hjulpet både på anspente muskler og psyken. Også har jeg lest en del bøker om angst for å forstå litt hva angst er osv.. Jeg følte ikke jeg fikk så mye ut av mine psykolog timer, men heller å snakke med andre med samme problemer.

Anonymkode: 5ce7e...7fc

[Gjest supernova_87]

Så bra å lese at du har "dette klarer jeg"-innstillingen! Du har jo helt rett, dette klarer du!  

Du kan jo evt. lese noen bøker om emnet, i tillegg til å høre erfaringer fra andre her. 

Noe jeg gjør som hjelper meg:

1. Hvis jeg gjør noe som gjør meg engstelig, og at jeg får mye tanker rundt "ånei, nå dummet jeg meg ut!" eller "nå ser alle på meg", så stopper jeg litt opp og spør meg selv hvordan jeg hadde reagert hvis det var noen andre som hadde gjort akkurat det jeg gjorde. Som oftest kommer jeg frem til at jeg ikke hadde tenkt så mye over det, at det hadde vært helt OK, helt vanlig, og "slikt skjer med alle", og så spør jeg meg selv hva jeg tenker om menneskene som er rundt meg, er de mennesker som har lett for å dømme eller le av andre? og som oftest kommer jeg til at de nok er ganske like meg selv. På denne måten bruker jeg ettertanke til å kognitivt komme frem til at jeg ikke trenger å engste meg i situasjonen, og så prøver jeg å overbevise følelsene mine om det samme. 

F.eks for deg, tenk over: hva er egentlig grunnen til at folk ser på deg når du sitter i kassen i en butikk? Ville ikke du også sett på personen som sitter i kassen, uten at det betyr at du tenker noe mer enn det? 

2. Vite med meg selv at hva andre mener faktisk ikke betyr så mye, at man er god nok uansett. 
Du kan jobbe med egenverdien din. Hvis du selv vet at du er en likandes fyr, som er verdsatt av venner, og at du er et menneske du kan like selv, så går det bedre å akseptere at noen mennesker rett og slett ikke liker deg, ikke fordi du er spesielt mislikt, men fordi sånn er det for alle. Kanskje jeg dummet meg ut nå, men det er greit, og det påvirker ikke mitt selvbilde. Jeg lærte at selvfølelse og selvtillit var to forskjellige ting, selvtillit er troa på at man klarer å gjennomføre ting, troa på evnene sine, mens selvfølelse er troa på at man er verdifull og god nok til tross for mangler og at man kan dumme seg ut. 

3. Kjenne på de ekle følelsene. 
I en periode var jeg redd for angsten, "ånei, nå blir jeg svett, ånei, nå får jeg hjertebank!", men ved å klare å kjenne på de ekle følelsene så føler jeg det som at det er jeg som har kontroll og ikke angsten. Ja, det er skikkelig ekkelt, men jeg vet hva som skjer. Det er bare angst. I stedet for å "rømme" fra følelsene, så gå heller inn i dem skikkelig. Ta fra dem makten, på en måte. 

Det du skriver minner forresten ikke bare om angst, men mest om problem med selvfølelsen egentlig, usikkerhet (som du nevner). Boka "Selvfølelse nå!" av Mia Törnblom er en typisk selvhjelpsbok om dette. 

 

 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Trener du noe? Jeg sliter også med angst, og det som har hjulpet meg ganske mye er å komme meg ut å løpe/jogge, gå lange turer i frisk luft. Det har hjulpet både på anspente muskler og psyken. Også har jeg lest en del bøker om angst for å forstå litt hva angst er osv.. Jeg følte ikke jeg fikk så mye ut av mine psykolog timer, men heller å snakke med andre med samme problemer.

Anonymkode: 5ce7e...7fc

TS her:

Denne signerer jeg!

Ja, trener variert  trener mye, og er i veldig god form!

Anonymkode: e606a...d34

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler deg å få hjelp av psykolog. Det er lang ventetid i det offentlige, men hvis du er velfungerende gjør det sikkert ikke så mye å vente i tre måneder.

Jeg vet du føler at du skal klare dette alene, men jeg mener du tar feil. Det er helt mulig at du kan klare dette selv, men en psykolog kan hjelpe deg å se ting om deg selv som du ikke klarer å se på egenhånd.

Du beskriver at du ofte er i en slags forsvarsmodus, og det er ikke sunt på lengre sikt. Det kan ha vært veldig viktig for deg i den perioden det oppsto, men senere i livet kan det bli et hinder for deg. Det kan være det etter hvert vil være bedre å møte verden naken, og så heller takle angsten som da oppstår. Det krever at du er i stand til å håndtere angsten.

