liker ikke vennen til barnet mitt..

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er en ting som virkelig slår meg her om denne saken;

Ser ikke dere at dette er mobbing?

Det er jammen ikke rart at barn blir mobbet i barnehagen, skole osv når dette er voksenes holdninger!

Ville heler ha åpnet armene mer for denne gutten, inviter han hjem, la dem få velge sine egne venner!

Du lærer jo hun da at det er greit å eksludere. 

Tenk om det var ditt barn andre foreldre ikke ville at sine barn skulle leke med. Hvordan hadde du stått da?

Vær et godt inkluderende forbilde..

Om han skulle ha forstyrrelser i sin utvikling, hva så? Skal han ikke få ha venner av den grunn? 

Selvsagt er det ikke greit at han slår. Men at han tester grenser er jo helt naturlig, og det er faktisk et tegn på at man er trygg!  

Dessuten, hvis han skulle ha en utviklingforstyrrelse... Vil ikke du heler at din datter skal bli eksponert for tidlig eller for sent? Her ligger mulighet for hun og lære empati.

Inkluder ikke ekskluder

Anonymkode: ef704...02a

Å kalle dette mobbing er et hån mot dem som virkelig blir mobbet. Å velge at datteren skal leke litt mindre med han (som slår og kanskje kan ha en negativ konsekvens for datteren) og litt mer med andre barn er IKKE mobbing. Det er å beskytte sitt barn. Han kan jo inkluderes litt mer i leken til de andre barna i barnehagen, ikke BARE datteren til ts? (Hvis dette er i en barnehage). 

Anonymkode: da3c4...bca

[Lou Salome]

Har til gode å møte toåringer jeg virkelig LIKER personligheten og ikke minst: atferden til). Han virker helt normal. 

[AnonymBruker]

Den 11.4.2016 at 22.17, AnonymBruker skrev:

Datteren min er snaue 2 år og har alltid lekt med en jevnaldrene guttunge. Vi foreldrene småprater for det meste og leker med unga osv, men relasjonen vår handler egentlig mest om ungene. Helt siden denne gutten, kaller han Vidar her, var liten baby så har han vist flere "tegn". Han har veldig lite mimikk. Han røsker til seg hva enn det måtte være han har lyst på. Han slår andre (mindre) unger uten grunn og "med" grunn. Moren hans er ikke en dårlig mor eller noe, det er jo selvsagt forskjell på hva vi vektlegger som foreldre, men hun er veldig opptatt av barnet sitt. Selv sier hun at hun føler at gutten hennes slekter på faren sin og derfor er en smule "håpløs".  

Dette høres nok veldig nedlatende ut, men datteren min er veldig motsatt av Vidar. Hun er relativt stille og ganske rolig. Hun kan herje veldig under lek som andre barn og overdrive og alt det der, men hun tar egentlig det meste av sinnet sitt (eller hva man skal kalle det??) ut på meg. Hun oppfører seg som en veldig snill person mot andre, har alltid gjort. Når hun leker med Vidar så blir det fort mer kasting av leker, mer ugang, mer sutring (pga han lugger/dytter/slå osv) og hun blir bare mer kranglete. De to klarer bare aldri å dele på en leke virker det som! Hun deler ofte fint med andre barn, men ikke alltid.

Igjen, dette høres helt sikkert nedlatende ut, men jeg er faktisk redd for at han skal påvirke henne i negativ retning etterhvert som de vokser til. Klart det er oss foreldre som skal lære barna hva som er greit og ikke når de lærer dumme ting av andre barn, men man trenger jo heller ikke legge opp til at barnet skal få en trøblete bestevenn? 

Problemet og grunnen til at jeg ikke bare kutter ut hele denne familien er ikke bare det at de hører til samme nærmiljø som oss  (neida) , men at barna er veldig glade i hverandre. De kan krangle som bare det, men de savner hverandre (snakker om hverandre) når de ikke ser hverandre på en stund, de viser stor gjensynsglede og de koser seg også sammen og ler sammen. De krangler jo ikke hele tiden så klart. Det virker helt klart hysterisk å bekymre seg for hvordan dette vennskapet (eller enda verre!) kommer til å utvikle seg i fremtiden, men jeg har selv sett hvordan dårlige relasjoner kan dra en ned. Jeg føler rett og slett inni meg at denne Vidar ikke er noen god person for mitt barn å være sammen med, men han er jo bare en liten gutt!? Har aldri følt det sånn før, verken mot voksne eller barn som hun har omgitt seg med. Jeg ante ikke at det engang gikk an å kjenne på slik motstand mot et lite barn!  

 

Anonymkode: 8c505...658

Vidar høres ut som en helt normal to-åring. Skjerp deg. Takler du ikke dette, kommer du til å slite når ungen din blir større. 

