Barn som overdriver og skader seg hele tiden, diagnose?

[AnonymBruker]

Dette er ikke hypokonder. Jeg har en venninne som alltid har vært skikkelig drama queen av seg.

En gang slo hun tåen litt i en dørkarm. Hverken forstuing eller brukket. Eller kanskje den faktisk ble forstuet, men jeg tviler. De dro til legevakt og hele greien. Hun gikk på krykker og bandasje hun selv hadde surret rundt foten. Denne personen hadde lav terskel for å bruke krykker. Hun var ofte på krykker.

Jeg husker jeg selv noen ganger haltet en dag eller to av å skade foten litt, men dro aldri til legevakt eller lagde noe nummer ut av det. Jeg datt og slo meg, datt av sykkel og lignende uten å dra til legevakt. Fikk en stor kul i hodet. Litt hoven fot noen ganger. Litt hoste og feber men aldri dro jeg til legen da jeg var liten. 

Hun holder på slik nå som hun er voksen. Ikke fordi jeg tror hun er hypokonder, men fordi hun liker oppmerksomheten og å synes synd på seg selv. Legger ut statuser på facebook om at hun er hos legen.. Så er det kun for å ta en blodprøve for om hun har jernmangel osv.

Så fort noe er litt galt så er det nesten slik at hun får hasttime hos legen. Dersom hun har følt seg litt trøtt i det siste så er det rett til legen å sjekke jernmangelen og muligens få en liten sykemelding om hun er heldig. Hun sier alltid at hun har ALLERGI selvom hun egentlig har intolleranse. Ikke vet jeg om hun har diagnosert seg selv med den eller ikke, men hun har ikke allergi. Bare intolleranse, selvom det også skal tas hensyn til. Men synes hun overdriver noe så innmari og gjør alt til en stor greie. Det er sånn at alle vet dersom hun har enda en diagnose eller intolleranse. Jeg har selv et par diagnoser som ingen vet om. Rett og slett fordi ikke hele verden trenger å vite at jeg får diare av melk og så videre. Det er greit å si ifra, men hun er en slik som hele tiden snakker om seg selv og diagnoser og vondter og gjentar seg selv. Hun klarer alltid å føye inn i samtaler at hun har en diagnose.

Hun har migrene og magevondt og slapp ofte unna lekser på skolen. Hun fikk være med i en spesialgruppe for folk med lærevansker på barneskolen der de dro på badeland, peppez, museum, kino og så videre. Men på ungdomsskolen fikk hun nesten bare 5ere. 

Hun var ofte syk når det var prøver. Da var det mensensmerter, migrene og svimmelhet. Er det mulig å være så lite diskré dersom man faktisk skal skulke? Det er jo tydelig når hun alltid var syk når det var prøver slik at hun fikk utsatt den i noen uker, eller ofte glemte læreren hele prøven. Jeg slet forresten selv med mye angst og magevondt, og gruet meg ekstremt til fremføringer. 

Har mange flere eksempler men dere forstår vel hva jeg mener? Hun som hyylskreik dersom hun fikk et skubbsår slik at hele klassen samlet seg rundt henne.

 

Anonymkode: 4f1ac...7ea

[TheGirlWhoWaited]

So what? Er det martyrrollen du er ute etter her eller, siden du minst to ganger drar inn deg selv om dine REELLE plager, men du klager ikke nei - hå nei du... 

[AnonymBruker]

Münchausen

Anonymkode: f20af...abc

[Gjest Jessica]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Münchausen

Anonymkode: f20af...abc

Tenkte først dette jeg også, men det kan også være at hun har fått opp masse oppmerksomhet på den måten før og at hun fortsetter av vane?  Eller behov. Hva hvis hun trenger den oppmerksomheten?  At det på en måte er eneste måten hun føler seg sett på? 

Jeg personlig irriterer meg altfor myeav slike personer at jeg hadde hatt problemer med å omgås dem 

[AnonymBruker]

Ikke vet jeg, men jeg tror kanskje hun trenger psykolog for å få rett diagnose..

Anonymkode: 4d1b4...59b

[AnonymBruker]

1 time siden, TheGirlWhoWaited skrev:

So what? Er det martyrrollen du er ute etter her eller, siden du minst to ganger drar inn deg selv om dine REELLE plager, men du klager ikke nei - hå nei du... 

