Mangel på "brudens far."

[Pås]

Skjønner ikke alle dere som vil bli fulgt opp til alteret, liksom bli "gitt videre fra far til ektemann"! Jeg giftet meg for 26 år siden, og allerede da syntes jeg det var en utrolig gammeldags måte å gjøre det på. Jeg ville ikke bli "gitt bort", vi gikk selvsagt sammen til alteret!

[EvaLena]

Kusinen min ble fulgt opp av sine 3 døtre på 1, 3 og 5 år. Jeg strigeåt for det var så koselig å se på 😊

Ellers har jeg allerede nå fått beskjed av ett av mine barn at jeg skal følge opp til alteret den dagen det skjer, siden faren hennes ikke bryr seg om barna lenger. Ting kan selvfølgelig forandre seg før den tid 😜

Hva ønsker han du skal gifte deg med da?

[AnonymBruker]

1 time siden, Pås skrev:

Skjønner ikke alle dere som vil bli fulgt opp til alteret, liksom bli "gitt videre fra far til ektemann"! Jeg giftet meg for 26 år siden, og allerede da syntes jeg det var en utrolig gammeldags måte å gjøre det på. Jeg ville ikke bli "gitt bort", vi gikk selvsagt sammen til alteret!

Det er vel noe folk må bestemme selv. Det er akkurat som om man vil skifte etternavn. Noen syns det er en tilhørighet å skifte navn, og noen vil ikke forandre navnet. Det er ikke noe galt eller rett.

Jeg tror også at noen syns det kan være litt godt å ha noen som står der sammen med deg før du skal inn. Mange følelser og noen er veldig spente. Det å ha noen man kan snakke med og ikke måtte gå opp alene syns jeg ikke så ille.

Så lenge man bestemmer selv så er man vel moderne. Før var det nesten tvang at man skulle bli gitt bort, tror det er få som føler det slik nå, men noen velger å beholde tradisjoner. 

Anonymkode: cda37...371

[Gjest Marillia]

Spør moren din du, det hadde jeg gjort ❤️

[AnonymBruker]

Han har tydeligvis "sagt opp" jobben som stefar, og selv om han har vært der siden du var liten så er han ikke en typisk fars figur lengre. og jeg synes ikke han skal følge deg opp. din mor,bror eller onkel kan gjøre det. Ellers så går du opp alene.  

Anonymkode: 33f77...4ef

[AnonymBruker]

1 time siden, Pås skrev:

Skjønner ikke alle dere som vil bli fulgt opp til alteret, liksom bli "gitt videre fra far til ektemann"! Jeg giftet meg for 26 år siden, og allerede da syntes jeg det var en utrolig gammeldags måte å gjøre det på. Jeg ville ikke bli "gitt bort", vi gikk selvsagt sammen til alteret!

 Det er ikke noe selvsagt synes jeg. Folk må ta sin egen avgjørelse på hva som er  riktig for dem, At dere gikk opp sammen er fint det men at noen velger noe annet er like greit. 

Anonymkode: 33f77...4ef

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du tenkt på hva det symboliserer? Poenget er at du blir fulgt opp av din far og gitt(!!) bort til din kommende mann. Ikke bare skal du følge denne latterlig utdaterte tradisjonen, du skal i tillegg la en mann(eks far) som behandler deg relativt dårlig, gi deg bort til din kommende mann? 

Gå alene, med mor, barn, venninne(r), venn, en hund, bror, onkel, besteforelder, hva som helst, hvem som helst.

Anonymkode: a3706...4d3

Jeg er så enig egentlig. Det er vel egentlig bare min stefars reaksjon som gjør meg tvilende. Har nå også tenkt på det som et "svik" mot min pappa, som sikkert så veldig gjerne skulle vært der for meg. Min stefar fortjener nok ikke å få være en så stor del av dagen min.