Jeg manglet selvtillit, hadde gått i sterkt forsvar pga bla tillitsbrudd og svik, og skulle klare det på egenhånd. Det gikk i 3-4 år, så gikk jeg rett i kjelleren og klarte knapt å forlate leiligheten. 3 samtaler med psykolog, og alt er mye lettere. Jeg er ennå ikke i orden, men jeg har fått lagt fra meg en del av de feiltankene som jeg slet med.

Anonymkode: c234f...071

[Majott]

Jeg er 48 år nå, har lang erfaring i arbeidslivet, men har også vært utsatt for en ulykke og blitt ufør. Etter det har jeg klart å komme meg tilbake i jobb. Tiden uten jobb gjorde noe med meg. Jeg ble mer oppmerksom på meg selv og hvordan jeg ble sett av andre, jeg følte meg mye mer sårbar enn før.

Da jeg gikk ut i jobb igjen kjente jeg mye på det du beskriver, dette med å kjenne at folk SER deg. Jeg kjente også på at jeg var mer usikker i starten, da jeg skulle lære inn nye rutiner, og at selv om jeg hadde jobbet i mange år, så slo usikkerheten inn.

Det er helt naturlig, og jeg kjente igjen det fra da jeg var ny i arbeidslivet. Det har jeg også følt på hver gang jeg var ny på en arbeidsplass, men har sett på det som naturlig, og ikke noe som har hatt årsak i angst. Nå har jeg nettopp skiftet jobb, og kjenner igjen det at jeg må prestere, må vise at jeg er bra nok osv. Jeg kjenner også "øyne i nakken". Det tror jeg at man alltid gjør før man venner seg til å være i jobben, og før man selv kjenner seg fortrolig med jobben. 

Etterhvert blir man vant til jobben, og det den fører med seg. Og da blir det like hverdagslig som å lage middag.

 

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var dette svaret jeg ikke ønsket i tråden min. Les den på nytt

Anonymkode: e606a...d34

Du trenger jo ikke å gå fast.

Anonymkode: 70273...69d

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg anbefaler deg å få hjelp av psykolog. Det er lang ventetid i det offentlige, men hvis du er velfungerende gjør det sikkert ikke så mye å vente i tre måneder.

Jeg vet du føler at du skal klare dette alene, men jeg mener du tar feil. Det er helt mulig at du kan klare dette selv, men en psykolog kan hjelpe deg å se ting om deg selv som du ikke klarer å se på egenhånd.

Du beskriver at du ofte er i en slags forsvarsmodus, og det er ikke sunt på lengre sikt. Det kan ha vært veldig viktig for deg i den perioden det oppsto, men senere i livet kan det bli et hinder for deg. Det kan være det etter hvert vil være bedre å møte verden naken, og så heller takle angsten som da oppstår. Det krever at du er i stand til å håndtere angsten.

Jeg manglet selvtillit, hadde gått i sterkt forsvar pga bla tillitsbrudd og svik, og skulle klare det på egenhånd. Det gikk i 3-4 år, så gikk jeg rett i kjelleren og klarte knapt å forlate leiligheten. 3 samtaler med psykolog, og alt er mye lettere. Jeg er ennå ikke i orden, men jeg har fått lagt fra meg en del av de feiltankene som jeg slet med.

Anonymkode: c234f...071

Jeg skjønner at mye av det bunner i at men ikke tenker rasjonelle tanker om seg selv, oppfatter en virkelighet som ikke stemmer, man tror at tanker er virkelighet, istedenfor å tenke at en tanke er bare en tanke. 

Jeg burde gått til psykolog når jeg var 18 år, nå er jeg eldre. Jeg setter grenser for meg selv, gjør det jeg vil, tørr å si ifra ved urettferdighet, lar meg ikke tråkke på. 

Men greia er at jeg er "usikker" på meg selv i sosiale settinger, tror folk tenker negative tanker om meg, at jeg er "rar". Det er denne usikkerheten, mitt selvbilde. Ler andre av meg?

Jeg anser meg selv som snart frisk, må bare gjennom dette hinderet. Jeg anser ikke dette som noe jeg ønsker å gå til psykolog for  - dette skal jeg klare  med litt god hjelp fra KG så kan man gjøre mye selv!

