Hvordan tilgi en slik mor?

[AnonymBruker]

Jeg sliter veldig med å genuint tilgi moren min for alt hun har gjort i løpet av livet mitt. Hun bodde med en annen mann da hun møtte faren min, de ble sammen, fikk meg litt senere (hun hadde da et par barn med den andre mannen). Fikk ganske nylig vite at hun har vært utro mot faren min fra jeg var veldig liten, hun vurderte til og med å forlate oss til fordel for en mann som bodde et annet sted i landet. 

Det ble endelig slutt mellom min mor og far da hun forlot han til fordel for en alkoholiker og forjævlig mann som behandlet meg som dritt, og var slem mot henne. Hun ble hos han til tross for dette i mange år. 

Hun kunne finne på å ha høylytt sex med han i timesvis mens jeg "sov" noen meter UNNs på samle rom... Dette var veldig traumatiserende for en 11-åring. Hun kunne og finne på å ha sex med han midt på dagen med åpen soveromsdør...

 

Hun møtte en ny gærning like etter det ble slutt som skulle få meg sperret inne på galehus, og hadde truet dattera si med det samme. Moren min forsvarte meg ikke og var så desperat etter å beholde denne karen. Det varte i noen år.

 

Vi hadde ikke alltid middag, hun sa vi var fattige men hun har alltid hatt tonnevis med klær og sko, undertøy, masse sminke og hudprodukter, penger til solarium og hårfarge osv... Hun hadde utbetalt ca 18-20tusen i måneden men likevel så var vi "fattige" ifølge henne...

 

Hun har eid hus og bil og sitter igjen med ingenting i dag annet enn masse gjeld til diverse forbrukslån osv.

 

Hun fikk diagnosen bipolar for noen år siden og er nå uføretrygdet, men klarer helt fint å jobbe man-fre i en frivillig organisasjon. 

 

Jeg er nå i slutten av 20-årene og flyttet for en god del år siden til en annen by. Vi har kontakt via tlf og vi ses noen gang i året. Men jeg føler et slags hat, hun var så destruktiv og ødela så mye. Hun prøvde å ta livet sitt da jeg var rundt 15 år... Hun har kun tenkt på seg selv hele veien og gitt blanke i barna sine. Hvordan tilgir man noe sånt? Jeg har barn selv og de kommer foran alt, det finnes ikke noe tvil om det.

 

Beklager for rotete innlegg. Setter pris på alle innspill og råd.

 

Anonymkode: 28f70...914

[AnonymBruker]

Skjønner dette har vært vanskelig  Vil du ha kontakt med henne?

Hun har nok helt sikkert vært syk bestandig, hvis du skal tilgi dette, så må du nok fokusere på at hun ikke var frisk når du var barn. Hun burde jo som voksen og mor tatt tak i dette, men mange av tingene du beskriver tyder jo på at hun var manisk og ikke klarte å tenke klart. 

Anonymkode: c24ab...bd1

[AnonymBruker]

Bipolariteten unnskylder ikke handlingene hennes, men den kan nok forklare en del av de. Har du lest deg litt opp på hva en slik diagnose innebærer? Du sier lite om hvordan hun er pr. i dag. Er hun i en stabil livssituasjon? Er hun (riktig) medisinert?

Anonymkode: 9c9aa...de5

[AnonymBruker]

Du må egentlig bare finne ut om du ønsker kontakt eller ikke. Mulig at psykolog vil være en ide for å bearbeide følelser og opplevelser. 
Selv har jeg i dag ingen kontakt med far, og det har gjort min hverdag mye bedre. Det tar en stund før man klarer å slutte å tenke på alt som har skjedd, og det kan gjøre litt vondt i starten. Men for at jeg skulle få det bedre i det lange løp var det beste for meg å kutte all kontakt. 

Anonymkode: f0c43...6cf

[AnonymBruker]

Hvorfor må du tilgi? Du aksepterer det som har skjedd og lever videre. Har selv en lignende historie og jeg valgte å kutte ut min mor. Føler ingen bitterhet ovenfor henne, men det er ikke et menneske jeg vil ha i mitt liv.Og jeg synes det er visse ting man ikke skal unnskylde eller tilgi. Og etter st jeg har fått barn har jeg virkelig innsett hva slags mor jeg hadde. Men jeg har forståelse for hennes situasjon og bakgrunnshistorie. Ingen unnskyldning men en forklaring på hvorfor hun var som hun var. Og som sagt, akseptere at slik var det og ferdig med det.