Anonymkode: 0055b...60c

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han har tydeligvis "sagt opp" jobben som stefar, og selv om han har vært der siden du var liten så er han ikke en typisk fars figur lengre. og jeg synes ikke han skal følge deg opp. din mor,bror eller onkel kan gjøre det. Ellers så går du opp alene.  

Anonymkode: 33f77...4ef

Nei, han har stille gitt sin oppsigelse kan man si  Det er selvsagt sårt for meg å ikke bety mer, men heller ikke noe jeg kan kontrollere.

Anonymkode: 0055b...60c

[AnonymBruker]

5 timer siden, EvaLena skrev:

Kusinen min ble fulgt opp av sine 3 døtre på 1, 3 og 5 år. Jeg strigeåt for det var så koselig å se på 😊

Ellers har jeg allerede nå fått beskjed av ett av mine barn at jeg skal følge opp til alteret den dagen det skjer, siden faren hennes ikke bryr seg om barna lenger. Ting kan selvfølgelig forandre seg før den tid 😜

Hva ønsker han du skal gifte deg med da?

Det hadde vært veldig fint å bare gått med barna. Takk for råd:) 

Han sier at jeg skal gjøre det jeg selv ønsker og er komfortabel med, ikke det jeg føler jeg må på grunn av samvittigheten. Veldig sant, men lettere sagt enn gjort

Anonymkode: 0055b...60c

[AnonymBruker]

5 timer siden, Pås skrev:

Skjønner ikke alle dere som vil bli fulgt opp til alteret, liksom bli "gitt videre fra far til ektemann"! Jeg giftet meg for 26 år siden, og allerede da syntes jeg det var en utrolig gammeldags måte å gjøre det på. Jeg ville ikke bli "gitt bort", vi gikk selvsagt sammen til alteret!

Jeg syns bare det er en fin ting at min kommende mann står oppe ved alteret og venter på meg. Jeg gleder meg til å se uttrykket hans da jeg kommer inn. Alle er forskjellige  

Anonymkode: 0055b...60c

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har ikke noe ansvar overfor din stefar. Dette er din store dag, og du velger helt selv. Si det på en klein måte så følg hjerte ditt. Hvis du skulle velge ut ifra ønske, og ikke tenke fasade eller noe slikt. Hvem ville du valgt?

Jeg tenker at mor er verdt mye og hun kan også ta en slik rolle. Jeg ville kanskje valgt en venninne fordi det er litt mer "moderne", og når man står ute å venter er det fint å ha noen man stoler på og kan snakke med. Det er ofte man kan bli litt nervøs, og man trenger noen som forstår deg. Hvis du står der med sin stefar som du egentlig har hatt litt anstrengt forhold til velger du ikke ut ifra ditt behov, men hans. 

Hvis det hadde blitt noe bråk etterpå ville jeg sagt det er mitt bryllup. Ferdig snakket.

Lykke til 

Anonymkode: cda37...371

Jeg hadde nok valgt mamma eller broren min. Må nok lære meg til å gi f i hva min stefar mener, og ikke tenke på den eventuelle anstrengte stemningen resten av dagen

Anonymkode: 0055b...60c

[AnonymBruker]

9 timer siden, lakrisbåten skrev:

Det høres for meg som du ønsker å ha et nærere forhold til din (tidligere) stefar, som har vært en viktig farsfigur i livet ditt. Jeg vil anbefale deg å snakke med ham om det. At han er viktig for deg, at du ønsker ham i livet ditt og at det ville være en ære om han fikk denne plassen i bryllupet. Jeg tror det vil ha større ringvirkninger enn bare bryllupet, kanskje det vil danne grunnlag for et sterkere forhold dere i mellom? Du er voksen nå, da er det kanskje lettere å se at det kanskje ikke har vært så lett for ham å vite hvilken rolle han skal ha i livet ditt heller etter at det ble slutt mellom ham og moren din. Da kan kanskje du ta det første skrittet og åpenhjertig si hva slags relasjon du ønsker?
(Sier jeg, uten å egentlig vite hvordan relasjonen dere i mellom har vært. Ta det for det det er utfra det du har skrevet her)

