Om du plutselig blir borte, hva skjer da?

[AnonymBruker]

Den 8.4.2016 at 19.01, Rozes skrev:

Mamma, broder'n og noen venninner vil vel syns at det er litt trist,

Me2

Anonymkode: 5efea...f83

[Gjest Rozes]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Me2

Anonymkode: 5efea...f83

Hah 

[Wenda]

Tror neppe det kommer til å skje så mye om jeg plutselig dør. 

Min samboer blir nødt for å finne er nytt hjem til dyra (han er borte mye pga jobben), men tror ikke det er noe problem. Har noen venner som mer enn gjerne tar dyra

Ellers kommer nok mamma til å bruke mitt dødsfall til å få masse ekstra sympati. Vi har ingen kontakt, og hun er en person som tar på seg offer/martyr-roller så fort hun får sjansen. 

Min beste venninne kommer til å bli skikkelig knekt tenker jeg. Hun er et følsomt menneske. 

Ellers blir nok liten ståhei  

 

[AnonymBruker]

Ja, barnet mitt kommer til å bli lei seg, pappaen hennes må finne seg ny jobb fordi han da må ha henne fulltid, foreldrene mine kommer til å ta det skikkelig tungt,  søskene mine(har et godt og nært forhold til alle) hadde blitt knust, kjæresten min hadde mistet sin store kjærlighet(han er min og), mange av vennene mine hadde blitt skikkelig i fra seg og katta mi hadde nok blitt sulten. 

Jeg er svært opptatt og glad i de rundt meg, og vet at de føler det samme for meg. Det verste er å tenke på at barnet mitt hadde mistet kontakten med min familie fordi faren bor en annen plass. Tror ikke han ville gjort så mye for å opprettholde den. 

Anonymkode: 87e1d...0ca

[AnonymBruker]

Min mann må nok selge boligen, han har ikke råd til å bli boende her alene. Tror også han kunne blitt alvorlig deprimert og slitt med å komme seg opp igjen. I tillegg til meg ville han mistet barnet i magen...

Mamma døde for et års tid siden, og jeg tror min far ville tatt det ekstremt tungt (jeg er nok den av barna han er nærmest med).

Har flere venner som ville tatt det tungt og de hadde måttet erstatte meg på jobb. 

Om det hadde fått noen praktiske konsekvenser annet enn for min mann tror jeg ikke. 

Anonymkode: be875...173

[AnonymBruker]

Det hadde preget livet til ganske mange. Først og fremst barna og mannen min. Foreldre, søsken og øvrig familie ville det også preget. Det samme med venner, naboer, kollegaer og andre jeg omgås.

Jeg blir selv preget av at bekjente som treffes på ulike arenaer blir borte. Det er noe som mangler. Jeg har venner som mistet foreldrene før de ble voksen og det preget de fortsatt. Jeg tror jeg hat mange rundt meg som bryr seg om meg.

Anonymkode: a423f...ccd

[Dr. A. Kula]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min mann må nok selge boligen, han har ikke råd til å bli boende her alene. Tror også han kunne blitt alvorlig deprimert og slitt med å komme seg opp igjen. I tillegg til meg ville han mistet barnet i magen...

Mamma døde for et års tid siden, og jeg tror min far ville tatt det ekstremt tungt (jeg er nok den av barna han er nærmest med).

Har flere venner som ville tatt det tungt og de hadde måttet erstatte meg på jobb. 

Om det hadde fått noen praktiske konsekvenser annet enn for min mann tror jeg ikke. 

Anonymkode: be875...173

Tips for å unngå at den gjenlevende må selge bolig, er å tegne forsikring. Livsforsikring og/eller gjeldsforsikring.

[Gjest The damned]

Ikke mye.

Samboeren min kommer vel til å bli lei seg,og muligens foreldrene mine og søsteren min.

Ellers har jeg ikke jobb,så det eneste som kommer til å skje er at utbetalingene fra nav blir stoppet.

[AnonymBruker]

"Litt trist", "dumt for barnet" "Sambo muligens litt lei seg"!!!?? Dere som har barn, må jo vite at det å miste en forelder i ung alder er noe av det mest rystende og avgjørende livshendelsen (i negativ retning) som kan skje et menneske i livet? Likeså er det å miste en livsledsager (samboer/ektefelle) og faktisk et voksent barn også traumatisk. Å miste søsken eller venner er heller ikke noe å kimse av, folk jeg kjenner har blitt sykmeldt av å miste en kollega brått. Hvis jeg ble borte ville det fått dramatiske negative konsekvenser for barna mine, mannen min og hele min familie, jeg vet ikke om min mor ville overlevd det. Svigerfamilien min blir også rammet. Kanskje naboene mine hadde blitt "litt lei seg".

Arbeidsplassen hadde også slitt fælt en periode, men så ville jeg jo blitt erstattet.

Anonymkode: a6d40...899

[globalagogo]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

"Litt trist", "dumt for barnet" "Sambo muligens litt lei seg"!!!?? Dere som har barn, må jo vite at det å miste en forelder i ung alder er noe av det mest rystende og avgjørende livshendelsen (i negativ retning) som kan skje et menneske i livet? Likeså er det å miste en livsledsager (samboer/ektefelle) og faktisk et voksent barn også traumatisk. Å miste søsken eller venner er heller ikke noe å kimse av, folk jeg kjenner har blitt sykmeldt av å miste en kollega brått. Hvis jeg ble borte ville det fått dramatiske negative konsekvenser for barna mine, mannen min og hele min familie, jeg vet ikke om min mor ville overlevd det. Svigerfamilien min blir også rammet. Kanskje naboene mine hadde blitt "litt lei seg".