Anonymkode: 4e37b...1f8

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor må du tilgi? Du aksepterer det som har skjedd og lever videre. Har selv en lignende historie og jeg valgte å kutte ut min mor. Føler ingen bitterhet ovenfor henne, men det er ikke et menneske jeg vil ha i mitt liv.Og jeg synes det er visse ting man ikke skal unnskylde eller tilgi. Og etter st jeg har fått barn har jeg virkelig innsett hva slags mor jeg hadde. Men jeg har forståelse for hennes situasjon og bakgrunnshistorie. Ingen unnskyldning men en forklaring på hvorfor hun var som hun var. Og som sagt, akseptere at slik var det og ferdig med det.

Anonymkode: 4e37b...1f8

Dette innlegget sa vel det meste. Hvorfor skal man bruke tiden på å tenke om man skal tilgi eller ikke? Du må bare akseptere at slik var din mor, og slik var din barndom,hvis du trenger å bearbeide opplevelser går du til psykolog og får snakket deg ferdig :-) . Etterpå tar du et valg om du vil ha henne i livet ditt eller ikke, og så går du videre med DITT liv. Bitterhet må du ikke velge,det går bare utover deg selv og fører aldri til noe bra.

Anonymkode: 70512...f3a

[AnonymBruker]

 Hvorfor føler du egentlig at det er så viktig å tilgi henne?

 Føler du at du liksom ikke kan komme deg videre i livet, uten å ha tilgitt henne?

Anonymkode: 7bd67...de3

[AnonymBruker]

Har selv en lignende situasjon. Min mor er derimot ikke syk. Ikke en ting som kan unnskylde ting hun har gjort og utsatt oss barna for. Men jeg har fortsatt kontakt med henne. Hun bor i en annen del av landet, så for det meste kun på tlf. Jeg kommer ALDRI til å tilgi henne. Hva jeg føler omkring dette er ikke noe hun er klar over. Å jeg synes det er helt ok! Jeg bryr meg rett å slett så lite om henne at jeg har ingen grunn til å ta det opp med henne. Jeg later utad til å ha et greit forhold til henne, men sånn er det dessverre ikke. Man trenger ikke å tilgi en person. Ikke engang sin egen mor. Om du vil kutte henne totalt ut er noe helt annet. Jeg har ikke klart det, men det er mest pga slekten ellers. 

Anonymkode: 5a5a9...413

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Bipolariteten unnskylder ikke handlingene hennes, men den kan nok forklare en del av de. Har du lest deg litt opp på hva en slik diagnose innebærer? Du sier lite om hvordan hun er pr. i dag. Er hun i en stabil livssituasjon? Er hun (riktig) medisinert?

Anonymkode: 9c9aa...de5

I dag er hun uføretrygdet, hopper fra mann til mann, eier ikke hus, bil etc, har masse gjeld, er veldig langt nede til tider og vil da ikke ta tlf, brutt kontakten med den ene av søsknene mine, hadde ikke kontakt med den andre på flere måneder men ble venner igjen etter å ha fått påspandert sydentur...

Hun går på medisiner men hvor godt de fungerer vet jeg ikke..

Anonymkode: 28f70...914

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner dette har vært vanskelig  Vil du ha kontakt med henne?

Hun har nok helt sikkert vært syk bestandig, hvis du skal tilgi dette, så må du nok fokusere på at hun ikke var frisk når du var barn. Hun burde jo som voksen og mor tatt tak i dette, men mange av tingene du beskriver tyder jo på at hun var manisk og ikke klarte å tenke klart. 

Anonymkode: c24ab...bd1

Ja, jeg har en veldig liten familie og føler at jeg trenger de få jeg har.

 

Anonymkode: 28f70...914

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Hvorfor føler du egentlig at det er så viktig å tilgi henne?

 Føler du at du liksom ikke kan komme deg videre i livet, uten å ha tilgitt henne?

Anonymkode: 7bd67...de3

Godt spørsmål... 

Anonymkode: 28f70...914

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har en veldig liten familie og føler at jeg trenger de få jeg har.

 

Anonymkode: 28f70...914

Jeg har en far som har utsatt meg for mye dumt oppgjennom årene. Jeg bærer ikke nag til han, jeg er sammen med han og hjelper han med ting. Men han føles ikke som en "far". Han er forsåvidt en byrde, men har ikke samvittighet til å kutte kontakten. Han er glad i meg og jeg er en av de få som ringer osv.

Jeg hadde blitt trist om han døde, men tror faktisk ikke det ville preget meg lenge. Han er ikke en person som jeg kan prate med når noe er galt heller, han er bare enig eller kommer med lite reflekterte svar.