Det har du nok veldig rett i. Sårt å føle at man ikke er ønsket og viktig lenger. Jeg tror jeg skal manne meg opp og ta en prat med han i nærmeste framtid Om ikke annet spørre hvor han står, hva han føler og hva jeg kan forvente av han i fremtiden. Enten så er han inne eller så er han ute. Hadde vært greit å få et svar på det så jeg slipper flere skuffelser, og samtidig fortelle hva jeg føler, og at jeg så gjerne skulle hatt han i livet mitt.

Anonymkode: 0055b...60c

[sol87]

Den 4/10/2016 at 22.39, AnonymBruker skrev:

Hei!

Jeg skal gifte meg i 2017, og synes selv jeg har en liten utfordring. Det er slik at min biologiske far dessverre har gått bort. Jeg har hatt en stefar siden jeg var 2, men etter at han skilte seg fra mamma for noen år siden har han mistet helt interessen for meg. Vi har sporadisk kontakt, og han signerer feks julegaver med navnet sitt, ikke pappa, slik han pleide. Jeg har utrolig stor respekt for mannen, på et nesten usunt nivå. Han er en veldig autoritær figur og opptatt av hvordan alt ser ut fra utsiden. Da han giftet seg i sommer ble jeg faktisk spurt om å lese under vielsen. Da var jeg plutselig en viktig del av familien. 

Mitt dilemma er om jeg skal la han ta del av dagen min som "brudens far" eller om jeg skal velge min bror eller onkel i stedet. Synes selv det føles unaturlig, det er nesten kleint da vi møtes eller snakker sammen. Jeg vet samtidig at han kommer til å bli grådig fornærma. Kanskje ikke fordi han er såret for å bli eksludert, men fordi det ser dårlig ut utad. Jeg er helt rådvill, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvordan kan jeg eventuelt ta dette opp med han på forhånd? Ønsker jo heller ikke at han skal leke super-pappa i et år, også gå tilbake til det vanlige etter bryllupet er over. 

Har dere noen råd, for ei med stort hjerte og altfor mye respekt for en som ikke fortjener det?

 

Anonymkode: 0055b...60c

Jeg føler med deg. Du har på en måte mistet en pappa to ganger.  Samtidig skjønner jeg ikke helt hvorfor du trenger noen til å ta "fars rolle" i bryllupet? Hvordan har du tenkt deg at rollen skal utspillet? Du trenger ikke å ta hensyn til din tidligere stefar i alle fall, han oppfører seg ikke som en far lenger, og da skal ikke du føle deg forpliktet til å ta hensyn til hans følelser.

[lakrisbåten]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det har du nok veldig rett i. Sårt å føle at man ikke er ønsket og viktig lenger. Jeg tror jeg skal manne meg opp og ta en prat med han i nærmeste framtid Om ikke annet spørre hvor han står, hva han føler og hva jeg kan forvente av han i fremtiden. Enten så er han inne eller så er han ute. Hadde vært greit å få et svar på det så jeg slipper flere skuffelser, og samtidig fortelle hva jeg føler, og at jeg så gjerne skulle hatt han i livet mitt.

Anonymkode: 0055b...60c

Skjønner godt det er sårt. Men så lenge man kan snakke sammen ærlig og oppriktig, uten anklage, så tror jeg du vil bli overrasket hvor åpnende det kan være. Lykke til med bryllup og samtale

[Pås]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er vel noe folk må bestemme selv. Det er akkurat som om man vil skifte etternavn. Noen syns det er en tilhørighet å skifte navn, og noen vil ikke forandre navnet. Det er ikke noe galt eller rett.

Jeg tror også at noen syns det kan være litt godt å ha noen som står der sammen med deg før du skal inn. Mange følelser og noen er veldig spente. Det å ha noen man kan snakke med og ikke måtte gå opp alene syns jeg ikke så ille.