Jeg klager veldig lite over egne vondter. Én ting er å nevne det, men å spille på det og ville ha spesialehandling/oppmerksomhet/sympati er noe annet. Legge ut masse ''stakkars-meg'' statuser. Statuser av å vente hos legen. Bilde av blåmerket man fikk etter en blodprøve. Er jo nesten litt morsomt. Som en 3åring som skal vise plasteret sitt til alle sammen. Bare at hun nå er voksen. Har som sagt mange flere eksempler, men det er så ille at mange reagerer og himler med øynene.

Anonymkode: 4f1ac...7ea

[Gjest Hubro]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg klager veldig lite over egne vondter. Én ting er å nevne det, men å spille på det og ville ha spesialehandling/oppmerksomhet/sympati er noe annet. Legge ut masse ''stakkars-meg'' statuser. Statuser av å vente hos legen. Bilde av blåmerket man fikk etter en blodprøve. Er jo nesten litt morsomt. Som en 3åring som skal vise plasteret sitt til alle sammen. Bare at hun nå er voksen. Har som sagt mange flere eksempler, men det er så ille at mange reagerer og himler med øynene.

Anonymkode: 4f1ac...7ea

Hun er sikkert person jeg også kunne blitt provosert av, for jeg har alltid holdt smerten skjult for andre, gjennom hele ungdommen. Det gjorde meg ekstra sint på sånne type mennesker i voksen alder, som roper ut om hver minste vondte. Likevel tenker jeg at man burde reflektere litt hvorfor dette provoserer en så veldig, for da vil man få innsikt om seg selv. Kanskje har man holdt for mye inni seg, kanskje har man savnet den omsorgen en mer dramatisk person tross alt får. På den måten kan man endre noe hos seg selv, kanskje bli mer åpen mot de nærmeste, tørre å be om hjelp og behandling, anerkjenne at man selv har hatt vel så stor smerte som en som roper det ut i vilden sky. Du kan neppe endre henne, og man behøver absolutt ikke bli sånn selv, men man kan bli litt mer bevisst på hva man selv kanskje savner og bli bedre til å uttrykke behov. Og den som holder mye inni seg, har nok ofte større byrder enn en som er åpen med alle. De vondeste tingene er gjerne de man ikke vil si til noen.

Endret 13. april 2016 av Arconia

[Gjest Keiserensnyeklær]

Jeg er verken psykolog eller lege, så hvilken diagnose venninnen din eventuelt måtte ha,det vet jeg ikke. Men det høres ikke ut som om hun har det noe godt. Kanskje hun trenger noen å prate med? Om noe annet enn sykdom?

[AnonymBruker]

Sånne personer irriterer meg. Har en noen sånne på facebook, men har gjort sånn at deres oppdateringer ikke vises på feeden min. Som alltid legger ut bilder fra legebesøk eller som sjekker inn på legesenter/sykehus. Også får de fullt av kommentarer som "huff, stakkars deg :/ Hva er det som skjer??", men de nekter å svare på hva som egentlig skjer, så frem det ikke er noe stort som er på gang, da kan de svare. Men bedre å la vær å svare enn å måtte si at de kun er hos legen for å få svar på blodprøver som viser at man er frisk. Mistenker mange av dem å kun dra på legesenteret for å sjekke inn på facebook også  Hadde i alle fall ikke forundret meg :D Og som alltid syter og klager over hver minste ting og som prøver å få sykemelding for hver minste ting. Heldigvis omgås jeg sjeldent med sånne personer! 

Men tror det er mange grunner til at folk oppfører seg sånn, alt fra at de søker oppmerksomhet til at de ikke har det så veldig bra (noe som også kan føre til at de søker oppmerksomhet) til en eller annen psykisk diagnose. Men for å finne ut av dette må de jo først inne selv at de har et problem og det tror jeg ikke mange av disse faktisk innser. 

Anonymkode: 583f9...b8f

[AnonymBruker]

Andres vondter vet du ingenting om. Du høres ikke ut som en god venninne. 

Anonymkode: d939c...cb7

[Gjest Keiserensnyeklær]

22 minutter siden, Arconia skrev:

Hun er sikkert person jeg også kunne blitt provosert av, for jeg har alltid holdt smerten skjult for andre, gjennom hele ungdommen. Det gjorde meg ekstra sint på sånne type mennesker i voksen alder, som roper ut om hver minste vondte. Likevel tenker jeg at man burde reflektere litt hvorfor dette provoserer en så veldig, for da vil man få innsikt om seg selv. Kanskje har man holdt for mye inni seg, kanskje har man savnet den omsorgen en mer dramatisk person tross alt får. På den måten kan man endre noe hos seg selv, kanskje bli mer åpen mot de nærmeste, tørre å be om hjelp og behandling, anerkjenne at man selv har hatt vel så stor smerte som en som roper det ut i vilden sky. Du kan neppe endre henne, og man behøver absolutt ikke bli sånn selv, men man kan bli litt mer bevisst på hva man selv kanskje savner og bli bedre til å uttrykke behov. Og den som holder mye inni seg, har nok ofte større byrder enn en som er åpen med alle. De vondeste tingene er gjerne de man ikke vil si til noen.

