liker ikke vennen til barnet mitt..

[AnonymBruker]

Datteren min er snaue 2 år og har alltid lekt med en jevnaldrene guttunge. Vi foreldrene småprater for det meste og leker med unga osv, men relasjonen vår handler egentlig mest om ungene. Helt siden denne gutten, kaller han Vidar her, var liten baby så har han vist flere "tegn". Han har veldig lite mimikk. Han røsker til seg hva enn det måtte være han har lyst på. Han slår andre (mindre) unger uten grunn og "med" grunn. Moren hans er ikke en dårlig mor eller noe, det er jo selvsagt forskjell på hva vi vektlegger som foreldre, men hun er veldig opptatt av barnet sitt. Selv sier hun at hun føler at gutten hennes slekter på faren sin og derfor er en smule "håpløs".  

Dette høres nok veldig nedlatende ut, men datteren min er veldig motsatt av Vidar. Hun er relativt stille og ganske rolig. Hun kan herje veldig under lek som andre barn og overdrive og alt det der, men hun tar egentlig det meste av sinnet sitt (eller hva man skal kalle det??) ut på meg. Hun oppfører seg som en veldig snill person mot andre, har alltid gjort. Når hun leker med Vidar så blir det fort mer kasting av leker, mer ugang, mer sutring (pga han lugger/dytter/slå osv) og hun blir bare mer kranglete. De to klarer bare aldri å dele på en leke virker det som! Hun deler ofte fint med andre barn, men ikke alltid.

Igjen, dette høres helt sikkert nedlatende ut, men jeg er faktisk redd for at han skal påvirke henne i negativ retning etterhvert som de vokser til. Klart det er oss foreldre som skal lære barna hva som er greit og ikke når de lærer dumme ting av andre barn, men man trenger jo heller ikke legge opp til at barnet skal få en trøblete bestevenn? 

Problemet og grunnen til at jeg ikke bare kutter ut hele denne familien er ikke bare det at de hører til samme nærmiljø som oss  (neida) , men at barna er veldig glade i hverandre. De kan krangle som bare det, men de savner hverandre (snakker om hverandre) når de ikke ser hverandre på en stund, de viser stor gjensynsglede og de koser seg også sammen og ler sammen. De krangler jo ikke hele tiden så klart. Det virker helt klart hysterisk å bekymre seg for hvordan dette vennskapet (eller enda verre!) kommer til å utvikle seg i fremtiden, men jeg har selv sett hvordan dårlige relasjoner kan dra en ned. Jeg føler rett og slett inni meg at denne Vidar ikke er noen god person for mitt barn å være sammen med, men han er jo bare en liten gutt!? Har aldri følt det sånn før, verken mot voksne eller barn som hun har omgitt seg med. Jeg ante ikke at det engang gikk an å kjenne på slik motstand mot et lite barn!  

 

Anonymkode: 8c505...658

[Silfen]

De er TO! Gi nå ungen en sjanse til å vokse opp før du dømmer han nedenom og hjem, helt seriøst!

[minister-mio]

Det Silfen sa.. Det er jo et lite barn

[AnonymBruker]

Wow, du virker utrolig overlegen...

Anonymkode: d7aa3...bc3

[kisskissbangbang]

4 minutter siden, Silfen skrev:

De er TO! Gi nå ungen en sjanse til å vokse opp før du dømmer han nedenom og hjem, helt seriøst!

Dette burde du egentlig skrive i bold. 

[AnonymBruker]

Jeg synes det er rart å tenke sånn om barn som er 2 år gamle. Min gutt hadde et lignende vennskap da han var 2, min gutt var som din datter og vennen hans var som "Vidar". Gutten min var vel egentlig litt for ettergivende til tider, ga seg med en gang noen ville ha det han lekte med osv.

Nå er de 5, de er fortsatt bestevenner, leker kjempefint sammen og er med hverandre hjem fra bhg flere ganger i uka. Vennen har selvsagt sluttet å slå og sånt for lenge siden (det er sånt noen barn gjør når de er rundt 2 år, det er bare sånn det er), og nå er det min gutt som er litt dominerende/sjefete.

Vi passer selvsagt på at vennen også får være med å bestemme når vi er til stede, på samme måte som vi (altså begge guttenes foreldre) måtte passe på hva min gutt ble utsatt for da de var 2. Barn er i utvikling og forandrer seg hele tiden...

Anonymkode: fb341...b57

[dr.Zhivago]

Enig med alle andre. De er jo så fryktelig små. Bare to år! Imponerende at de har et tydelig vennskap allerede, mange driver jo fortsatt parallell-lek i den alderen ennå.. Før du vet ordet av det, så har det snudd og det er din datter som tester grenser og ikke hører et nei.... Hvis gutten bare får rettledning i adferd hår det der seg jo til  Hold ut! 

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han er nok autist. Høres ut som en typisk aspergers-unge. Be henne dra med seg ungen til utredning.

Anonymkode: 6ce22...e0e

Han er TO ÅR!!

Anonymkode: 2e7ae...691

[AnonymBruker]

Tror du at alle barn er som datteren din?

Alle barn er forskjellig! 

Anonymkode: 87aee...545

[Raven Emerald]

Ryddet for latterliggjøring.

Raven Emerald, mod.

[AnonymBruker]

Dette må da være tull?  En toåring er såvidt gått over fra paralellek til å leke sammen med andre!  Det går seg nok til!  

Anonymkode: 48408...cd6

[lovedrug]

Han er to år og du liker han ikke? Det er nesten det dummeste jeg har hørt.