Anonymkode: 71375...b7b

[AnonymBruker]

Denne gutten har sikkert nytte av sosial trening, noe han ikke får hvis andre foreldre tar til seg ungene sine og ikke lar dem leke med han. Selvsagt ikke kjekt om han slår, men da får dere foreldre være mer med i leken for å lære dem hvordan de skal gjøre. Både han som ikke skal slå, etc, og hun som skal lære seg at alle er forskjellig, men samtidig ikke skal godta alt.

Anonymkode: 4dc68...4db

[Gjest Sirah]

Vidar er to år gammel. Det er altfor tidlig å "dømme" han enda. Han er bare et lite barn..... Barn utvikler seg veldig forskjellig og gi Vidar litt tid så er han nok snart en super lekekamerat for datteren din

[AnonymBruker]

Barn i to års alder slår, lugger, dytter. Helt normalt og en del av utviklinga. Gutten min går i bhg og vi får høre at det er helt vanlig at barn i den alderen tester hverandre med nettopp lugging, dytting og slåing. De skal få vite at det ikke er greit, men det er mer vanlig at barn i den alderen gjør det enn at de ikke gjør det.

Anonymkode: 66ac0...806

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det stemmer at små barn mangler en del empati, men det er forskjeller fra individ til individ. Jeg tenker at ts ikke har noen plikt til å la sitt barn påvirkes negativt av et annet barns mulige utviklingsforstyrrelser. Barn som er "annerledes" er en stor gruppe, noen kan utvikle vennskap, andre mangler denne evnen, men om man ser at et annet barn ikke har godt samspill med ens eget, så begrenser man kontakten. Et barn med utviklingsforstyrrelser må selvsagt fø den oppfølgingen det trenger, men det er ikke å la ts sin datter være en punchball. Har ikke ts rett til å beskytte sitt barn, eller??

Anonymkode: da3c4...bca

Det er TS sin oppgave som forelder å lære barnet sitt at vi er ulike, man trenger ikke bli påvirket i feil retning selv om noen barn er annerledes enn oss. Om barna trives sammen er det det viktigste, det står jo at barna går godt sammen og er glade i hverandre. 

Anonymkode: bc3c2...312

[AnonymBruker]

Ja, jeg var nok litt frustrert og usikker på hele situasjonen da jeg skrev hi. Trivdes ikke veldig godt ilag med den familien selv og det spilte inn. Og såklart er det kjempemange (de fleste?) små barn som slår når de blir sinte eller sparker osv. Det er jo ikke det at det skjer, men at det er så veldig voldsomt og så mye av det. Jobber selv hele tiden med å få barnet mitt til å få ut sinnet sitt på en måte som ikke er til skade for noen eller noe, men det at et barn konstant angriper/ utagerer fysisk mot andre (svakere) barn så er ikke det normalt på den måten at alle unger gjør det. Og du som mente at det at unger slår er et bra tegn, for da er de jo trygge bør nok tenke gjennom den igjen for det er selvfølgelig ingen selvfølge. Det er faktisk mange fler enn de fleste tror som har en utrygg tilknytning til foreldrene. 

Men tilbake til måten jeg skrev på så er det ikke så rart at dere reagerte altså, ser det veldig tydelig når jeg leser det at det ble unyansert både av mitt barn og "Vidar". 

Dette har jo utviklet seg og vi har tatt ganske stor avstand rett og slett pga negative reaksjoner og stress rundt det samværet. Ikke bare pga gutten, vet jo at han ikke er _skyld_ i noe som helst så klart, men en reaksjon på ting.   Har prøvd å hjelpe dem også med veiledning når det har blitt etterspurt, men når de ikke endrer på noenting i lengden så gjør heller ikke barnet det..

Anonymkode: 146db...be8

[Solstrålenjeg]

På 15.4.2016 den 0.24, AnonymBruker skrev:

Det er en ting som virkelig slår meg her om denne saken;

Ser ikke dere at dette er mobbing?

Det er jammen ikke rart at barn blir mobbet i barnehagen, skole osv når dette er voksenes holdninger!

Ville heler ha åpnet armene mer for denne gutten, inviter han hjem, la dem få velge sine egne venner!

Du lærer jo hun da at det er greit å eksludere. 

Tenk om det var ditt barn andre foreldre ikke ville at sine barn skulle leke med. Hvordan hadde du stått da?

Vær et godt inkluderende forbilde..

Om han skulle ha forstyrrelser i sin utvikling, hva så? Skal han ikke få ha venner av den grunn? 

Selvsagt er det ikke greit at han slår. Men at han tester grenser er jo helt naturlig, og det er faktisk et tegn på at man er trygg!  

Dessuten, hvis han skulle ha en utviklingforstyrrelse... Vil ikke du heler at din datter skal bli eksponert for tidlig eller for sent? Her ligger mulighet for hun og lære empati.

Inkluder ikke ekskluder

Anonymkode: ef704...02a

Støtter denne.