Panikkangst. Hjelp

[Alja]

Jeg sliter til tider mye med panikkangst. Det er så utrolig vondt fysisk, og psykisk og mentalt kjører det meg rett i grøfta. (Blir helt utmattet og tømt for energi)

Hvordan kom du deg ut av den onde sirkelen? Har du noen råd? Jeg vet hva som trigger det, og det er avvisninger og konflikter. 

Legger ved en veldig god og forklarende filmsnutt om panikkangst. (Nrk p3 som la den ut på facebook). Bør ses. 

https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=10154075444475996&id=11222655995

[AnonymBruker]

Hva er du redd for når du har panikkangsten?

Anonymkode: d8950...1f8

[Alja]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva er du redd for når du har panikkangsten?

Anonymkode: d8950...1f8

Jeg er redd for å miste de jeg er knyttet til og er glade i. Redd for å ende opp alene. Redd for å bli sviktet og såret. 

[Alja]

Noen?

[Wenda]

Prater du med noen om det? 

Jeg hadde veldig ofte panikkangst før jeg kom i kontakt med en psykolog som ga meg noen tips til hvordan jeg skulle håndtere det. Veldig vanskelig å forklare hva hans råd til meg var, men det omhandler å stoppe opp, tenke over hvorfor panikkangsten kom, fortelle meg selv hva det verste som kan skje er osv

også burde du få hjelp til hvordan du skal takle avvisning

Får fortsatt anfall, men nå er det veldig sjeldent. Det viktigste er jo å ikke bli redd for selve anfallet. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde mye panikkangst før. Kilden er et familiemedlem som påvirket meg veldig negativt, men panikkanfallene kunne komme når som helst uavhengig av dette mennesket. Utrolig slitsomt.

Løsningen var at jeg endret innstilling til panikkanfallene. Alt adrenalinet som velter opp i kroppen din setter den i en "Fight or flight"-modus. Det de aller fleste tenker når de får panikk er Hvordan kan jeg få det til å gå bort raskest mulig? Hjelp, bare få det vekk NÅ! NÅ!! Sånn tenkte i hvert fall jeg, og jeg begynte å ty til beroligende, noe som egentlig bare var det samme som å si til meg selv at "Dette er så farlig nå at du må til og med ta piller mot det". Så da gjorde jeg jo anfallene enda verre i hodet enn de faktisk var i virkeligheten.

Men så sa psykologen min at det jeg måtte gjøre, var å ønske panikkanfallet velkommen. Med hele hjertet. Da jeg kjente det kom et anfall neste gang, sa jeg til meg selv: "Ok, kom igjen nå, så skal vi se hva som skjer her". Jeg valgte fight istedet for flight. Og panikkanfallet kom egentlig aldri i gang før det var over (mens jeg vanligvis pleide å ende opp på badegulvet dryppende våt av svette med hyperventilering, ringing i ørene og svarte flekker i synsfeltet).

Nå, to år etter, kan jeg ikke huske sist jeg hadde et skikkelig panikkanfall.

Sier ikke at dette er noen fasit, men for meg hjalp det å reflektere over hvordan jeg håndterer angsten når den kommer. Selvfølgelig hjelper det også å få hjelp av psykolog til å håndtere det krevende familiemedlemmet på en måte som ikke ødelegger meg, men akkurat nå tenkte jeg på akkurat de situasjonene hvor du sitter der og kjenner panikken strømmer på

Anonymkode: aacaf...e29