[M1988]

Dette minner meg om barndommen min. Ingen av mine venners foreldre likte meg, og dette sa de til ungene sine som igjen selvfølgelig sa det til meg. Vet ikke hvor mange ganger jeg hørte "Mamma liker deg ikke," eller "pappa syntes du var masete" fra vennene mine og det såra virkelig. Husker en far som ikke likte meg fordi jeg ikke sa hei til ham.. Jeg var en veldig snill unge, men var så veldig rastløs og mye energi.

Mitt råd er å la være å tenke sånn. Ditt eget barn kan fange det opp og unger sier sånt med en gang til den det gjelder og det danner arr for livet.

[AnonymBruker]

Leker 2-åringer egentlig godt sammen med andre? Trodde man gjorde dette "bra" først når man runder 3 år? Såklart er det forskjeller på utvikling og modenhet hos barn, men å dømme oppførsel rundt samspill hos en 2-åring er nok å være litt rask i avtrekkeren. Holder han fortsatt på sånn ved skolestart kan man begynne å snakke.

 

Anonymkode: 6dd6a...960

[Gjest AryaKillie]

Min 2åring kan være et realt troll i blant. Hun hyler og slår (meg da, ikke andre barn). Det er også barn i hennes barnehage som slår andre barn og er slik som denne Vidar. Dette kalles trass.

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal lytte til magefølelsen din. Det er du som bestemmer hva barnet ditt må skjermes mot og hva slags stimuli hun bør få. Hadde jeg hatt en slik magefølelse, så hadde jeg redusert tiden barnet tilbragte med den gutten, og heller stimulert til kontakt med andre barn og andre aktiviteter. Det kan jo være at den gutten ikke har en normal utvikling, siden du beskriver han som du gjør. Det er lov å ha en dårlig magefølelse også i forhold til andre barn. Allerede ved tidlig alder kan man se uhensiksmessige personlighetstrekk og tegn på eventuell utviklingsforstyrrelse. Det høres jo ikke ut som den mest empatiske gutten, selv om det ennå kan utvikles. Din datter kan sikkert ha glede av å knytte seg til andre barn også. Det vanskelige kan være å kontrollere det, dersom det er i barnehagen disse to treffes.

Anonymkode: da3c4...bca

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du skal lytte til magefølelsen din. Det er du som bestemmer hva barnet ditt må skjermes mot og hva slags stimuli hun bør få. Hadde jeg hatt en slik magefølelse, så hadde jeg redusert tiden barnet tilbragte med den gutten, og heller stimulert til kontakt med andre barn og andre aktiviteter. Det kan jo være at den gutten ikke har en normal utvikling, siden du beskriver han som du gjør. Det er lov å ha en dårlig magefølelse også i forhold til andre barn. Allerede ved tidlig alder kan man se uhensiksmessige personlighetstrekk og tegn på eventuell utviklingsforstyrrelse. Det høres jo ikke ut som den mest empatiske gutten, selv om det ennå kan utvikles. Din datter kan sikkert ha glede av å knytte seg til andre barn også. Det vanskelige kan være å kontrollere det, dersom det er i barnehagen disse to treffes.

Anonymkode: da3c4...bca

En 2 åring er ikke empatisk, de har null forståelse for empati. Og man må da kunne leke med barn selv om de har en utviklingsforstyrrelse.,tenker du at barn som er annerledes ikke skal ha venner eller?? 

Anonymkode: bc3c2...312

[AnonymBruker]

Er det mulig? Han er TO år

Anonymkode: 6ac84...cfc

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

En 2 åring er ikke empatisk, de har null forståelse for empati. Og man må da kunne leke med barn selv om de har en utviklingsforstyrrelse.,tenker du at barn som er annerledes ikke skal ha venner eller?? 

Anonymkode: bc3c2...312

Det stemmer at små barn mangler en del empati, men det er forskjeller fra individ til individ. Jeg tenker at ts ikke har noen plikt til å la sitt barn påvirkes negativt av et annet barns mulige utviklingsforstyrrelser. Barn som er "annerledes" er en stor gruppe, noen kan utvikle vennskap, andre mangler denne evnen, men om man ser at et annet barn ikke har godt samspill med ens eget, så begrenser man kontakten. Et barn med utviklingsforstyrrelser må selvsagt fø den oppfølgingen det trenger, men det er ikke å la ts sin datter være en punchball. Har ikke ts rett til å beskytte sitt barn, eller??

Anonymkode: da3c4...bca

[AnonymBruker]

Det er en ting som virkelig slår meg her om denne saken;

Ser ikke dere at dette er mobbing?

Det er jammen ikke rart at barn blir mobbet i barnehagen, skole osv når dette er voksenes holdninger!

Ville heler ha åpnet armene mer for denne gutten, inviter han hjem, la dem få velge sine egne venner!

Du lærer jo hun da at det er greit å eksludere. 

Tenk om det var ditt barn andre foreldre ikke ville at sine barn skulle leke med. Hvordan hadde du stått da?

Vær et godt inkluderende forbilde..

Om han skulle ha forstyrrelser i sin utvikling, hva så? Skal han ikke få ha venner av den grunn? 

Selvsagt er det ikke greit at han slår. Men at han tester grenser er jo helt naturlig, og det er faktisk et tegn på at man er trygg!  

Dessuten, hvis han skulle ha en utviklingforstyrrelse... Vil ikke du heler at din datter skal bli eksponert for tidlig eller for sent? Her ligger mulighet for hun og lære empati.

Inkluder ikke ekskluder

Anonymkode: ef704...02a