Arbeidsplassen hadde også slitt fælt en periode, men så ville jeg jo blitt erstattet.

Anonymkode: a6d40...899

 

Helt enig med deg. Vet at mange ville grått i flere dager, uker, måneder. Hvorfor tror folk at de er så enkle å erstatte? 

[Gjest The damned]

14 minutter siden, globalagogo skrev:

 

Helt enig med deg. Vet at mange ville grått i flere dager, uker, måneder. Hvorfor tror folk at de er så enkle å erstatte? 

Kan bare svare for meg selv,men når jeg ser på hvordan folk behandler meg nå når jeg i live så ser jeg ikke for meg at det hadde vært et voldsomt tap om jeg plutselig forsvant.

[Wenda]

17 minutter siden, globalagogo skrev:

 

Helt enig med deg. Vet at mange ville grått i flere dager, uker, måneder. Hvorfor tror folk at de er så enkle å erstatte? 

Livet går jo videre. Hadde min samboer dødd så hadde jeg selvfølgelig blitt kjempelei meg og alt det der, men jeg kan jo ikke stoppe å leve eller bare legge meg ned og gråte i flere måneder. Det finnes en mellomting. Man kan aldri erstatte et menneske, men man kan akseptere at livet ikke varer evig og dermed er døden en veldig naturlig del av det  

Har mistet mange nære, både familiemedlemmer og gode venner. Jeg vet hvordan jeg reagerer i slike situasjoner og jeg håper virkelig at de nær meg reagerer på samme måte dersom jeg dør. 

Ellers er jeg også enig med The Damned over meg her. Syns det bare er hyklersk eller sympatijagende å opptre som at man er kjempelei seg dersom man ikke har behandlet den som dør bra mens hen levde. 

[Mis(s)Understood]

Etterhvert vil kanskje den nærmeste familie etterlyse meg. Tipper det vil ta sånn ca 3 - 4 uker.

Før den tid vil arbeidsgiver ha savnet meg og antageligvis satt inn tiltak.

Katten min ville savnet meg desperat etter ett døgn.

[Summers]

Målet er å få begravelse på statens bekostning.

[AnonymBruker]

1 time siden, Wenda skrev:

Livet går jo videre. Hadde min samboer dødd så hadde jeg selvfølgelig blitt kjempelei meg og alt det der, men jeg kan jo ikke stoppe å leve eller bare legge meg ned og gråte i flere måneder. Det finnes en mellomting. Man kan aldri erstatte et menneske, men man kan akseptere at livet ikke varer evig og dermed er døden en veldig naturlig del av det  

Har mistet mange nære, både familiemedlemmer og gode venner. Jeg vet hvordan jeg reagerer i slike situasjoner og jeg håper virkelig at de nær meg reagerer på samme måte dersom jeg dør. 

Ellers er jeg også enig med The Damned over meg her. Syns det bare er hyklersk eller sympatijagende å opptre som at man er kjempelei seg dersom man ikke har behandlet den som dør bra mens hen levde. 

Jeg vet jo ikke hvor lenge jeg ville grått, men alt hadde jo raknet hvis mannen min døde i dag: Familien vår, kjæresteforholdet vårt, foreldreskapet, barna ville blitt uten far, økonomien, kunne jeg ha jobbet fullt, måtte vi flytte? ... vi hadde jo overlevd, men ALT ville blitt annerledes, ikke i noen måneder, men for resten av livet. Hans foreldre hadde gått til grunne. Jeg ville vel ha forsøkt å overkompensere for tapet for mine barn, måtte blitt en dobbelt så god forelder og gitt dem en dobbelt så god barndom. Det samme hadde skjedd hvis jeg ble borte plutselig. Det er ikke sikkert min mann kunne ha fortsatt i jobben sin. Det er ikke sikkert de kunne blitt boende der de bor. Barna hadde ikke grått i noen måneder og så levd videre som om ingen ting hadde skjedd, de ville blitt preget for livet.

Tanken på å miste min mor nå er grusom, og jeg er voksen. Alle i en (vanlig velfungerende) familie er da avhengige av hverandre, om ikke annet så følelsesmessig.

Anonymkode: a6d40...899

[smalls]

Foreldrene mine, samboer, mine nærmeste venner og søsken hadde nok blitt veldig lei seg. Tror faktisk dyra mine hadde blitt lei seg hvis jeg forsvant. Samboer måtte solgt leiligheten, for han har ikke råd til å bo der alene. Min arbeidsgiver måtte finne en ny ansatt. Tror det blir tomt uten meg for samboer i alle fall.  

Endret 13. april 2016 av smalls

[Sulosi]

Da regner jeg med at min mann arver halve huset og ungene resten. Mine to yngste flytter vel fast til sin far og så setter faren kjepper i hjulene mtp å få tak I ungenes del av mitt hus. Da mister min eldste datter ett hjem, hun vil ønske å kunne bo I huset sammen med stefaren.

Min familie, barn og min mann vil bli knust. Min mann vil få problemer med å leve videre alene. Min eks ville jubla over muligheten til å disponere ungenes arv...

 

Det hadde rett og slett gått helt på ræva det meste.

Endret 14. april 2016 av Sulosi

[tussi680]

Ungene og barnebarna vil nok savne meg stort hvis jeg ble borte, og samboer. 

Nja, tror ikke det vil bli mange konsekvenser pga det.