Veivalg - barn eller ikke?

[AnonymBruker]

Jeg er en singel kvinne på 36 år som i den siste tiden virkelig føler valget om barn eller ikke må tas. Og det snart. Jeg har et stabilt liv med bolig, nettverk og god jobb, men jeg har lite hell i kjærligheten og har bare hatt ett forhold. Jeg tar derfor utgangspunkt i at hvis jeg skal ha barn må jeg en tur til Danmark og være aleneforelder. Jeg er ressurssterk og vant til barn, så jeg tviler egentlig ikke på at det skal gå. Utfordringen er at jeg da føler jeg gir opp håpet om kjernefamilie. Jeg kan ikke ta for gitt at drømmemannen ønsker å være stefar og jeg har alltid drømt om å starte en familie sammen med en annen. Mange menn på min alder har jo allerede barn fra før, så det håpet er vel ganske svakt. Det er likevel et stort steg å gjøre de faktiske grepene som dreper drømmen.

Den andre utfordringen jeg kjenner på er at jeg er i en alder der fruktbarheten synker og sjansen for at barnet ikke er helt frisk øker. Hvor mye innsats og penger skal jeg legge i å bli gravid når jeg har bygget meg et fint liv alene? Livet mitt vil fremdeles være et godt liv uten barn. Men jeg skulle så gjerne. Vil jeg miste meg selv som aleneforelder til et barn med utfordringer? Jeg har et søsken med utfordringer og ser hvordan det spiser opp foreldrene mine selv nå når h*n er voksen. Jeg vil så gjerne få litt rom til å være meg også og selv som aleneforelder til et friskt barn vil det være minimalt med rom.

Er det noen som har vært gjennom det samme veivalget og har noen refleksjoner å dele om hvor dere landet?

Anonymkode: 59e12...ebc

[AnonymBruker]

Hva med å bare fryse egg i DK? Da kan du fortsette å lete etter mannen du har lyst til å starte familie med, og samtidig ikke være nervøs for nedsatt fertilitet? 

Anonymkode: 3745d...860

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva med å bare fryse egg i DK? Da kan du fortsette å lete etter mannen du har lyst til å starte familie med, og samtidig ikke være nervøs for nedsatt fertilitet? 

Anonymkode: 3745d...860

Det må jeg tenke litt på om er aktuelt, men fint at du nevner det. Siden jeg som sagt vil ha et godt liv også uten barn så har jeg alltid tenkt at det er grenser for hvor mange inngrep jeg er villig til å gjennomføre for å få barn. Jeg vet veldig lite om frysing av egg og hva som må til for å bruke dem, så det skal jeg sjekke litt.

Anonymkode: 59e12...ebc

[AnonymBruker]

Ååå, jeg skjønner deg så godt! Men det er umulig å velge, umulig å rådgi.... For det er så mange hvis og men! 

Å få barn alene går nok fint, men du trenger fast avlastning. Siden foreldrene dine antagelig har nok med ditt søsken med utfordringer, og venner neppe kan brukes til sånt, må du vurdere hvordan det kan ordnes. Alternativer jeg har sett i vennekretsen er f eks fast betalt barnevakt en halv helg i mnd, en dag i blant hos venner (fungerte ikke i lengden), bestemor annenhver helg (urealistisk for de fleste i dag), og avlastningshjem en helg i mnd. Bare det å komme seg i butikker og handle kan bli en utfordring som toforeldrefamilier eller de med fast "barnefri" ikke klarer å sette seg inn i.

Ellers er det jo å håpe at du og barnet får være friske. Noe av det vanskeligste for donorbarn som bare har halv familie er om deres eneste forelder går bort eller blir alvorlig syk. Nettverk er fint, men det er nok et fåtall av venner som kan yte så mye støtte man trenger i en sånn situasjon. Det høres svartmalende ut, men det er et aber å ta med seg.

Om du føler valget står melllom mann og barn....så spørs det hva du vil med livet. Et barn har du hos deg i kanskje 15 år, da begynner de å løsrive seg, flytte vekk. Finner du en mann, er han jo muligens for resten av livet. Om vi tar i betraktning at alt går bra, vil du ha mer og lenger selskap i en mann. Men - du kan jo også finne en partner senere i livet, når du er i femtiåra og de fleste har voksne barn. Pose og sekk.

