Han blir irritert over min sorg over dødt foster

[AnonymBruker]

Hei dere. Jeg er ei jente på 21 år, hadde 3 spontanaborter siste halvåret i fjor. Jeg har samboer, som har vært sammen med meg i 3 år. Første spontanaborten var verst. Jeg var 12 uker på vei, begynte å glede oss... og en kveld på jobb begynte jeg å blø, legevakt sa jeg bare måtte se det an via tlf. Dagen etter fikk jeg hastetime til fastlegen og han sendte meg direkte til sykehuset, samboer ble med. Da vi kom inn på UL viste det seg et dødt foster. Jeg ble sendt hjem og fikk time uka etter for å se om alt kom ut via blødningen. 2 dager etter blødde jeg ut alt (tror jeg). Selvfølgelig på do, som gjør at jeg føler meg som en morder. Mitt hode kaller meg en syk jævel som trakk barnet mitt opp i do.. 

Samboeren min måtte reise på sjøen på jobb dagen etter fosteret kom ut. Han ble borte en hel mnd. Vi snakket lite sammen da han var borte. Jeg hadde ingen her hjemme til å ta seg av meg. Jeg var så ødelagt. Blødde nesten hele den mnd. 

Den første spontanaborten var den verste. De to andre var såpass tidlig, lite smerter, som en sterk mens. Nå er det 1 år siden jeg fant ut jeg var gravid. Det er en emosjonell tid for meg, og samboeren min blir nærmest irritert på meg, sier han ikke skjønner hvorfor jeg i det hele tatt gidder å tenke på det mer! Jeg føler han ikke bryr seg i det hele tatt.. Han har et barn fra før, og har aldri villet hatt flere. Men da jeg først ble gravid ville han det allikevel. Men nå, er forholdet ødelagt, vi er sammen, men på to helt vilt forskjellige stadier i livet. Jeg ønsker fortsatt barn, men jeg har stengt meg inne i huset siste 8 mnd. Jeg har såvidt vært på butikken. Jeg er så sykelig deprimert, usosial og ødelagt at jeg vet snart ikke mer. Samboeren er oppgitt og er aldri hjemme mer. Han er ikke utro, det vet jeg helt sikkert! Men jeg føler han unngår situasjonen med meg. Hvordan skal jeg klare å leve videre, komme over sorgen, møte mennesker igjen?? Alle visste at jeg var gravid og jeg føler jeg blir sett ned på uansett hvor jeg er. Barn er mitt største ønske og mål her i livet, og samboeren min fortalte meg at han ønsker det også, men ikke når ting er som det er mellom oss. Jeg trenger hjelp fra noen som har vært gjennom det samme som meg, og oss... Jeg går til psykolog, men der er det bare fokus på å få meg ut i jobb igjen, noe som har gitt meg angst og føler meg kvalt av alle forventningene folk har til meg. 

Takker for alle svar! 

Anonymkode: b3ef8...5c4

[Englemamma3]

Ingen?

[lakrisbåten]

Jeg har ikke hatt en SA, men fikk vondt av at denne ikke fikk noen kommentarer.
Jeg leser mye smerte mellom linjene. For en tøff prosess du har vært gjennom, og spesielt tøff når du har måttet møte den alene.
Jeg tror jo at menn og kvinner opplever SA forskjellig, rett og slett fordi vi kjenner graviditeten så på kroppen på måter det blir umulig for menn å sette seg inn I.
Hva om dere begge drar til psykolog/familievernkontor og snakker sammen med en tredjepart?
Sorg tar tid. Og det er en individuell prosess.
Ønsker deg all lykke.
 

[AnonymBruker]

Så trist å lese. Jeg har ingen gode råd til deg, og selv om min erfaring ikke er helt den samme som din, så kan jeg fortelle den til deg likevel. I håp om at du forstår at du ikke er alene

Ble sammen med kjæresten min for noen år siden. Ble gravid etter 2 måneder. Han har et barn fra tidligere forhold. Jeg var faktisk usikker på om jeg skulle beholde, men før jeg rakk å tenke så langt så hadde jeg en SA i uke 9. Selv om jeg var innom tanken på abort så var det helt forferdelig å miste likevel. Dette skjedde selvfølgelig en sommer da kjæresten hadde barnet sitt i 3 uker. Jeg følte meg så alene. Lå i sengen og gråt og ville bare at kjæresten skulle holde rundt meg. Men det meste av oppmerksomheten hans var jo naturligvis hos barnet hans. Akkurat det ødela litt av forholdet vårt. Han var dessverre ikke god nok til å se at jeg også trengte trøst og støtte i det som hadde skjedd. Ikke at han skulle overse barnet sitt for å være med meg, misforstå meg rett, men jeg trengte at han var der for meg. Noe han da ikke var. Samtidig som jeg ble sjalu på hans barn som fikk all oppmerksomhet...

Vi er fremdeles sammen og det ble bedre enn noen gang. Heldigvis er dette noen år siden. Vi venter baby når som helst nå

Anonymkode: 182f3...4fc

[Marimba]

For det første, så føler jeg virkelig med deg! For en forferdelig opplevelse, og jeg skjønner godt at det fortsatt er sårt for deg. Slike ting er ofte vanskeligere enn andre forstår. 

Ofte er det vel slikt at kriser får folk enten til å stå enda sterkere sammen, eller at det dessverre fører til at man glir unna hverandre. 

Kjenner også igjen følelsene dine med disse forventningene. Jeg føler selv at jeg har svikta etter en xu og en sa, og det er en skikkelig drittfølelse. Samtidig så vet jeg jo med meg selv at når jeg har venninner som opplever slike ting, så får det meg overhode ikke til å se ned på de, så jeg synes jo det er merkelig at jeg er så streng med meg selv.  

En ting som har hjulpet meg igjennom mitt siste år er faktisk å ha oppretta en prøvedagbok inne på forumet her. Får ut en del tanker og frustrasjoner da, møter mennesker i samme båt og føler at jeg "avlaster" samboeren min litt.

[Englemamma3]

5 timer siden, lakrisbåten skrev:

Jeg har ikke hatt en SA, men fikk vondt av at denne ikke fikk noen kommentarer.
Jeg leser mye smerte mellom linjene. For en tøff prosess du har vært gjennom, og spesielt tøff når du har måttet møte den alene.
Jeg tror jo at menn og kvinner opplever SA forskjellig, rett og slett fordi vi kjenner graviditeten så på kroppen på måter det blir umulig for menn å sette seg inn I.
Hva om dere begge drar til psykolog/familievernkontor og snakker sammen med en tredjepart?
Sorg tar tid. Og det er en individuell prosess.
Ønsker deg all lykke.
 

Takk for svar ❤ vi har hatt samtaler på familievernkontor, men til ingen nytte. Problemet ligger hos meg, så jeg begynte i samtaler alene.. 

[Englemamma3]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så trist å lese. Jeg har ingen gode råd til deg, og selv om min erfaring ikke er helt den samme som din, så kan jeg fortelle den til deg likevel. I håp om at du forstår at du ikke er alene

Ble sammen med kjæresten min for noen år siden. Ble gravid etter 2 måneder. Han har et barn fra tidligere forhold. Jeg var faktisk usikker på om jeg skulle beholde, men før jeg rakk å tenke så langt så hadde jeg en SA i uke 9. Selv om jeg var innom tanken på abort så var det helt forferdelig å miste likevel. Dette skjedde selvfølgelig en sommer da kjæresten hadde barnet sitt i 3 uker. Jeg følte meg så alene. Lå i sengen og gråt og ville bare at kjæresten skulle holde rundt meg. Men det meste av oppmerksomheten hans var jo naturligvis hos barnet hans. Akkurat det ødela litt av forholdet vårt. Han var dessverre ikke god nok til å se at jeg også trengte trøst og støtte i det som hadde skjedd. Ikke at han skulle overse barnet sitt for å være med meg, misforstå meg rett, men jeg trengte at han var der for meg. Noe han da ikke var. Samtidig som jeg ble sjalu på hans barn som fikk all oppmerksomhet...

Vi er fremdeles sammen og det ble bedre enn noen gang. Heldigvis er dette noen år siden. Vi venter baby når som helst nå

Anonymkode: 182f3...4fc

Takker for svar❤ trist å lese om ditt tilfelle også. Det er vondt å være alene. Og ja, bonusbarn forårsaker fort litt sjalusi.. kjenner til den! 

Lykke til med baby! ❤

[Englemamma3]

5 timer siden, Marimba skrev:

For det første, så føler jeg virkelig med deg! For en forferdelig opplevelse, og jeg skjønner godt at det fortsatt er sårt for deg. Slike ting er ofte vanskeligere enn andre forstår. 

Ofte er det vel slikt at kriser får folk enten til å stå enda sterkere sammen, eller at det dessverre fører til at man glir unna hverandre. 

Kjenner også igjen følelsene dine med disse forventningene. Jeg føler selv at jeg har svikta etter en xu og en sa, og det er en skikkelig drittfølelse. Samtidig så vet jeg jo med meg selv at når jeg har venninner som opplever slike ting, så får det meg overhode ikke til å se ned på de, så jeg synes jo det er merkelig at jeg er så streng med meg selv.  

En ting som har hjulpet meg igjennom mitt siste år er faktisk å ha oppretta en prøvedagbok inne på forumet her. Får ut en del tanker og frustrasjoner da, møter mennesker i samme båt og føler at jeg "avlaster" samboeren min litt.

Takker for svar ❤ 

I det siste føler jeg at jeg har kjærlighetssorg selv om jeg er i et forhold. Samboeren min er aldri "her". Vi snakker nesten ikke, og det gjør så vondt. Jeg har ingen å snakke med... det som er problemet. Ingen nære venner, ingen å stole på. 🙁 huff.. bare klaging på meg.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du sørger over barna du ikke fikk, men samboeren din gjør tydeligvis ikke det. Du er bare 21 år, og du lever i et forhold der dere knapt snakker sammen. Er du sikker på at du vil ha barn med ham?

Anonymkode: 66a82...45b

[AnonymBruker]

Hei! Dette var veldig trist og du er jo veldig ung. Du burde gi "streng" beskjed til psykologen din at du trenger å jobbe med din sorg rundt SA først og fremst. Jeg synes og du bør vurdere å snakke om du burde finne andre mål i livet i tillegg til å få barn. Du er veldig ung og du har nok mange år foran deg med eventuelle studier, venner, samboer før du trenger å få barn.

Har du vært hos lege ang. SA?

Anonymkode: 29f65...f42

[AnonymBruker]

Du kan ta med deg kjæresten din til psykologen innimellom hvis du ønsker det. Det er tydelig at dere må ordne opp mellom dere før dere klarer å gå videre til noe som helst. 

Hvis du ikke føler at psykologen forstår hvor vondt du har det har du lov til å be om en annen. 

Anonymkode: 9c65c...0ce

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg veldig godt, men jeg forstår også hans behov for å komme seg videre - selv om det kanskje er på en mer avvisende måte enn din måte.

Han dro ikke på jobb for å være kjip, og han har jo rett i at det er best å komme seg fremover.

Samtidig kjenner jo du nå på hvordan dere har det i motgang, og det er jo ikke bra for noen av dere. Det er jo mulig at dere ikke passer helt sammen - det trenger du nesten finne ut av i parterapi sammen om dere begge ønsker prøve videre.

Det er jo tøft det dere har opplevd, og jeg ville vært forsiktig med å påstå at han ikke bryr seg - det kan være han har hatt det vondt han og, men takler det annerledes enn deg.

Altså, jeg hadde blitt knust selv - så jeg skjønner absolutt alt du forklarer av reaksjoner og tenker det er naturlig, men samtidig så drar du deg selv og forholdet nedover i rekordfart. Og han responderer jo ikke så bra selv, så det blir vanskelig for dere å gå videre sammen.

Anonymkode: 33649...0ca

[AnonymBruker]

Menn  kan tydeligvis være helt utrolig dumme når det kommer til følelser og ting de ikke føler på egen kropp. Jeg syns kjæresten din burde vært der for deg. Det er naturlig at du sørger over barn du ikke fikk..stor klem..

Anonymkode: 8a8c1...7d5

[AnonymBruker]

Men han vil jo ikke ha flere barn? Hvorfor er dere sammen overhodet?

Jeg forstår godt at du har det vondt, men en del av det er jo at dere ikke hører sammen.

Anonymkode: b5ffa...8ac

[lingua franca]

Skjønner veldig godt sorgen din!