Anonymkode: e606a...d34

[AnonymBruker]

Jeg har også slitt mye med like muskelspenninger som du beskriver (nå sliter jeg bare litt). Psykologen min har lært meg pusteøvelser som har hjulpet masse! Prøv å dra pusten så lang ned i magen du bare klarer, og på utpust prøver du å tømme magen også. Det viktige er å bruke magemusklene så de blir "tøyd" slik at de skal avspenne seg. Utpusten er viktigst da den trigger "roligmodus", mens innpusten trigger forsvarsmodus. Om du er som meg puster du bare med brystet i de fleste situasjoner, men pusten skal egentlig gå helt ned i magen. Prøv å kjenn etter så ofte du kommer på det om du spenner deg, gjør du det prøver du å puste ut og slappe av i musklene. I starten vil du nok oppdage at du spenner musklene hver gang du kjenner etter, men etterhvert (kan være uker eller måneder) vil du forhåpentligvis oppdage at du ikke gjør det hele tiden. 

Pusteøvelsene hjelper meg også når jeg tenker negative tanker. Da prøver jeg å fokusere på utpusten, og som oftest begynner jeg å tenke mer positive tanker. Følelser er spenninger, har psykologen min sagt. 

Lykke til videre!

PS! Det er ikke noe nederlag å gå til psykolog, og du kan trenge det like mye som andre. Sjekk ut om samskipnaden har et tilbud du kan benytte deg av. Bare et par timer kan være nyttig. De kan nemlig ganske mye andre ikke kan. 

Anonymkode: a4f6d...f08

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også slitt mye med like muskelspenninger som du beskriver (nå sliter jeg bare litt). Psykologen min har lært meg pusteøvelser som har hjulpet masse! Prøv å dra pusten så lang ned i magen du bare klarer, og på utpust prøver du å tømme magen også. Det viktige er å bruke magemusklene så de blir "tøyd" slik at de skal avspenne seg. Utpusten er viktigst da den trigger "roligmodus", mens innpusten trigger forsvarsmodus. Om du er som meg puster du bare med brystet i de fleste situasjoner, men pusten skal egentlig gå helt ned i magen. Prøv å kjenn etter så ofte du kommer på det om du spenner deg, gjør du det prøver du å puste ut og slappe av i musklene. I starten vil du nok oppdage at du spenner musklene hver gang du kjenner etter, men etterhvert (kan være uker eller måneder) vil du forhåpentligvis oppdage at du ikke gjør det hele tiden. 

Pusteøvelsene hjelper meg også når jeg tenker negative tanker. Da prøver jeg å fokusere på utpusten, og som oftest begynner jeg å tenke mer positive tanker. Følelser er spenninger, har psykologen min sagt. 

Lykke til videre!

PS! Det er ikke noe nederlag å gå til psykolog, og du kan trenge det like mye som andre. Sjekk ut om samskipnaden har et tilbud du kan benytte deg av. Bare et par timer kan være nyttig. De kan nemlig ganske mye andre ikke kan. 

Anonymkode: a4f6d...f08

 

19 minutter siden, Rainstorm skrev:

Så bra å lese at du har "dette klarer jeg"-innstillingen! Du har jo helt rett, dette klarer du!  

Du kan jo evt. lese noen bøker om emnet, i tillegg til å høre erfaringer fra andre her. 

Noe jeg gjør som hjelper meg:

1. Hvis jeg gjør noe som gjør meg engstelig, og at jeg får mye tanker rundt "ånei, nå dummet jeg meg ut!" eller "nå ser alle på meg", så stopper jeg litt opp og spør meg selv hvordan jeg hadde reagert hvis det var noen andre som hadde gjort akkurat det jeg gjorde. Som oftest kommer jeg frem til at jeg ikke hadde tenkt så mye over det, at det hadde vært helt OK, helt vanlig, og "slikt skjer med alle", og så spør jeg meg selv hva jeg tenker om menneskene som er rundt meg, er de mennesker som har lett for å dømme eller le av andre? og som oftest kommer jeg til at de nok er ganske like meg selv. På denne måten bruker jeg ettertanke til å kognitivt komme frem til at jeg ikke trenger å engste meg i situasjonen, og så prøver jeg å overbevise følelsene mine om det samme. 

F.eks for deg, tenk over: hva er egentlig grunnen til at folk ser på deg når du sitter i kassen i en butikk? Ville ikke du også sett på personen som sitter i kassen, uten at det betyr at du tenker noe mer enn det? 