Fordelen med barn er jo at det er så nytt og så utviklende for deg som menneske! Du får en stor kjærlighet og mange utfordringer, og om du ønsker barn tror jeg ikke du kommer til å angre. Det er veldig spennende og fint å være mor, men også fryktelig vondt og vanskelig i blant. En utfordring for deg vil jo være barnets forhold til det å være donorbarn. 

Jeg var i din situasjon en gang, mange søvnløse netter! Ønsker deg lykke til 

Anonymkode: 7d5e9...c93

[AnonymBruker]

Helt ærlig, jeg vil råde deg til å la vær...

Jeg har 2 små barn, og selv med en mann, er det helt ekstremt slitsomt! Det hender offte jeg angrer på at jeg fikk barn, når jeg er så sliten at jeg klapt klarer å stå på bena. Hadde jeg vært alene, hadde det ikke gått.

Så å frivillig få barn, når man er alene, vil jeg ikke råde noen til.

 

 

Anonymkode: dade6...82a

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

1 Å få barn alene går nok fint, men du trenger fast avlastning. Siden foreldrene dine antagelig har nok med ditt søsken med utfordringer, og venner neppe kan brukes til sånt, må du vurdere hvordan det kan ordnes.

2 Ellers er det jo å håpe at du og barnet får være friske.

3 Om du føler valget står melllom mann og barn....så spørs det hva du vil med livet.

4 Men - du kan jo også finne en partner senere i livet, når du er i femtiåra og de fleste har voksne barn. Pose og sekk.

5 En utfordring for deg vil jo være barnets forhold til det å være donorbarn. 

Ønsker deg lykke til 

Anonymkode: 7d5e9...c93

Tusen takk for tankene dine! Jeg har ingen rundt meg som står i samme dilemma for tiden, så det er så fint å høre fra noen som har vært gjennom prosessen. Jeg delte opp svaret ditt i noen punkter sånn at det blir lettere å svare.

1. Jeg har et søsken til som har to små barn, og jeg er svært nærme hele den familien. Planen min er å i så tilfelle bosette meg i nærheten av dem for felles glede og nytte. Ved å bosette meg der gir jeg opp hele nettverket mitt der jeg bor nå, som jeg har bygget opp i 15 år. Men familien min har nettverk jeg har møtt og bor i en ganske stor by som jeg liker, så over tid vil jeg trives der.

2.Dette punktet gjelder vel alle uansett familiesammensetning. Men klart det gjør livet ekstra sårbart når man er så få.

3. Hva jeg vil med livet? Leve det. Jeg har ingen stor helhetlig tanke om hva livet mitt skal være eller inneholde. I hovedsak liker jeg at veien blir til mens man går. Men akkurat det med barn har en biologisk deadline som jeg aktivt må ta stilling til.

4. Til voksne barn blir man vel sjelden en omsorgsperson, men heller et hyggelig nytt bekjentskap og potensielt bonusbesteforelder på sikt. Jeg har så mye omsorg jeg har lyst til å gi til noen. Jeg vurderer også å bli fosterhjem, for å ha nevnt det.

5. Jeg tar ikke lett på den delen med ukjent biologisk familie og ikke ha far, men jeg vet det finnes mange ressurser der ute som kan hjelpe på veien.

Anonymkode: 59e12...ebc

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt ærlig, jeg vil råde deg til å la vær...

Jeg har 2 små barn, og selv med en mann, er det helt ekstremt slitsomt! Det hender offte jeg angrer på at jeg fikk barn, når jeg er så sliten at jeg klapt klarer å stå på bena. Hadde jeg vært alene, hadde det ikke gått.

Så å frivillig få barn, når man er alene, vil jeg ikke råde noen til.

Anonymkode: dade6...82a

Takk for tankene dine. Jeg kjenner flere småbarnsforeldre som ville sagt det samme.

Anonymkode: 59e12...ebc

[AnonymBruker]

Ønsker meg barn jeg å, men har ikke funnet den rette dama ennå, er 42.

Anonymkode: 3c25d...c27

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ønsker meg barn jeg å, men har ikke funnet den rette dama ennå, er 42.

Anonymkode: 3c25d...c27

Sikkert enda vanskeligere når man er mann. Krysser fingrene for deg.

Anonymkode: 59e12...ebc

[Amarone]

Jeg kjenner ei som dro alene til Danmark og fikk barn som 36-åring. Det har gått fint, men hun flyttet tilbake til hjemstedet for å bo nært foreldrene sine. Det skjønner jeg veldig godt. Jeg syntes spedbarnstiden var slitsom selv med et friskt og "snilt" barn, og vi er jo to. Men jeg tror at om jeg selv var i din situasjon ville jeg valgt å få barn. 

[Tibbie]

Jeg synes at du skal gå for det. Som du sier, har du ikke god tid. Og om du skal fryse ned, så tror jeg det vil bli veldig slitsomt for deg å være alenemamma til en baby når du er 45 år. 

Er du av typen "ensom ulv", vil du kanskje angre på at du aldri fikk barn når du er gammelgammel.

Og får du en kjæreste når du er 40, tror jeg nesten han forventer at den han finner har barn fra før. I disse dager er det veldig normalt med "mine og dine"

Du vil nok få stebarn en dag om du finner deg en kjæreste, men det er ikke det samme å få en 13-åring som bare kvartveis er din.

Jeg hadde i hvert fall jobbet for å få barn om jeg var deg. Du er jo resurssterk, som du skriver : )

[AnonymBruker]

For det første: det er ikke sikkert du har så dårlig tid som du tror. Det er ikke slik at med en gang du fyller 35 så minsker sjansen for å bli gravid/øker sjansen for å få et barn med utfordringer, til tross for skremselsoverskrifter i media. Dette er individuelt, og er avhengig av en rekke faktorer, blant annet arv og livsstil. Hvor gammel var moren din da hun havnet i overgangsalderen? Det kan gi en pekepinn på når dine egg nærmer seg utløpsdato. En rekke livsstilsvalg påvirker også fertiliteten din, blant annet kroppsvekt, røyking, alkoholbruk og stress. Ta en prat med legen din, evt en gynekolog/fertilitetsspesialist. Sjekk eggkvaliteten din.

For det andre: når man har et sterk ønske om barn kombinert med dårlig tid, kan det gjøre at du rett og slett ikke tar deg tid til å bli godt nok kjent med faren til et evt felles barn. Sjansen for at du inngår et kompromiss med deg selv, og legger lista lavere enn du ville ha gjort for 10 år siden er større når du føler at du må bestemme deg raskt for om dette er noen du vil satse på. Om du i etterkant skulle finne ut at forholdet ikke fungerer, er du knyttet til denne mannen hele livet gjennom deres felles barn.

Om jeg var deg ville jeg først ha skaffet meg kunnskap om hvor dårlig tid jeg faktisk har, og om det skulle vise seg at valget står mellom barn "nå eller aldri" ville jeg valgt nå. Om du likevel er ute etter en sæddonor, ville jeg ordnet det på en klinikk i Danmark som du nevner i HI. Den store kjærligheten kan dukke opp i morgen eller om 5 år, og da kan du bruke så lang tid du vil på å bli kjent og la forholde utvikle seg i naturlig tempo. Det at du er 100% alenemor kan til og med være en fordel, fordi da slipper din nye kjæreste å forholde seg til din eks/barnefar og dens familie og all logistikk rundt dette - puslespillet blir rett og slett litt enklere.

Jeg sier go for it! Du kjenner deg selv best og vet om du ville taklet utfordringene med å være alenemor eller ikke. Du fremstår som en sterk, selvstendig kvinne med livet på stell og med mye omsorg å gi, og jeg tror du hadde blitt en fantastisk mor - alene eller ikke!

Anonymkode: e6e91...2f5

[AnonymBruker]

Jeg var i nesten samme situasjon som deg. Var ikke "helt" singel, men i et forhold som jeg var usikker på ville vare. Mannen ønsket seg barn- og jeg visste om jeg ikke valgte få barn med han ville jeg mest sannsynlig aldri få barn. Fordi tiden rant ut.. Vi valgte få barn til tross muligheten for at jeg blei aleine med barnet var tilstede. Uten foreldre/ avlastning i bakhånd.

 

Det fungerer veldig fint. Selv om jeg er mye alene med barnet. Ville aldri vært foruten barn. Det gir livet en ny dimensjon for meg. Selvfølgelig slitsomt av og til- men hadde gjort det samme igjen- alene om det var det eneste alternativet. 