Poenget mitt da  Blir det en "familie" når hun er slik? Og tingene hun har gjort? 

Anonymkode: c24ab...bd1

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en far som har utsatt meg for mye dumt oppgjennom årene. Jeg bærer ikke nag til han, jeg er sammen med han og hjelper han med ting. Men han føles ikke som en "far". Han er forsåvidt en byrde, men har ikke samvittighet til å kutte kontakten. Han er glad i meg og jeg er en av de få som ringer osv.

Jeg hadde blitt trist om han døde, men tror faktisk ikke det ville preget meg lenge. Han er ikke en person som jeg kan prate med når noe er galt heller, han er bare enig eller kommer med lite reflekterte svar.

Poenget mitt da  Blir det en "familie" når hun er slik? Og tingene hun har gjort? 

Anonymkode: c24ab...bd1

Trist å lese om situasjonen din.

Det er ikke det samme som andre venner av meg har med sine mødre som de ser på som forbilder og fantastiske mennesker. Det kan jeg ikke relatere til, og det gjør meg veldig trist. Jeg vil da være så mye bedre for mine barn og alltid sette deres behov foran mine.

Anonymkode: 28f70...914

[Alja]

Det er ikke alltid blod er tykkere enn vann. Vil bare gi deg en klem og ønske deg alt godt.

 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Alja skrev:

Det er ikke alltid blod er tykkere enn vann. Vil bare gi deg en klem og ønske deg alt godt.

 

Tusen takk.

Anonymkode: 28f70...914

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Trist å lese om situasjonen din.

Det er ikke det samme som andre venner av meg har med sine mødre som de ser på som forbilder og fantastiske mennesker. Det kan jeg ikke relatere til, og det gjør meg veldig trist. Jeg vil da være så mye bedre for mine barn og alltid sette deres behov foran mine.

Anonymkode: 28f70...914

Nei, har vært sårt for meg at alle har de staute, gode pappaene. Jeg kunne jo ønske jeg hadde en slik pappa og sønnen min hadde en flott morfar, men slik er det ikke. Har bare fått det på avstand, så tenker sjeldent på det. Håper du klarer å legge det bak deg❤️

Anonymkode: c24ab...bd1

[Lou Salome]

Hvorfor tilgi en slik mor? 

[Gjest Jessica]

Jeg syns faktisk at du skal tilgi henne.  Ikke for å akseptere henne eller hennes valg.  Ikke for å si at det hun gjorde var riktig, men for å befri deg selv fra smerte. Så du kan gå ut av den sirkelen og tillate deg selv friheten du ikke har hatt hittil. 

Det er flott at du tenker tilgivelse ts. Det høres ut som om du har tenkt lenge på dette.Jeg anbefaler deg på det sterkeste å tilgi og akseptere fortiden slik den er. Og om det blir for vondt å ha henne i livet ditt så kan du ta avstand. 

 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

I dag er hun uføretrygdet, hopper fra mann til mann, eier ikke hus, bil etc, har masse gjeld, er veldig langt nede til tider og vil da ikke ta tlf, brutt kontakten med den ene av søsknene mine, hadde ikke kontakt med den andre på flere måneder men ble venner igjen etter å ha fått påspandert sydentur...

Hun går på medisiner men hvor godt de fungerer vet jeg ikke..

Anonymkode: 28f70...914

Da kan jeg konstatere at medisinene ikke virker. Jeg er bipolar selv, men medisinert er jeg nesten som alle andre. Umedisinert er jeg suicidal i perioder, og høyt oppe i andre perioder. Da pådrar jeg meg kredittgjeld, kjøper ting jeg ikke trenger for penger jeg ikke har, feier over flest mulig menn,  har en indre uro som gjør meg irritabel osv. Jeg må belage meg på å gå på medisiner livet ut, og er fornøyd med det. Klart det finnes narsissistiske bipolare også, men ut i fra hva du beskriver, så er jeg ganske sikker på at hun vil profitere av å teste andre medisiner eller andre mengder. Noen virker på oppturene, noen virker på nedturene. Noen klarer seg ved å bare bli medisinert for den ene tingen. Andre må ha medisiner for begge deler. 

Anonymkode: 9c9aa...de5

[Gjest Runforit]

Husk at tilgivelse er noe du egentlig gir til deg selv. Det betyr ikke at man glemmer. Å tilgi noen handler om å legge bort alle vonde følelser slik at du kan gå videre og ikke ofre vedkommende og det de har gjort mer tanker, følelser eller la dem ha noen form for kontroll over ditt liv.

Å tilgi er å gå videre i livet.