2. Vite med meg selv at hva andre mener faktisk ikke betyr så mye, at man er god nok uansett. 
Du kan jobbe med egenverdien din. Hvis du selv vet at du er en likandes fyr, som er verdsatt av venner, og at du er et menneske du kan like selv, så går det bedre å akseptere at noen mennesker rett og slett ikke liker deg, ikke fordi du er spesielt mislikt, men fordi sånn er det for alle. Kanskje jeg dummet meg ut nå, men det er greit, og det påvirker ikke mitt selvbilde. Jeg lærte at selvfølelse og selvtillit var to forskjellige ting, selvtillit er troa på at man klarer å gjennomføre ting, troa på evnene sine, mens selvfølelse er troa på at man er verdifull og god nok til tross for mangler og at man kan dumme seg ut. 

3. Kjenne på de ekle følelsene. 
I en periode var jeg redd for angsten, "ånei, nå blir jeg svett, ånei, nå får jeg hjertebank!", men ved å klare å kjenne på de ekle følelsene så føler jeg det som at det er jeg som har kontroll og ikke angsten. Ja, det er skikkelig ekkelt, men jeg vet hva som skjer. Det er bare angst. I stedet for å "rømme" fra følelsene, så gå heller inn i dem skikkelig. Ta fra dem makten, på en måte. 

Det du skriver minner forresten ikke bare om angst, men mest om problem med selvfølelsen egentlig, usikkerhet (som du nevner). Boka "Selvfølelse nå!" av Mia Törnblom er en typisk selvhjelpsbok om dette. 

 

 

Takk for gode råd !!

Anonymkode: e606a...d34

[Gjest 012345678]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det var dette svaret jeg ikke ønsket i tråden min. Les den på nytt

Anonymkode: e606a...d34

Ikke så rart at du får slike svar når du først skriver: "Det er heller ikke aktuelt å gå videre til psykolog med dette, da jeg har stor innsikt i mitt problem og ønsker å ta tak i det selv. Dette klarer jeg ", men deretter skriver du: "Jeg søker hjelp fra deg som har noe å tilføye meg i tråden, gjerne dine erfaringer, er du psykolog (perfekt), tips til meg". 

Men tror det du mener er at du ikke får noe ut av å gå til psykolog? 

UANSETT:

Det som er så fint er at dine tanker er så fjerne fra virkeligheten som du kommer: Du er godt likt, du har venner og du klarer deg bra her i livet. Ikke bare klarer du deg bra, du klarer deg bra til tross for at andre mennesker har behandlet deg dårlig i en sårbar tid i livet ditt. TENK PÅ DET!

Jeg har et tips som jeg også bruker selv om jeg verken har angst eller lignende (for eksempel i perioder der jeg er veldig sliten og tror at jeg ikke kommer til å klare å fullføre): Tren deg på å snakke til deg selv! Det er bare du som ikke forstår at du er en fin fyr. Tankene dine om deg selv baserer seg for mye på hva 2 umodne typer sa til deg på ungdomsskolen. Det tar litt tid å endre tankestrømmer, men du får det til etterhvert. 

Eksempel: Du sitter i kassen på jobb tidlig mandag morgen (og det er rolig). Det kommer en kunde til kassen din som ser på deg. Du opplever ubehag og blir usikker. Du er sikker på at kunden dømmer deg og syns du er teit. Kanskje du ikke klarer å overstyre tankene dine mens han står der, men etter at kunden har gått sier du høyt inni deg selv "kunden syns ikke jeg er teit. Jeg er ikke teit. Jeg er flink og jeg er en bra person". Poenget er bare at du skal si til deg selv det du hadde sagt til en kollega som mistenkte det samme. Skjønner du hva jeg mener?

Noen kunder er helt håpløse, for eksempel kan en kunde kjefte på deg på grunn av et eller annet uten at du har gjort noe galt. Hvis noe slikt skjer skal du si til deg selv etterpå at "det har ikke noe med meg å gjøre at kunden er en idiot", "jeg bryr meg virkelig ikke om hva denne kunden mener om meg" osv. 

Utover konkrete episoder kan du også øve på å snakke til deg selv. Skryt til deg selv. Trøst deg selv hvis du trenger det. 

Noen syns det er vanskelig å si "jeg" inni seg. Denne teknikken fungerer like godt om du snakker til deg selv i andreperson inni deg. EKS: "Du er bra!" "Dette håndterte du bra" "Det er helt forståelig at du er litt lei deg nå. Det går over" "Han syns ikke du er teit" osv. 

Selvskryt og selvmotivasjon brukes ofte av maratonløpere. Hvis du for eksempel drar på joggetur kan du teste ut hvor mye lettere det går når du heier på deg selv underveis. "Bra!" "Kom igjen, det er ikke langt igjen!" "Nå har du en god flyt" osv. 

Håper dette kan hjelpe deg! Lykke til videre  

Endret 24. april 2016 av 012345678
Forglemmelse: