Jeg har det ikke bra

[AnonymBruker]

Jeg vet at livet går i bølgedaler, men det gjør så vondt når det først er nede. Jeg kunne ønske at jeg kunne slippe folk innpå meg, det blir så ensomt inni skallet mitt, men samtidig så skjørt og sårbart når jeg først slipper noen inn. Jeg kunne ønske at jeg taklet utfordringer uten at jeg gikk i kjelleren hver gang.

Jeg kjenner en trang til å skade meg selv selv om det er seks år siden jeg sluttet. Når jeg går ned i dalen tenker jeg ofte på å ta livet mitt, selv om jeg innerst inne ikke vil, så fungerer det som en tankeflukt og trøst. Jeg forstår ikke hvorfor jeg går så langt ned når jeg møter motgang, jeg føler meg så svak, at jeg er for selvmedliden.

Jeg lurer på hvor det kommer fra - er det personligheten min? Er det erfaringer jeg har hatt? Er litt i tankemodus i kveld, kjenner jeg.

Anonymkode: 881b1...ce2

[AnonymBruker]

Jeg har også slike bølgedaler der jeg er helt nede og ikke ser noe mening med noen ting. Ikke på samme nivå som deg da jeg ikke tenker på å ta livet mitt eller skade meg selv. Når jeg har det som verst pleier jeg å faktisk bare sitte meg ned å gråte litt. På badegulvet kan jeg sitte å hate meg selv og de ulike situasjonene jeg er i og gråte over de for så å ta meg sammen igjen. Dette fungerer for meg, men som sagt er jeg kanskje ikke like langt nede som du er. Jeg ville kontaktet lege/psykolog da det virker som du trenger mer profesjonell hjelp. 

Håper det ordner seg for deg! Uansett hva du selv tenker, så er du verdifull. Husk å tenk på de positive sidene ved deg selv også. Hva er du god på, hva liker du best med deg selv? 

Lykke til 🌸

Anonymkode: 00224...db8

[AnonymBruker]

Det er nok du selv som kanskje kan finne svaret på det. Livet går i bølgedaler, men hvis man har vonde erfaringer, kan man være mer sårbar, og bli truffet hardere av bølgene, tenker jeg. Noen mener at tilknytningen man hadde til foreldrene sine i barndommen, helt fra man er baby, betyr mye. Og at en utrygg tilknytning den gangen, kan sitte igjen og gjøre ting vanskelig. Hendelsen senere i livet, kan også ha stor betydning.

Jeg er overbevist om at man kan få det bedre og komme ut av bølgedalene. Delvis fordi jeg har vært i en ordentlig dyp dal selv, og ikke trodde at livet kunne bli trygt og godt. Jeg fant også trøst i tanken på å avslutte alt den gangen. 

Jeg har lyst til å si at jeg ikke tror det er personligheten din. Eller, hvis det er det, så er det bare én liten del av personligheten. Det kjennes sikkert ikke slik ut nå, og det hjelper kanskje ikke så mye at jeg sier det. Men jeg syns det er sterkt gjort å klare å slutte å skade seg, selv om, og kanskje spesielt, når du føler deg svak.

Anonymkode: 55731...b3e

[krs1996]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet at livet går i bølgedaler, men det gjør så vondt når det først er nede. Jeg kunne ønske at jeg kunne slippe folk innpå meg, det blir så ensomt inni skallet mitt, men samtidig så skjørt og sårbart når jeg først slipper noen inn. Jeg kunne ønske at jeg taklet utfordringer uten at jeg gikk i kjelleren hver gang.

Jeg kjenner en trang til å skade meg selv selv om det er seks år siden jeg sluttet. Når jeg går ned i dalen tenker jeg ofte på å ta livet mitt, selv om jeg innerst inne ikke vil, så fungerer det som en tankeflukt og trøst. Jeg forstår ikke hvorfor jeg går så langt ned når jeg møter motgang, jeg føler meg så svak, at jeg er for selvmedliden.

Jeg lurer på hvor det kommer fra - er det personligheten min? Er det erfaringer jeg har hatt? Er litt i tankemodus i kveld, kjenner jeg.

Anonymkode: 881b1...ce2

Vel, er selv deprimert for tiden. Har tenkt at alt er håpløst og burde bare ta mitt eget liv (ikke at jeg kommer til å gjøre det, men tanken er nå der uansett)

Jeg kan nok ikke hjelpe deg, og vet ikke hva du har gått gjennom i løpet av livet eller hva du sliter med nå. Jeg kan heller ikke si at ting kommer til å bli bedre, da jeg har slitt med depresjon siden jeg var 6 og selvmordstanker siden jeg var 8-9, og jeg er nesten 20 nå.

Alt jeg kan si er, prøv å kjemp videre. Ikke gi deg før det er absolutt ikke noe håp for at ting noen gang kommer til å bli bedre. For det er alltid en dag i morgen, og kanskje det er noe eller noen som kommer inn i livet ditt som gjør alt bedre. 

Om du ikke har vært til psykolog før, ikke at det hjalp meg, men det kan være verdt å prøve.