Men: Du er bare 21 år, og du lever i en dårlig livssituasjon der du både er deprimert og lever sammen med en mann som ikke behandler deg bra. Er det i en slik situasjon du vil bringe et barn til verden?

Jeg vil råde deg til å oppsøke fastlegen din og be om henvisning til psykolog, og legge videre prøving (dersom dere fortsatt har sex uten prevensjon) på hylla foreløpig. Tror ikke et barn vil gjøre noe som helst godt for hverken deg, kjæresten din eller forholdet deres akkurat nå, selv om jeg forstår at du ønsker deg et barn. 

Først må du tenke på deg selv og din psykiske helse, deretter på forholdet deres. Så kan du tenke på barn. 

[Olaug Olsen]

Dette var en utrolig trist historie. Jeg har aldri gått gjennom en abort, men kan tenke meg at man kan bli traumatisert av å oppleve alt dette alene, med blod og smerter, som ved en fødsel, men uten at det kommer noe godt utav det. Du er en kvinne, og har opplevd noe som mange andre kvinner også opplever, men som man ofte ikke snakker så høyt om. Det er ingen grunn til å føle skam for dette. Jeg tror du skal lage plass til følelsene dine, og samtidig sette en grense for hvor lenge dette skal få lov til å dominere deg. Sett av en tid, f.eks tre måneder, hvor du tillater deg selv å kjenne på det vonde. Ikke tenk på hva andre mennesker vil ha fra deg, men tenk mer på din egen smerte, og de tankene DU har. Sett kryss i kalenderen, og når denne tiden er over, skal du reise deg og komme deg videre. Finn en god lege, og snakk om opplevelsene med abortene. Du trenger å vite om du kan få barn, eller om det er noe fysisk som gjør at det har blitt slik. Kanskje det er noe du kan gjøre for å unngå denne situasjonen igjen, f.eks folat. Det er mange momenter inne i denne saken, og kanskje viktig å ta en ting av gangen. Om det er slik at du ikke kan få barn, eller risikerer flere slike vonde opplevelser med spontanaborter, ville jeg ha skjøvet fra meg denne tanken. Det fins nok av barn som trenger omsorg og kjærlighet, og det er fullt mulig for deg å bli beredskapshjem, eller fostermor. Om du tar vare på kroppen sin og slutter å presse deg selv, kan det godt hende du finner din indre mor, f.eks gjennom å vurdere å jobbe for andre barn som trenger en ekstra mor. Om ikke du kan være gravid, kan det likefullt hende du har et mykt fang, en varm stemme eller en tålmodig sjel, som du kan bruke til glede for barn som allerede er født. Jeg ønsker deg lykke til, og håper du kan komme deg videre etter denne tunge perioden.

[Englemamma3]

Takk for alle gode kommentarer. Dere gir meg mange tanker rundt dette, og jeg takker for det! 😊❤

[Englemamma3]

Vi legge til å si at vi prøver ikke å få barn nå 😉 vi ønsker å få orden på livssituasjonen og slikt først. Men depresjonen og angsten er vanskelig å komme seg ut av og har gitt forholdet ekstra utfordringer. 

[Englemamma3]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men han vil jo ikke ha flere barn? Hvorfor er dere sammen overhodet?

Jeg forstår godt at du har det vondt, men en del av det er jo at dere ikke hører sammen.

Anonymkode: b5ffa...8ac

Han er litt av og på med barneønsker. Har vi en dårlig periode er det ikke snakk om, og har vi det fint så er det ønskelig for framtiden. 

[Englemamma3]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner at du sørger over barna du ikke fikk, men samboeren din gjør tydeligvis ikke det. Du er bare 21 år, og du lever i et forhold der dere knapt snakker sammen. Er du sikker på at du vil ha barn med ham?

Anonymkode: 66a82...45b

Han sørger nok på sin egen måte, og det er greit nok det, men jeg ønsker å snakke om det.. Ja, kommunikasjonen er dårlig, men vi snakker når vi først snakker. Når vi har gode perioder har vi det helt fantastisk! Og han er en utrolig far for sitt barn, så ja det er en person jeg kunne tenkt meg å få barn med. Men først må vi helt klart få orden på forholdet som har raknet helt etter alt som har skjedd.