Dette var rett og slett et utrolig godt svar!

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Andres vondter vet du ingenting om. Du høres ikke ut som en god venninne. 

Anonymkode: d939c...cb7

Man gjennomskuer etter hvert. For min del er disse som skriker etter oppmerksomhet hele tiden ganske slitsomme venninner. 

Anonymkode: 583f9...b8f

[AnonymBruker]

Dramequeen er vel en passende diagnose?

Anonymkode: c7894...3b8

[Chizue]

Vel...
Du vet ikke hvor vondt hun har det.

Jeg har opp gjennom årene hatt kraftige menssmerter-reseptbelagte kraftige smertestillende for dette.
Migrene - Som kommer og går.
Kvalme nesten hver eneste dag i 10år.
Jeg har "svake" ankler, noe som gjør at jeg lett vrikker foten og hopper gjerne på krykker oftere enn jeg vil.
Jeg har fantomsmerter, sliter med isjas og leddgikt.
Får ofte UVI og har hatt magesår flere ganger.
Men jeg roper ikke ut til hele verden at jeg har dette.

Jeg tenker, det er ingen som vil høre på den smerten jeg har og når folk spør meg hvordan jeg har det, så sier jeg "det går fint   " Jeg drar til lege veldig sjeldent og når jeg gjør det, så tar jeg opp alt sammen...Rett og slett fordi jeg ikke ønsker å bli stemplet som den personen som alltid er hos lege, som drar dit for den minste lille ting.

Ei jeg jobbet med, desverre gått bort nå, var en slik person som du skriver over her.
Hun klaget over smerter og ubehag hver eneste dag. Var gjerne sykemeldt oftere enn hva hun var på jobb.
Så etter flere år med slike smerter fikk hun endelig diagnose. Hun hadde kreft med spredning, siste stadie. Cellegift hadde ikke fungert på henne, Etter hun fikk vite dette, tok det 2mnd så gikk hun bort :/ 

Du skal være forsiktig med å kalle noen dramaqueen, hypokonder eller dømme andre for å dra til lege ofte.
Det kan være noe mer bak, til hvorfor de har så vondt.
 

[AnonymBruker]

5 timer siden, Keiserensnyeklær skrev:

Dette var rett og slett et utrolig godt svar!

Takk

Anonymkode: 9ad52...d01

[AnonymBruker]

Det kan være helseangst. Alvorlig nok for den som lider av det, de tror de er døden nær av småting og har det faktisk forferdelig inni seg.

Anonymkode: b0130...835

[AnonymBruker]

Hvorfor henge deg opp i slik? Blir jo enda teitere når du skal dra opp hva som feiler deg! Hva vil du med det liksom? 

"Hun klager på så små ting, men jeg har det ennå verre og sier ikke et ord!" Skal vi rose deg eller noe? Jadda. Du er så flink så. Alle skulle vært som deg.

Anonymkode: 20f30...0d1

[AnonymBruker]

Vi er da ikke leger her inne og skal derfor ikke stille noen diagnose. Få heller barnet til lege

Anonymkode: bd4b7...e48

[AnonymBruker]

Folk er forskjellige, sånn er det bare. Vi har nok alle vaner og adferder som irriterer noen andre. 

Egentlig høres du litt misunnelig ut på oppmerksomheten hun får. Reflekter litt over hvorfor det irriterer deg og om din hverdag blir bedre av å irritere deg over det.

Anonymkode: 8b2a6...459

[AnonymBruker]

Hun føler seg nok lite sett av andre på et eller annet (eller flere) plan her i livet, men så har hun oppdaget at sykdom og lidelse er en måte å bli sett/hørt på. Det vil aldri hjelpe, men hun skjønner kanskje ikke at hun kan gjøre andre ting og likevel bli sett.

Dårlig selvtillig og lav følelse av egenverd kanskje? Jeg er virkelig ingen psykolog og skal ikke diagnostisere, men hun minner meg om mammaen min. Kunne sikkert hatt godt av å gå til psykolog.

Når folk driver med sosialt destruktiv adferd er det som regel en grunn til det.

Anonymkode: 921c6...6d9