Lykke til TS

Anonymkode: 284ab...8db

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Amarone skrev:

Jeg kjenner ei som dro alene til Danmark og fikk barn som 36-åring. Det har gått fint, men hun flyttet tilbake til hjemstedet for å bo nært foreldrene sine. Det skjønner jeg veldig godt. Jeg syntes spedbarnstiden var slitsom selv med et friskt og "snilt" barn, og vi er jo to. Men jeg tror at om jeg selv var i din situasjon ville jeg valgt å få barn. 

Jeg har aldri snakket med noen som faktisk har gjennomført det. Så godt å høre at det går fint med venninnen din!

Anonymkode: 59e12...ebc

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Tibbie skrev:

Jeg hadde i hvert fall jobbet for å få barn om jeg var deg. Du er jo resurssterk, som du skriver : )

Takk for optimismen din! Den smitter.

Anonymkode: 59e12...ebc

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For det første: det er ikke sikkert du har så dårlig tid som du tror.  Sjekk eggkvaliteten din.

For det andre: når man har et sterk ønske om barn kombinert med dårlig tid, kan det gjøre at du rett og slett ikke tar deg tid til å bli godt nok kjent med faren til et evt felles barn.

Jeg sier go for it! Du kjenner deg selv best og vet om du ville taklet utfordringene med å være alenemor eller ikke. Du fremstår som en sterk, selvstendig kvinne med livet på stell og med mye omsorg å gi, og jeg tror du hadde blitt en fantastisk mor - alene eller ikke!

Anonymkode: e6e91...2f5

1. Det var et godt råd!

2. Jeg tror akkurat det kan gå begge veier. Poenget ditt er godt, men med alderen har jeg også fått bedre kunnskap om meg selv og hva jeg trenger og jeg har også bedre menneksekunnskap generelt. Derfor tror jeg det også kan være lettere å velge riktig. Forhold ryker i øst og vest uansett.

Takk! Jeg rødmet litt da jeg leste de fine ordene dine, faktisk.

Anonymkode: 59e12...ebc

[AnonymBruker]

Jeg tenker at for å få barn skal man være sikker på at det er det man vil. Du virker veldig usikker, og da er det kanskje best å vente til du eventuelt blir sikker? Det blir en veldig stor endring i livet ditt, og når du fokuserer sånn på det som kan bli vanskelig er det kanskje et tegn på at du er bekymret?

Anonymkode: c3f2d...25f

[AnonymBruker]

Det er urettferdig og ansvarsløst overfor barnet å planlegge barn alene. Barn har rett til omsorg fra begge foreldrene sine, og det er ikke likegyldig for barnet hva slags menn mor velger at barnet skal vokse opp med. Ikke la din egoisme gå ut over et uskyldig barn. Barn fortjener å være ønsket og elsket av begge foreldrene sine. 

Anonymkode: 2e4f3...6a4

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at for å få barn skal man være sikker på at det er det man vil. Du virker veldig usikker, og da er det kanskje best å vente til du eventuelt blir sikker? Det blir en veldig stor endring i livet ditt, og når du fokuserer sånn på det som kan bli vanskelig er det kanskje et tegn på at du er bekymret?

Anonymkode: c3f2d...25f

Det sies ofte at hvis man skal vente til man blir sikker på at man ønsker barn så skjer det aldri. Jeg lufter temaet her fordi jeg ikke har noen rundt meg i samme situasjon og min erfaring er at ting blir klarere av å diskutere med andre. Når det gjelder å fokusere på ting som kan bli vanskelig så er det for meg den ansvarlige tingen å gjøre. Jeg kjenner såpass mange småbarnsfamilier at jeg vet det ikke er noen dans på roser, så å håpe på det beste uten å ha reflektert over det blir for meg feil.

Anonymkode: 59e12...ebc

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er urettferdig og ansvarsløst overfor barnet å planlegge barn alene. Barn har rett til omsorg fra begge foreldrene sine, og det er ikke likegyldig for barnet hva slags menn mor velger at barnet skal vokse opp med. Ikke la din egoisme gå ut over et uskyldig barn. Barn fortjener å være ønsket og elsket av begge foreldrene sine. 

Anonymkode: 2e4f3...6a4

Takk for tankene dine.

Anonymkode: 59e12...ebc