Sosial angst/depresjon

[AnonymBruker]

Hei. Jeg ble diagnotisert med sosial angst og depresjon i en alder av 18. Nå er jeg 24, og trodde jeg hadde "vokst det av meg", innen nå, etter måneder med terapi i 18års alderen. Det er først nå jeg merker at symptomene kommer tilbake. Jeg har ofte opplevd bare det å gå på butikken er slitsomt i seg selv. Jeg har 10 minutters gange ned til min nærmeste butikk, jeg klarer ikke slappe av på disse 10 minuttene, med tanke på alle bilene som kjører forbi meg. Jeg tenker konstant på hvordan jeg ser ut, om de ser på ansiktsuttrykkene mine om de ser at jeg er nervøs, jeg tror alle dømmer meg og stirrer på meg. Later som jeg bare taster på mobilen, når det kommer noen forbipasserende, fordi da ser jeg hvertfall ned og unngår øyekontakt, hvis det skulle skje.

Allerede varm og svett ankommer jeg butikken, og jeg går bare hvilløs rundt omkring og klarer ikke konsentere meg på noe jeg skal ha. Jeg går der kanskje i et kvarter fordi jeg bare tenker på alle de andre kundene som ser på meg. Til slutt bare går jeg til kassa og betaler. I dag så så en ansatt veldig rart/beskymra på meg. Jeg vet ikke helt hvorfor. Men ofte så får jeg litt "beskymringsrynker" i panna når jeg er nervøs, så kanskje hun trodde jeg kom til å gråte eller noe sånt. Det er ikke så veldig gøy å ha det sånn her. At bare det å gå i butikken er vanskelig. Når jeg kommer hjem så er jeg svett og klam og tenker "endelig er jeg hjemme igjen, der ingen kan se meg."

Jeg har lyst til å gå en tur i finværet, jeg har lyst til å sitte på en cafe i byen eller bare gå og skikke i butikker uten å føle det sånn her. Jeg vil bli kvitt denne angsten, men det hindrer meg på et vis fordi jeg ikke orker tanken på å bli svett og nervøs med en gang jeg går ut døra. Det er ikke alltid sånn. Men for det meste når jeg vet jeg er ustelt, har på stygge klær, ikke spist noe osv. Har begynt å sminke meg fint, og ta på meg noe jeg liker når jeg går ut døra, så jeg hvertfall får litt følelse av at jeg ikke er helt frastøtende. Det hjelper litt, men det er også slitsomt å sminke meg, kle på meg fint osv. jeg vil bare til butikken liksom... Jeg har det heller ikke sånn når jeg går med noen andre. Noen venner, da føler jeg meg betryggende. Fordi da vet jeg at jeg ikke går alene, så da er ikke alt fokuset på meg.

Dette ble litt rotete. Men poenget mitt er; hva kan jeg gjøre for å hjelpe meg selv til å mestre dette? Hva kan jeg si til meg selv før jeg går ut døra? Håper noen har noen erfaringer og hjelp og komme med! Det setter jeg stor pris på

Anonymkode: 64a4e...6ec