Så lenge man bestemmer selv så er man vel moderne. Før var det nesten tvang at man skulle bli gitt bort, tror det er få som føler det slik nå, men noen velger å beholde tradisjoner. 

Anonymkode: cda37...371

At folk får bestemme selv er jo en selvfølge... Som jeg skrev så forstår jeg dem ikke, men har aldri ment at de ikke skulle bestemme selv? Og jeg ser selvsagt at det kan være litt "skummelt" å gå opp alene, med alles blikk rettet mot deg, men da mener jeg at brudgommen er den selvsagte kompanjong! Men igjen: SELVSAGT bestemmer folk for seg selv!

[AnonymBruker]

15 timer siden, Pås skrev:

At folk får bestemme selv er jo en selvfølge... Som jeg skrev så forstår jeg dem ikke, men har aldri ment at de ikke skulle bestemme selv? Og jeg ser selvsagt at det kan være litt "skummelt" å gå opp alene, med alles blikk rettet mot deg, men da mener jeg at brudgommen er den selvsagte kompanjong! Men igjen: SELVSAGT bestemmer folk for seg selv!

Du ser på det som å bli "gitt bort". Selv om det er kanskje der tradisjonen kommer fra. At far ga sin datter bort, så er det nok ikke så strengt lenger. Derfor så er det vel ikke så farlig hvem som følger deg opp. Jeg kan ikke svare for andre, men de jeg vet som har det sånn at noen følger de er ofte fordi de syns det kan være litt skummelt og skulle gå opp alene. Den gamle tradisjonen blir "gitt bort" av far er ganske fraværende i tankene til de fleste unge mennesker i dag. Dessuten vokser man opp å se slikt på film, og tenker sånn vil jeg ha det når jeg skal gifte meg.

Nå vet jeg ikke hvor gammel du er, men det er en stund siden du giftet deg. Det kan hende at din generasjon trengte å ha en større avstand til det, siden man prøvde å bli mer fri, feministkampen osv, men at nå har det kommer tilbake igjen i en litt friere form.

Anonymkode: cda37...371

[lotti__s]

Den ‎10‎.‎04‎.‎2016 at 22.39, AnonymBruker skrev:

Hei!

Jeg skal gifte meg i 2017, og synes selv jeg har en liten utfordring. Det er slik at min biologiske far dessverre har gått bort. Jeg har hatt en stefar siden jeg var 2, men etter at han skilte seg fra mamma for noen år siden har han mistet helt interessen for meg. Vi har sporadisk kontakt, og han signerer feks julegaver med navnet sitt, ikke pappa, slik han pleide. Jeg har utrolig stor respekt for mannen, på et nesten usunt nivå. Han er en veldig autoritær figur og opptatt av hvordan alt ser ut fra utsiden. Da han giftet seg i sommer ble jeg faktisk spurt om å lese under vielsen. Da var jeg plutselig en viktig del av familien. 

Mitt dilemma er om jeg skal la han ta del av dagen min som "brudens far" eller om jeg skal velge min bror eller onkel i stedet. Synes selv det føles unaturlig, det er nesten kleint da vi møtes eller snakker sammen. Jeg vet samtidig at han kommer til å bli grådig fornærma. Kanskje ikke fordi han er såret for å bli eksludert, men fordi det ser dårlig ut utad. Jeg er helt rådvill, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvordan kan jeg eventuelt ta dette opp med han på forhånd? Ønsker jo heller ikke at han skal leke super-pappa i et år, også gå tilbake til det vanlige etter bryllupet er over. 

Har dere noen råd, for ei med stort hjerte og altfor mye respekt for en som ikke fortjener det?

 

Anonymkode: 0055b...60c

Hei

Både min far og mor har gått bort , jeg skal bruke min bror som følger meg opp. Det syntes jeg er mest naturlig:)